En sosialdemokratisk ideolog

Vi lever i en tid hvor de fleste sosialdemokratiske partier i Europa lider store nederlag i valg. Selv i Norden, som tidligere var så enhetlig sosialdemokratisk. Uansett hvor man står i det sosialdemokratiske landskapet, synes de fleste å være enige om at fornyelse er nødvendig.

Spørsmålet er da: Hvor finner man oppskriften på en slik fornyelse?

En metode skulle kunne være å gå tilbake til de ideologiske kildene, for å se klarere hvilke mål og hvilken virkelighetsbeskrivelse som har ligget bak den politikken man har ført tidligere. Dette kan i sin tur lede til skarpere resonnement om forskjellene mellom da og nå, og om hvilke premisser som er allmenngyldige – og hvilke som må revideres.

Å gå fram slik kan kanskje kjennes pussig for et sosialdemokrati som ofte påstås å mangle ideologi, og som ikke sjelden har løftet fram nettopp dette som et positivt skille mellom seg selv og mer dogmatiske politiske retninger. Og det er sant at det innenfor sosialdemokratiet alltid har eksistert et syn om at man bør gjøre det som er politisk mulig, heller enn å alltid kreve det som er politisk rettferdig etter abstrakte filosofiske prinsipper.

Men dette er langt fra hele bildet. Det politiske arbeidet har også vært styrt av tanker om hvilken utvikling man ønsker på lengre sikt. Med hensikt om å vekke denne arven til liv har jeg og Jimmy Sand, en venn av meg, startet S-akademikers skriftserie, et lite forlag som gir ut både klassisk og nyskrevet sosialdemokratisk idélitteratur.

En av de forfatterne som var viktig for Tage Erlander-generasjonen av svenske sosialdemokrater – de gylne årenes sosialdemokrater, om du vil – var Nils Karleby. Karleby ble født i 1892 i et arbeiderhjem i Skåne. Han begynte karrieren som typograflærling, men kom via studier på folkehøgskole til å bli journalist, og etter hvert redaktør for avisen Skånska Socialdemokraten. Han fikk sin mest framstående politiske posisjon i 1920, da han ble utnevnt til sekretær for sosialiseringsnemnden.

Det var en statlig utredning som ble nedsatt av Hjalmar Brantings første regjering, med oppdrag om å komme med konkrete forslag om hvilke industrier og naturressurser som skulle sosialiseres – og hvordan det skulle gå til.

Men erfaringene derfra fikk ham til å bli skeptisk til hvor godt en slik politikk ville fungere, og han kom heller til å ta til orde for andre veier til et samfunn med mindre ulikhet. Han døde imidlertid allerede i 1926 av tuberkulose. På sine siste dager ferdigstilte han den boken som har gitt ham status som ideologisk stamfar for det svenske sosialdemokratiet: Socialismen inför verkligheten.

Det er hos Karleby ideen om blandingsøkonomien får en av sine første potente formuleringer.

Ved første øyekast kan det være vanskelig å få grep om Karlebys innflytelse på sosialdemokratiet og hans relevans i dag. Til forskjell fra for eksempel Ernst Wigforss og Gustav Möller rakk han aldri sette noe større avtrykk gjennom praktisk politikk. Spørsmålene som diskuteres i Socialismen inför verkligheten ligger også et stykke unna de som med tiden har kommet til å bli assosiert med det nordiske sosialdemokratiet – som universelle sikkerhetsnett og omfattende offentlig velferd.

I stedet handler boken i stor grad om grunnleggende, teoretiske samfunnsøkonomiske spørsmål: lønns- og prisdannelse, karteller, strukturforandring og produktivitetsvekst.

Til bokens beste partier hører dissekeringen av datidens radikale slagord, gjennom å utlegge hvilke politiske tiltak de egentlig impliserer i praksis. Det betyr selvsagt ikke at det nødvendigvis er noe galt med slike slagord, men det tjener som en god påminnelse at valgkampenes poesi før eller siden skal oversettes til forvaltningsprosa. Og ikke minst en påminnelse om at man må ha skillet mellom de to klart for seg.

Slagordet om «systemskifte» har beholdt en viss popularitet, men hva det innebærer har blitt mer uklart.

Den nåtidige relevansen av Karlebys resonnement blir nok som tydeligst når han beskriver et fenomen som i dag har blitt så selvsagt at det har sunket inn i det politisk ubevisste: blandingsøkonomien. Det er hos Karleby ideen om blandingsøkonomien får en av sine første potente formuleringer.

I et etterord til Karlebys bok – i en nyutgave fra ovenfor nevnte S-akademikers skriftserie –  skriver Örjan Nyström at en av de store nyvinningene hos Karleby var å legge bort tanken om et økonomisk «systemskifte». Denne tanken hadde på Karlebys tid et temmelig spesifikt innhold, nemlig storskala statlig ekspropriering av næringslivet.

Siden den gang har flere kommet til å dele Karlebys skepsis mot en slik politikk. Slagordet om «systemskifte» har beholdt en viss popularitet, men hva det innebærer har blitt mer uklart.

Karleby formulerte i stedet tanken om at de reformer som andre så på som knappest midlertidige lindringer av kapitalismens herjinger, egentlig burde betraktes som del av selve omvandlingen, mot mindre ulikhet, mer demokrati og mer individualisering.

Kapittelet Sak og sken inneholder en velformulert appell om at når man gjennomfører reformer, så forandrer man også selve grunnmuren i systemet.

Hvilken relevans har så dette i dag? En blandingsøkonomi kan settes sammen på mange måter, og Karleby resonnerer rundt mange dimensjoner økonomien kan analyseres og reguleres langs. Det spesifikke programmet han har for hvordan blandingsøkonomien burde settes sammen, er bundet til den tiden han skriver i.

Mye av det seierssikre tonefallet hans kan nok knyttes til at han var sikker på at industriens framtog ville innebære at fagforeningene gjennom sin kollektive organisering ville ha mye å tilby arbeidsgiverne for å effektivisere produksjonen, og at arbeidsgiverne også ville kunne gi arbeiderne en klekkelig kompensasjon for dette.

En oppgave for en ny generasjon sosialdemokratiske tenkere burde være å bore i hvordan en slik analyse kan overføres til dagens økonomiske liv. En analyse der fagforeningene – med Örjan Nyströms uttrykk – «løser produksjonens problem».  Produksjonen har med tiden blitt mindre sosial gjennom at arbeidsplassene har blitt mindre, men den har samtidig blitt mer sosial gjennom at den har blitt avhengig av store produksjonskjeder og spesialistkompetanse spredt over store geografiske avstander.

Sosialdemokrater, i det minste av svensk type, har ofte gjort det til en dyd å være lojale mot målet om et samfunn med mindre ulikhet, snarere enn mot de spesifikke metodene man bruker for å nå dette målet. Det har vært kjernen i den sosialdemokratiske pragmatismen.

I de senere år har man dog med fordel kunnet spørre seg om vi har hatt noen nye metoder i bakhånd, når de gamle metodene har blitt erklært uegnede i en ny tid. Selv om Karlebys svar er tidsbundne, kan hans analyseramme fremdeles bidra med ett og annet av verdi i å utvikle disse metodene.

Oversatt fra svensk av Axel Fjeldavli