Forskning viser at når folk setter seg ned sammen for å samtale, tenker vi mer som et «vi», mindre som et «jeg». Det gir økt folkelig tillitt til systemet.
Det bølger i mengden utenfor Stortinget. Én person har på seg et isbjørnkostyme. Et yndet fotomotiv. En gigantisk oppblåsbar klode trilles rundt på plassen. Unge miljøagenter går med bannere som hevder at de kommer til å overta en planet i dårlig stand.
Eldre representanter, fra Besteforeldrenes klimaaksjon, med sine karakteristiske røde hatter, nikker bifallende og bærer plakater der det står at barnas klima og barnas natur også er deres sak.
Tirsdag 9. januar 2024 er vi flere hundre som trosser kulda og som gir en klar beskjed til Stortinget. Representantene skal senere på dagen stemme over om Norge går videre med planer om utvinning av havbunnsmineraler.
Det varmer godt at aktivister fra Frankrike har tatt turen for å fortelle at 500.000 mennesker verden over har signert et protest-opprop mot norske planer om gruvedrift i havet. Utfallet på det hele blir likevel at Stortinget stemmer for å gå videre med planene. Vi, aktivistene, har tapt, men vi har brukt vår demokratiske proteststemme, og det føles tross alt godt.
Også den 95 år gamle tyske filosofen Jürgen Habermas er bekymret for demokratiets fremtid.
Klima- og naturkrisen viser svakheten i demokratiet, hevder den britiske statsviteren, David Runciman i How democracy ends (2019). Folk blir engstelige når de stadig hører om et stigende havnivå, løpske og gjentagende skog- og gressbranner, flom og tørke, natur som forsvinner, og store flyktningestrømmer som banker på våre dører. Kommer ‘systemet’ til å bryte sammen? Trenger vi en ‘sterk mann’ for å rydde opp i uføret?
Det deliberative demokratiets død
Også den 95 år gamle tyske filosofen Jürgen Habermas er bekymret for demokratiets fremtid. I 1962 utga han boka Den borgerlige offentlighet. Habermas var opptatt av det han kaller det deliberative demokratiet, der vi basert på informert samtale, forsøker å oppnå gjensidig forståelse. Det er en mer ambisiøs og tilfredsstillende form for demokrati, enn bare stemmedemokratiet, der vi begrenser oss til å vise vår mening hvert fjerde år.
I 2023 kom Habermas med en oppfølging, med boka Den nye offentligheten. Strukturendring og deliberativ politikk. De moderne digitale medier knuser den siste resten av håp for det informerte demokratiet, hevder Habermas her.
Facebook fungerte som en utvidelse av det offentlige ordskiftet i begynnelsen, men så kom justering av algoritmene, og det Habermas kaller «den kapitalistiske optimering» slo gjennom. Der det hadde vært reell debatt, ble det nå en såkalt plattform-økonomi.
Dette er grimme diagnoser. Men det finnes kanskje en vei ut av dette?
I dag fungerer Facebook, X (Twitter), TikTok og YouTube først og fremst som plattformer for private brukere som legger ut innhold for å bygge opp en følgergruppe. Profitt skapes gjennom annonser og salg av data om forbrukerne. Desto mer skjermtid, jo flere klikk, desto flere annonser, jo mere data å videreselge til andre tilbydere av varer og tjenester.
Det Habermas kaller en plattformisering av offentligheten, skaper heller ikke noen felles diskusjon, snarere ulike «verdener». Først og fremst skaper det forbrukere. I tillegg, hevder Habermas, undergraver digitale plattformer tilliten til etablerte institusjoner. De favoriserer sensasjon og overdrivelse, og i verste fall masse konspirasjonsteorier.
Det bidrar også til å undergrave den nødvendige samtalen vi trenger om en ny økologisk grunnforståelse, der naturen har en egenverdi. Naturen, og vi, taper. Det er i alle fall min (konspirasjons)teori.
Hvorfor ikke utvide demokratiet?
Dette er grimme diagnoser. Men det finnes kanskje en vei ut av dette?
I boka The end of politicians. Time for real democracy (2017) argumenterer forfatteren Brett Henning for en utvidelse av demokratiet. Hennig leder en organisasjon som kaller seg Sortition Foundation (Sortition = loddtrekning), som handler om en annen metode i styringen av samfunnet.
Hvordan kunne Aristoteles mene dette?
Han viser til at 50% av amerikanske kongressmedlemmer er millionærer, og at det gjennomsnittlige medlem av Kongressen har en husstandsformue tilsvarende 18 amerikanske gjennomsnittsfamilier. Lite representativt, med andre ord.
Valg hvert andre og hvert fjerde år føles da mer som et show, der du ikke er deltaker på ordentlig. Hvis borgerne fikk mer innflytelse, på nye og oppfinnsomme måter, ville de da vise større interesse?
Dette har faktisk vært prøvd ut tidligere. Filosofen Aristoteles var skeptisk til demokratiet, men skrev for over 2300 år siden at det kan aksepteres som demokratisk om offentlige stillinger fylles gjennom nettopp loddtrekning. Det er, derimot, å betrakte som oligarkisk, det vil si et fåmannsvelde, når stillingen besettes via valg.
Hvordan kunne Aristoteles mene dette? Jo, hans hovedargument var at valg ofte ga de rike, og aristokratiet, lettere tilgang på makt og rikdom. Borgerne må ha vært ganske enige med Aristoteles, ettersom de ble med på et spennende alternativt system. (Dette gjaldt vel og merke såkalte frie borgere; menn over en viss alder og fra en viss stand, ikke kvinner og ikke slaver, som det var mange av).
Kunne borgerråd være et supplement til dette?
Hvert år samlet borgerne seg i 40 ulike folkeforsamlinger, som kunne ha opp mot 6000 deltakere.
Det var også egne domstoldager, der dommerne ble valgt ved loddtrekning blant 6000 borgere over 30 år. De fleste frie athenere gjorde tjeneste i minst et år i et folkeråd på 500 personer, og hvert år ble ytterligere 700 embetsmenn valgt ved loddtrekning. Det var et demokrati basert på aktiv borgerdeltakelse, via loddtrekning.
En moderne form for det grekerne holdt seg med kan være det som på engelsk heter Citizens’ assembley. Det kan oversettes med borgerråd.
Dette konseptet fikk mye oppmerksomhet her hjemme da 25 norske kulturarbeidere og akademikere signerte en kronikk i Aftenposten (14.03.2019) der de skrev «…i solidaritet med skolestreiken stiller vi oss bak det globale klimaopprøret og tilslutter oss opprørserklæringen til Extinction Rebellion Norge».
Et av kravene var innføringen av borgerråd i Norge. Daværende næringsminister Torbjørn Røe Isaksen reagerte i samme avis under overskriften Ser de ikke den antidemokratiske retorikken de bruker? Røe Isaksen hadde ikke sans for forslaget om å etablere et borgerråd. «Dette er skumle ideer».
Borgerrådets endelige rapport var på 1000 sider.
Røe Isaksen var ikke alene i dette synet. Også nestor i det statsvitenskapelige miljøet i Norge, Bernt Hagtvet, hevdet at et slikt borgerråd i praksis vil være en klar svekkelse av demokratiet.
Men om vi puster litt med magen, vil vi se at disse rådene ikke tar over folkeforsamlingenes funksjoner, men får oppgaven med å utarbeide løsningsforslag på gitte utfordringer. Vi har jo en form for dette i Norge, når staten oppnevner ulike råd, der både eksperter og korporative interesser er representert, slik at bredden er sikret. Og vi har offentlige utredninger og høringer, som er viktige dokument og kanaler for innspill før politiske valg tas.
Kunne borgerråd være et supplement til dette?
Irland viser den grønne veien
I Irland har borgerråd vært etablert siden 2016. Det første borgerrådet ble bedt av Parlamentet om å gi svar på hvordan Irland kunne bli ledende på klimaområdet. 99 tilfeldig utvalgte borgere ble trukket ut, pluss en høyesterettsdommer som leder.
Over to langhelger i 2017 hørte borgerrådet på 20 innkalte fagfolk. De gikk også gjennom 1000 innsendte forslag og kommentarer. Deretter formulerte en egen rundebordskonferanse 13 klimapolitiske anbefalinger til Parlamentet, som alle var godkjent av borgerrådet, med mellom 80 – 100% oppslutning.
Borgerrådets endelige rapport var på 1000 sider.
Dette skal, ifølge irene, være den første slike nasjonale borgerrådsforsamlingen i verden som behandler dette temaet.
Også abortspørsmålet, kanskje det mest betente spørsmålet i irsk historie, bortsett fra forholdet til Storbritannia, ble behandlet i et borgerråd med 99 medlemmer. De gikk inn for abort skulle tillates. Parlamentet sendte deretter saken til folkeavstemning og det førte til opphevelse av et 150 års gammelt forbud.
Resultatet tyder på at metoden er representativ. Det virker lite kontroversielt å si at dette har vært en revitalisering av det irske demokratiet.
Det siste fremlegget fra det irske borgerrådet jeg finner er fra april 2023, og er en innstilling til Parlamentet på hvordan de skal jobbe med å redde naturmangfoldet.
Dette skal, ifølge irene, være den første slike nasjonale borgerrådsforsamlingen i verden som behandler dette temaet. Rapporten inneholder 159 anbefalinger som har potensial til å dramatisk transformere Irlands forhold til naturen, som det heter i en pressemelding.
Rapporten ble lagd som et resultat av sju møter i borgerrådet, fra mai 2022 til slutten av januar 2023. Igjen var det 99 medlemmer. Sentralt i rapportens anbefalinger står behovet for at staten raskt igangsetter tiltak for å håndtere tap og restaurering av naturmangfold.
Den foreslår også en rekke endringer i den irske grunnloven for å sikre folks rett til et rent, sunt og trygt miljø. I tillegg anbefaler borgerrådet at naturen gis egen beskyttelse for fortsatt å kunne opprettholde ulike økosystemer.
Selv har jeg vært skeptisk til borgerrådstanken.
Flere store byer rundt i verden bruker nå borgerråd, deriblant Madrid og Toronto. Metoden har også vært prøvd med hell i Australia og i India. I Skottland gjennomførte et borgerråd «the big climate conversation» i 2019.
President Macron har sagt at Frankrike skal benytte seg av borgerråd fremover, for å involvere flere i demokratiske prosesser. Han har tydeligvis lært av miseren med De gule vester (men ikke med pensjonsreformen).
Alle disse enkeltstående eksemplene er godt dokumentert gjennom Center for Deliberative Democracy (CDD) ved Standford University. De både studerer, dokumenterer og tilrettelegger for bruk av borgerråd som et viktig supplement til øvrige demokratiske institusjoner. Det foregår også interessant kartlegging av dette på europeisk nivå, via Organisasjonen for samarbeid og utvikling (OECD), et 38 lands stort fellesskap.
Borgerråd styrker naturpolitikken?
Selv har jeg vært skeptisk til borgerrådstanken. Kanskje mest fordi jeg for ensidig har satt det i sammenheng med Extinction Rebellion. Jeg er fortsatt skeptisk til deler av Extinction Rebellions metoder, som kan gå utover uskyldig tredjepart. Men arbeidet med min nye bok har fått meg til å skifte mening når det gjelder borgerråd.
Da vil det også bli lettere å innføre forpliktende naturpolitikk.
Jeg støtter nå tanken om å innføre det også her hos oss. Det vil være god medisin mot ønsket om såkalte «sterke menn» som skal «rydde opp».
Forskning viser at når folk setter seg ned sammen for å samtale, tenker vi mer som et «vi», mindre som et «jeg». Det gir i så fall økt folkelig tillitt til systemet. Og på den måten gjenvinner vi noe av det deliberative, kommuniserende og debatterende elementet Habermas er så opptatt av.
Da vil det også bli lettere å innføre forpliktende naturpolitikk.
Artikkelen er et bearbeidet utdrag fra boka Økotopia. På sporet av en ny naturforståelse, Solum Bokvennen, 2024.
Kommentarer