I Thessaloniki tok arbeiderne over fabrikken de jobbet på i 2011 og har siden da styrt produksjonen selv. Til tross for utfordringer jobber de der fortsatt – og nå krever de mer: en lov som gjør den selvstendige driften lovlig, slik tilfellet er i andre land.
Tjukk sigarettrøyk samler seg i strålene fra neonlysene og får minuttene til å gå enda saktere. I den steinbelagte korridoren i andre etasje av tinghuset i Thessaloniki, venter et trettitalls arbeidere og støttespillere. Lenger kommer de ikke; sju politibetjenter blokkerer veien.
Det er fredag, klokka er elleve. Egentlig skulle arbeiderne vært i fabrikken og produsert såpe i dag. Men i dag har de en viktigere oppgave å ta for seg: Å redde fabrikken. De vil kjempe mot at fabrikken blir tvangssolgt, slik at de kan bevare det de har bygd opp de siste årene – et prosjekt som skulle gi håp til store deler av den greske befolkningen.
Da blir spørsmålet hvordan vi skal kaste ut den nye fabrikkeieren.
Alekos Sideridis har armene i kors og blikket mot døra i enden av gangen. Bak den kan framtida til arbeiderne bli avgjort når som helst. Potensielle kjøpere av fabrikken kan registrere seg på en liste. 51 år gamle Sideridis har tjukke øyenbryn som får han til å se enda mer alvorlig ut.
Hva hvis de finner en kjøper?
«Da begynner en ny kamp», konstaterer Sideridis.
«Da blir spørsmålet hvordan vi skal kaste ut den nye fabrikkeieren. Fra dag én har vi sagt klart ifra om at den som våger å ta det neste steget, får oss med på kjøpet.»
24 timer før avtalen i retten bøter arbeidsrutinene på engstelsen. Sideridis holder en jernstang i hånda si. Med store, sveipende bevegelser rører han i den hvite såpemassen, som står i et 90 grader varmt vannbad. Dampen stiger mot ansiktet hans. Han rører til såpekornene smelter til en kremete masse.
«Det var ikke de konservative som sviktet oss; det var venstresida»
Så bærer han den tunge baljen sammen med kollegaen Anagnostou til en enda større beholder og heller den varme væsken sakte inn i den. Den sterke lukta av høykonsentrert såpe fyller nesa. På overflaten av væsken danner det seg et lag av skum. På slutten av dagen vil dette bli til 400 kilogram oppvaskmiddel.
Alekos Sideridis er kledd i en svart genser, en mørkeblå dongeribukse og svarte joggesko. Brillene er hektet i kragen. Dette kunne vært Alekos en tur på butikken. Til tross for hva de gule skiltene på veggene skulle ha det til, bruker ingen arbeidstøy her. Piper og kabler stikker ut av de udekte veggene. I hjørnene er hyller med ingredienser, og ved siden av dem står det noen blå tønner som de ansatte vil trenge senere. Alt er dekt av et tynt, hvitt lag av støv.
Se intervjuer med arbeiderne her:
Siden 2005 har Sideridis jobbet som gaffeltruckfører i datterselskapet Viome. På den tida produserte de ikke såpe, men flislim. I 2011, på høyden av gjeldskrisa, gikk Philkeram-Johnson konkurs. Hovedselskapet tvinger Viome til å gå konkurs, og familiefaren står i fare for å miste jobben sin. De velstelte hendene har et godt tak om rørestangen mens han ser ned i baljen med såpemassen:
«Før kom vi på jobb og trodde at vi en dag ville gå av med pensjon. Vi trodde aldri vi kom til å miste jobben vår her. Det er som om fundamentet du står på plutselig svikter».
Nå om dagen er det nesten umulig for Sideridis og de femten kollegene hans å finne seg en ny jobb. Og det går knapt an å leve på arbeidsledighetsstønad. Da får man bare utbetalt 360 euro, og støtten er begrenset til 400 dager. De ansatte ser ingen annen løsning enn å ganske enkelt bli værende og fortsette produksjonen. De har ikke lenger et håp om støtte fra staten.
Alexis Tsipras besøkte fabrikken før han ble statsminister og lovet at han skulle jobbe for at overtakelsen ble lovlig. Ingenting har hendt.
«Det var ikke de konservative som sviktet oss; det var venstresida», sier Sideridis oppgitt.
Med en månedslønn på om lag 400 euro tjener Sideridis like mye som han ville ha fått i arbeidsledighetsstønad.
«I Hellas er det et stort politisk problem på venstresida. De såkalte progressive partiene har ikke støttet oss. Og hvis de venstreorienterte partiene ikke gjør noe, ser vi oss nødt til å handle selv og okkupere fabrikken».
Tidlig på morgenen, når det ennå er mørkt, blir Sideridis hentet av kollegene. De kjører til fabrikken i utkanten av Thessaloniki, like ved et industrielt område, allerede to timer før arbeidsdagen starter for å organisere gjøremålene sine. Idet sola går opp over byen sitter ti mennesker i en sirkel av stoler i et lite rom. Klokka er halv ni. Trøtte ansikter stirrer på en TV hvor en dame leser opp nyhetene. Et høyt gjesp fyller rommet.
Siden ingen er sjef her, organiserer arbeiderne produksjonen selv. Kontoroppgaver, bestillinger og såpeproduksjon. Gjøremålene og ansvaret er nå i deres hender. Hver morgen fordeles de på nytt.
«Må vi bestille noe?» spør Makis Anagnostou, en arbeider med bart og rød caps.
«Vi trenger fortsatt lapper for utsendingen til Tyskland», svarer Spyros, som sitter ved et skrivebord og skriver ned gjøremålene for dagen. Bestillingen til Tyskland må sendes ut snarest. De har i det minste ingen lange diskusjoner om akkurat det i dag. Likevel drar møtet ut i to lange timer. Selvstyre, som arbeiderne på såpefabrikken har måttet lære, krever tålmodighet.
For over ti år siden var Philkerman-Johnson en av de største keramikk- og bygningsselskapene i Hellas.
Arbeidshverdagen har ikke bare blitt bedre etter arbeiderne tok over fabrikken. Med en månedslønn på om lag 400 euro tjener Sideridis like mye som han ville ha fått i arbeidsledighetsstønad. Det er bare så vidt nok å leve på. Mange av kollegene hans går derfor ikke hjem etter endt arbeidsdag, men videre til sin andre jobb. For Sideridis og familien hans gir inntekten på tre euro i timen som kona, Eugenia, tjener som en renholdsarbeider på et kjøpesenter, bare litt ekstra å rutte med.
I tillegg er inntekten til Sideridis, som fordeles likt mellom arbeiderne hver uke, avhengig av bestillingene som kommer inn. De driver fabrikken som et samvirkelag, og i 2017 tjente de 120 000 euro. Året etter var det en liten økning. Selv om Viome også selger til venner og kjente som støtter initiativet, kommer halvparten av omsetningen fra eksport til utlandet – først og fremst Tyskland og Frankrike hvor såpene selges i alternative butikker.
Med en hammer demonterer Sideridis gamle trepaller på den åpne plassen som gjenstår etter den gamle fabrikken. Den ene etter den andre pallen blir til brensel på bålet som de snart skal grille souvlaki på. Sideridis setter seg ned på en gul plaststol og folder hendene på magen. Sideridis sluttet på skolen som femtenåring og har siden da han hatt mange ulike jobber. Nesten alle av dem var «mekaniske». Han har blant annet lagd hengsler for kasser brukt av hæren, og en annen gang jobbet han i en fabrikk som produserte tegnestifter.
Så fikk de ideen om å produsere såpe i stedet for flislim på egenhånd.
Åtte timer om dagen satt han og pakket inn stiftene i små poser. Sideridis flytter stolen litt nærmere bordet lagd av paller slik at magen er borti treverket. Han håper at de to døtrene hans vil få et bedre liv. Han betalte for utdanningen deres samtidig som han tok ut et lån på huset deres. Da arbeidstakeren hans begjærte seg konkurs, kunne det ikke ha kommet på et verre tidspunkt for han og familien.
Men det har også vært gode tider. For over ti år siden var Philkerman-Johnson en av de største keramikk- og bygningsselskapene i Hellas. På 1980-tallet hadde selskapet over 350 ansatte, hvorav en femtedel jobbet for datterselskapet Viome. Om lag en tredjedel av produktene ble eksportert til nesten tretti land. Så kom eurokrisa. Og i mai 2011 kom konkursen.
Da regnskapsavdelingen plutselig stengte og kassemedarbeideren forsvant, skjønte de ansatte hva som var på gang. Fra den ene dagen til den neste forlot fabrikkeieren, Christina Philippou, arbeiderne uten å betale lønningene deres for de siste tre månedene. Gjelda på 70 000 euro står fortsatt den dag i dag.
Alekos Sideridis anklager den tidligere sjefen sin for å ha stukket av med pengene da hun så krisa komme. Ikke bare de ulønnede arbeiderne ble overlatt til seg selv; staten skyldte også selskapet fem millioner euro i selskapsskatt. Philippou ble dømt til ti år i fengsel. Senere ble dommen omgjort til samfunnstjeneste.
Selv om sjefen forsvant, fortsatte arbeiderne å møte opp på fabrikken hver morgen. Til å begynne med gjorde de det for å vedlikeholde maskinene slik at de kunne begynne å jobbe igjen når som helst. Så fikk de ideen om å produsere såpe i stedet for flislim på egenhånd.
Arbeiderne har lov til å ta vare på maskinene i fabrikken, men de har ikke lov til å drive med såpeproduksjonen.
Gjennom å søke kunnskap på internett og i bøker lærte arbeiderne hvordan de kunne lage såpe fra organiske produkter. De skaffet seg maskiner og satte dem sammen med brukte verktøy selv. De samlet inn 4000 euro gjennom en festival, som de investerte i den første mengden råmateriale.
Rundt fabrikkbygningen til Viome finner du mange tomme og etterlatte fabrikker. Like bak varehuset er en naken betongstruktur. Før krisa produserte selskapet eksospiper. Bare i 2011 gikk drøye 111 000 greske selskaper konkurs, og om lag en tredjedel av alle grekere ble arbeidsledige.
Omringet av disse ruinene framstår Viome i dag som en øy av håp. Hva hvis arbeiderne i disse fabrikkene hadde gjort det samme som Viome? Kunne krisa ha gått over fortere, og kunne den ha rammet færre?
Arbeiderne på Viome har ikke bare bekjempet arbeidsledighet og fattigdom, de har også skapt et mulighetsrom. Men nå trues det av tvangssalget.
I sentrum av Thessaloniki sitter advokatene Olga Chapriodu og Christos Bakellas på kontoret sitt i andreetasjen av et femtitallsbygg i nærheten av tinghuset. De siste fem årene har advokatene kjempet for at Viomes arbeidere skal bli kompensert. Men advokatene har enda større bekymringer:
«Det viktigste for arbeiderne er ikke bare å få pengene tilbake», sier Bakellas mens sola skinner gjennom persiennene på ansiktet hans.
«Mer enn noe annet kjemper vi for å få gjennom en lov som tillater selskaper som enten har gått konkurs eller blitt overlatt av eieren til å kunne overtas av de ansatte.»
«Viome er ikke til salgs. Retten må stoppe tvangsauksjonen».
Arbeiderne har lov til å ta vare på maskinene i fabrikken, men de har ikke lov til å drive med såpeproduksjonen. Siden den tidligere sjefen deres fortsatt skylder dem lønn, føler de at de har krav på fabrikken. Olga Chapridou sitter bak et skrivebord og tenner en sigarett.
«Ifølge loven kan ikke Viome-fabrikken brukes som produksjonssted for virksomheten. Derfor er det per dags dato ingen lov som beskytter dem», sier advokaten.
Man må skille mellom lov og lov.
«Siden vi vet at det ikke er lovlig – at det ikke finnes en lov som lar de ansatte okkupere fabrikken og fortsette produksjonen – har vi lagt inn et krav om å få endret lovverket.»
Advokatene kjemper derfor ikke bare for at Viome skal kunne fortsette produksjonen; de ønsker også å legge til rette for slike initiativ med en ny lov. En lov som gjør det lovlig å hjelpe seg selv.
Det finnes flere modeller som viser at en slik lov kunne gitt gode resultater. I Italia for eksempel ble det innført en lov for tretti år siden som gir ansatte muligheten til å fortsette selskapets produksjon etter konkurs som et kooperativ. Mer enn 9000 selskaper ble reddet på denne måten.
Foran inngangen til tinghuset i Thessaloniki, et grått 60-tallsbygg, har arbeiderne hengt et hvitt banner:
«Viome er ikke til salgs. Retten må stoppe tvangsauksjonen».
Dagen har nå kommet. I andreetasjen blir lyden av menneskene i gangen stadig høyere. Sideridis går rastløst bortover gangen. Det er ikke den første auksjonsdatoen, men han er likevel nervøs. Det kan jo være den siste. Ingen kjøper har meldt seg i de første to rundene, men siden da har startprisen på 31 millioner euro blitt halvert.
Alt de kan gjøre nå, er å fortsette arbeidet.
I nesten to timer har advokaten vært bak den lukkede døra som arbeiderne har hatt blikket festet på.
«Der er advokaten!» roper noen idet Bakellas åpner døra med et stort smil om munnen. Arbeiderne ler og omfavner advokaten.
«Dessverre har ingen meldt seg».
Sideridis og kollegene kan puste lettet ut. Mens de synger følger de advokaten ned trappa til tinghuset:
«Politimann, gi din dom, hør etter, Viome styres av arbeiderne!» Men selv om seieren er et faktum i dag, har de ikke vunnet ennå: I de kommende månedene vil det komme flere datoer i retten.
Minimumsbeløpet for auksjonen vil fortsette å falle. Alt de kan gjøre nå, er å fortsette arbeidet.
(Oversatt fra engelsk av Sigrid E. Strømmen)
Kommentarer