En farse i rettspalasset

Vi setter oss i bussen utenfor Adahan hotell i sentrum av Istanbul. Vi er i ferd med å forlate det travle Pera-området for å stille oss i kø til en av de viktigste rettsoppgjørene i nyere tyrkisk historie: Saken mot 17 journalister og ansatte i avisen Cumhuriyet.

Påsatt håndjern må de gå kanossagang på veien til retten.

Vi er en gruppe internasjonale observatører og reportere som har kommet fra en rekke europeiske land for å rapportere tilbake til organisasjoner og media i våre respektive land, og for å vise solidaritet med de fengslede. Folk fra PEN, presse- og medieorganisasjoner, forlagshus og forleggerforeninger fyller bussen. Framme ved rettspalasset Caglayan møter vi også folk fra konsulater og ambassader som skal følge saken. Selv den norske ambassaden er representert.

 

Splittet land, splittede familier

Caglayan, som inntil nylig har gått for å være verdens største rettslokale, er nå degradert til verdens nest største: Det sies at det for tiden bygges et enda større lokale ikke så veldig langt unna – rett utenfor Ankara – for å ta imot de store massene av arresterte (over 40 000) etter det tvilsomme kuppforsøket for et år siden. Allerede tirsdag 1. august startet den første rettsprosessen mot nesten 500 mennesker – som er slått sammen til én sak. Påsatt håndjern må de gå kanossagang på veien til retten. Er man først forræder, er det visst ikke så farlig å slå alle sammen i én stor suppe.

En alternativ rute til Caglayan er også en forunderlig reise. Da tar man metroen til området Sisli, går opp fra undergrunnen, og vel oppe i lyset står man foran et av byens største shoppingsentre. Her lever den nye og velkledde kapitalismen Erdogan har satset stort på i sin regjeringstid. Fra dette konsumpalasset rusler man videre rundt hjørnet, og står utenfor lokalene til avisen Cumhuriyet. Hele avishuset er inngjerdet av høye stålgjerder med kraftig piggtråd på toppen – man skulle tro det var en amerikansk ambassade – og det er usikkert om det er for å beskytte de innenfor eller advare de utenfor.

Da jeg møtte Dündar i 2016, mente han at pressefriheten i Tyrkia knapt kunne bli verre stilt enn den var da. Men det skulle den altså bli.

I øverste etasje av denne bygningen sto jeg i april 2016. Jeg var der for å intervjue den velkjente redaktøren Can Dündar, og sto og tittet ut av vinduet sammen med redaktøren. Han pekte og smilte og fortalte at rett der borte, bare et steinkast unna, lå det beryktede rettspalasset Caglayan, hvor saken mot Dündar selv og hans kollega Erdem Gül nylig hadde blitt ført.

Nå er Dündar flyktning i Tyskland, samtidig som han står tiltalt sammen med 16 av sine kollegaer fra avishuset. Da jeg møtte ham i april 2016, mente Dündar at pressefriheten i Tyrkia knapt kunne bli verre stilt enn den var da. Men det skulle den altså bli.

 

Denne gangen blir jeg tilfeldigvis sittende i fem dager sammen med Can Dündars tøffe kone Dilek i rettslokalet. Jeg kaller henne tøff av flere grunner, ikke minst fordi hun kastet seg over en attentatmann for å stoppe ham da mannen hennes ble forsøkt skutt under en av høringene nettopp her i Caglayan i mai i fjor. Attentatmannen lykkes da heller ikke med sitt mordforsøk, men det resulterte i at Can valgte å forlate landet. Nå er han i Tyskland, mens Dilek er i Tyrkia med utreiseforbud (myndighetene har tatt passet hennes), og deres eneste sønn Ege er i England. Heller ikke han kan returnere til Tyrkia.

Dette er et typisk bilde på dagens splittede Tyrkia. Den dagen disse menneskene kan gjenforenes, kan demokratiet også feires på nytt.

 

“Her ser dere forræderne”

Avishuset til Cumhuriyet har en interessant beliggenhet med rettslokalet på den ene siden og kirkegården på den andre. Under rettsaken ble dette påpekt av en av de tiltalte, som kunne forklare at avisen alltid føler seg under press: Både dommen og døden henger over avisen.

Så hvis man rusler forbi Cumhuriyet og går videre ned gata, ser man tydelig silhuetten av det gedigne, runde rettslokalet Caglayan i jordfarget stein. Det virker solid og ugjennomtrengelig, akkurat som rettsvirkeligheten i dagens Tyrkia.

 

Denne dagen, 24. juli, ankommer vi om morgenen og blir møtt av hundrevis av mennesker utenfor rettslokalet som roper på frihet og rettferdighet. Når alle de ansatte i Cumhuriyet kommer gående samlet med et digert banner foran seg, roper alle opp i solidaritet og støtte.

Men frekkhetens nådegave er alltid til stede. En av de kvinnelige reporterne fra en av de mange Erdogan-styrte tv-stasjonene stiller seg rett foran dem, og på direkten kringkaster hun: «Her ser dere de kjente forræderne fra avisen Cumhuriyet» til millioner av hjem rundt om i landet. Hun blir stille bedt om å finne seg et annet sted å stå, og geleides bort av avisens støttespillere.

Selv journalistkollegaer i dagens Tyrkia synker så dypt at de dømmer på bakgrunn av «sultanens» tale, og ikke rettssystemets rasjonalitet. Heller ikke de har den store tiltroen til rettsvesenet.

 

Fra redaktør til fengselsbibliotekar

Jeg nevner dagen 24. juli bevisst, for det er ikke hvilken som helst dag. Det er nemlig Tyrkias nasjonale pressefrihetsdag, innstiftet i 1908, etter at sultanen ble presset til det i oppløsningsfasen av det ottomanske imperiet. Det er en betydelig maktarroganse og statlig frekkhet som åpenbarer seg når denne datoen velges til det som ser ut til å være avslutningen på pressefriheten i det moderne Tyrkia.

Putter man intellektuelle i fengsel, bygges velferden også der.

Det er lettere kaotisk utenfor rettslokalet. Å delta på rettsaker i Tyrkia er en egen sport. I og med at det handler om et gruppesøksmål mot kjente folk og institusjoner, er det mange som ønsker å få med seg begivenheten. Utenfor sperringene foran rettssal 27 står det flere hundre personer som gjerne vil overvære rettsaken. Salen har imidlertid bare plass til 75 stykker. Det finnes ikke noe køsystem å snakke om, og flere hundre står og presser på for å komme inn. Albuenes makt rår.

Vaktene forsøker likevel å praktisere en viss orden, og lar advokatene slippe inn først, deretter familiene, deretter journalister og observatører. Her blir kaoset virkelig et faktum, for det er ingen plasser igjen etter at advokatene og familiene til 17 tiltalte har satt seg. I løpet av timen vi står og presser på, overøses vi av utskjellinger, skrik og høylytt gråt fra nærstående som ikke slipper inn.

Jeg har vært med på dette før, så denne gangen har jeg alliert meg med familien til en av de tiltalte: Den meget sympatiske redaktøren for Cumhuriyets bokmagasin, Turhan Günay. Dette bokmagasinet kommer ut én gang i uken, er svært populært i Tyrkia og har lesere langt utover avisens typiske leserkrets.

Det er ikke bare journalistikken som er tiltalt i Tyrkia.

Günay er en ekte bokelsker – det første han gjorde da han ble sendt til det beryktede fengslet Silivri en times kjøretur vest for Istanbul, var å protestere mot at det ikke fantes noe bibliotek i fengslet. I løpet av noen uker klarte han å få tillatelse fra fengselsledelsen til å starte en innsamling av bøker og begynne et systematisert utlån til de innsatte. I løpet av de ni månedene han har sittet og ventet på at saken hans skal komme opp, har cirka 9000 bøker blitt sendt fra hele Tyrkia til Silivri-fengselet og Turhan Günay personlig. Putter man intellektuelle i fengsel, bygges velferden også der.

 

Tiltalt for å skrive

Denne gangen er det en ganske vennlig dommer. Ikke bare slipper han inn alle de 75 personene det i utgangspunktet er sitteplasser til, men også sikkert 50 folk til – oss inkludert. Vi får plass ved delvis å presse oss sammen på stolene, delvis stå tett i tett langs veggene. Heldigvis for oss tilreisende er ikke alle de 1100 advokatene som har satt seg opp som forsvarere i saken til stede, for da hadde det ikke blitt plass til noen. Men at det er 1100 forsvarere sier noe om hvor viktig denne saken er. Dessuten er 3 av de 17 tiltalte selv advokater, som ikke har noe annet med Cumhuriyet å gjøre enn at de er styremedlemmer. Det er ikke bare journalistikken som er tiltalt i Tyrkia.

Avisen har overlevd en rekke statskupp og vært gjennom en haug med rettsaker og fengslinger.

Mange vil kanskje si at det er en snodig måte å bruke sommeren på – å sitte i en tyrkisk rettssal i en hel uke. Flere kvelder sitter vi der til klokka 9 og 10 om kvelden før dommeren avslutter for dagen.

Saken mot Cumhuriyet er imidlertid ikke en vanlig kriminalsak. For det første er avisen en av de eldste i landet, og dateres helt tilbake til republikkens første år 1923. Den har overlevd en rekke statskupp, den har vært gjennom en haug med rettsaker og fengslinger i disse snart hundre årene, og den er kjent for å være en kritisk og uavhengig avis av enhver statsmakt.

For det andre er noen av de tiltalte blant Tyrkias viktigste stemmer og kommentatorer, og har vært det i en årrekke: Journalist og forfatter av en rekke bøker Ahmet Şık. Sjefsredaktørene Can Dündar og Murat Sabuncu (som tok over etter Dündar). Journalist og forfatter Kadri Gürsel, bokredaktør Turhan Günay, avistegner Musa Kart.

For det tredje, og det er kanskje det viktigste: Det er ingenting i den 368 sider lange tiltalen som viser til noe annet bevis enn skrevne tekster og redaksjonelle avgjørelser i avisen. Det er for dette disse menneskene står tiltalt for å «gi støtte til terrororganisasjoner uten å være medlem».

Siden vi er i Tyrkia, betyr dette støtte til det staten har erklært som de nåværende terrororganisasjonene: PKK (den kurdiske geriljaen) og organisasjonen til Fetullah Gülen.

 

Kan bety slutten

Jeg vil gjerne vise til to konkrete eksempler på hvor hårreisende tiltalen er: Ahmet Şık er i Tyrkia anerkjent som kanskje en av de skarpeste kritikerne av Gülen-bevegelsen, og har blant annet skrevet bok om det. Kadri Gürsel, også journalist og forfatter, ble på 1990-tallet holdt som fange av PKK, og har siden skrevet bok om dette. Nå står begge tiltalt for å støtte disse organisasjonene.

Rettsaken er avgjørende for hvordan Europa framover skal forholde seg til Tyrkia.

Kadri Gürsel er også åpenbart arrestert for å forsikre at han tier i forkant av den viktige folkeavstemningen i april. Han har nemlig helt siden 2009 kritisert Erdogans mer og mer autoritære stil, og har skrevet en rekke kommentarer blant annet om hvordan Erdogan ønsker å være en slags far for det tyrkiske folket.

Nå, i forsvarstalen, påpeker Gürsel det som egentlig er tilfelle for alle de tiltalte: «Grunnen til at jeg står her foran dere i dag, er ikke fordi jeg har ‘støttet en terrororganisasjon uten å være medlem’. Det er fordi jeg er en uavhengig, kritisk og spørrende journalist; fordi jeg aldri har gått på akkord med arbeidet mitt; fordi jeg alltid insisterer på å gjøre jobben min riktig.»

 

 

Rettsaken er også avgjørende for hvordan Europa framover skal forholde seg til Tyrkia. Den er derfor behørig dekket i de fleste medier i de fleste europeiske land, og flere representanter fra EU-parlamentet er til stede. Dømmes journalistene og de avistilknyttede, markerer det slutten på rettssikkerhet og ytringsfrihet i Tyrkia – og skarp reaksjon fra Europa vil dermed være helt nødvendig. Det blir umulig for Europa å opprettholde forholdet til Tyrkia på samme måte som i dag hvis Cumhuriyet dømmes.

 

Sirkus og skinndemokrati

Ukens politiske høydepunkt er forsvarstalen til Ahmet Şık, som varer i to timer. Det blir en oppvisning i politisk historie som besvares med trampeklapp og stormende jubel fra samtlige tilhørere, inntil dommeren får roet salen ned igjen.

 

Talen har for øvrig gjort så sterkt inntrykk på aktor at han ved sakens avslutning på fredagen reiser nok en tiltale: En tiltale mot Şıks forsvarstale.

Alle vet godt at dette bare er et politisk teater.

Det absurde er også tydelig når de tiltalte må forklare noen telefonsamtaler etterforskningslederen har funnet “mistenkelige”. De tiltalte kan fortelle at den ene samtalen var med et reiseselskap der en av de ansatte hadde bestilt sommerferie i fjor, mens den andre “mistenkelige” telefonen var til pizzasjappa rett rundt hjørnet – et kveldsmøte hadde gjort det påkrevd å bestille noe mat. Slike meningsløse påstander er tiltalen full av, sammen med sladder og feilinformasjon skrevet i et dårlig og upresist språk.

Et av de fengslede styremedlemmene påpeker for eksempel at han i tiltalen er tildelt tre forskjellige roller i avisen, og at han ikke innehar noen av dem. Dessuten klarer han ikke å finne ut av hva han er tiltalt for, i tillegg til at språket er så dårlig at han sliter med å forstå hva tiltalen faktisk sier. Han ender med å spørre: «Hva skal jeg forvare meg mot? Kan du fortelle meg det, kjære dommer?»

Dommeren som står foran oss, vet at han selv kan bli tiltalt i neste omgang.

Etter hvert som dagene skrider fram, virker det hele mer og mer parodisk. Både dommer og aktor sitter og vrir seg i stolene. Det er noe absurd over å sitte i en rettssak hvor alt virker formelt, rett og riktig, men hvor det er så tydelig at ingenting stemmer: Prosedyrene foregår på den måten de skal i et demokrati, alle har sine riktige plasser, kappene er på. Og samtidig vet alle godt at dette bare er et politisk teater. Ingen av dem som sitter der, har i realiteten noen særlig innvirkning på sakens gang.

 

Behovet for en sterk mann

Det finnes ikke lenger noen uavhengig domstol i Tyrkia. Den opprinnelige aktoren, som har skrevet selve tiltalen, er nå selv tiltalt for å stå i ledetog med gülenistene. Dommeren som står foran oss, vet at dersom han er for medgjørlig, kan han selv bli tiltalt i neste omgang.

Alle kan når som helst bli tiltalt. Alle er mistenkelige og kan arresteres. Grensene mellom det å være innenfor og det å være utenfor fengselsmurene virker visket bort.

Akkurat som Hitler og Otto Muehl er Erdogan en karismatisk folkeforfører.

Jeg har alltid med meg en bok i sekken. Denne gangen var det tilfeldigvis min tidligere kollega Wencke Mühleisens bok Kanskje det ennå finnes en åpen plass i verden, om hennes liv i AAO-kollektivet i Østerrike, og historien om hennes fars fortid i nazi-Tyskland.

Lite visste jeg at boken jeg tok med til kjedelige perioder i rettsaken, skulle vise seg å være brennaktuell for det som foregår rundt meg. Etter hvert som jeg leste om hvordan et av de fremste frihetssøkende initiativene på 1970-tallet skulle ende opp som en fascistisk organisasjon på linje med Hitler-Tysklands samfunnsorganisering, og om hvordan kombinasjonen av feighet og kravet om en “sterk mann” var gjennomgående for begge samfunnseksperimentene, slo parallellene ned som en bombe.

Når skal vi se at disse gubbene er forkvaklede og farlige narsissister?

For også her i Tyrkia er det snakk om en omfattende feighet kombinert med ropet om en sterk mann til å styre. Akkurat som både Hitler og Otto Muehl er Erdogan en karismatisk folkeforfører som ser folkene han taler til, kjenner deres psykologi og leder dem sakte, men sikkert bort fra demokratiet og inn i et totalt enmannsvelde.

Når skal både kvinner og menn bli kvitt dette behovet for å bli ledet? Når skal vi se at disse gamle gubbene er forkvaklede og farlige narsissister? De åpne plassene i verden ser ut til å skrumpe inn. Det kan vi ikke akseptere!

 

Galskapen fortsetter

Svært mye av spenningen de siste to dagene av rettsaken er knyttet til hvorvidt noen av de innesperrede vil bli løslatt mens saken fortsatt foregår. Alle vet at det ikke vil bli noen dom i selve saken, og at den bare vil bli utsatt. Slik er det med de fleste av disse sakene – de pågår i årevis, og de tiltalte journalistene, forfatterne og akademikerne må med jevne mellomrom møte til nye høringer. Den første saken jeg fulgte her for et par år siden mot kurdiske akademikere, foregår fremdeles. Saken mot brødrene Altan for en måned siden ble også bare utsatt. Det er en effektiv måte systemet kan holde folk i sjakk på.

Dermed var spenningen som sagt knyttet til hvorvidt noen av de elleve ville bli sluppet ut, eller om de skulle fortsette å sone uten dom. Siden Erdogan opprettholder unntakstilstanden, kan han i prinsippet gjøre som han vil.

Det er både hyl og skrik og tårer i rettsalen.

Alle forsvarsadvokatene er ferdige, og dommeren gir ordet til aktor, som ber om en pause før han kommer med sin påstand. Etter tjue minutter kommer han tilbake og erklærer at ingen bevisførsel har svekket tiltalen, og at saken vil fortsette. Deretter foreslår han at fem av de tiltalte skal slippes ut.

Dette er langt over forventet, og i tillegg kunngjør dommeren rett etterpå at sju av de tiltalte skal slippes ut mens fire må fortsette å sone. Likevel er det både hyl og skrik og tårer i rettsalen – av både glede, sinne og fortvilelse over denne rettslige galskapen som bare fortsetter og fortsetter.

Før de fire føres bort, snur Ahmet Şık seg mot tilhørerne og roper: «De sier til oss at vi skal knele! Denne råtne gruppa av bevæpnede menn og tyranner uten ære skal vite at jeg fram til i dag bare har knelt for min mor og far, og at jeg aldri skal knele for noen andre!»

Så føres han og de tre andre bort av rundt 50 innkalte politimenn, til taktfaste støtterop.

De sju som ble sluppet ut fredag kveld er Güray Öz, Bülent Utku, Turhan Günay, Mustafa Kemal Güngör, Musa Kart, Hakan Karasinir og Önder Celik. De fire som må fortsette å sone er Ahmet Şık, Murat Sabuncu, Kadri Gürsel og Akin Atalay.