FOTO: Eser Karadağ/Flickr cc

Inntil den tid jordkloden forvandles til kjærlighetens klode*

Tyrkia befinner seg i et mareritt. Hva har skjedd?

Alle har nok hatt en eller annen form for mareritt i løpet av livet. Som det å falle hjelpeløst og vettskremt ned i en bekmørk avgrunn. Som det å prøve å rømme med blytunge ben fra den som forfølger en uten å komme av flekken. Og kanskje verst av alt; som det å bli tatt til fange av fienden og vite at her gjelder ikke Genèvekonvensjonene.  

Ungdomsgjengen blir angrepet av de fascistiske Gråulvene. Hæren tar makten i Tyrkia året etter, i 1980.

Det er det marerittet Midtøsten i dag befinner seg i. Særlig de arabiske landene, men også Tyrkia. Hva har skjedd?

Istanbul, 1979

Jeg smaker på spørsmålet, tygger på det, mens hjernen min jobber febrilsk for å kunne se sammenhenger. Prøver å unngå å bli distrahert av detaljer og gjenstander rundt meg – uten å lykkes noe særlig. Blikket mitt faller på Klassekampens førsteside: «En ødelagt verdensdel», sier overskriften. Samtidig har jeg et svart-hvitt foto av en ungdomsgjeng på netthinnen; fire jenter og fire gutter, pene, glade og bekymringsløse. Året er 1979. Stedet er İstanbul. En gate med gamle forfalne trehus og eldgamle trær.

Ingressen i avisen roper høyt for døve ører: «Det nye århundret har vært den verste epoken å være araber i, sier Midtøsten-kjenner Eugen Rogan. Den feilslåtte arabiske våren og krigen mot terror har ødelagt en hel verdensdel.»

Våre gutter erklærer at veien å gå for Tyrkia er en syntese av tyrkisk nasjonalisme og islam.

Hva har vi igjen?

Jeg grubler på spørsmålet i stua der jeg pleier å skrive mine historier, mens det svart-hvite fotoet svinner sakte, men sikkert fra netthinnen. Det tar fyr og blir til aske. Idyllen er brutt. Ungdomsgjengen blir angrepet av de fascistiske Gråulvene. Hæren tar makten i Tyrkia året etter, i 1980.

CIAs områdesjef skryter av de tyrkiske generalene: «Våre gutter har gjort jobben,» sier han. Imperiet har allerede bestemt seg for å satse tungt på islam light som en motvekt til kommunismen. Våre gutter erklærer at veien å gå for Tyrkia er en syntese av tyrkisk nasjonalisme og islam. Imens er Osama bin Laden og hans krigere Imperiets beste venner i Afghanistan.

Det er uhøflig å le av andres uhell, men jeg klarer likevel ikke å la være å humre, også her og nå, når jeg ser for meg den hjelpeløse kroppen hans slengt i støvet.

Det de involverte ennå ikke vet, er at det ikke finnes noe islam light, på samme måte som det ikke finnes noen lett nasjonalisme.        

Så mye lidelse, så mye ødeleggelse for ingenting.

Erdoğan og hennes navnebror

For cirka ti år siden satt den tyrkiske forfatteren Aslı Erdoğan og jeg på en kafé i Köln og pratet. Hun var en spinkel, fåmælt kvinne. Vi pratet om litteratur, om tyrkere, arabere og jøder, og identitet. Inntrykket jeg hadde av henne etter et par dagers samvær i forbindelse med et møte om tyrkisk litteratur, var at hun var et samvittighetsfullt og følsomt menneske. I august i fjor ble hun arrestert for å ha støttet en terrororganisasjon med sine politiske artikler i en venstreradikal, kurdervennlig avis. En farse fra begynnelse til ende.

Spørsmålet man rasende bør stille nå er: Hva prøver navnebroren hennes, President Erdoğan, å gjøre?

Å le av President Erdoğan kan få konsekvenser.

Erdoğan er et vanlig etternavn i Tyrkia. Det er ikke noe rart. Erdoğan betyr «født modig (soldat)», og soldatene i militæret roper: «enhver tyrker er født soldat» mens trener. President Erdoğans tilhengere kaller ham det megetsigende tilnavnet Reis (høvding/fører). For noen år siden falt han fra en hest. En gedigen ydmykelse for enhver tyrker som også skal være «født på hesteryggen».

Han skulle vise alle at han var en verdig etterkommer av osmanerne. I stedet ble han med nød og neppe reddet fra hestens hardt sparkende hover. Det er uhøflig å le av andres uhell, men jeg klarer likevel ikke å la være å humre, også her og nå, når jeg ser for meg den hjelpeløse kroppen hans slengt i støvet. Krimtatarene, mine egne forfedre, ville likt å ha en sånn hest.

Djevelen i meg sier: «Ikke kall ham President Erdoğan. Kall ham Høvding Født Modig Soldat, som oppsummerer stormannsgalskapen hans med noen få ord». Jeg lytter ikke alltid til djevelen i meg.  

Min generasjon ville forandre verden og var forberedt på å ta konsekvensene av våre handlinger

Å le av President Erdoğan kan få konsekvenser. Hvis man ikke blir tiltalt med en fabrikkert anklage og kastet i en celle, kan man bli saksøkt for å ha fornærmet presidenten, av mannen selv. Mange er enige i at han er forferdelig hevngjerrig. Alle har sett hvordan han tok hevn på kurderne. Men man kan ikke drepe alle motstanderne sine. Heldigvis er Aslı blant dem man ikke kan eller bør drepe under en politirazzia. Men jeg var bekymret. Hvordan skulle den spinkle forfatteren takle isolasjonen?

Overraskende nok ble Aslı løslatt etter en tid. Hun virket medtatt, men ikke nedslått eller knust.

Så mye lidelse

Jeg fikk nylig et spørsmål: Satt jeg selv i fengsel på 80-tallet på grunn av min forfattervirksomhet? Nei, slett ikke, svarte jeg. Min generasjon ville forandre verden og var forberedt på å ta konsekvensene av våre handlinger. Men hva med nåtidens intellektuelle? Vil de klare å gjøre motstand når de blir angrepet? Er det ikke bare barnemat å bryte dem ned? To unge akademikere, som mistet jobbene sine som resultat av unntakstilstanden i Tyrkia, har vært i sultestreik i 136 dager (per 22. juli). Nå sitter de i fengsel, arrestert for å gjøre propaganda for terrororganisasjoner. Høres anklagen kjent ut? Jeg er bekymret for Nuriye Gülmen og Semih Özakça og håper de kommer fra det med livet i behold.

Så mye lidelse, så mye ødeleggelse for ingenting.

Skriv hvordan han fremprovoserte et væpnet opprør i Syria og så skrøt av at han ville be sine bønner i stormoskeen i Aleppo to uker senere

Hundretusenvis av sivile er blitt drept, og millioner er på flukt på grunn av krigen mot terror, på grunn av falske vårer. Kunne en samlet diktatorgjeng av Saddam, Gaddafi og Assad ha drept så mange mennesker og lagt så mange byer i ruiner om bødlerne deres uhindret jobbet dag og natt? Det er kun et retorisk spørsmål man kan gjøre hva man vil med. Lynsje det, henge det eller drepe det på annet bestialsk vis.

Leonard Cohen døde, han òg. Heldigvis hadde han god tid til å synge Democracy is coming to the USA. Har det kommet? Er det fortsatt på vei? Selv imperiet har sitt å streve med i disse krisetider. America first. Hva med Syria?

Mannen uten ryggrad

Djevelen hvisker i øret mitt: Skriv om mannen som mangler ryggrad. Mannen som snur på en femøre, bytter allianser over natten. Høvding Født Modig Soldat! Skriv hvordan han fremprovoserte et væpnet opprør i Syria og så skrøt av at han ville be sine bønner i stormoskeen i Aleppo to uker senere, glefser djevelen.

nyhetsbrevet

Hvem ga ham frie tøyler? Hvem skjemte HFMS bort slik at han gikk for langt og skjøt ned et russisk fly? spør djevelen og fortsetter: NATO erklærte at konflikten ikke gjaldt dem, det var en konflikt mellom Tyrkia og Russland. Farvel til Artikkel 5.

Høvding FMS smakte på ensomheten, likte den ikke, krøp til korset, kysset støvet, la seg paddeflat foran føttene til Putin. Det var lett. Han hadde ikke ryggrad. Jeg vil ikke skrive om mannen uten ryggrad. Det er ikke enkeltmennesker som skaper historien, verken på godt eller vondt. Spør i hvert fall hvordan det går med forfatterne i Syria, stønner djevelen.

Båndopptak av telefonsamtaler hvor presidenten gir instrukser til sønnen om hvordan frakte millioner av kontanter bort fra hjemmet deres, er offentliggjort.

Djevelen min og 50 prosent av befolkningen i Tyrkia er lut lei President Erdoğan. Over tjue år med hans korrupte, kvelende, kvasireligiøse ideologi og hans steinalderprimitive tilhengere. Med en mann som nå har all makt, lovgivende/dømmende/utøvende, samlet i egne hender. Og han er overalt, i alle kanaler, i alle aviser, i parlamentet, i tusenroms-slottet sitt, i gatene med lange bilkolonner og tusen livvakter, på omskjæringsfester, landsbyforstandernes møter …

Det er et mareritt der man blir forfulgt av et vesen som heter Høvding Født Modig Soldat.  

Bestikkelser og korrupsjon

Korrupsjon har alltid vært et hett tema i Midtøstens historie. Som det tydelig kommer frem i den 1500-talls osmanske poeten Fuzûlîs klage: «De tok ikke imot hilsenen min fordi den ikke var ment som bestikkelse.» Men selv om det å ty til korrupsjon ikke har forandret seg nevneverdig i tidens løp, har Herr President hevet standaren der òg.

Båndopptak av telefonsamtaler hvor presidenten gir instrukser til sønnen om hvordan frakte millioner av kontanter bort fra hjemmet deres, er offentliggjort. Han benekter ikke at det er hans stemme, men påstår at han er blitt offer for et komplott av Fethullah Gülens terrororganisasjon. Spørsmålet man i grunnen kan krølle sammen og kaste i søpla, er hvorfor disse to gamle bestevennene, predikant Fethullah Gülen og President Erdoğan, som begge hadde pannen på bønneteppet, ble fiender. Fordi hilsenene til hverandre ikke var ment som bestikkelser lenger?

Blir de spurt, sier de at selv om President Erdoğan og partiet hans kanskje er korrupt, betyr det ingenting, for de bygger veier og broer.

Dette er Presidenten i et nøtteskall. Men hvordan er tilhengerne hans? På 70-tallet brukte venstresidens kadrer enorme krefter på å gi klassebevissthet til de svakeste i samfunnet. Filleproletariatet var stort sett fattige bønder som hadde flyttet fra den trøstesløse landsbygda til de store byene, u-utdannede, arbeidsledige eller dagarbeidere. De var solidariske, ærlige mennesker som jobbet hardt når muligheten bød seg. De drømte om å foreta en klassereise og gjorde alt for at barna deres skulle få en anstendig utdannelse.

Etter mer enn 15 år med gudfryktig troende ved makten, har Tyrkia nå fått et nytt filleproletariat. Samstemt med Erdoğans partifeller, som åpenlyst uttaler at de ønsker seg en u-utdannet befolkning fordi de intellektuelle har ødelagt samfunnet, viser medlemmer av det nye filleproletariatet en ignoranse som ville sjokkert selv 70-tallets proletariat.

De utnytter på det groveste underbetalte barnearbeidere, særlig syriske flyktningbarn, og de elsker å ha en u-utdannet og ufaglært befolkning.

De er sterkt troende, fundamentalister i mange tilfeller, men har ikke de mest elementære kunnskapene om islam. Blir de spurt, sier de at selv om President Erdoğan og partiet hans kanskje er korrupt, betyr det ingenting, for de bygger veier og broer. De er kanskje tyver, men de er våre egne tyver. Dette nye filleproletariatet mangler normer og verdier, og ordet solidaritet finnes ikke i deres lutfattige vokabular. De er i ordets rette betydning «verdens elendige». Men det interessante her er hvordan «verdens elendige» likner hverandre. Et blikk på det tyrkiske filleproletariatet kan samtidig si mye om den samme sosiale klassen i USA.

Hvilke «brødre i Qatar»?

Er en øvre middelklasse og et borgerskap som støtter Erdoğan noe bedre? De bygger veier og flyplasser ved å slakte ned landets skoger, de ødelegger verdensbyen İstanbul ved å fylle den med høyhus og kjøpesentre. De ruinerer naturperlene ved Svartehavet for å utnytte vannkraften, de kjøper tusenvis av år gamle olivenlunder ved Egeerhavet for i stedet å bygge betongblokker. De finansierer terroristene i Syria. De utnytter på det groveste underbetalte barnearbeidere, særlig syriske flyktningbarn, og de elsker å ha en u-utdannet og ufaglært befolkning. Samtidig, i USA, sier Trump: «I love the uneducated». Jammen har ikke også verdens oligarker mye felles.  

Trumps milliard-våpensalg- og sverddansepartner Saudi Arabia, og fem-seks andre arabiske land, har nylig beskyldt Qatar for å støtte Iran og terrorisme. De komiske aspektene ved beskyldningen med hensyn til anklagerens eget rulleblad angående støtte til terrorisme er overveldende, men det som interesserer djevelen min mest her er måten Høvding Født Modig Soldat reagerte på utviklingen.

Orhan Pamuk, Tyrkias mest kjente nålevende forfatter og Nobelprisvinner i litteratur, er en uønsket mann når det gjelder den tyrkiske staten.

President Erdoğan erklærte at Tyrkia står bak «brødrene våre i Qatar». Hvilke «brødre i Qatar»? Erdoğans arabiske brødre? Organisasjonen Muslimbrødrene? Parlamentet i Ankara vedtok straks å sende 3000 tyrkiske soldater for å beskytte «brødrene våre i Qatar». Verken djevelen eller jeg visste at Tyrkia lenge har hatt en militærbase i Qatar. En militærbase i Qatar med 3000 nye forsterkninger? Hvorfor? Tilleggsspørsmålet man kan sende som en bumerang til alle verdenshjørner (den vil med stor sannsynlighet komme tilbake til senderen ubesvart), er hvem som har gjemt svarte milliarder i tyrkiske banker og hvem som har gjemt svarte milliarder i Qatars banker.

Orhan Pamuk

Til slutt vil jeg tilbake til forfattere og intellektuelle som angivelig har «ødelagt landet». Denne sommeren vises en utstilling på Kulturhistorisk museum i Oslo. Gjennom gjenstander, videoopptak og stillbilder inviteres besøkende til å la seg sjarmere av den liberale og sekulære middelklassen i 50-, 60 og 70-tallets İstanbul. Mannen som står bak denne kulturelle gjerningen, heter Orhan Pamuk. Pamuk skrev en kjærlighetsroman og samlet samtidig gjenstander nevnt i romanen Uskyldens museum. Samlingen ble etter hvert til et museum ved samme navn som romanen og er utgangspunktet for utstillingen i Kulturhistoriske museum.

Orhan Pamuk, Tyrkias mest kjente nålevende forfatter og Nobelprisvinner i litteratur, er en uønsket mann når det gjelder den tyrkiske staten. Han har gjort seg skyldig i å fornærme tyrkiskheten ved å nevne folkemordet på armenerne i 1915 og de fremdeles pågående massemordene på kurderne. Selv om han ble frikjent av en domstol, ble han gjort til hatobjekt og fikk dødstrusler som forårsaket at han måtte ligge lavt for ikke å tiltrekke seg mer uønsket oppmerksomhet enn nødvendig.

Kurdiske byer i Tyrkia og arabiske byer i Syria ligger i ruiner.

Orhan Pamuk, som var i Oslo i forbindelse med åpningen av utstillingen, gjorde det klart at han ikke ønsket å svare på politiske spørsmål. Kan han klandres? Hrant Dink, armensk-tyrkisk skribent og journalist som hele livet sitt søkte forsoning mellom de to nasjonene for å hele sårene etter folkemordet, ble drept på åpen gate da Fethullah- og Erdoğan-fraksjonene regjerte sammen.

Marerittet

Det er som et mareritt det som skjer i Syria og i Tyrkia.

Kurdiske byer i Tyrkia og arabiske byer i Syria ligger i ruiner. Livløse kropper ved veikanter, kropper skylt opp på strender. Flyktninger uten håp, hjelpeløse barn. Skremte forfattere, oppsagte akademikere, fengslede journalister og intellektuelle. Reaksjonære krefter i Syria, i Tyrkia, i USA ønsker seg u-utdannede generasjoner. Lydige flokker som er lette å styre.

Det er som et mareritt. Kvelende, skremmende, som om man med blytunge ben prøver å komme seg unna den som forfølger en, som om man faller i en bekmørk avgrunn. Faller og faller.

Så våkner man:

Slott og sultanater kollapser

blodet tier en dag

undertrykkelsen tar slutt

og fra nået etterlates bare

de som drar til

og de som kjemper for framtiden …

 

*Adnan Yücel: 1953-2002. Tyrkisk poet. Utdrag fra diktet: «Inntil den tid jordkloden forvandles til kjærlighetens klode».  

nyhetsbrevet