Flukt eller opprør i Venezuela

Den 20. mai 2018 vant Nicolás Maduro et kontroversielt presidentvalg i Venezuela. Samtidig har den økonomiske krisen som har herjet landet siden 2013, ført til en betydelig misnøye med regjeringa.  

 – Jeg hadde så mye sinne i meg. Det kjentes som om framtida hadde blitt tatt fra meg, og i demonstrasjonene fikk jeg utløp for sinnet mitt. Det var heftig. Denne gata var tettpakket med folk, sier Carlos og peker foran seg.

Han sier han var villig til å ofre livet sitt.

Flere måneder har gått siden regnet av tåregass og gummikuler over avenyen i sentrale Caracas opphørte. En besynderlig ro har erstattet slagordene fra de tusentalls demonstrantene. «Ned med Maduro.» «Nei til diktaturet.» De eneste parolene mot Venezuelas økonomiske krise og autoritære utvikling henger nå på delvis nedrevne plakater.

Carlos er 18 år og heter egentlig noe annet. Han tilhører opprørsbevegelsen Resistencia, en gruppe ungdommer som ledet an i protestene i Venezuela mellom mars og juli i fjor. Carlos sier at de ble tatt imot av de øvrige demonstrantene med applaus og heiarop. Regjeringstilhengere kritiserer dem for å ha kastet stein, vandalisert militærkjøretøy og blokkert veier. Flere av Carlos’ kamerater fra Resistencia ble arresterte, anklagd for å være opposisjonelle terrorister.

– Vi er ingen terrororganisasjon. Vi har ingen ledere, men organiserer oss på sosiale medier. Men vold fører til mer vold. Sikkerhetsstyrkene angrep demonstranter, og vi var der for å beskytte dem, sier Carlos.

Hver dag i fem måneder var han lengst framme i protestene. Han sier han var villig til å ofre livet sitt. Armene og hendene bærer arr etter gummikuler, og i hodet surrer minnene fra da sikkerhetsstyrker skjøt i hjel vennen hans.

– Militærstyrkene hadde omringet oss, så vi var nødt til å etterlate ham. Det var ubegripelig. Da vi sprang bort derfra, gråt jeg for første gang siden jeg var liten. Nå er jeg fylt av hat mot sikkerhetsstyrkene.

Man kan si at demonstrasjonene forente venezuelanere på tvers av klassegrenser.

På en trappeavsats mot en Burger King – parkeringsplass sitter tre ungdommer. Barføttene deres er svarte av skitt. De ser mot en jevnårig som går langs veikrysset foran dem og strekker ut hånda mot forbipasserende biler.

Carlos løper bort til dem og hilser. Han kjenner dem igjen fordi de var de eneste som ikke gikk med maske i demonstrasjonene, forklarer han. En lang og veltalen fyr med slitt skjorte presenterer seg som Eduardo, 17 år. Han forteller om at han stakk av fra besteforeldrene sine da han var liten, siden de drakk og slo ham. Siden da har han bodd på gata.

– De arresterte meg under demonstrasjonene og sa at jeg var terrorist. Jeg satt inne i tre og en halv måned. Du vet, jeg har ingen familie som kunne komme med mat til meg, så jeg gikk ofte sulten. Med disse kom med alt de kunne finne, sier han og nikker mot kompisene sine.

De heter David og Maria. I større deler av sine henholdsvis 12- og 16-årige liv har de blitt omtalt som gatebarn og tiggere. Da de ble med i Resistencia, begynte plutselig den opposisjonelle middelklassen å behandle dem som helter.

– Vi deltok i protestene fordi andre demonstranter ga oss mat og penger. Det var den første gangen vi hadde spist ordentlig. Noen av dem inviterte oss med hjem så vi kunne dusje og bytte klær, sier Maria.

– Jeg fikk lov til å se på TV, legger David til og smiler bredt.

Venezuelanerne kjenner seg sviktet av politikken.

Carlos titter mot bilene som hastig og likegyldig kjører forbi vennen i veikrysset.

– Man kan si at demonstrasjonene forente venezuelanere på tvers av klassegrenser. Så på en måte vant vi alle på å ta til gatene, sier han og fortsetter:

– På en annen måte tapte vi. Venezuelanerne kjenner seg sviktet av politikken. Jeg gikk gjennom alt dette for å få til en politisk forandring, men opposisjonen har ikke fått til noe som helst. Det fins nesten ikke jobber. Lønningene rekker ikke til mat. Jeg har mistet tro på politikerne.

Siden Carlos, Eduardo, David og Maria ble ført sammen i protestene for et år siden, har Venezuelas opposisjonskoalisjon blitt enda mer splittet. Samtidig har inflasjonen økt med i gjennomsnitt 1148 prosent per måned. Regjeringa har økt den lovpålagte minstelønnen sju ganger, men i april 2018 trengte man fortsatt 192 minstelønninger for å dekke en families matbehov.

De siste to årene ser vi hvordan folk kjøper mest godteri og sigaretter fordi det døyver sulten.

En halvtime utenfor Caracas, i byen San Antonio de los Altos, venter den 33-årige bakeren Edson Rodrígues på lastebilen med mel.

– Hvis vi er heldige, kommer den klokka elleve. I så fall kan vi bake brød for å selge i morgen i stedet, sier han.

Edson Rodrígues forteller om at melleveransen kommer toppen et par ganger i måneden. Med bare noen minutter igjen til klokka blir elleve ser det ut til at den ikke kommer i dag heller. De ansatte får gå hjem igjen. Da Rogrígues’ familie åpnet bakeriet Carroza del Pan for 25 år siden, var Venezuela den mest lovende økonomien i Sør-Amerika. Nå synker bakeriets inntekter som en overgjæra deig.

– De siste to årene ser vi hvordan folk kjøper mest godteri og sigaretter fordi det døyver sulten. Det gir ikke særlig gevinst, sier Edson.

Noen kunder står ved melkedisken og sammenlikner pakker med queso blanco, en salt ost som før inngikk i ethvert venezuelansk frokostbord. I dag koster et halvt kilo tilsvarende én månedslønn. Skyhøy inflasjon og regulerte priser gjør vareimport fåfengt, samtidig som at innenlands matvareproduksjon er så å si ikke-eksisterende. Det har gjort Venezuela til de tomme butikkhyllenes land.

Når vi går inn, begynner et hundretalls løse hunder å bjeffe i kor.

Edson Rodrígues har bestemt seg for å gi opp og flytte til utlandet. Og han er ikke den eneste. Ifølge International Organization for Migration, IOM, har om lag en million venezuelanere forlatt landet de siste to årene. Mange av dem er regjeringsmotstandere som har byttet ut massedemonstrasjoner med en masseflukt fra landet.

Et stykke unna bakeriet, i María de los Ángeles herberge for hjemløse hunder, samles migrasjonens usynlige ofre. María, 55 år, sier at hun tar inn minst én hund hver dag.

– Mange av dem etterlates her når eierne deres flytter utenlands. Ofte kan de ikke ta med seg dyrene sine fordi det blir for dyrt.

Hun åpner grinden til hundegården. Det lukter våt pels, hundebæsj og jord. Når vi går inn, begynner et hundretalls løse hunder å bjeffe i kor.

– Ikke vær redd, de kommer til å snuse deg opp og ned, men de er ikke aggressive, sier María.

Her finner vi dalmatineren som en morgen sto fastbundet foran herberget med en papirlapp: «Jeg heter Brandon og er 16 år». Den brune blandingshunden Cielo, som hadde utstikkende ribbein under den delvis bortklødde pelsen da María tok henne med fra baren hun ble etterlatt i.

Marías håp er å finne nye eiere til hundene, men færre og færre venezuelanere har råd til å forbarme seg over de overgitte dyrene. For å spare plass har de fem frivillige tatt med seg til sammen hundre hunder hjem til seg. Samtidig har donasjonene sunket til en brøkdel av hva mennesker ga for et par år siden, forteller María.

De har våpnene. Vi i Resistencia kan bidra med mot.

Hun har bestemt seg for ikke å gi opp. Hver dag i uka jobber hun ubetalt. Vasker burene, eskene og kurvene som hundene sover i. Hun gir dem mat og medisiner. Når hun ikke får tak i fôr, lager hun hundematen selv.

– Jeg har alltid vært glad i dyr, forklarer hun.

Carlos er en av stadig flere opposisjonelle som håper at den mektige hæren skal organisere seg mot regjeringa. Og han vil bli med.

– De har våpnene. Vi i Resistencia kan bidra med mot. Vi lærte mye under demonstrasjonene, blant annet å organisere oss gjennom sosiale medier. Vi er klare til å ta til gatene når som helst. Det eneste som trengs er et knuff fra et sterkere hold, som hæren.

Den 20. mai 2018 ble Nicolás Maduro gjenvalgt til president i Venezuela. Opposisjonen oppfordret til valgboikott med henvisning til opposisjonslederne som har blitt bannlyst fra politikken, fengslet eller tvunget i eksil i forkant av valget.

EU stilte seg bak og krevde at presidentvalget ble utført på nytt. USA besluttet å innføre nye sanksjoner. I begynnelsen av juni ble statene i den amerikanske samarbeidsorganisasjonen OAS kalt inn for å påbegynne en utestengingsprosess mot Venezuela. Men ingenting synes å stoppe president Maduros planer om å regjere i seks år til.

Foreldrene mine vet ikke hva jeg holder på med.

Mislykkede forsøk på statskupp har allerede forekommet. Det fins ikke offisielle tall, men i mai sa militæranalytikeren Rocío San Miguel til Wall Street Journal at minst 124 i hæren har blitt fengslet i løpet av årets to første måneder blant annet for forsøk til opprør. Ifølge Rocío San Miguel er dette et langt høyere tall enn tidligere. Samtidig er tillitten til den splittede opposisjonen lav. I fjor skjøt politipiloten Óscar Pérez mot regjeringsbygninger fra lufta og oppfordret folket til å reise seg mot presidenten. Men opposisjonslederne ignorerte ham.

Plutselig peker Gabriel mot en rød bil som har stoppet foran dem.

– Se, der er noen som vil penger!

13-årige Heiner, som har kommet tilbake fra veikrysset, dulter borti David når han løper bort til en kvinne som vifter med en seddelbunt fra bilvinduet sitt.

– Nå kan vi kjøpe oss mat! roper han oppspilt når han spretter tilbake.

– Mange som ble kjent med oss under demonstrasjonene, fortsetter å komme for å hjelpe oss, forteller Eduardo.

Mørket begynner å senke seg over Caracas. De betongfargede bygningene rundt oss blir ikledd en gulaktig tåkesky av gasser og kveldssol. Snart kommer Eduardo, David, Maria og Heiner til å gå tilbake til gatehjørnet de sover i. Carlos kommer til å gå hjem til foreldrene sine og si at han har vært hos en kompis.

Han bor i et middelklasseområde med høyt utdannede foreldre. De andre fire bor på samfunnets bunnplan.

– Foreldrene mine vet ikke hva jeg holder på med. De hadde ikke likt at jeg er med i Resistencia siden det er mange som støtter regjeringa i trappeoppgangen vår. Men hemmeligholdet er en del av spenningen og hele greia som jeg savner. Jeg vågde å gå i frontlinja, jeg følte meg unik, sier Carlos.

Han bor i et middelklasseområde med høyt utdannede foreldre. De andre fire bor på samfunnets bunnplan. Likevel bærer de på en felles nostalgi. I et land der den økonomiske krisen har knust mange unges drømmer i biter, var Resistencia en måte for dem å føle seg betydningsfulle. De har ikke gitt opp på drømmene om å ta til barrikadene i en opposisjonell revolusjon.

Men det virker like vanskelig å regne med den øvrige befolkningen, der opposisjonens splittelse har ført til politisk apati, slik bilistene som kjører forbi dem, en etter en.

(Carlos, Eduardo, David, Maria og Heiner heter egentlig noe annet.)

Oversatt fra svensk av Sigrid Strømmen.