Se gjerne til Sverige – men vær nøye med fakta: «Svenske tilstander» handler om svekkelse av den skandinaviske velferdsmodellen – og om økende økonomiske forskjeller.
Langlesning: I 2011 hadde jeg en artikkel i tidsskriftet Samtiden med tittelen Reinfeldts revolusjon. Den handlet om de store endringene som den borgerlige regjeringen i Sverige, ledet av Fredrik Reinfeldt og Moderaterna, som skulle bli sittende i perioden 2006–2014, gjennomførte i systemene for arbeidsledighet, sykdom og uførhet. Og ikke minst hvordan disse endringene ble begrunnet i og påvirket hele den offentlige samtalen.
Den gangen – altså for femten år siden – gjorde jeg denne observasjonen: «De siste årene har NHO, Høyre, Fremskrittspartiet og Civita forsøkt å skape en forestilling om at rausheten i den norske modellen truer systemets bærekraft».
En større andel av befolkningen hadde kommet innenfor arbeidslivet, og flere deltok i den dugnaden velferdsstaten er
Jeg eksemplifiserte i Samtiden-artikkelen med Civita, som mente at «flere og flere ikke deltar i den dugnaden velferdsstaten er», NHO, som brukte tid på å advare mot «trygdebølgen», og som på sin årskonferanse hevdet at «en stadig større del av befolkningen er utenfor arbeidslivet», og Torbjørn Røe Isaksen fra Høyre, som hadde gått fra å advare mot en «bombe under velferdsstaten» til å slå fast at denne bomben «har gått av». Også den gangen var påstandene sterkt misvisende. Ved at en større andel av befolkningen hadde kommet innenfor arbeidslivet, var det faktisk flere og flere som deltok i den dugnaden velferdsstaten er.
Da jeg skrev artikkelen i 2011, var det i et slags forebyggende øyemed – for å advare mot hvilke resultater retorikken om et«utenforskap» skapt av altfor generøse sikkerhetsnett kunne føre til, dersom den fikk sterkere fotfeste i Norge. Med tanke på hvor like Sverige og Norge er på mange måter, kan det virke merkelig at rapporteringen om politisk ladede forhold ofte blir ganske flat og fremstår som enkle og ubestridte narrativer. Slik har for eksempel Fremskrittspartiet med stort hell lykkes med å etablere begrepet «svenske tilstander», der både reelle og feilaktig framstilte sosiale problemer anekdotisk, men entydig, kobles til innvandring.
«Svenskene er mye flinkere»
Samtidig brukes Sverige stadig som et foregangseksempel når det gjelder strammere velferdsrettigheter og skatteletter. Det gjelder for eksempel i debatten om den norske sykelønnsordningen. Da den tok fart i 2024 før fornyelsen av trepartsavtalen om inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen), var det flere tunge aktører som ville se til Sverige. «Karensavdrag, der arbeidstager får redusert lønn ved sykefravær, er innført i Sverige og har trolig bidratt til å trekke ned sykefraværet der», mente NHO. «Sykefraværet er høyere i Norge enn i Sverige […] Det er store summer som kan brukes til andre gode formål, eller til skattekutt», skrev Civita-rådgiver Skjalg Stokke Hougen i artikkelen «Når skal Høyre gå inn for sykelønnskutt?». Og Petter Stordalen slo rett og slett fast at «Svenskene er mye flinkere».
En mer sammenhengende framheving av Sverige som et økonomisk-politisk reformforbilde presenteres i Martin Bech Holtes to bøker fra 2025, Landet som ble for rikt og Alternativt statsbudsjett. Dette er et underkommunisert aspekt ved bøkene, som ellers har fått svært stor oppmerksomhet. Fordelen med Holtes beskrivelse av Sverige er at han har registrert hvor omfattende endringene der har vært siden 1990-tallet. Ulempen er at historieskrivingen er misvisende, og at hyllestene i stadig større grad skurrer mot utviklingen i virkeligheten.
Institusjonelt systemskifte på 90-tallet
Martin Bech Holte tok doktorgraden sin i Stockholm. Der var hans «viktigste læremestere professorene som reddet Sverige fra krisen tidlig på 90-tallet», forteller han. Særlig trekker Holte fram Lindbeck-kommisjonen. Dette var en utredning som ble nedsatt av Carl Bildts høyreregjering (1991–1994), og som ble ledet av økonomiprofessor Assar Lindbeck. Han var en tidligere sosialdemokrat som åpent hadde tatt avstand fra partiet i forbindelse med debatten om löntagarfonderna – LOs forslag om gradvis å øke det felles eierskapet i næringslivet, noe som førte til en voldsom mobilisering fra høyrepartiene og næringslivsorganisasjonene.
Lindbeck hadde da allerede begynt å spille en betydelig personlig rolle i å sette den samfunnsøkonomiske disiplinen i markedsliberalismens tjeneste. Han var innflytelsesrik helt fra starten i 1969, da Sveriges Riksbank opprettet en «pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel», og han var leder for priskomiteen fra 1980 til 1994.
Markedsliberalismens luftige løfter om en ny æra framsto samtidig – i et kort historisk øyeblikk – som et alternativ verdt å satse på etter Sovjetunionens oppløsning.
Det var altså et svært tydelig politisk grep å oppnevne en kommisjon under Lindbecks ledelse – både for å legge fram forslag og for å gi dem en aura av uunngåelighet. «Han var rett mann for jobben … Han var ikke redd for å være tydelig i sin kommunikasjon», konstaterer Holte. Og tidspunktet bød på muligheter. En stor eiendoms- og bankkrise hadde oppstått i begynnelsen av 1990-årene, etter en periode med finansiell deregulering. Arbeidsledigheten hadde gått fra under to til over ti prosent. Sverige befant seg i en slags sjokktilstand. Markedsliberalismens luftige løfter om en ny æra framsto samtidig – i et kort historisk øyeblikk – som et alternativ verdt å satse på etter Sovjetunionens oppløsning.
I mars 1993 la Lindbeck-kommisjonen fram 113 anbefalinger, med skisseaktig beskrevne, men svært vidtrekkende markedsreformer. Det var en slagsnyliberal sjokkdoktrine, for å bruke et uttrykk som Naomi Klein skulle lansere i en bok mange år senere. Holte presenterer kommisjonens ideologisk pregede problembeskrivelse som et historisk fasitsvar: Sverige ble kvalt under tyngden av altfor høye lønninger, altfor høye skatter og altfor stor offentlig sektor.
Her måtte det rettes opp
Det er riktig at de svenske strukturreformene fra 1990-tallet og framover skiller seg ut også i en internasjonal sammenligning. Det handler om en lang rekke endringer som har vært innrettet mot å begrense handlingsrommet for å bruke offentlige utgifter, flytte makten over budsjettprosessen lengre bort fra riksdagen, bygge inn mekanismer for et konstant press på «effektivisering» i kommunal og statlig virksomhet, åpne for mer privat utførelse innen velferdstjenestene og gjøre disse endringene vanskeligere å rulle tilbake gjennom demokratiske vedtak.
Man kunne beskrive dette som en institusjonalisering av nyliberalismen. I Sverige fikk dette et ekstraordinært gjennomslag fordi også det (fortsatt usedvanlig sterke) sosialdemokratiske partiet tok politikken til seg som sin egen. Den ble ikke minst innarbeidet i en fortelling om «ansvar» da partiet gjenvant og beholdt regjeringsmakten i perioden 1994–2006.
En ny bølge av strukturelle endringer ble gjennomført under regjeringen til Fredrik Reinfeldt fra 2006 til 2014, med de viktigste tiltakene umiddelbart etter valgseieren i 2006. Det gjaldt først og fremst store skattekutt samt endringer i støtteordningene ved arbeidsledighet, sykdom og uførhet. Dette ble – i kombinasjon – presentert som en metode for å «styrke arbeidslinjen» og få flere ut i arbeidslivet.
Mer konkret er det også denne typen endringer som viktige aktører i norsk debatt og Martin Bech Holte i sine bøker gjerne framhever som et forbilde for Norge. Finansavisen var med i august 2025 da Holte møtte «helten» Fredrik Reinfeldt. «Dette er rollemodellen … Hele Vesten bør la seg inspirere av Sverige», fikk leserne vite da.
Vi skal derfor se litt nærmere på denne fortellingen om den svenske suksessen, hvilke tall den bygger på, og hvilke konkrete konsekvenser den har hatt for mennesker med behov for støtte fra velferdsstaten i Sverige.
«En styrket arbeidslinje»
I den angivelig løsningsorienterte oppfølgeren Alternativt statsbudsjett er reformene til den svenske Reinfeldt-regjeringen sentrale for det første av de «fem prosjekter» som skal redde Norge. Her handler det om «mobilisering av arbeidskraft». Ved å gjøre som Sverige, kan Norge få ned «utenforskapet», hevder Holte. Og det kan redusere offenlige kostnader med 70–90 milliarder kroner per år – en betydelig injeksjon av rikdom og livsglede i det som beskrives som en nærmest stagnert samfunnsøkonomi.
Arbeidsledige, syke og uføre straffes med høyere skatt på samme inntekt.
Når Holte gjengir den svenske høyresidens fortelling fra valget i 2006, om «en styrket arbeidslinje», handler det først og fremst om «lavere skatt på arbeidsinntekt». Det betyr altså i praksis at arbeidsledige, syke og uføre straffes med høyere skatt på samme inntekt. Dette kalles «jobbskatteavdraget» og er et forslag som blant andre Høyre har fremmet i Norge. Fortellingen er slagkraftig: «Med ett var incentivene styrket for å få seg jobb. Vips, så fikk flere svensker seg jobb», og «andelen arbeidsledigesom kom ut i arbeid, skjøt i været i løpet av senhøsten 2006, 2007 og 2008, til nivåer vi ikke har sett verken før eller siden».
Det er en god fortelling, men den skurrer dessverre mot fakta. For andelen som var i arbeid i Sverige, var på vei opp alleredefra 2005. Sysselsettingsgraden økte i perioden 2006–2008 med rundt 1,5 prosentpoeng – en ganske moderat konjunkturoppgang – før den igjen falt under finanskrisen 2008–2009. Og den har både vært høyere og økt raskere i andre tidsperioder. Forøvrig var sysselsettingsgraden i Sverige på sitt høyeste i 1990, før landet ble utsatt for det markedsfundamentalistiske stålbadet som Holte hyller.
«I Sverige har [jobbskatteavdraget] blitt økt og justert over tid, slik at innretningen av ordningen kan testes og evalueres», skriver Holte. I virkeligheten har det vært notorisk vanskelig å evaluere de lovede effektene. Det skyldes blant annet nettopp de mange endringene, men grunnleggende også at ordningen gjelder bredt, at mye annet skjer samtidig i økonomien, og at slike evalueringer er sterkt avhengige av valg av teoretisk modell.
I 2012 konstaterte den statlige evalueringsmyndigheten IFAU at sysselsettingseffektene av «jobbskatteavdraget» i praksis var umulige å evaluere. Litt over ti år senere gjorde Riksrevisionen en annen større evaluering. Den slo fast at ulike regjeringer hadde gitt «et ufullstendig og delvis forskjønnet bilde» av denne reformen. Evalueringen bruker en markedsmodell med antakelser som med god grunn kan utfordres – i slike modeller er det i praksis nesten alltid bra for sysselsettingen dersom skatten blir lavere. Men selv da er konklusjonen at skattekutt på 100 milliarder kroner per år «på lang sikt» kan ha ført til 30 000 flere i arbeid. Enkelt sagt ville det bety at hver nye jobb kostet staten tre millioner kroner.
Alternativ statistikkbruk
Men glem de tilbakeskuende evalueringene. La oss heller se på hvordan den faktiske situasjonen ser ut i en sammenligning mellom Norge – «det ambisjonsløse samfunnet», der det utvikles «en kultur som skaper … utenforskap» – og Sverige – der en «fornyelse av arbeidslinjen [har] vært svært vellykket, noe som har gjort Sverige til et foregangsland både innad i Norden og globalt».
Det er viktig å være klar over at det finnes mange ulike statistiske mål å se på for den som ønsker å forstå arbeidsmarkedet. Det mest fullstendige bildet får man naturligvis ved å sammenligne og reflektere over flere ulike mål. Målet som vanligvis brukes ved internasjonale sammenligninger, er sysselsettingsgrad (employment rate). Dette tallet viser hvor stor andel av befolkningen i en bestemt aldersgruppe som har hatt lønnet arbeid i en bestemt periode.
Gjør man det, er Holtes beskrivelse av Norge tydelig misvisende. I både Sverige og Norge er det, i internasjonal sammenligning, en høy andel av befolkningen som arbeider. Og ifølge årsstatistikken for 2025 fra OECD var sysselsettingsgraden faktisk noe høyere i Norge enn i Sverige. Også dersom man ser på den sist tilgjengelige månedsstatistikken, fra mars 2026, er bildet det samme.
En annen statistikk som ofte sammenlignes mellom land, er arbeidsledighet. Sysselsettingsgrad oppgis som andel av befolkningen i arbeidsfør alder. Arbeidsledighet defineres derimot som andel av arbeidsstyrken: Som arbeidsledig regnes altså den som søker jobb, men ikke har fått jobb. Den offisielle sammenlignbare statistikken i både Norge og Sverige bygger på de såkalte arbeidskraftundersøkelsene (AKU). Her var tallet i februar 2026 4,7 prosent i Norge og 8,7 prosent i Sverige. Både i Norge og Sverige finnes det også arbeidsledighetsstatistikk som bygger på registerdata for arbeidssøkere. I Sverige er det Arbetsförmedlingen som publiserer denne statistikken. Tallet for april 2026 var 6,5 prosent. Nærmest sammenligningsbar statistikk i Norge er Navs tall for «helt ledige». Det var på samme tidspunkt 2,1 prosent. Arbeidsledigheten i Sverige er med andre ord under alle omstendigheter vesentlig høyere enn i Norge.
Sammenligner vi Sverige og Norge, har vi altså en situasjon der omtrent like stor andel av befolkningen i arbeidsfør alder er i arbeid, mens det i Sverige er flere som søker jobb uten å få det.
Men her gjør Holte noe som ikke er så lett å få øye på. Han baserer resonnementene sine på noe han kaller «yrkesdeltagelse». Det er lett å tro at yrkesdeltakelse ganske enkelt viser til den andelen av befolkningen som er i arbeid, men det gjør det altså ikke. Leseren må selv forstå at Holte viser til det som på engelsk heter «Labour force participation» – det Statistisk sentralbyrå benevner som «andel i arbeidsstyrken».
Tallet viser altså til de som arbeider pluss de som er arbeidsledige – det vil si de som er i arbeid samt de som ikke har arbeid, men søker arbeid. Det er på denne statistikken – der Sverige ligger høyere enn Norge – som Holte blant annet bygger bombastiske og pirrende påstander om at «[s]kulle Norge fått til det samme som Sverige, tilsvarer det at 200 000 mennesker ville fått en sterkere tilhørighet til samfunnet».
Et nedbygget trygghetssystem
Andelen som inngår i arbeidsstyrken, er ikke en uviktig statistikk. Problemet er hvordan Holte håndterer den. Dels bruker han den på en måte som antyder at en langt høyere andel av svenskene arbeider – noe som er misvisende. Dels flyttes oppmerksomheten bort fra det som faktisk har vært de virkelig dramatiske endringene i Sverige – og deres konsekvenser.
En sentral del av politikken til Reinfeldt-regjeringen var å endre det svenske systemet for arbeidsledighetstrygd.
Mens Holte gjerne vil framheve lavere skatt for arbeidsinntekt – jobbskatteavdraget – er det åpenbart for den som har fulgt utviklingen i Sverige at man heller må følge opp og forstå endringene for mennesker som av ulike grunner ikke kan arbeide.
En sentral del av politikken til Reinfeldt-regjeringen var å endre det svenske systemet for arbeidsledighetstrygd. I Sverige er forutsetningen for å ha rett til inntektsrelatert arbeidsledighetsstøtte (dagpenger) – altså en viss prosent av tidligere inntekt –at man har vært betalende medlem i en «arbetslöshetskassa» (oftest omtalt som en a-kasse) en viss tid før arbeidsledigheten inntrer. A-kassene har vært bransjevis knyttet til fagforbundene, og er det vanligvis fortsatt, selv om de nå må være økonomisk separate organisasjoner. Reinfeldt-regjeringens politikk gikk i hovedsak ut på å gjøre det betydelig dyrere å være medlem i a-kassene.
Samtidig ble kostnaden for medlemskap i ulike a-kasser differensiert ut fra arbeidsledighetsnivået i bransjen. Det førte til en ekstrem kostnadsøkning, særlig for lavinntektsgrupper. Samtidig ble det vanskeligere i det hele tatt å kvalifisere seg til arbeidsledighetstrygd. Effekten var blant annet at en halv million svensker forlot a-kassen på kort tid, og at det faktiske kompensasjonsnivået for arbeidsledige raskt ble blant de svakere i EU – og aller dårligst i Norden. Noen tilsvarende dramatiske endringer i dynamikken på arbeidsmarkedet kunne derimot ikke observeres, og etter hvert er noen av de mest vidtrekkende endringene blitt reversert, selv om inntektssikringen ved arbeidsledighet fortsatt er klart dårligere i dag.
En «uholdbar» situasjon for statsfinansene
Mer direkte sammenlignbart med norske forhold er endringene som ble gjennomført i ordningene for syke og uføre. Dette er jo også et område der det stadig spres bekymring om at «noe må gjøres» i Norge, at det finnes et «voksende utenforskap» som skaper en «uholdbar» situasjon for statsfinansene, og lignende sterke og gjenkjennelige retoriske bilder. I den svenske debatten har det lenge lydt på samme måte. Det var også slike fortellinger som banet vei for endringene som ble gjennomført av Reinfeldt-regjeringen.
Det viktigste grepet Reinfeldt gjorde, var å innføre skarpe tidsgrenser for langtidssyke, der retten til stillingsvern i egen stilling i praksis falt bort. Etter et halvt år skulle den sykmeldtes arbeidsevne nå «prøves mot hele arbeidsmarkedet».
Dette betydde ikke at byråkratiet pekte ut reelt eksisterende jobber som den syke kunne få i stedet. «Prøvingen» skjedde mot et fiktivt arbeidsmarked: Hvis du er for syk til ditt faktiske arbeid, får du ikke penger, fordi du i prinsippet kunne ha klart å utføre et annet arbeid.
Man blir «uttrygdet»
Denne nedbyggingen av trygghetssystemet ble kalt «rehabiliteringskjeden», en eufemisme som skjulte at det nettopp var mangelen på reell rehabilitering som preget systemskiftet. Man institusjonaliserte også overprøving av legers vurdering av sine pasienters arbeidsevne.
En fortsatt syk person ble henvist til å søke arbeid.
Siden systemene ikke er like, er det alltid vanskelig å sammenligne tall for sykefravær mellom land. En viktig forskjell er hvor lenge det er mulig å få sykepenger – og dermed også hva som skjer etterpå. I det reformerte svenske systemet falt retten bort etter ett år – i særlige tilfeller etter 18 måneder. Deretter ble man – med et nytt svensk ord – utförsäkrad, som på norsk kunne oversettes med «uttrygdet». En fortsatt syk person ble da henvist til å søke arbeid, enten i direkte konkurranse med fullt friske arbeidssøkere eller gjennom ulike typer nedbrytende tiltak med svært lav økonomisk kompensasjon.
I Norge går personer som er langtidssyke i stedet over på arbeidsavklaringspenger og eventuelt uføretrygd. En avgjørende del av de svenske endringene var at det ble eksepsjonelt vanskelig å få tilsvarende støtte. En av den svenske regjeringens egne utredere konstaterte at Sverige på dette området hadde fått de strengeste reglene i hele den industrialiserte verden.
Inndro sykepenger
Et stort antall mennesker ble nå presset mot et byråkrati som hadde blitt beordret til å skulle «verne arbeidslinjen». I praksis måtte det skje ved at systemet skulle se bort fra realitetene i arbeidslivet og fra folks konkrete livssituasjoner og helsetilstand. I den nevnte Samtiden-artikkelen fra 2011 måtte jeg presse inn på noen få linjer et lite utvalg av alle tilfellene som til da hadde funnet veien til svenske medier:
Her snakker vi om kreftopererte Peter, som må melde seg arbeidsløs én måned etter en hjerteoperasjon. Om lastebilsjåføren Jan, som går til dialyse mer enn 20 timer i uken og nesten er helt blind, men forventes å være med i arbeidslivsintroduksjon. Om Margareta, som etter en kreftoperasjon sliter med å lære seg å snakke og gå igjen, men som stresses av brev – som hun ikke kan lese selv – der hun bes innfinne seg på arbeidskontoret. Om multisyke Camilla, som lever på nudler og skal få seg billigere leilighet, men som blir rådet til å avlive katten sin for å spare penger. Om Afghanistan-soldaten Mikael, som har metallskinne i armen og to lange skruer i bekkenet etter et bombeangrep, men som forventes å være tilbake i jobb som lastebilsjåfør tre måneder etter eksplosjonen.
Bare i løpet av 2010 fikk 250.000 personer sine sykepenger inndratt av trygdekontoret.
Kostbar uthuling
Dette er altså ikke noen enkeltstående utslag av byråkratiske feil, men et resultat av ideologisk motiverte systemendringer – propagandistisk solgt inn. Da den borgerlige regjeringen ble skiftet ut etter valget i 2014, kunne den nye sosialdemokratisk ledede regjeringen møysommelig bli presset til å rette opp noen av de verste utslagene. Men den hadde tydelig tilpasset sitt politiske utgangspunkt til den «skjerpede arbeidslinjen». De svært sterke negative «insentivene» som møter personer med langvarig nedsatt helse, er i hovedsak intakte den dag i dag.
Alexander Helander kjempet i ni år (!) for å få ytelse fra Försäkringskassan.
I november 2024 hadde TV4 for eksempel en reportasje om Jessica Hansson, som ble rammet av hjerneslag i 2017. Hjerneslaget har påført henne en hjerneskade og medfølgende redusert språkevne. Jessica hadde fra før fått mulighet til arbeidstrening i en 25 prosent stilling, kombinert med uføretrygd for resten av tiden. Men Försäkringskassan, det som tilsvarer Nav i Norge, krevde nå at hun skulle begynne å arbeide fulltid. Det var ikke noe hun i praksis hadde mulighet til å gjøre. «Det slutter som oftest med at man blir arbeidsledig. Så blir man utförsäkrad fra A-kassen og avhengig av partneren sin», kommenterer Lars Martinell i Afasiföreningen i Malmö i reportasjen.
I november 2025 kunne Sveriges Radio Sjuhärad fortelle om Alexander Helander i Ulricehamn, som i ni år (!) hadde kjempet for å få ytelse fra Försäkringskassan. I mellomtiden hadde Alexander på grunn av sykdommen blitt nødt til å amputere begge beina. «Til tross for at han har attest fra flere leger og eksperter, er det ikke alltid nok til å få sykepenger, mener Försäkringskassan».
Det bemerkelsesverdige som foranlediger reportasjen, er at Alexander har orket å føre saken sin i ni år og fått medhold. Men, som man fikk vite i innslaget: «Selv om han nå har fått medhold i retten, er det ikke sikkert at Alexander får en ytelse framover». Försäkringskassan mener at man ikke kan trekke noen generelle konklusjoner av dommen.
Må kjempe juridisk
Også saken til Jessica Hansson er spesiell, for langt senere får den et endret utfall: «Etter to år med klager og kamp i et system som ofte oppleves som vanskelig å forstå og navigere i, kom til slutt dommen. Forvaltningsretten ga Jessica medhold», skrev Strokeförbundet i en pressemelding i februar 2026.
Det er illustrerende av flere grunner. Vi ser et velferdssystem der utsatte mennesker i stedet for å få hjelp i stadig større grad må være i stand til å kjempe juridisk over lang tid for å få rett til en begrenset økonomisk ytelse. I samme pressemelding skriver Strokeförbundet at de møter «mange medlemmer som vitner om lignende erfaringer. Om å måtte kjempe for sin rett til erstatning, tilrettelegging og forståelse – til tross for tydelig medisinsk dokumentasjon.»
Slik ser et systemskifte for «styrket arbeidslinje» ut i virkeligheten. Det som beskrives i disse tilfellene, er en utbredt problematikk som har en åpenbar, men vanskelig beregnelig samfunnskostnad. Og denne kostnaden dukker ikke umiddelbart opp i noen budsjetter.
Samtidig finnes det også her et helt sentralt spørsmål om statistikk, som man må forstå for å få et riktig bilde av hva som har skjedd i Sverige – og hva det betyr for det som for eksempel Martin Bech Holte ønsker å framheve som fremskritt.
Å vende «utenforskapet» på hodet
Gjennom innstramminger i regelverket for sykepenger og uføretrygd er det selvsagt fullt mulig å få ned antallet personer som mottar disse ytelsene. Det som skjer når personer tvinges til å søke arbeid – som de i mange tilfeller verken får eller har kapasitet til å utføre – er at de registreres som arbeidsledige. I Holtes verden blir de da en del av det svenske underet med høy «yrkesdeltagelse».
Mange gir rett og slett opp å få støtte fra samfunnet.
Men det stopper ikke der. Av de tusenvis av mennesker som havner i skvis når reglene strammes inn, gir mange rett og slett opp å få støtte fra samfunnet. I likhet med Jessica Hansson og Alexander Helander må de over lengre perioder klare seg økonomisk gjennom sterkt redusert levestandard og ikke minst med hjelp fra partner, familie eller veldedighet. Dette er ganske enkelt det motsatte av hva som er poenget med et helhetlig sosialt sikkerhetsnett.
Men: Alle de personene dette gjelder, forsvinner ut av statistikken for «utenforskap» – slik begrepet ble definert av Reinfeldt-regjeringen, slik det er eksportert videre til norsk debatt, og slik det brukes aktivt i Holtes framstilling.
I Alternativt statsbudsjett presenteres leseren for figuren «Offentlig finansiert utenforskap for Norge og Sverige». I den kan man se to grafer, en for Sverige og en for Norge. Den svenske peker nedover fra 2005 og framover i tid. Den norske grafen starter først i 2015, den ligger høyere enn den svenske, og den peker oppover.
«Fra 2006, da skatten på arbeidsinntekt ble markant redusert i Sverige, ser vi at andelen arbeidsledige som fant en jobb, skjøt i været», forklarer Holte. Men det er altså ikke dette figuren hans viser – da måtte man ha presentert statistikk over sysselsettingsgrad og arbeidsledighet.
Det vi ser i figuren, er i stedet hvordan tilgangen til ulike typer offentlige ytelser, for mennesker som av ulike grunner ikke kan arbeide, har gått ned i Sverige. Det Holte med andre ord gjør, er å kalle det å være innenfor velferdssystemet for «offentlig finansiert utenforskap».
«Misbruk av morsmålet»
Dette – å stemple summen av alle utbetalinger fra det offentlige med det suggestivt negative samlebegrepet «utenforskap» – var en kommunikativ nyvinning som var sentral i den svenske Reinfeldt-regjeringens politikk. Allerede i 2008 kunne professor i samfunnsøkonomi og arbeidsmarkedsekspert Bertil Holmlund slå fast at dette «grenser til misbruk av morsmålet». Den politiske slagsiden ligger innebygd i selve definisjonen:
«Utenforskap kan ikke brukes til meningsfulle internasjonale sammenligninger av framgang i sysselsettingspolitikken.Velferdsstater med generøse trygghetssystemer, for eksempel de skandinaviske landene, vil i slike sammenligninger framstå som mindre vellykkede bare fordi personer som ikke arbeider har større tilgang til offentlige ordninger.»
Det er utvilsomt en dristig tilnærming til statistikk.
Men det er nettopp derfor begrepet passet så godt for Reinfeldt-regjeringens prosjekt i Sverige, og for det tilsvarende prosjektet til Holte i Norge. Det er utvilsomt en dristig tilnærming til statistikk, men særlig opplysende for hva som faktisk skjer i samfunnet, er det ikke.
Likevel trekker Holte langtrekkende konklusjoner fra figuren over «offentlig finansiert utenforskap». Ifølge ham var «utenforskapet» 20 prosent i Sverige i 2005, mens det har falt til 12 prosent i 2024. Ergo: «40 prosent har utenforskapet falt». Norge kan altså – med en politikk som ifølge Holte primært handler om lavere inntektsskatt, ikke om kraftig svekkede velferdsordninger – redusere offentlige kostnader med de tidligere nevnte 70–90 milliarder kroner årlig.
Derfor er det viktig å gjenta: Martin Bech Holte kan ikke vise til statistikk som dokumenterer at en vesentlig høyere andel av den svenske befolkningen er i arbeid sammenlignet med Norge. Det som derimot er riktig, er at vilkårene for dem som av ulike grunner ikke kan arbeide, har blitt dårligere – og at det offentlige gradvis har redusert sitt ansvar for disse gruppene.
Og den endringen er dramatisk.
Et fattigere, skjørere samfunn
Den svenske statens utgifter til «sykdom og funksjonsnedsettelse» tilsvarte på slutten av 1980-tallet 6,7 prosent av bruttonasjonalprodukt (BNP). Etter det har disse utgiftene over tid blitt presset nedover. I 2024 var de nede på litt over 2,5 prosent av BNP.
Dette skyldes, som vi tidligere har konstatert, ikke noen dramatisk høyere sysselsettingsgrad. Forklaringen er at færre får økonomisk støtte, og at denne støtten er lavere i forhold til lønnstakernes inntekt. Det vil si at det samlet sett tas et mindre felles ansvar for dem som står utenfor arbeidsmarkedet på grunn av sykdom eller funksjonsnedsettelse.
Dette er kjernen i den «arbeidslinjen» som «har gjort Sverige til et foregangsland både innad i Norden og globalt», for å sitere Martin Bech Holte igjen. Til sammenligning er det verdt å merke seg at tilsvarende tall i Norge ikke har «eksplodert». Statens utgifter til sykdom og uførhet som andel av fastlands-BNP, har i Norge svingt mellom seks og sju prosent de siste 25 årene. Den som hevder at Norge «ikke har råd» til kostnadene ved å gi syke og uføre et verdig sikkerhetsnett, må forholde seg til disse tallene.
Det reelle resultatet av denne politikken er økende forskjeller i samfunnet.
Politikken i Sverige har – slik sterke krefter også ønsker i Norge – vært bevisst utformet for på den ene siden å svekke fellesskapets sikkerhetsnett ved arbeidsledighet, sykdom og uførhet, og på den andre siden å senke skattene med begrunnelsen at dette skaper «insentiver» for arbeid og generell dynamikk i økonomien – som igjen skal komme alle til gode. Det reelle resultatet av denne politikken er økende forskjeller i samfunnet og dypere fattigdom i deler av befolkningen.
Det finnes ulike måter å følge med på økonomisk og sosial utvikling i et land. Statistiska centralbyrån (SCB) kunne i begynnelsen av 2026 konstatere at antallet fattige i Sverige – personer i «materiell og sosial fattigdom» – utgjorde 750 000 personer. Det er en dobling på bare fem år. Økningen har vært brattest blant dem i kategorien «alvorlig materiell og sosial fattigdom». Her har tallet i den korte perioden økt fra rundt 150 000 til litt over 400 000 personer.
Dyrtiden slår ulik ut
I SCBs undersøkelser har respondentene svart på en rekke spørsmål om hva man har råd til, fra å ha «to par sko i riktig størrelse og som passer alle værforhold» til å kunne dekke «en uforutsett utgift på 14 000 kroner uten å låne eller be om hjelp». Det blir tydelig at de siste årenes dyrtid har slått svært ulikt ut når det gjelder muligheten til å leve et noenlunde godt liv.
Gjennomsnittstallene gir ikke det fulle bildet. Det er i grupper med små marginer fra før av som fattigdommen har blitt dypere og fattigdomsrisikoen har økt. Andelen enslige mødre som lever i «materiell og sosial fattigdom» i Sverige var i 2025 på hele 19 prosent, hvorav mer enn halvparten levde i «alvorlig materiell og sosial fattigdom».
En av Sveriges fremste eksperter på fattigdom, professor i sosialt arbeid Tapio Salonen, påpeker at det er et uthult sosialtsikkerhetsnett som ligger bak den dramatiske økningen i fattige. Barnetrygden, bostøtten og a-kassen har ikke holdt tritt med kostnadsøkningene i samfunnet. Samtidig drives det fra politikken en linje om at lavere ytelser fra velferdssystemene skal få flere folk i arbeid. Men den ideen er ikke forankret i virkeligheten og har ikke støtte i forskningen.
Politikken er i stedet rigget slik at bare den rikeste tidelen i befolkningen økte sine inntekter gjennom den dypeste kostnadskrisen 2021–2024.
Økning i økonomisk utsatthet
En vanligere måte å følge økonomisk utvikling på er med utgangspunkt i såkalt «økonomisk standard», definert som disponibel inntekt (inntekt etter skatt) i forhold til husholdningens størrelse.
De siste femten årene har medianhusholdningens økonomiske standard økt hvert eneste år, med unntak av 2022 og 2023. Samtidig har også inntektsforskjellene fortsatt å øke. Andelen som lever i husholdninger med «lav økonomisk standard», har ligget rundt 13–14 prosent i perioden.
Etter en internasjonalt etablert norm defineres lav økonomisk standard som å ha mindre enn 60 prosent av medianinntekten i disponibel inntekt – noe som gjør det vanskelig å delta i mye av det andre har råd til. Sett over litt lengre tid, har denne andelen økt tydelig i Sverige. Tidlig på 1990-tallet lå den på rundt sju prosent før den gjorde et tydelig hopp oppover – nettopp i forbindelse med «reformeringen» av ytelsessystemene for arbeidsledige, syke og uføre rundt 2006.
Ifølge en undersøkelse er det svenske skattesystemet det minst omfordelende blant kjernelandene i EU.
Økningen i økonomisk utsatthet har gått hånd i hånd med endringer i den øverste delen av inntekts- og formuespyramiden. I 2014 viste en undersøkelse at det svenske skattesystemet hadde blitt det minst omfordelende blant kjernelandene i EU – og at Sverige var det landet i undersøkelsen som hadde redusert progressiviteten i skattesystemet sitt aller mest.
I utgangspunktet var Sverige et av verdens mest egalitære land, men den dramatiske endringen i skattesystemet bidro til at Sverige i de to tiårene etter 1990-tallskrisen var det landet i hele den industrialiserte verden der inntektsforskjellene økte mest og raskest. Når det gjelder formue, har det gitt nærmest ekstreme utslag, og konsentrasjonen av store formuer i Sverige er nå blant de høyeste i verden. Finansmannen Ruchir Sharma, som setter sammen en årlig milliardærindeks, skrev i 2025 i Financial Times at Sverige var «verst» når det gjelder en trend med ekstrem formueskonsentrasjon, noe som ifølge ham «på sikt kan føre til sosial uro og true tilliten til kapitalismen».
Foregangsland – for hvem?
Martin Bech Holtes entusiasme for Sveriges veivalg siden 1990-tallet, med et nytt gir etter 2006, er logisk og gjennomtenkt: Den som leter etter farbare veier og sterke fortellinger for å avvikle, begrense og privatisere populære og effektive velferdsstrukturer som har blitt bygget opp over lang tid, har gode grunner til å se til Sverige.
Den som derimot verdsetter de samfunnsmessige resultatene den nordiske velferdsmodellen har produsert – i form av høy sysselsetting, høy arbeidsproduktivitet og den friheten som følger av en relativt jevn inntektsfordeling og sterke sosiale sikkerhetsnett – bør ikke se på Sverige som noe glansbilde. Istedet kan svenske tilstander beskrives med tittelen på kulturredaktør og tidligere sosialdemokratisk rådgiver i finansdepartementet Karin Petterssons nylig utgitte bok: Förbannelsen: Hur Sverige fastnade i 90-talet och förlorade framtiden.
I desember 2025 intervjuet avisen Aftonbladet arbeidsmarkedsminister Johan Britz fra partiet Liberalerna. Intervjuet ble gjort i forbindelse med at det ble innført nye regler, der ytelsen for den som har vært arbeidsledig i mer enn 100 dager, trappes ned. Endringen skjedde samtidig som arbeidsledigheten var svært høy – den var på 8,9 prosent da artikkelen ble skrevet. I artikkelen konfronterer journalisten ministeren med en rekke eksempler på arbeidsledige som søker mange jobber uten å lykkes – og som snarere presses lenger bort fra utdanning og andre tiltak som kunne ha hjulpet dem videre:
«Jeg snakket med en kvinne i går som akkurat hadde blitt skrevet ut fra Arbetsförmedlingens utviklingsgaranti. Hun gråt og sa: Hvis jeg ikke hadde hatt mannen min, hadde jeg tatt mitt eget liv. Det finnes ikke noe håp.»
Men ministeren holder fast ved sin faktasvake fortelling: «Vi har lenge hatt en situasjon hvor mennesker har kunnet leve uten å forsørge seg selv og likevel få ganske høye ytelser», hevder han – før han konkluderer med en generell løsning: «Vi senker skatter slik at folk får mer i lommeboken».
Den svenske regjeringen vil gjøre livet vanskeligere for mennesker som av ulike grunner ikke kan arbeide.
Det faktaene faktisk viser, er ikke at folk kommer i arbeid – men at de som gjøres fattige gjennom disse systemendringene, i stedet havner lengre unna arbeidsmarkedet og dypere ned i fattigdom.
Ifølge nye data fra OECD har Sverige faktisk gått fra å være verdensledende i aktiv arbeidsmarkedspolitikk til å bli et av landene som har kuttet mest i organiserte utdanningstiltak for arbeidsledige. Allikevel vil den svenske regjeringen ta ytterligere steg for å gjøre livet vanskeligere for mennesker som av ulike grunner ikke kan arbeide. Etter flere år med mistenkeliggjøring av trygdemottakere, lanserte den i 2025 og 2026 en «bidragsreform» som blant annet skal innføre et «tak» for samlet økonomisk støtte til familier med mange barn, og at det skal ta fem år før innvandrere får fulle rettigheter til ytelser som barnetrygd og sykepenger.
Forslagene har møtt kraftig kritikk fra flere høringsinstanser, som advarer mot økt barnefattigdom og dårligere forutsetninger for å forebygge kriminalitet.
Men ansvarlig minister Anna Tenje fra Moderaterna avviser kritikken med at «fattigdom er en subjektiv vurdering» og at endringene i stedet «gir barn en mulighet til å gjøre den klassereisen som ikke er mulig i Sverige i dag om man befinner seg i en sementert bidragsavhengighet».
Vær nøye med fakta
I Norge finnes det mye som fungerer godt og som er verdt å forsvare. Og det finnes naturligvis også mye som stadig bør diskuteres kritisk for å kunne forbedres. Skal det gjøres på en fornuftig måte, er det viktig å ikke gå seg vill i misvisende virkelighetsbeskrivelser.
Det som konkret framstår som «svenske tilstander» er en systematisk svekkelse av den skandinaviske velferdsmodellen. Det er uthulede sosiale sikkerhetsnett, økende økonomiske forskjeller og politisk og byråkratisk organisert press mot det felles, solidariske ansvaret for alles velferd og frihet. De sosiale effektene av denne forskyvningen av makt og penger er komplekse, men uunngåelige og betydelige.
Så ja: Se gjerne til Sverige i norsk debatt – men vær da nøye med fakta, og med hvilke interesser som styrer valget av perspektiv.
Kommentarer