Franskmenn tør ikke lenger le av alt

(Paris:) Det begynte allerede 7. januar. Målet den dagen var redaksjonsmøtet i det satiriske bladet Charlie Hebdo, kjent for å le og gjøre narr av alt og alle. To brødre, Cherif og Saïd Koauchi tvang tegneren Coco til å taste koden inn til redaksjonen. Snaue ti minutter senere lå 11 møtedeltakere og en politimann drept eller livstruende skadet i blodpøler på gulvet.

En uke senere kom et sviende motangrep i ukemagasinet l’Obs: en artikkel av Charlies aller første sjefredaktør Delfeil de Ton. “De fikk ikke annet enn fortjent”, skrev han, og skilte seg dermed helt ut fra de fire millionene franskmenn som noen dager tidligere hadde demonstrert sin støtte til Charlie Hebdo.

De bare venter på et enda større angrep.

Det store slagordet, også internasjonalt, var da “Jeg er Charlie”, til støtte for ytringsfrihetens ofre. Men så viste det seg at alle var ikke Charlie likevel. For eksempel skoleelever i forstedene, som nektet å delta i offentlige minnemarkeringer. Det anså de som et angrep på islam.

Det gjorde så sterkt inntrykk på Le Mondes karikaturtegner Jean Plantu at han nå reiser rundt til skoler over hele Frankrike for å tegne og forklare hva det vil si å være Charlie – men samtidig lytte til og argumentere mot deres innvendinger. Etter 7. januar fikk Plantu livvakter selv, og forflytter seg i pansret bil.

– Livvaktene mine er bare opptatt av én ting, sa han til internasjonale korrespondenter om formiddagen 13. november.

– De bare venter på et enda større angrep. Et blodbad.

Du kan fornærme meg, men ikke landet mitt.

Samme kveld slo terroristene til mot landets flotte nye fotballstadion Stade de France, mot flere kafeer i Paris og mot den trendy konsertsalen Le Bataclan. 130 døde, 352 sårede. Ingen ting kan bli det samme etter det.

Hvordan kan vi summere opp året som gikk med hensyn til terroren som rammet Frankrike?
– Det som har endret seg mest i 2015 er IS’ vilje til å slå til mot vestlige land med mye større slagkraft, sier terroreksperten Jean-Charles Brisard til Agenda Magasin.

– Tidligere var det “bare” sympatisører som gjorde jobben, men nå er det veltrente fremmedkrigere som har fått opplæring i Syria. Det er tydelig at IS vil rekke lenger. Og det klarer de ved å bruke folk som i tillegg kjenner terrenget som sine egne lommer, fordi det er deres opprinnelige hjemland. Denne operasjonsformen er ny og mye vanskeligere å takle. Målet er å drepe flere, ja flest mulig. Nå er det rene massemordet, sier han.

 

Da terroristene slo til i januar, var svært mange franskmenn solidariske med Charlie. I november var det annerledes. Da hadde veldig mange, ja nesten alle, familie, venner, venners venner eller bekjente blant ofrene. Statistikerne har regnet ut at angrepene angikk 7 millioner franskmenn. Ringvirkningene ble kanskje større enn terroristene kunne håpe på. Alle følte seg rammet.

Hun misunner oss freden i Norge.

En måned senere har Alice Montaillu og datteren Ambre kommet fra Saint-Etienne til Republikkplassen i Paris, der frihetsstatuen fremdeles er et slags alter for de omkomne. Alice tenner lys, mens Ambre skriver beskjeder.

– Du kan fornærme meg, men ikke landet mitt, skriver Ambre. Moren synes ikke skolen har gjort en god nok jobb med å forklare.

– Barn har behov for å snakke om det som har hendt, sier Alice. Sammen med datteren deltok hun i massedemonstrasjonen i januar, etter attentatet mot Charlie. Det føltes annerledes. 13. november har Alice følelsen av at terroristene slo til i blinde, mot hvem som helst, det vil si mot alle. Og det er det ikke like enkelt å leve med hver dag langt fra begivenhetenes sentrum. Ambre er som alle barn nysgjerrig. Hun vil vite alt.

– Det er første gang vi kommer til Paris på lenge. Jeg er slått over hvor lett atmosfæren virker, selv etter de tragiske begivenhetene. Folk er ute og går eller sitter på kaféer som om ingen ting hadde hendt. Det er mye politi ute, men folk er tålmodige og føyer seg etter det de får beskjed om. Men jeg får tårer i øynene på steder som dette, sier Alice. Hun misunner oss freden i Norge.

– Norge er et fredelig land. Jeg leser om det i bøkene og har veldig lyst til å reise dit en dag.

Jeg er levende, gjentok og gjentok han.

Foran Bataclan, der så mange mennesker ble drept og såret under konserten til Eagles of Death metal 13. november, er stemningen trykket. Folk går fremdeles stille forbi presenningen som dekker det gapende inngangspartiet. Rengjøringsetaten har måttet fjerne det meste av lys- og blomsterhavet – det skal arkiveres. Men det vokser fort til igjen. Pensjonisten Claudine er her for tredje gang, hver gang med en venninne på slep.

– Det blir verre for hver gang. Det blir så realistisk å være her det virkelig skjedde. Det er da du føler redselen. Vi så på TV hvordan noen prøvde å unnslippe. I denne gatestubben hang en gravid kvinne ut av vinduet. Hun kunne ha blitt drept hvis ikke et av de andre ofrene hadde hjulpet henne opp igjen. Alle så det, over hele verden. Paris var klodens hovedstad. Vi må være eksemplariske, selv om vi er redde. Tvinge oss til å gå ut og leve som normalt.

Det er ikke lett å reagere mot terror. Det vet nordmenn bedre enn mange, etter 22. juli. De aller fleste er redde, mange vil helst ikke tenke på det, mens noen få reagerer og føler at de må gjøre noe. Drosjesjåfør Abdel var en av dem. Han hadde akkurat sluppet av en kunde nær Bataclan 13. november, da han la merke til en mann som løp som for livet. Han hadde ikke før satt seg inn i Abdels drosje før han begynte å ringe til familie og venner for å fortelle hvordan han hadde reddet livet ved å komme seg ut gjennom en nødutgang.

Myndighetene har advart mot at det kan komme nye terrorangrep.

– Jeg er levende, gjentok og gjentok han. Abdel skjønte egentlig lite av hva han snakket om, for nyhetene kom bare i bruddstykker den kvelden. Men jeg skjønte at han måtte ha vært utsatt for noe eksepsjonelt. Derfor dro jeg tilbake etter å ha satt ham av, for å se om jeg kunne redde noen andre. Vi ble oppfordret til det av sentralen vår, og ingen av oss tok betaling, sier Abdel.

Attentatene i 2015 har også fått politiske konsekvenser. For første gang siden Algeriekrigen ble det innført unntakstilstand, og myndighetene hevder at Frankrike er i krig. Bortsett fra noen spede prostester finner franskmenn flest seg i å bli kontrollert til stadighet, nå også når de skal ta toget, som på en flyplass. Det la et lokk på turismen og restaurantlivet, men førte først og fremst til at Marine Le Pens parti Nasjonal Front fosset frem og ble landets største parti i regionvalget i desember. Fronten behøvde ikke engang å drive valgkamp – alt den hadde spådd gikk i oppfyllelse.

Under disse omstendighetene var det et mirakel et Frankrike som vertsland klarte å gjennomføre klimaforhandlingene i desember. Suksessen der var da også delvis en hyllest til Frankrike etter prøvelsene landet hadde vært gjennom.

Foreløpig er de fleste ytterst forsiktige med prognoser om neste år. Myndighetene har advart mot at det kan komme nye terrorangrep.

– Presset har jo ikke minsket, sier Jean-Charles Brisard.

– IS kommer til å slå til mot et vestlig land igjen, men det blir ikke nødvendigvis Frankrike. Men vi er med i koalisjonen mot Syria, og alle landene som er det er utsatt.

Hun maner til mer solidaritet.

Han mener myndighetene har taklet situasjonen riktig, men at unntakstilstanden ikke må bli varig og gå utover rettsstaten.

– Terroristene vil oppnå en reaksjon, men vi må passe oss for å overreagere, advarer Brisard, som har regnet ut at IS sitter på en pengesekk på minst 2000 milliarder dollar. Som flere andre eksperter mener han at den beste måten å bekjempe organisasjonen på, ville være å strupe den økonomisk.

Den mest konkrete effekten av terroren i 2015 er at politi og soldater er blitt enda mer synlige. De er overarbeidet, sier deres fagorganisasjoner. De orker ikke mer, og fikk bare en halv dags fri til jul. Parisere samlet inn julegaver til dem, og rådhuset skal holde fest for dem i januer. Mindre synlig, men minst like viktig, er det usynlige politiet som  – uunngåelig – sitter på skulderen til tegnere, forfattere og intellektuelle etter at deres egne ble massakrert. Selvsensur er blitt mye mer utbredt – av en ikke alltid erklært frykt. Filosofen Elisabeth Badinter er redd for utviklingen. Hun maner til mer solidaritet.

Det ble for mange begravelser i året som gikk.

– Hvordan kan vi forhindre at det som skjedde med journalistene og tegnerne i Charlie Hebdo ikke blir en oppfordring for unge journalister til å tie? Hvis alle de som kan ta ordet i offentligheten ikke tar sin del av risikoen, så vil barbarene ha vunnet, sier hun.

Det store spørsmålet har vært, og er: kan man le av alt?

Charlie gjorde det, og har måtte betale en umenneskelig pris. Flere av bladets overlevende tegnere har sluttet, og sier at de aldri mer vil tegne Muhammed. Andre påstår at man kan le av alt og alle, men har ikke utvist noe eksepsjonelt mot etter Charlie. Charlies egne forsøk har heller ikke vært like vellykkede, som den omstridte tegningen av den syriske gutten som døde, Aylan.

Det er ikke enkelt å ta over stafettpinnen. Det ble for mange begravelser i året som gikk. Og selv om et nytt år har begynt med blanke ark, vil det ta tid. I anledning ettårsdagen for attentatet kommer bladet med et spesialnummer, trykket i 6 millioner eksemplarer. Det oppfordrer franskmennene til å leve videre i glede – ikke i frykt.

—

 

Dette oppfordrer myndighetene franskmenn å gjøre i tilfelle et terrorangrep: