Frihet til å leve et godt liv

Dette er et bearbeidet utdrag fra boka Den langsomme tryggheten. En generasjonskontrakt for framtida.

INA:

Vi har i gjennomsnitt én time mer fritid enn for 40 år siden. Fritid er tid vi bruker på det vi vil når vi ikke utfører betalt arbeid, arbeid i hjemmet eller sover. Men fritida er ikke frakoblet resten av tida vår. Er arbeidet for hardt, bruker vi fritida kun til å komme oss til hektene igjen. Bekymrer vi oss for menneskene vi har hatt ansvar for i løpet av arbeidsdagen, glemmer vi dem ikke automatisk med det samme vi går ut døra på jobben.

Økonomien vår bestemmer også hva vi har mulighet til å bruke fritida på. Skal fritida brukes i naturen, må det være tilgang til natur i nærområdet. Skal barna mine få brukt fritida si i et idrettslag, må det finnes et idrettslag som passer, og som vi har råd til. Mange i arbeidslivet i dag opplever at skillet mellom jobb og fritid viskes ut. Med hjemmekontor, e-post på telefonen og muligheten til å alltid være tilgjengelig er det vanskeligere å sette grenser for når jobben slutter og fritida begynner. De overlapper heller enn å være klart adskilt.

Har effektivitetsforbedringer og kortere arbeidstid, som i utgangspunktet skulle gitt oss mer fritid, i stedet gitt oss mindre tid til disposisjon?

SIGBJØRN:

Ja, hva med alle dem som «tar med seg arbeidet hjem»? Det er ikke lenger nødvendig å sitte på et fysisk kontor for å arbeide lenger. Det eneste du trenger, er en PC, mobiltelefon og tilgang til nett. Onlinesamfunnet utvisker det tidligere og skarpere skillet mellom arbeid og fritid. Å jobbe «overtid» er et kjent begrep, og som regel er det bedre betalt enn det som skjer i den normale arbeidstida. Og det er regler for overtidsarbeid, i både arbeidsmiljøloven og tariffavtalene. Du kan også sette overtid inn på en «tidskonto» og veksle det inne i mer ferie eller fritid senere. Det rare er at din tilmålte tid i timer og minutter blir akkurat den samme. Hvor blir så tida av?

Har effektivitetsforbedringer og kortere arbeidstid, som i utgangspunktet skulle gitt oss mer fritid, i stedet gitt oss mindre tid til disposisjon? Har vi fått det for travelt? Det er rart å tenke på at tida er verdens mest rettferdige ressurs, for det kjennes ikke alltid sånn: Sekunder, minutter og timer er like korte, eller like lange om en vil, for oss alle. Slik sett er tida rettferdig. Livets lengde er forskjellig, likeledes hva vi bruker tida til.

I alle livets faser vil det være forpliktelser og bindinger til din bruk av tid. Og tid, penger, livsvilkår, levestandard og livskvalitet henger nøye sammen. I denne sammenhengen blir rettferdighet og retten til et anstendig og verdig liv det aller viktigste, og det har med tid å gjøre.

Vi kan ofte stille oss spørsmålet om vi tar for lett på den daglige tidsbruken, at vi sløser med tida. Slike tanker forekommer nok først og fremst hos oss som er blitt litt eldre. Vi kan se livet vi har levd, i en større sammenheng. Vi kan også beskjeftige oss med hva vi gjorde og ikke gjorde. Vi kan lære av slikt for framtida, men vi får ikke gjort det «oppatt», som vi sier på mine trakter.

Når vi blir eldre, har vi det både travelt og slett ikke travelt i det hele tatt.

Dagfinn Grønoset var en kjent journalist og forfatter som hadde stor suksess med boken Anna i ødemarka, om en sterk kvinne som levde sitt liv i Femunds-traktene i Hedmark. Ved en anledning intervjuet han for avisa Østlendingen en eldre ungkar som bodde i de samme traktene. «Er det noe du angrer på?» spurte han ungkaren. Etter å ha tenkt seg om en god stund svarte han: «Je skulle ønske att je itte hadde vøri så slæpphendt mæ kvinnfolka …» Et svar med en livsvisdom om at et liv der det var langt til folk, kanskje ikke var det han hadde sett for seg. Kanskje også en lengsel etter kjærligheten og nærheten til et menneske å være glad i.

Når vi blir eldre, har vi det både travelt og slett ikke travelt i det hele tatt. Denne finstemte balansen er ikke helt enkel. 100 prosent fritid blir aldri nok til å rekke alt det vi ønsker å rekke. Vi har det heller ikke så travelt med å komme til livets endestasjon. Et godt råd er at vi må passe oss for de bortkastede dagene. Dem har vi bare ikke råd til.

INA:

Som alt annet vi bruker tida på, tar skjermene fra oss tid til andre ting, tid vi kanskje kunne ha brukt på bedre måter. Når jeg sitter på toget og er på sosiale medier, kunne jeg heller lest en bok, sett ut av vinduet eller snakket med henne som sitter ved siden av meg. Men skjermtid er selvfølgelig også å kjøpe billett, lese en artikkel eller se en serie. I sum er det vel likevel ingen større forflytning i hva vi bruker fritida vår til enn timene som før ble brukt til andre ting, og som nå brukes på skjerm.

Frihet er å kunne bruke internett uten at noen har manipulert innholdet.

Hva gjør skjermtida med oss? Vi vet ennå ikke helt omfanget av dette, men vi vet noe om hvordan teknologiselskapene tenker. De vil ha avhengighet og mer bruk, og tilpasser innholdet deretter. Det er vi selv som må være kloke og menneskelige.

Når vi alle sitter som en gjeng zombier med bøyd nakke, tenker en del av meg at jeg ikke vil at folk skal blande seg borti hva jeg bruker tida til.

Samtidig er jeg sosialdemokrat fordi jeg ikke tror på en ultimat frihet der vi alle får lov til å gjøre akkurat det vi vil uten at noen bryr seg. Jeg vil jo ha regulering av når det kan skjenkes alkohol, at det ikke selges godteri på barneskoler, og er aldersgrenser på kino. Jeg vil ha sosiale tjenester som griper inn ved omsorgssvikt i hjem hvor foreldre trenger hjelp! Innblanding gir i mange tilfeller frihet: frihet fra alkoholmisbruk, frihet til å være trygg hjemme, frihet til å få ha en sunn og frisk kropp fordi lobbyorganisasjonene for røyk, snus og godteri ikke får herje fritt i samfunnet, men har begrensninger for reklame og hvor de har lov til å pushe varene sine.

Det er vanskelig å mene noe om fritida på skjerm, siden vi synes det er uvant å regulere, det har blitt så «ukult».

Det kan ikke kalles frihet når tiåringer scroller i apper som er laget for å gi avhengighet, og som belønner innhold med ekstreme holdninger. En slik frihet ligger i samme gate som friheten til å kunne røyke uten aldersgrense. Det er ansvarsfraskrivelse fra oss som samfunn. Vi har latt en av de arenaene der vi tilbringer mest tid, bli en frisone. Frihet er å kunne bruke internett uten at noen har manipulert innholdet. Frihet er å være gammel nok til å kunne håndtere det du møter der.

Det er vanskelig å mene noe om fritida på skjerm, siden vi synes det er uvant å regulere, det har blitt så «ukult». Men vi sosialdemokrater har alltid visst at fraværet av sosialdemokratisk politikk ikke er frihet, det er derimot å la markedet og pengemakta få bestemme. Og det er akkurat det som er i ferd med å skje nå. I idrettsklubbene blir det stadig dyrere å være med, og tallet på barn og unge som deltar i organisert idrett, er fallende. Det er få kulturtilbud å benytte seg av som ikke er kommersielle og koster penger. Natur bygges ned av hensyn til utbyggerne, ikke innbyggerne. Og få arenaer styres mer av pengemakt enn sosiale medier, som tjener seg rike på vår usikkerhet og avhengighet, der vi scroller etter distraksjoner.

Kanskje lever vi alle i en livsløgn når vi skal rapportere om vår egen skjermbruk og hvor stor del av livet vi bruker online.

Tidsbrukundersøkelsen til SSB har siden 1971 gitt oss informasjon om hva vi i Norge bruker tida vår på. Her kan vi se hvor mye vi spiser, sover, er sammen med andre og vasker huset. De siste årene har nye kategorier kommet til, som gaming og sosiale medier.

Bernhard Ellefsen, kulturredaktør i Morgenbladet, skriver om SSB sin tidsbrukundersøkelse at det ikke kan stemme at mennesker mellom 25 og 44 år bruker 15 minutter daglig på sosiale medier, som er tallet fra 2022. Kanskje lever vi alle i en livsløgn når vi skal rapportere om vår egen skjermbruk og hvor stor del av livet vi bruker online. Ellefsen skriver at sosiale medier ofte fyller mellomrom, og at vi derfor ikke innser hvor mye tid det egentlig fyller. Det er slik i min egen hverdag også. Telefonen kommer opp av lomma når jeg venter på et forsinka tog, kjeder meg i kø eller mens jeg egentlig ser noe på TV. Den er ikke en hovedaktivitet, men likevel blir den ofte en hovedaktør.

Når jeg ser rundt meg på toget om morgenen, er reisefølget til de aller fleste rundt meg telefonen. Det er den de tilbringer hele turen sammen med, som en trofast venn. Alle slike mellomrom vi fyller med skjermen vår, blir til så mye mer når vi summerer sammen tida.

Barn og unge bruker stadig mer tid på skjerm. I 2022 brukte en større andel ungdomselever fire timer eller mer på skjerm hver eneste dag. 85 prosent av barn på 9–10 år har mobil. Hva gjør dette med oss? Slik arbeiderbevegelsen tidlig på 1900-tallet ville gi alle tilgang på en fritid preget av fellesskap, må vi også i dag inn i fritida, og kanskje særlig i skjermtida. Teknologiselskapene er gode til å lage apper vi alle blir avhengig av, men de har ikke ansvar for å fylle dem med noen av verdiene som er viktig for et samfunn.

Slik blir mye av den digitale fritida drevet av sterke krefter som splitter oss.

Vi har fått en time mer fritid siden 1980, men den og flere andre timer har for de fleste av oss endt opp i innadvendt scrolling på telefonen. Skjermen er ikke vår venn, selv om vi kan snakke med vennene våre der inne. Når jeg ser hvordan jeg og andre rundt meg tar opp telefonen i hver lille lomme med tid vi har, er jeg også usikker på hvor fri tida vår på skjermen er; jeg tror det dreier seg mer om avhengighet.

Algoritmene på sosiale medier belønner sterke meninger ved å gjøre dem mer synlige. Enten blir vi sugd inn i et fellesskap av mennesker som er sterkt enige med oss, eller så kan vi finne noen å være uenige og sinte på. Fysisk og digital avstand kan få oss til å tro at det er mer som skiller oss enn det vi har til felles. Slik blir mye av den digitale fritida drevet av sterke krefter som splitter oss, der vi før hadde foreninger og lag som hadde som mål at fritida skulle brukes til å bygge fellesskap. Hvordan skal vi bli kjent med hverandre i vår ensomme verden? Vi er ikke mer ulike enn før, vi er bare mindre sammen enn vi var i Sigbjørns ungdomstid.

SIGBJØRN:

La det ikke bli et rop om «stopp verden, jeg vil av», men jeg må nok godta at min generasjon blir den siste analoge generasjonen. Jeg er ingen framtidspessimist, men spørsmålene må stilles: For om verden rundt oss blir stadig mer digital, så opphører ikke menneskene å være «analoge». Vi er fortsatt av kjøtt og blod. Problemet er at oppmerksomheten mot det nære og det som er rundt oss, blir mindre i vår digitale verden.

Den viktigste avstanden i vår tid er ikke den geografiske, det er avstanden mellom menneskene. Vi bygger fysiske broer over fjorder og juv for å komme raskere fram. Vi burde bygge flere broer over fordommer, hat, rase og etnisitet – over dypet i menneskesinnet. Bygge veger til forståelse, raushet, respekt og verdighet. Veger som kan hjelpe oss til å finne hjem til vår grunnleggende menneskelighet. Språket, ordene og det fysiske møtet mellom mennesker har alltid vært det viktigste for kontakt og for å bygge tillit. Nå er akkurat det viktigere enn noen gang før.

Jeg har tidligere referert til Bob Dylans låt «The Times They Are a-Changin’» fra 1964. I Jan Erik Volds oversettelse lyder det i fjerde vers: «Kom mødre og fedre / fra grend og fra gård / Kritisér ikke ting / dere ikke forstår.» «D’er ei ny tid som tar over», men en ny tid kommer fra et sted, og den skal et sted. Og en ny tid uten røtter blir bare til luft. 1960-tallet ble et tidsskille for både meg og min generasjon. Jeg var barn ved inngangen til tiåret og på terskelen til voksenlivet ved utgangen av det.

Nå stenger vi oss ute fra hverandre med våre hodetelefoner og ørepropper mens vi ufortrødent scroller på mobilskjermen.

Dette var tida da min personlighet ble formet og kroppen gjennomgikk indre og ytre forvandling. Den første riktige forelskelsen og den politiske oppvåkningen skjedde. Både den lille og den store verden rundt mitt liv ble endret: For første gang dro vi til utlandet med bil, helt til Sverige. Min første flyreise til utlandet var først i 1972.

Da vi fikk svart-hvitt-fjernsyn midt på 1960-tallet, kom ikke bare verden inn i stuen med levende bilder, men også svensk radios P3. Det svenske «folkhemmet» hadde til og med mer enn én radiokanal. Begge deler ble et samlingspunkt for familien i fritida. I min tidlige oppvekst var radioen et teknisk vidunder. «Hele verden» var inne i radioapparatet, men mottaket var det så som så med. Det var nødvendig med en skikkelig antenne på taket. Ofte ble antennetråden forlenget mellom to lekter som var spikret fast i hver sin ende av mønet. Mottaket var også avhengig av når på dagen du skrudde på radioen. På lyse dagen «fikk du inn» stasjoner på kortog langbølgen. Det måtte bli mørkt før du fikk inn radio Luxembourg og andre gode stasjoner på mellombølgen.

Min Music-Cast på kjøkkenbenken i dag er online med hele verden, til alle døgnets tider. Gleden over å høre radio har blitt mindre med årene, i takt med den teknologiske utviklingen. Den er ikke lenger familiens sosiale samlingspunkt. Nå stenger vi oss ute fra hverandre med våre hodetelefoner og ørepropper mens vi ufortrødent scroller på mobilskjermen. Vi har det så travelt, vi har ikke tid, er omkvedet vi ofte bruker.

Vi har det så travelt at vi ikke får tid til selve livet.

«Den langsomme tryggheten» er utgitt av forlaget Res Publica, som er del av samme selskap som Agenda Magasin.