Furuset er framtiden

Utenfor Furuset Senter i Groruddalen står en statue av FNs første generalsekretær. Kong Harald avduket dette monumentet av Trygve Lie (1896–1968) i juni 1994. Kunstneren bak skulpturen heter Nico Widerberg. Han skapte Lie-statuen i bronse og granitt og kalte den «Taleren». I sin avdukingstale sa kongen:

«I mine unge år var det to menn jeg så opp til og beundret, begge var fra Furuset. Den ene var oberst Ole Reistad (Little Norway i Canada), den andre var Trygve Lie.»

Kongen og den øverste FN-lederen møtte hverandre i USA under krigen. Lie var da utenriksminister i Arbeiderpartiets eksilregjering, tidligere hadde han vært justisminister. Han var født på Grünerløkka, men vokste opp på Grorud, og fra 1920, til han måtte flykte med regjeringen 9. april 1940, bodde han i Gamleveien på Furuset.

(…)

Lie står utenfor i kulden når jeg møter Thomas Hylland Eriksen på Furuset Senter 31. januar. Vi går inn og setter oss på Bakeriet, i nærheten av nedgangen til T-banen. Det er ikke tilfeldig at Hylland Eriksen vil hit for å skue fremover og se innover på 2020-tallet – han forsket på området i flere år som en del av Alna-prosjektet.

Kan man si at Furuset, og områder som Holmlia, er blant de minst ghettopregede områdene i landet?

Furuset er del av Alna bydel, sammen med områder som Lindeberg, Trosterud og Tveita. Bydelen har omtrent 49.000 innbyggere, altså har den en noe større befolkning enn Tønsberg. Nær halvparten i Alna bydel har bakgrunn fra Europa, Asia eller Afrika – enten ved at de har innvandret selv eller at foreldrene har det. Furuset har en innvandrerandel på omtrent 55 prosent.

HYLLAND ERIKSEN: Furuset er på mange måter hjertet i det flerkulturelle Norge. Området er svært interessant siden det har mye av den kompleksiteten som Norge vil få mer av utover på 2020-tallet og i tiårene fremover. Kompleksiteten vises for det første med tanke på klasse, altså at det er ganske store forskjeller mellom folk, både når det gjelder inntekt og boligtype.

Her er det store villaer like i nærheten av små leiligheter. For det andre vises kompleksiteten med tanke på etnisitet, ettersom en ganske stor andel her har ulike former for nasjonal eller etnisk bakgrunn fra steder utenfor Norge. Men det er ingen «ghetto» på Furuset, som noen påstår, for det er ikke én etnisk gruppe her – det er snarere svært mange.

HERBJØRNSRUD: Kan man si at Furuset, og områder som Holmlia, er blant de minst ghettopregede områdene i landet?

HYLLAND ERIKSEN: På mange måter blir de jo det, fordi folk har bakgrunn fra en mengde ulike land og fra ulike økonomiske klasser. Her på senteret er det en halal-kjøttbutikk nede i underetasjen, og snart åpner en butikk som skal selge pakistanske delikatesser. I en basar selges deilige tomater fra Tyrkia og olivenolje fra Middelhavet.

Da vi forsket på området, fant vi ut at folk hele tiden følte at de måtte legitimere seg overfor andre utenfra.

I tillegg har vi de mer klassiske norske innslagene, som Narvesen. Og Bakeriet her med kanelboller, der betjeningen øyensynlig har thailandsk bakgrunn. Folk snakker norsk på litt ulike måter, og man forstår hverandre. Senteret har ikke forandret seg så mye siden jeg begynte å vanke her for et tiår siden, i 2009. Symbolsk nok er plassen utenfor oppkalt etter den første generalsekretæren i De forente nasjoner.

For mange på Furuset er FN et symbol på stedets identitet: altså alle verdens flagg, samarbeid over landegrensene, mangfold. Dette er noe man har prøvd gjøre mye ut av for å skape en lokal stolthet – noe som er vanskelig å få til i Groruddalen, ettersom området blir så stigmatisert i mediene. Tidligere var det gjengkriminalitet som ble problematisert i offentligheten, nå er det islamisme.

Da vi forsket på området, fant vi ut at folk hele tiden følte at de måtte legitimere seg overfor andre utenfra. De må forklare og begrunne sin eksistens som beboer her, noe ingen på for eksempel Majorstua trenger å gjøre.

HERBJØRNSRUD: Apropos islamister – eller jihadister, som vel er mer dekkende for de som støtter Daesh (IS) eller lignende organisasjoner – så har doktorgradsstudent Ragnhild Sørbotten Moen en kronikk i dagens Aftenposten, der hun forteller hva hun fant etter å ha intervjuet tidligere radikaliserte muslimer.

Det viktigste for dem var at de var noe, at de fikk respekt.

Hun trodde hun skulle finne at årsakene var hat, ideologi og religion, men hun skriver at «der tok jeg feil». Moen forklarer at radikaliseringen snarere handler om brutte bånd, om sårbarhet, om utenforskap og skam. Hun viser også til bergenseren Leo Ajkics serie «Uro» på NRK, som får frem noe av det samme.

Nå er det vel få fra Furuset og denne regionen som har tilsluttet seg disse ekstremistorganisasjonene, og lignende funn kan man også få hos en del protestantiske nynazister, men om ikke annet viser dette at «kulturen» ikke nødvendigvis er det beste utgangspunktet for å forklare ukultur?

HYLLAND ERIKSEN: Det er ganske godt dokumentert at personer som søker seg til ulike former for ekstremisme har lignende utfordringer, på tvers av bakgrunn. Den religiøse komponenten er ofte mindre fremtredende enn man får inntrykk av. Noe av dette så vi under forskningen vår med Alna-prosjektet i 2011–13. Da var det noen av de vi kom i kontakt med som vekslet mellom å være islamister og å være gangstere – to ganske motstridende roller.

Det viktigste for dem var at de var noe, at de fikk respekt. Det var ikke så mange nisjer de følte var ledige for dem. Men dette var snakk om en liten brøkdel. De aller fleste unge på Furuset og i Alna bydel skulle bli tannleger eller bilmekanikere.

HERBJØRNSRUD: Eller advokat, lege eller ingeniør – ALI-yrkene. Den siste statistikken fra SSB viser at unge med minoritetsbakgrunn hyppigere begynner på høyere utdanning enn de uten minoritetsbakgrunn. Spesielt gjelder dette de med familie fra Sri Lanka, Kina, India, Vietnam og Bosnia, men også de med pakistansk og somalisk bakgrunn gjør det i økende grad påfallende godt, noe jeg har sett at forskerne kaller «utdanningsdriv».

Det ble altså slått «alarm» fra en rekke eksperter før det bodde noen muslimer her.

Nå begynte vi denne samtalen på kanskje litt orientalistisk vis, med å prate om kriminalitet i Groruddalen – eller Alnadalen, som er et mer presist begrep – et område med over 140.000 innbyggere. Men statistikken viser at det har vært en dramatisk nedgang i kriminaliteten her etter 1980-tallet, i takt med økende innvandrerandel. Fra 2000 til 2012 gikk antall totale anmeldelser ned med 50 prosent: voldssaker ble redusert med 76 prosent og det ble 90 prosent færre bilinnbrudd.

I høst leste jeg at kun tre promille (0,3 prosent) av et kull på 50.000 barn og unge var registrert som såkalte gjengangere i krimstatistikken fra Groruddalen – disse står for en tredjedel av all kriminaliteten i aldersgruppen. I Oslo som helhet har vinningskriminaliteten sunket med 50 prosent mellom 2012 og 2017, mens andelen voldsanmeldelser er stabil.

Også på landsbasis er antall årlige drap halvert i forhold til på 1980-tallet: fra og med 2014 er man nå kommet ned i 24–29 drap i Norge per år, det laveste siden 1960-tallet – tross langt flere innbyggere. På 1980-tallet ble 45–60 personer drept årlig. Generelt er altså både Groruddalen og det norske samfunnet blitt mindre voldelig de siste tiårene.

HYLLAND ERIKSEN: Det er for lite oppmerksomhet rundt den utviklingen. Vi må også huske på at Groruddalen er et rimelig nytt område med mange bosatte. Det bodde ikke mange her i mellomkrigstiden – det var først da T-banen kom på 1970-tallet at det virkelig tok av. Så også for nordmenn uten innvandrerbakgrunn er dette området nytt. Det er også mye mobilitet i dalen: Folk flytter inn, får bedre råd, og så flytter de ofte til noe dyrere et annet sted – for eksempel et hus i Lørenskog.

HERBJØRNSRUD: Det er blitt slått alarm om Groruddalen siden tidenes morgen, altså siden 1960-tallet. I 1969 kom Ammerud-rapporten, der noen arkitekter mente at leilighetene gjorde området til «sovebyer». I 1975 kom den famøse «Stovner-rapporten», som påsto at barn som vokste opp i slike drabantbyer «mistet evnen til å lese» og ikke kunne navnet på årstidene. Og i 1978 kom Romsås-rapporten, som hevdet at området manglet «menneskelig trivsel», selv om det lå rett ved Lillomarka.

Det ble altså slått «alarm» fra en rekke eksperter før det bodde noen muslimer her – på den tiden var det innflyttere fra Nord-Norge som ble mest stigmatisert. For noen år siden var det en herfra som skrev at det han syntes var mest problematisk med å bo i Groruddalen, var å lese kronikker om hvor ille det skulle være å bo her.

Det har nok vært litt vel mye pessimisme fra forskerhold.

Dere statsansatte forskere har vel et medansvar for inntrykket man får om at det går til helvete i Groruddalen siden man ikke bor med kjernefamilien på en sosialdemokratisk gård med dyr i Telemark? Har dere vært med på å skape ikke-eksisterende problemer her?

HYLLAND ERIKSEN: Det har nok vært litt vel mye pessimisme fra forskerhold. Stovner-rapporten handlet ikke om innvandring i det hele tatt, men om innflytting og fremmedgjøring. Det var ikke noen innvandrere her da, de fleste var innflyttere fra andre deler av Norge. Forfatter av Stovner-rapporten var for øvrig Terje Gammelsrud, tidligere nyhetsjournalist og senere grunnlegger av Cupido. Han var en dyktig journalist, og han fortalte om barn som ikke fant veien hjem fordi alle dørene var like og hvordan de satt i gangene og hylte fordi de var fremmedgjorte og ensomme.

Forskere har generelt vært med på å skape dette bildet, denne ideen om at idealet er Kardemomme By, der politimester Bastian går rundt og prater jovialt med alle. Helt fra Thorbjørn Egner til kriminolog Nils Christie har vi hatt denne romantiseringen av småsamfunn eller bondesamfunn. Der har det begynt å komme frem mer nyanserte innfallsvinkler de senere årene.

Sosiolog Ivar Frønes viste for en del år siden at barna i Groruddalen faktisk hadde mer kontakt med sine besteforeldre enn de fleste barn i distriktene, blant annet fordi det er kortere avstander. En av våre forskere på Alna-prosjektet, spesialpedagog Ivar Morken, bor på Furuset …

HERBJØRNSRUD: … og nå har selv makten i hovedstaden sitt utgangspunkt i Groruddalen: Arbeiderpartiets byrådsleder Raymond Johansen bor i et hus på Lindeberg, mens varaordfører Kamzy Gunaratnam er fra Grorud på den andre siden av dalen. Også ordfører Marianne Borgen (SV) er fra Veitvet i Groruddalen, selv om hun senere har flyttet til et annet sted på østkanten.

HYLLAND ERIKSEN: … Ivar Morken er opprinnelig fra Gudbrandsdalen, men hvorfor flyttet han hit til Furuset? Jo, blant annet for å slippe å bo i et klamt lokalsamfunn i byen. Han ville heller være anonym, være del av en storby, og han var skeptisk til begrepet ‘drabantbygda’, som noen på Furuset prøvde å lansere.

Det mest relevante for å forstå og analysere drapsmenn, også med tanke på forhindring, er ikke bakgrunnen, men ideene.

Tilbake til din utfordring til forskerne: Ja, det er nok riktig at forskerne har vært med på å skape mange av problemene, blant annet ved å prate så mye om etnisitet. Det blir mye som dette: «Nå skal vi ut og se på hvordan det går med vietnameserne, og nå skal vi se på somalierne.» Da er vi med på å skape de grensene vi muligens heller kunne bidratt til å viske ut. Det blir et veldig fokus på hvilket land eller hvilket sted folk kommer fra.

Dette er en side ved forskningen som fremdeles er der. Det finnes fortsatt i Statistisk Sentralbyrå (SSB), der man er opptatt av å kategorisere om man er innvandrer eller ikke, fra hvilket land, og med hvilken tro. Samtidig er man ikke opptatt av hvilken klasse folk tilhører, eller fra hvilken del av landet såkalt etnisk norske er fra.

HERBJØRNSRUD: Jeg har nok selv også vært med på å skape fordommer mot Groruddalen: I 1997 laget jeg et noe tabloid intervju med arkitekt Jan Carlsen, der han kritiserte vulgærfunksjonalismen. Det endte med førstesideoppslaget «Riv Ammerudblokkene!» i Aftenposten Aften, noe som skapte en viss debatt.

Men det du sier der om klassifisering, minner meg på en tekst av idéhistoriker Magnus Eriksson, der han gjennomgår hva slags ideologi ulike drapsmenn har hatt de siste årene. Mens SSB bare ser på om man er innvandrer eller ikke, viser Eriksson hvordan høyreekstreme menn er sterkt overrepresentert, som med et nylig partnerdrap i Hedmark. Konseptet gjør at man kan se dataene på en helt ny måte:

Det mest relevante for å forstå og analysere drapsmenn, også med tanke på forhindring, er ikke bakgrunnen, men ideene. Det som er farlig og får mennesker til å drepe, er ideologien eller tankene bak – ikke bygda eller byen som drapsmannen er født i.

HYLLAND ERIKSEN: Ja, det finnes ikke bare «objektive» data, for disse dataene er basert på en bestemt måte å klassifisere verden på. En debatt som raste tidlig på 90-tallet, handlet om konsekvensene av bruken av begrepet «innvandrerkriminalitet». Med en gang noen sa «innvandrer», koblet en synapse i hjernen ordet til kriminalitet.

Det er det samme når man nå snakker om «islamsk terrorisme», da oppstår det en slik kobling. Begrepet «innvandrerkriminalitet» er heldigvis på vei ut av språket, men vi har en jobb å gjøre med hvordan vi kobler «islam» med terrorisme, noe vi ikke gjør med kristendom eller hinduisme.

Da vil folk fort tro at årsaken til at det går dårlig for noen, er at de for eksempel er muslimer.

Hvis man leter etter «innvandrerkriminalitet», kan man finne overrepresentasjon. Men da kriminolog Sturla Falck så nærmere på tallene, viste det seg at det var mer presist å påpeke at det var unge menn i storbyene som var overrepresentert på statistikken. Det er altså flere måter å lese tallene på.

HERBJØRNSRUD: Og hva fant dere da dere forsket her på tidlig 2010-tall?

HYLLAND ERIKSEN: Det interessante var at det vi fant for det meste var ganske kjedelig. Det var ikke noe dramatisk. Vi var en tverrfaglig gruppe, fra sosiologi til medievitenskap, som var opptatt av hvordan man skaper stedstilhørighet. Et eksempel er Furuset Forum, et møtested der man kan bedrive ulike former for fysisk aktivitet, og der det legges til rette for ulike grupper. Jenter med skaut, eldre, beboere med Downs syndrom og så videre. Biblioteket er også en viktig møteplass, og så har man Furusetfestivalen med mat og musikk.

HERBJØRNSRUD: Men det at dere ikke fant noe dramatisk på Furuset og i Alna bydel, er ikke det ganske sensasjonelt?

HYLLAND ERIKSEN: Det kan du si … Dette er i seg selv et viktig funn. Den fryktede ghettoen Furuset viser seg å være et helt vanlig norsk lokalsamfunn.

HERBJØRNSRUD: La meg vende tilbake til det du nevnte med kompleksitet i begynnelsen, altså blandingen av folk med ulik klasse eller sosioøkonomisk status. Eneboliger i området her selges for 11–12 millioner kroner. Slikt hører man lite om i fremstillingen av Groruddalen, annet enn i bøker som Øyvind Holens Groruddalen. En reiseskildring (2005)? Kan det være på å tide å gjenopplive bruken av klassebegrepet, oppdatert for 2020-tallet?

HYLLAND ERIKSEN: Riktig det. Klassemangfold er noe man ikke så lett ser. Men klasseforskjellene er like virkelige selv om man ikke ser dem ved første øyekast her. Det er disse økonomiske ulikhetene som er det strukturelle – selve grunnmuren i et samfunn som vårt. Klassesituasjonen er viktig. Den totale likhet er riktignok umulig og utopisk.

Men jeg er overbevist om at dersom man har et samfunn der alle får en sjanse i systemet, hvor det ikke er diskriminering på grunn av økonomi eller hvor man kommer fra, hvor institusjoner som skole og helse fungerer og det er tillit mellom folk og myndigheter, så kan vi leve med ganske stort mangfold og ulikheter, uten at det skaper store problemer. Det er når vi får koblinger mellom kultur, religion, etnisitet og klasse at vi får problemer.

Da vil folk fort tro at årsaken til at det går dårlig for noen, er at de for eksempel er muslimer. Det kan være både riktig og galt. Men så får vi andre som sier: Nei, muslimer er fattige og underklasse. Det er en slik sammenblanding av ulike kategorier som blir utfordrende, og som det er viktig å pakke ut. Klasse er kjempeviktig i denne delen av Oslo. Her er det flere som har dårlig råd eller blir marginalisert, det så vi da vi forsket her.

De synes det ser riktig fint, rent og koselig ut, som dannet middelklasse i enhver metropol.

Men mange sparte penger også, og brukte dem på ting de satte pris på. Det er i tillegg store mikrososiologiske forskjeller mellom skolekretser og nærmiljøer.

HERBJØRNSRUD: Store deler av 2010-tallet gikk med til å diskutere etnisitet, religion og kultur, men med de klimautfordringer vi står overfor nå, kan vel det fort fremstå som underordnet og utdatert. Kan klasse bli et allment diskusjonstema igjen – også utenfor Klassekampen?

HYLLAND ERIKSEN: Ja, men vi kan også bruke begrepet ulikhet. Uttrykket «den delte byen» har vært brukt av historiker Knut Kjeldstadli i Oslo bys historie, og det ga også navn til en Fafo-rapport på 1990-tallet. Man kan finne store statistiske forskjeller i Oslo, men hvis man ser på tallene i et nasjonalt eller internasjonalt perspektiv, er ikke Oslo veldig delt og Østkanten ikke ille.

Jeg pratet med en kar som hadde sittet i Nairobi og lest boken Den delte byen (2015) av Heidi Marie Kriznik. Forundret tenkte han: Oslo, delt? Han så ut av vinduet. Jeg skal love deg, Kenyas hovedstad, det er en delt by.

Jeg har flere ganger tatt med mine utenlandske gjester til Groruddalen for å vise dem «det andre Oslo», bortenfor Vigelandsparken og Bygdøy-museene. De blir ikke kjempeimponert over den påståtte «fattigdommen».

De synes det ser riktig fint, rent og koselig ut, som dannet middelklasse i enhver metropol.

(Dette er et utdrag fra den nye boka “Gå inn i din tid. Thomas Hylland Eriksen i samtale med Dag Herbjørnsrud”, utgitt på Res Publica forlag. Agenda Magasin og Res Publica tilhører samme selskap. Les mer her.)