Her MÅ alle eie våpen

Sør i Utah, blant steinplatå og ved Virgin-elvens grunne bredde, ligger det lille samfunnet Virgin. År 2000 ble det innført en lov her, som påbyr alle innbyggere å ha våpen.

I et knallblått enetasjes hus et steinkast fra rådhuset i byen, ute ved en asfaltert vei det iblant blåser knusktørre ørkenbusker over, bor kvinnen som skrev byens våpenlov: Lenny Wilcox Brinkerhoff.

– Faren min ville så gjerne ha en gutt, så han døpte meg Lenny. Senere lærte han meg å legge stein, flislegge, bygge, alt sammen. Jeg la den her, sier hun og peker på steinleggingen hun står på.

Lenny Wilcox Brinkerhoff er født og oppvokst i Virgin i huset hun bor i nå. Da hun var liten var veien utenfor en grusvei, og hun forteller at familien hadde utedass på gården. Farfaren hennes hadde geværet stående ved ytterdøren.

– Det holdt å få pryl én gang for å innse at man som barn ikke fikk røre det, sier hun.

I dag er hun den lille byens selvutnevnte historiker. I år 2000 var hun folkevalgt i byen og det var da, i kjølvannet av skoleskytingen i Columbine, og debattene og lovendringene som fulgte (blant annet krav om strengere bakgrunnssjekk ved våpensalg på våpenmesser), at hun skrev Virgins våpenlov.

– Jeg kjente at en svart sky var på vei hit. Det blåste vestover fra øst. Og det handlet om våpenkontroll, om å ta våpnene og rettighetene våre fra oss. Om å straffe uskyldige mennesker for forbrytelser som var begått av andre. Derfor skrev jeg våpenforordningen. Det var for å sende et budskap.

«For å kunne bidra under en nødsituasjon i byen, og for å kunne bidra til sivilforsvaret, og videre, for å kunne beskytte byens og dens innbyggeres sikkerhet, trygghet og generelle velbefinnende påkreves det at alle familieforsørgere bosatt innenfor Virgins bygrenser innehar et våpen» står det i loven. Det er imidlertid ingen straff for den som ikke følger loven.

Lenny Wilcox Brinkerhoffs analyse, som hun forklarer den for oss: i storbyer er det problemer med bevæpnede gjenger «som er veldig territorielle og går rundt med bandanas for å signalisere gjengtilhørighet» og det gjør at enkelte politikere og interessegrupper vil ta fra alle innbyggerne i USA våpnene.

Men, sier hun, og drar så et underlig argument som støper om andre verdenskrigs-historie til å passe inn i et republikansk verdenssyn anno 2018, «se hva som skjedde i Hitlers Tyskland». Vi hører argumentet flere ganger under besøket i Virgin, og jeg kommer dessuten over det når jeg leser en snart 20 år gammel artikkel om Virgin i et amerikansk magasin.

– Jeg vet ikke hvor mye dere vet om historie. Men jeg ser mye på History Channel. Hitler tok våpnene fra folket. Siden gikk det som det gikk.

Hun tar oss med til soverommet og åpner garderobeskapet. Der, på en hylle over kjolene som henger tett-i-tett, ligger flere geværer og en pistol.

– Jeg tror mennesket i sin natur er disponert for å være ondsinnet. Jeg tror det er en grunn til at Gud gav oss de ti bud. Om vi ikke har noen form for orden i universet vil folk leve ut den ondskapen. Noen mennesker er gode, andre ikke. De er født sånn. Da jeg vokste opp var det en gutt som alltid jagde oss med lommekniv. Det er alltid både de som er gode, de som er onde og de som er likegyldige.

For Lenny handler våpenspørsmålet om to ting. Det første hun nevner er jakt. Siden pionerene først kom vestover har våpen vært en del av levebrødet deres, som hun sier. Det andre, som hun prater betydelig mer om, er beskyttelse.

– På hovedveien her oppe reiser fire millioner mennesker hvert år forbi for å komme til nasjonalparken Zion, som har inngang ikke langt herfra. Om noen bryter seg inn hjemme hos meg har jeg rett å forsvare meg. Hvordan gjør jeg det best?

Om noen forsøker å knivstikke meg, hva tror dere skjer om jeg forsøker å forsvare meg med kniv? Jeg kommer antakelig til å tape. Bruk aldri kniv i en skuddveksling, som pappa brukte å si.

I 1857 slo den første hvite mann seg ned på stedet der byen Virgin ligger i dag. Det lille samfunnet har fått navn etter elven den ligger ved: Virgin-elven. I dag bor 600 mennesker i hus spredt rundt et dusin gater på den nordlige elvebredden.

Virgin er en liten by, som foruten de to restaurantene, en stengt bokhandel, et postkontor og et nyåpnet hotell på byens østre utkant, ikke har så mye mer å tilby. Noen kilometer nordover reiser platået Hurricane Mesas bratte vegger seg (hvor US Air Force i et eksperiment på 50-tallet skjøt ut apekatter med katapult), og ytterligere lengre nord ligger en av USAs raskest voksende turistdestinasjoner seg: Zion National Park.

Det var nettopp på grunn av parken at Renée Reel kom til Virgin. Hun er en høy, bredskuldret kvinne med et humør så muntert som et humør kan være. Kona hennes fikk jobb i Zion for drøyt et år siden og de flyttet hit. Vi havner i prat med henne under en lunsj og hun inviterer oss med hjem til seg samme ettermiddag.

– Jeg er oppvokst med våpen. Jeg har ingenting imot våpen. Jeg eier selv våpen og jeg liker å gå på jakt. Jeg er fra Wyoming, jeg har hatt våpen hele livet. Men folk som dyrker våpen, som går rundt med våpen, i sekken, på hofta, de skremmer meg, sier hun senere når vi sitter i sofaen hos henne foran noen store vinduer med utsikt over berg og åkre.

På veggene i huset hennes henger det jakttrofeer: hjorter, rådyr, til og med en bisonskalle – dyr hun og kona har skutt.

– Moren min har en liten pistol i håndvesken. Jeg blir livredd hver gang hun roter rundt i den. Broren min, han har et eget oljeselskap, han er rik, tilhører «the one percent». Han har et helt rom fullt av våpen. Og hva skal han med dem? Han jakter ikke, han skyter ikke på skytebanen. Han har dem bare fordi han har rett til det. De skremmer livet av meg, min egen familie!

Hun tilhører en gruppe som man ikke hører så ofte i debatten og nyhetsrapporteringen om våpen i USA: moderate våpeneiere som slett ikke er mot våpen, men som tvert imot har et nært forhold til våpen. Som har vokst opp med dem, men som ikke har noe mot reguleringer. Og som totalt mangler forståelse for dem som for enhver pris forsvarer alt som heter våpeninnehav. For eksempel alle de som er mot forbud mot automatvåpen.

I rampelyset havner som regel de som har veldig sterke meninger og høy røst, som befinner seg langt ute på hver sin side av debatten. Storbyliberalere på den ene siden, som ikke engang har holdt i en luftpistol, og bygderepublikanere med garderobeskapene fulle av hagler og AR-15-gevær på den andre.

I Virgin møter vi mange urokkelige våpenfantaster som synes det er latterlig at noen få skoleskytinger skal endre lover som gjelder alle. Men vi møter også flere som, akkurat som Renée, går en slags middelvei.

Lee Ballard vokste opp i New Jersey, men flyttet vestover som ung. Hun «ville ut i villmarken». I tre år bodde hun alene i en campingvogn oppe på Hurricane Mesa, men ble tvunget ned til Virgin etter at jordeieren kjørte henne bort. Hun eier flere våpen, som hun alltid har gjort. I huset hennes står et gammelt .22-kaliber-gevær, lent mot veggen i vindfanget.

– Våpenloven her i byen er bare latterlig. Og jeg er helt for våpenrestriksjoner. Hvem trenger et maskingevær? De er lagd for å drepe mennesker med.

På sitt rolige vis rister hun på hodet. En gang har hun vært i en situasjon der hun tok fram våpenet. Hendelsen etterlot henne overbevist om hvilket potensial for selvforsvar som ligger i et våpen.

– Det var da jeg bodde oppe på platået. En gjeng fulle ungdommer raste tvers gjennom gjerdet mitt i en stor pick-up midt på natten. Jeg klatret ut av campingvognen med haglen og skjøt to skudd rett opp i luften. Hva skjedde så? De svarte med en salve med en jaktrifle. Det var bare å flykte rett tilbake inn i campingvognen. Så det hjalp meg ingenting, sier hun og ler skjevt.

Jean Krause satt tidligere i bystyret. Hun har hørt at vi er i byen og vil gjerne treffe oss. Hun har lett fram selve lovteksten og vil gi den til oss. Også hun har vokst opp med våpen hjemme.

– Jeg ser bare ikke nytten med automatvåpen, men jeg er absolutt ikke mot våpen. For guds skyld, barnebarna mine får våpen i julegave. Men fordi jeg er for visse restriksjoner, kaller noen meg anti-våpen, kan du tro det? Den forrige borgermesteren, for eksempel, han hadde vanskelig for å forstå at jeg ikke er mot våpen!

Ifølge Jean Krause finnes det mange som henne, som ikke er mot våpen, men som er for restriksjoner og strenge våpenlover, men de høres ikke ofte.

– Det har med politikk å gjøre. Og det har med NRA å gjøre. Det finnes mengder av republikanere som egentlig støtter strengere våpenlover, men som ikke kan snakke åpent om det. Som politiker er det vanskelig å være på høyresiden og moderat i våpenspørsmålet. Da mister man finansiering og man stemples raskt som anti-våpen av den enorme våpenlobbyen, sier hun.

Da USA erklærte seg selvstendig 4. juli 1776 etter å ha gjort opprør mot den gamle verden, fantes det to fraksjoner i landet: én trodde på en sterk, sentral regjering med mye makt. Den andre fraksjonen, traumatisert av undertrykkingen de hadde opplevd fra britene, var redd for at en sterk, sentral regjering skulle kunne gli over i tyranni, og ville derfor ha sterke delstater med mye selvstyre.

De førstnevnte ville ha en nasjonal hær, de sistnevnte lokale militser på delstatsnivå som skulle kunne beskytte innbyggerne om staten ble for maktsyk, eiesyk eller på annet vis gikk av hengslene.

Det som er kjent som det andre grunnlovstillegget – The Second Amendment, som det heter på engelsk – ble skrevet inn i grunnloven for å imøtekomme de som ønsket lokale paramilitære grupper.

«A well-regulated militia being necessary to the security of a free State, the right of the people to keep and bear arms shall not be infringed» står det i det underlige og vagt formulerte tillegget som i dag er det som brukes av våpenforkjempere for å hevde ethvert individs rett til å eie og bære våpen, men som altså fra starten var tiltenkt å bevæpne «velregulerte» militser på delstatsnivå.

Iblant påstås det at våpenreguleringer i USA kom til da JFK ble skutt i hjel (på en tid da stort sett hvem som helst kunne bestille våpen på postordre). Men det stemmer ikke. Våpenlover har blitt vekselvis innført og avskaffet rundt om i USA helt siden landet ble grunnlagt. I 1831 forbød for eksempel delstaten Georgia håndvåpen.

På sett og vis fantes det flere reguleringer i «det ville vesten» før i tiden, enn nå. Mange byer og småsamfunn hadde nulltoleranse mot våpen. En av de mest kjente skuddvekslingen i amerikansk historie, ved OK Corral i Tombstone (Wyatt Earp og hans kumpaner skjøt i hjel noen banditter) begynte fordi noen av de involverte nektet å følge ordre om å legge fra seg våpnene, slik byens våpenlov påbød.

Som i de fleste spørsmål i USA finnes det selvsagt en dimensjon av rasisme også i våpenspørsmålet. Og faktum er at selve våpendebatten i seg selv faktisk kan spores tilbake til nettopp den dimensjonen.

Når våpenreguleringer første gang ble et politisk spørsmål på nasjonalt nivå, var da afroamerikanske medlemmer av 60-tallets borgerrettsbevegelse, Black Panthers, begynte å bevæpne seg offentlig, med støtte av det andre grunnlovstillegget – for å beskytte seg mot politivold og de kreftene i det hvite USA de var motstandere av. Og plutselig syntes mange det var veldig ukomfortabelt med bevæpnede privatpersoner.

Våpen har fra starten vært et av de spørsmålene som har skilt hvite fra resten av den amerikanske befolkningen. Fra de først kom til kontinentet og introduserte kuler og krutt, til under slaveriet, da de hadde våpen og slavene ikke, til etter slaveriets avskaffelse, da flere delstater innførte lover som forbød svarte å eie våpen.

I dag finnes det et utbredt syn på den hvite landsbygda i USA at våpenproblemer bare finnes i storbyenes fattige, svarte områder. Det er akkurat dette Lenny løfter fram når hun prater om «gjenger med bandanas». Delvis er det sant, St. Louis, Baltimore og Detroit er de tre byene med høyest mordfrekvens og med mye våpenvold.

I de byene er svarte de absolutt hardest rammede. Men at våpen ikke skulle innebære problemer i resten av USA, er en myte. En av tre amerikanere kjenner noen som har blitt skutt.

Ser man på antallet mennesker som dør hvert år per 100.000 innbyggere er alle de statene som ligger i toppen stater med mye våpen og liberale våpenlover. Det kritthvite Alaska ligger på topp, fulgt av Louisiana og Mississippi. Utah, hvor Virgin ligger, er på 19. plass med 12,6 dødsfall per 100.000 innbyggere per år. Til sammenligning er tallet i Sverige 1,7. Selvmord står for 75 % av de dødsfallene som skyldes skytevåpen i Sverige, mot 85 % i Utah.

Meningen, eller kanskje enda mer følelsen, om at våpen i vindfanget er den ultimate forsikringen folket har mot at staten skal kjøre over dem, er høyst levende i dagens USA. At folk på høyresiden i USA ikke stoler på staten er et faktum.

– Folk her hater regjeringen! De føler at den prøver å styre livet deres, som Renée sier om innbyggerne i Virgin.

Synet på våpen som beskyttelse mot staten går helt tilbake til landets grunnleggelse, men at holdningen er så levende i dag skyldes i større grad at krefter i samfunnet med vilje har vekket synet til live, heller enn at det er noe som er rotfestet i den amerikanske sjelen. I lang tid var våpenspørsmålet et dødt spørsmål, og det andre grunnlovstillegget kaltes «det glemte tillegget».

Det var først på 80-tallet, da Reagan var president, at republikanerne begynte å innse våpenspørsmålets kraft i å mobilisere velgere. Våpen var noe folk brant for og det lokket velgere til valgurnene, ganske enkelt. I USA, der valgdeltakelsen alltid har vært lav, handler å vinne valg ikke bare om å lokke folk til sitt parti gjennom å ha saker de liker, men også om å oppildne de man allerede har støtten fra, gjennom å få blodet til å renne så kraftfullt i årene at man ganske enkelt må stemme ved valg.

«Det finnes folk som forsøker å ta våpenet ditt fra deg, så du ikke skal kunne forsvare deg» har vist seg å være en veldig effektiv måte å gjøre det på.

Ved hovedveien som går gjennom Virgin ligger et stort jorde. En grusvei leder ned dit. Matt Spendloves store jeep skumper bestemt nedover veien og stopper et hundretalls meter inn. Matt hopper ut. Han er kort og bred, og det kantete ansiktet er solbrent nede og hvitt som snø oppe, siden han alltid har på seg caps og store solbriller ute på jordet – han hadde en øyeoperasjon for noen år siden. Han har kraftige arbeidssko, skitne jeans og en sliten jakke.

Hendene hans er brede og sterke. Spendlove er en av de eldste familiene i Virgin, og sammen med et par andre familier eier de nesten all jord i området. De driver et stort bruk. «Land rich but cash poor» som Matt Spendlove sier. «Rike på jord men fattige på kontanter.» Men Matt er ikke bare jordeier og bonde, han er også byens borgermester.

– Folk i byene forstår ikke oss her på landsbygda. For oss er våpenet en del av levebrødet. Det er noe vi helt enkelt må ha for å overleve. Det er rovdyr her, det er dyr som forsøker å spise avlingen og vi må kunne forsvare oss, sier Matt Spendlove.

Hvorfor prater ingen om mennesket bak våpenet spør han seg, og begynner å ese seg opp.

– Det gjør meg så opprørt! Det er menneskene som må fikses. Et våpen er bare et verktøy.

At ingen vil ta fra ham jaktgeværet, men at det bare argumenteres for restriksjoner er ikke et argument som biter. Det er bare begynnelsen, mener han. Gi staten hånden og de tar hele armen. Gi dem din AR-15 og de tar jaktrifla di også. Tillat at de forbyr magasin med ekstra kapasitet og de forbyr pistoler, så jaktvåpen, og så sitter man der uten av stand til å forsvare det som er ens eget.

– Dette landet ble bygd med våpen. Om vi ikke hadde hatt skytevåpen hadde vi aldri overlevd. Holy smokes, vi hadde ikke klart oss!

Oversatt fra svensk av Axel Fjeldavli