Hiphophjertet som banker på Holmlia

– To ting døde her på Holmlia i 2001.

Rapperen Pumba er tilbake på Holmlia, utenfor nærbutikken der 15 år gamle Benjamin Hermansen ble drept av nynazister.

– Benjamin ble drept, men Janteloven forsvant også fra Holmlia, sier Richard «Pumba» Bravo (35).

Ett år etter drapet på kompisen intervjues Pumba av Aftenposten: «Jeg vil vise ungdom at det finnes andre veier å gå enn å bli kriminell!» sier han.[i] Siden har flere jevngamle kamerater gått til grunne som følge av narkotika eller kriminalitet, men Pumba har klart å følge drømmen.

– Jeg klarer ikke å slutte å rappe, det er en sykdom.

«Nico» ber kjæresten holde utkikk etter mørkhudede personer som kan «tas».

Pumba lærer også bort alt han kan om musikk og lokalpatriotisme til en ny generasjon Holmlia-boere, som for eksempel den lovende rapperen Nawaz. Han er født i Tyskland, og bodde ett år i Norge før han flyttet til Gujrat i Pakistan med familien.

I 2014 vender han tilbake til Norge – og Holmlia. Han sliter på skolen, ikke minst på grunn av språket, men utvikler seg med syvmilssteg etter at han begynner å høre på musikken til lokale raphelter som Pumba. Høstens singel «Lovende» er strømmet nesten 80 000 ganger på Spotify.

– Læreren min sa til mora mi at de bare skulle la meg fortsette med musikken, for han så at jeg utviklet meg mer enn de andre elevene, sier Muhammad Nawaz (17).

Pumba sørger også for å fortelle neste generasjon om drapet på Benjamin.

Natta alt ble forandret

Det begynner med en telefon. Fredag 26. januar 2001 får Ole Nicolai Kvisler beskjed om at leieforholdet hans blir oppsagt, fordi han har skaffet seg hund. Nå sitter 21-åringen hjemme i leiligheten på Bøler, sammen med sin 17 år gamle kjæreste, Veronica Andreassen, og noen kompiser.

Han er i dårlig humør og tar med seg kjæresten og 19-åringen Joe Erling Jahr på tur i sin gamle Ford Taunus. «Nico» ber kjæresten holde utkikk etter mørkhudede personer som kan «tas».

Kampsporttrente Kvisler har vært tilknyttet nynazistiske organisasjoner som Viking, Boot Boys og Blood & Honour siden han var 16 år gammel, og har tidligere vært med på å trakassere og banke opp ungdom med innvandrerbakgrunn.

Han kjører gjennom Lambertseter og Hauketo, og litt over kl. 23.30 ruller bilen inn på en snuplass ved Spar-butikken på Åsbråten på Holmlia, der to mørkhudede tenåringsgutter står utenfor inngangsdøra.

15 år gamle Benjamin Hermansen, «Benny» blant venner, er en av de populære gutta på Holmlia. Han hører på hiphop, techno og listepop, og er midtstopper på Holmlias andrelag, så storvokst og muskuløs for alderen at motspillere kunne miste motet bare han viste seg på banen. Nå gjenkjenner han og kompisen mennene i bilen som noen av nynazistene som gjør hverdagen i Oslo sør utrygg.

Gjerningsmennene flykter fra åstedet, mens Benjamin reiser seg og vakler 30 meter før han segner om og dør av blødningene.

Gjennom 1990-åra vokser det nynazistiske miljøet i Oslo sør. Halvannet år tidligere, i september 1999, blir Gullkebab på Nordstrand og Holmlia Nye Kiosk angrepet med molotov-cocktails. Sistnevnte brenner ned til grunnen, og en gruppe som kaller seg «Masterrace 88» tar på seg ansvaret.

De skriver «svartingene yngler som rotter» og «svartingene sitter med sugerør ned i sosialkassa» på plakater som limes opp på Holmlia. Gutta som nå sitter i bilen utenfor butikken på Holmlia er blitt del av dette miljøet, blant annet som følge av konflikter med ungdom med flerkulturell bakgrunn. Joe Erling Jahr er oppvokst på Bøler sammen med broren, uten særlig omsorg fra foreldrene.

Han tas inn under vingene til nynazistene som 14-åring, etter å ha blitt ranet og slått av somaliske ungdommer. Ole Nicolai Kvisler er vokst opp på Holmlia, og dras mot nynazistene som følge av konflikter med ungdommer med utenlandsk bakgrunn og brutale sammenstøt mellom «hvite» og «svarte» gjenger på Holmlia.

Benjamin visste godt at disse nynazistene kunne være farlige. De to kompisene legger på sprang, men Benjamin innhentes av Kvisler og får et dypt knivstikk i ryggen. Han kommer seg løs og klarer å klatre over et gjerde, men blir liggende på ryggen. Jahr setter seg på kne over ham og stikker Benjamin gjennom høyre overarm og i brystet. Det siste går rett inn i hjertets høyre kammer.

Dette skjedde på vår hjemmebane, det kunne ha skjedd hvem som helst av oss.

Gjerningsmennene flykter fra åstedet, mens Benjamin reiser seg og vakler 30 meter før han segner om og dør av blødningene.

«Drapet var uprovosert og er rasistisk motivert,» heter det i dommen som faller ett år senere. Kvisler og Jahr anker dommen, men straffen skjerpes til henholdsvis 17 og 18 års fengsel. Veronica Andreassen får tre år for medvirkning.

Holmlia etter Benjamin

«Det kunne like gjerne vært meg», tenker mange av Benjamins jevnaldrende. I 2001 er bydel Søndre Nordstrand befolket av 31 000 mennesker med bakgrunn fra rundt 70 forskjellige land. Pumba er på vei hjem til Åsbråten samme kveld, men rekker ikke toget.

Frykten sitter igjen i Oslo sør.

– Så fikk jeg en telefon: «Benjamin er død». Dette skjedde på vår hjemmebane, det kunne ha skjedd hvem som helst av oss.

Nå vender hele Norge blikket mot Holmlia. Torsdag 1. februar 2001 samler 40 000 mennesker seg i fakkeltog på Youngstorget, mens Eminem følger opp på scenen i Oslo Spektrum samme kveld. Detroit-rapperen ber de 9000 tilskuerne om ett minutts stillhet for Benjamin, men publikum klarer ikke å styre seg i mer enn noen sekunder.

«I USA ville vi dratt ut på gatene, fått tak i drapsmannen og [banket ham opp],» roper Eminem fra scenen. Michael Jackson dediserer albumet Invincible (2001) til Benjamin, etter at hans norskpakistanske venn, danseren og artisten Omer «O-Bee» Bhatti fra Holmlia, forteller ham om drapet. «May we continue to remember not to judge man by the color of his skin, but the content of his character,» skriver popkongen i cd-heftet.

På Valentinsdagen 13. februar deler Pumba scene med Morten Harket og Sissel Kyrkjebø på en stor minnekonsert på Holmlia.

– Det var en av de første konsertene jeg gjorde. Jeg hadde gjort noen låter før, men det var der det virkelig startet. «Et hjerte som banker» ble låta gutta klamra seg til, forteller Pumba.

Frykten sitter igjen i Oslo sør. Samme sommer kommer Nico Sereba, som 13 år senere klatrer til fjerdeplass på de amerikanske hitlistene med duoen Nico & Vinz, hjem til Holmlia etter en uke på Norway Cup. Det elleve år gamle fotballtalentet tas imot av en gråtende lillebror, som er overbevist om at nynazister skal drepe Nico.

Det som sjokkerte meg mest var at jeg ikke fikk en reaksjon.

Jevnaldrende Vinz er mye ute og vanker med kompisene på Lambertseter på kveldstid. Det var hit drapsmennene først dro, men de fant ikke noen «å ta» mellom boligblokkene der denne januarkvelden.

– Etter drapet var vi livredde. Jeg hadde opplevd at to karer i en bil stoppa, skrudde på fjernlyset og kjørte etter oss opp på fortauet. En annen gang spytta en skinhead etter oss. Jeg hadde det samme marerittet i mange uker etter drapet: Jeg gikk rundt på Lambertseter, ble forfulgt og måtte løpe for livet, forteller Vincent «Vinz» Dery (27).

På Bogerud, ikke langt unna leiligheten til Kvisler på Bøler, vokser den kommende rapperen Arif opp i synsfeltet til de samme nynazistene, som både trakasserer ham og truer med juling. Han rapper om det i introsporet på debutalbumet HighEnd / Asfalt (2015):

Livet på Bogerud, vi lekte i en sølepytt

Joe Erling Jahr kalte oss neger når han gikk forbi

De drepte Benjamin, de drepte Benjamin

De fittenazistene var voksne, og vi var bare kids

– Jeg ble veldig nummen. Det som sjokkerte meg mest var at jeg ikke fikk en reaksjon, forteller Arif Salum (32).

Etter terroren 22. juli 2011 begynner Arif for første gang siden 2001 å kjenne på utenforskap og rasisme igjen, følelser nynazistene plantet i ham.

Uoffisielt har hiphop vært den ledende ungdomskulturen i området siden 1996.

– Jeg ble igjen veldig klar over at jeg er mørk i huden. Nynazistene forsvant, nå er folk nasjonalister. De er ikke mot folk som er mørke i huden, de er mot religionen islam, noe jeg føler ofte er et skalkeskjul for den gamle rasismen mot nordmenn som ser annerledes ut.

Etter Benjamin-drapet blir hiphopkulturen nærmest en del av Holmlias offisielle merkevarebygging, i form av festivaler, caps og t-skjorter med slagordet «Bitch I’m From Holmlia». Uoffisielt har hiphop vært den ledende ungdomskulturen i området siden 1996.

2Pac på Holmlia 

I 1990-åra står techno- og housekulturen like sterkt på Holmlia som i resten av Oslo, det går i raveparties, Psycho Cowboy-bukser og Buffalo-sko. Men etter at den amerikanske rapperen Tupac «2Pac» Shakur blir skutt og drept i Las Vegas høsten 1996, begynner hiphop sakte, men sikkert å feste grep om ungdomskulturen.

Bydelen har mange ungdommer med minoritetsbakgrunn, og på grunn av savnet av mørkhudede forbilder i det norske samfunnet blir de amerikanske rapperne nærmest lokale helter. Er du innbitt hiphopfan på Holmlia, må du også velge side i feiden mellom New York-baserte Bad Boy Records og det California-baserte plateselskapet Death Row Records.

Mora mi kastet cd-platene mine fordi jeg ble vulgær og rappkjefta på skolen.

Enten holder du med The Notorious B.I.G. i New York eller 2Pac i Los Angeles.

– Holmlia var Death Row! Det var en «oss og dem»-følelse da vi var unge. Vi kjente oss igjen i hiphoplåtene, forteller rapperen Danny Rahali (33).

Han deltar på minnekonserten i 2001 med sentimentale «Song to Benjamin», men i sangen «My Environment» framstår han som et medlem i Death Row, avdeling Holmlia. Linjer som «Blasting that indoe, I getting high, the stress, I can’t stand it / Peace, they won’t let me have it, inside I cry» er påvirket av den aggressive paranoiaen til 2Pac, mens «Look at the cops! They’re supposed to serve and protect us / Instead of that, they attackin’ and disrespecting us» er en slektning av harmen i «Fuck the Police» av N.W.A.

I 2018 er Holmlia igjen i nyhetene, nå på grunn av den kriminelle gjengen Young Bloods, og igjen advarer Danny om hvordan politiet skaper en «fuck the police-mentalitet» på Holmlia. «Politiet er den største gjengen her (…) Uskyldige ungdommer blir ‘linet’ opp etter veggen og ransaket foran naboer og bekjente,» sier han.

– Mora mi kastet cd-platene mine fordi jeg ble vulgær og rappkjefta på skolen. Jeg tror ikke 2Pac var årsaken, det å være svær i kjeften har alltid vært greia på Holmlia. Det er kanskje nettopp derfor vi relaterte oss så sterkt til 2Pacs musikk?

Det er denne stoltheten, selvsikkerheten og trassigheten Holmlia tar med seg til bordet i norsk musikkliv.

Fra 1986 til 1993 øker befolkningen i det som i dag heter Søndre Nordstrand bydel med 80 prosent. Drabantbyer som Holmlia, Prinsdal, Bjørndal og Hauketo har Oslos yngste og mest sammensatte befolkning; 38 000 mennesker med røtter i rundt 150 land. De mange ungdommene blir både nå og da kjent på basketbanene mellom boligblokkene. Hiphop er soundtracket.

–Mange av oss var andregenerasjons innvandrere. Vi var født i Norge og fant vår identitet i hiphop, forteller Mikal Bøckman (30), alias Hauketo-rapperen Flexi Aukan.

Hiphop som fellesspråk

Holmlia har helt siden befolkningen eksploderte i 1980-årene blitt assosiert med innvandrere, gjenger og organisert kriminalitet, og både Danny og Pumba har kjent på hudfargen som et minus i det norske samfunnet. Da Danny var tre-fire år gammel, ba han sin norske bestemor i Ålesund om å helle melk i badekaret, slik at han også kunne bli hvit.

Etter at han flytter til Holmlia i 1998, finner han et helt annet miljø. Her er «utlending» en hedersbetegnelse. Flexi Aukan har norsk mor og chilensk far, men føler det ikke naturlig å kalle seg selv nordmann.

– Folk spør «hvor kommer du fra?». Jeg svarer at jeg er fra Hauketo, Holmlia, Oslo sør, Søndre. Jeg svarer ikke «Norge», jeg har alltid sett på meg selv som mer utlending enn norsk.

Det er denne stoltheten, selvsikkerheten og trassigheten Holmlia tar med seg til bordet i norsk musikkliv. Pumba rapper i grupper som Naturlig Fjerne og Mørk Atmosfære, der medlemmene henter inspirasjon fra både amerikansk gangstarap og egne latinamerikanske og afrikanske røtter.

Hiphop er blitt et språk for dem som bor i betongen eller drabantbyer i alle land.

Tekstene handler mye om identitet og utenforskap, dette er norsk «gaterap» om å få endene til å møtes. Sangene er preget av både håp, resignasjon og aggresjon.

Og ikke minst, disse gutta rapper på norsk, med slang og ord lånt fra flere andre språk. De tar tak i det som i ni til fire-livet ses på som en svakhet; utenlandsk aksent og mørk hudfarge, og gjør det til sin styrke og sitt særpreg. «Hvem kom med kebabsnakket, så berømt det kom i avisa?» som Pumba spør i «Hvor jeg kommer fra» (2008).

– Selv om vi ikke var utstøtte i like stor grad som i de amerikanske gettoene, fant vi en tilhørighet i hiphop. Til og med damene våre hørte på 2Pac, forteller Pumba.

«Hiphop er blitt et språk for dem som bor i betongen eller drabantbyer i alle land,» sier en av tenåringene den svenske forskeren Ove Sernhede møter i drabantbyen Hammarkullen i Göteborg. I boka AlieNation is my Nation beskriver han hvordan hiphopkulturen er blitt «et tredje rom» for mange minoritetsungdommer, et sted mellom forventningene fra foreldrene og det svenske samfunnet.

Vi har aldri vært utlendinger slik nordmenn vil at utlendinger skal være.

Litteratur og film beskriver sjelden en virkelighet de kjenner seg igjen i, mens hiphop skildrer forstadslivet på ungdommenes egne premisser, om enn noen ganger i en overdreven og mytologiserende form. Holmlias hiphopmiljø er preget av «third culture kids», ungdom vokst opp med utenlandske foreldre i en norsk drabantby, som har funnet sin lidenskap i å fornorske en amerikansk kultur.

– Hvis du vokser opp på et sted som Holmlia, kan du fungere hvor som helst i verden. Du blir tilpasningsdyktig, mener Pumba.

Han bruker ikke sosialantropologiske begreper som «interkulturell kompetanse» og «hypermangfold», men det er selve kjernen her. Pumba snakker norsk, spansk og engelsk flytende, og kan i tillegg si fraser på arabisk, albansk, urdu, kurdisk og iransk. Danny snakker norsk, engelsk og litt av det marokkanske språket tamazigh, og kan også ha en enkel samtale med spanjoler og pakistanere.

I 2017 skifter han artistnavn fra Danny Maroc til Kameleon, og Oslos framtid tilhører disse kameleonene. I 2040 anslår Statistisk sentralbyrå at hovedstaden blir som Holmlia, en by der 47 prosent av befolkningen er innvandrer eller norskfødt barn av to innvandrere.

– Jeg ville ikke lenger ha et navn som er knyttet til nasjonalisme, så det ble Kameleon fordi jeg har vokst opp her på Holmlia, et sted med over hundre forskjellige kulturer. Jeg er mer kameleon enn marokkaner.

Øredobb-generasjonen

I tenåra drømte Danny om å bli rapperen som erobret verden, men han og Pumba tilhører fortsatt undergrunnen, selv med godt mottatte soloplater som Gråsonen (2013) og Richard Bravo (2014) på rullebladet. De blir aldri «hele Norges Danny og Pumba».

Da jeg var yngre, husker jeg at jeg ville bli rik, det er et tegn på at du har fått det til.

– Vi har aldri vært utlendinger slik nordmenn vil at utlendinger skal være, vi kom fra en mer hardbarka bakgrunn, fra gata og med østkantperspektiv, mener Danny.

Nå som de har passert 30 år og begge har barn å forsørge, er de fanget mellom hiphopdrømmer og bransjerealiteter, mellom undergrunn og popkarriere, mellom hobby og livsverk. Som Pumba rapper i «Klikka» (2014): «De tror det har klikka helt for meg / Er over 30 og gjør fortsatt musikk, ikke no’ hits».

Det er generasjonen etter Danny og Pumba som blir popstjerner. For dem er ikke hiphop en subkultur som kan gjøre deg drabantbykjent fra Holmlia til Stovner, men en vei mot internasjonal berømmelse. I 2010 danner Holmlia-rapperen Nico en duo med Vinz fra Lambertseter.

– Da jeg var yngre, husker jeg at jeg ville bli rik, det er et tegn på at du har fått det til. Men etter hvert skjønte jeg at det ikke er rikdom som gjør meg glad eller driver meg, sier Nico Sereba (27).

Mange fra Holmlia har et ekstra driv.

I 2014 klatrer Nico & Vinz til en sensasjonell fjerdeplass på den amerikanske hitlista med «Am I Wrong», bare A-ha har prestert noe bedre. Nico gir konkurranseinstinktet fra Holmlia mye av æren.

Han drømte først om å bli fotballproff, som flere av sine jevnaldrende barndomsvenner: Mathis Bolly i Greuther Fürth, som har spilt i VM for Elfenbenskysten, Mohammed Fellah i Odense, Haitam Aleesami i Palermo og Adama Diomande i Los Angeles FC.

– Da vi vokste opp var det om å gjøre å være best på banen, best i hva du enn holdt på med. Det var mye negativ omtale av Holmlia i pressen, så det ble veldig viktig for oss å vise resten av Norge at vi er sterke og kan få til ting. Vi hadde noe å bevise. Mange fra Holmlia har et ekstra driv, og når noen lykkes, pusher de enda flere til å gjøre det samme.

(Dette er et redigert utdrag fra Øyvind Holens bok, “Nye hiphophoder”, Vigmostad & Bjørke forlag, 2018.)