FOTO: Manuel Balce Ceneta/NTB

Høyrefolk i alle land forener seg

Man skulle kanskje tro at fire år med Donald Trump var nok til å gjøre høyrefolk i andre land skeptiske til republikanerne? Faktisk gikk utviklingen motsatt vei, forteller Wegard Harsvik.

I Norge er det altså Høyre som fra parlamentarismens barndom av har fylt rollen som interesseparti for dem som eier mye og tjener godt, har kjempet for lave skatter til de rikeste og gått inn for å begrense fellesskapets omfang og virkemåte. I Sverige gjelder det Moderaterna (Høyres svenske søsterparti), i USA republikanerne, i Storbritannia toryene, og så videre.

Disse partiene har – som vi skal se nærmere på senere – funnet ut at de har så mye felles at de i nyere tid dannet en paraplyorganisasjon for å samkjøre sin politikk og organisatoriske strategi. På samme måte har mange andre partier funnet sammen med meningsfeller i andre land og jobber sammen med dem. Det er helt naturlig.

Det gjør det både relevant og viktig å sammenligne konsekvenser av høyrepolitikk i for eksempel Norge, Sverige, USA og Storbritannia.

I denne boka trekkes det flere ganger linjer mellom tiltak iverksatt av høyrepartier i andre land og den politikken som norske høyrepartier står for og gjennomfører. Ofte har man i andre land kommet lenger i den endringsprosessen som høyrepartiene nå er i gang med i Norge, derfor gir det mening å kaste et blikk på resultatene av denne politikken i disse landene. Den begynnende privatiseringen av norsk skole, helse og omsorg gjør det viktig å se på erfaringer fra land som har kommet lenger langs det samme sporet.

Når vi peker på felleskapet mellom høyrepartier på tvers av landegrensene, er ikke det bare for å vurdere valgtaktikk eller hvilke saker de tar opp. Det er fordi svært mange av disse høyrepartiene har erklært at de arbeider mot samme mål, og at de legger de samme verdiene til grunn for politikken sin.

Dette er et utdrag fra Wegard Harsviks nye bok «Arven etter Erna».

I 1983 tok George H.W. Bush senior og Margaret Thatcher initiativet til å grunnlegge en organisasjon som formaliserer og skaper en arena for det tette samarbeidet mellom det som nå har blitt over 80 høyrepartier fra hele verden. Det norske Høyre var med i samarbeidet allerede fra begynnelsen av.

Organisasjonen heter International Democrat Union (IDU) og er også en paraplyorganisasjon for regionale sammenslutninger av høyrepartier i Asia, Afrika, Nord- og Sør-Amerika og Europa.

Høyre i førersetet internasjonalt

På stiftelsesmøtet var det norske Høyre representert ved sin daværende leder Jo Benkow. Siden har Høyre fortsatt å spille en meget sentral rolle i IDU. I mange år var partiets tidligere generalsekretær og byråd i Oslo Eirik Moen IDUs generalsekretær, og hovedkontoret var plassert på Høyres Hus fra 2005 til det ble flyttet til Tyskland i 2016. Erna Solberg er i dag høyt plassert i organisasjonen, som en av flere nestledere.

For norske Høyrepolitikere har møtene vært en kanal inn mot EU. Møtene dekkes i liten av grad av norsk presse.

Verdigrunnlaget for organisasjonen er på den ene siden allment demokratisk og løfter fram retten til å stemme ved valg, ytringsfrihet og organisasjonsfrihet. På den andre siden er det lett gjenkjennelig høyrepolitikk når individet, behov for lave skatter og «valgfrihet» i offentlige tjenester framheves som det viktigste. Når det vises til sammenfall i politikk og løsninger mellom høyrepartier i ulike land på disse områdene, er det altså helt naturlig, for disse partiene jobber på samme plattform mot samme mål. Som det heter på IDUs hjemmesider, har de «similar beliefs» og kan samarbeide for å oppnå det de kaller «one strong voice» for høyresidens felles verdier.

Det gjør det både relevant og viktig å sammenligne konsekvenser av høyrepolitikk i for eksempel Norge, Sverige, USA og Storbritannia.

«Kjempeviktig for Høyre»

Den europeiske avdelingen av IDU kalles Det europeiske folkepartiet (EPP) og er en særlig sentral arena for Høyre. Til Aftenposten forteller Erna Solbergs tidligere «veskebærer», spinndoktor og statssekretær Sigbjørn Aanes, at møtene i EPP er «kjempeviktige» for norske Høyre-ledere.

Erna Solberg har deltatt på møtene i dette samarbeidsforumet siden hun ble partileder i 2004. Aanes uttaler videre at det som «skjer på disse møtene», på sett og vis har lagt premissene for vedtak i Europaparlamentet de siste årene. For norske Høyrepolitikere har møtene vært en kanal inn mot EU. Møtene dekkes i liten av grad av norsk presse.

IDU og EPP jobber ikke bare politisk; de skaper også en ramme for å lære organisatorisk arbeid av hverandre, både tradisjonell partibygging og valgkampstrategier. Høyres valgkampsjef Dag Terje Klarp Solvang fortalte etter valget i 2017 hvordan partiet la sine valgkampplaner etter at de hadde studert valgkamper i USA og England og CDUs (Kristendemokratene) valgkamp i Tyskland.

Mange – også på den norske høyresiden – har vært kritiske til nettopp samarbeidet med republikanerne, og særlig etter at partiet ble dominert av Donald Trump og hans allierte.

Det hadde allerede vakt oppsikt da VG kunne avsløre at valgkampsjefen i Høyre banket på dører for det republikanske partiet i 2016 og drev aktiv valgkamp for Tea Party kandidaten Marco Rubio – en sterk motstander av retten til abort, homofiles rett til å gifte seg og Obamas helsereform. IDU holder for eksempel jevnlige seminarer i bruk av digitale virkemidler og plattformer. Slik skaper de tettere bånd mellom seg. IDU formidler dessuten blant annet informasjon om det svært konservative Leadership Institute, som lokker med at de skolerer høyrepolitikere i å avsløre etablerte medier ved hjelp av journalister fra Fox News.

Høyre har samarbeidet aktivt med sine søsterpartier ved flere anledninger. I min bok Blåkopi dokumenterer jeg hvordan Høyre i Norge inn til det parodiske hentet sin politiske retorikk fra nabolandene Sverige og Danmark og baserte sin strategi på læresetningene fra amerikanske valgkampstrateger som Karl Rove og Frank Luntz.

Forfatteren sjæl, Wegard Harsvik. Foto: Sissel M. Rasmussen.

Det er i det hele tatt en brokete forsamling Erna Solberg sitter i ledelsen for. I IDU finner man omstridte partier som israelske Likud, de britiske toryene, de indiske hindunasjonalistene BJP, og altså Donald Trumps republikanske parti.

Mange – også på den norske høyresiden – har vært kritiske til nettopp samarbeidet med republikanerne, og særlig etter at partiet ble dominert av Donald Trump og hans allierte.

Men Trump er hverken noe unntak eller noen abnormitet i Grand Old Party (GOP), som republikanerne ofte kalles. Snarere er han kulminasjonen av en politisk utvikling som strekker seg over mange tiår:

«I 1968 er den hvite nasjonalismen blitt en stadig viktigere del av Det republikanske partiets DNA, og republikanerne har vunnet flertallet av hvite stemmer i hvert eneste valg. […] Både mediene og analytikere har en tendens til å henge seg opp i Donald Trump som person, men problemet har hele tiden vært Det republikanske partiet», mener doktorgradsstipendiat ved Høgskolen i Kristiania, Ketil Raknes.

Jubel for Trump

Det var heller ikke bare Trump som ble nominert i 2016; republikanerne vedtok også et nytt, ytterliggående partiprogram der man for eksempel avviste den globale klimaavtalen fra Paris, noe Trump senere fulgte opp i praksis. De ga også støtte til såkalt omvendingsterapi for homofile og lesbiske barn og skjerpet sin motstand mot likekjønnede ekteskap.

Dessuten ble motstanden mot kvinners rett til abort understreket – Høyres amerikanske søsterparti gikk faktisk inn for at abort skal være forbudt også etter voldtekt. Eksemplene på en politisk radikalisering frikoblet fra personen Donald Trump er mange. Og frieriet til ytterliggående krefter har vært en integrert del av det republikanske partiet helt siden Barry Goldwater i 1964 vant over flertallet i GOP for en radikal høyrepolitikk og hans beundrere Richard Nixon og Lee Atwater appellerte til rasismen i sørstatene med sin «Southern Strategy» på 1970- og 1980-tallet.

Så skulle man kanskje tro at fire år med Donald Trump var nok til å gjøre høyrefolk i andre land skeptiske?

Men hverken Trump eller den svært radikaliserte høyrepolitikken hindret at IDUs offisielle reaksjon på hans valgseier i 2016 var stormende jubel. Hele den internasjonale sammenslutningen – der Erna Solberg altså er nestformann – gratulerte Donald Trump med den rungende seieren og så fram til å samarbeide på grunnlag av felles verdier.

Så skulle man kanskje tro at fire år med Donald Trump var nok til å gjøre høyrefolk i andre land skeptiske? Faktisk gikk utviklingen motsatt vei: Støtten til republikanerne var like sterk som tidligere gjennom perioden. I et møte med Trumps visepresident Mike Pence i mars 2020 var IDUs leder både entusiastisk og beæret over møtet – og uttrykte sin stolthet over at republikanerne var en av IDUs grunnleggere.

Trumps heiagjeng

Og når det nærmet seg valg i november 2020, var IDU panegyriske i sine lykkeønskninger til Trump og hans republikanere: «The IDU wishes our member party @GOP, President @realDonaldTrump, VP @Mike_Pence and all candidates running much success in tomorrow’s election.»

Siden før presidentvalget i 2016 og gjennom hele den påfølgende fireårsperioden har mange vært kritiske til Høyres tilknytning til og samarbeid med partier som har et mildt sagt tvilsomt rulleblad. Etter hvert også internt. I statsministerens kommuneparti i Bergen er det flere som tar til orde for å kutte båndene, men Høyres ledelse har ikke vært villig til å bryte samarbeidet med Trumps republikanere. Dels har man framstilt IDU på en misvisende måte, som et slags FN for politiske partier – og ikke som det erklærte meningsfellesskapet som organisasjonen faktisk er.

Problemet er at det ikke lar seg oppdrive noen eksempler på at Erna Solberg har brukt sin ledelsesposisjon til å ta noe slikt oppgjør.

Man har også løftet fram at Høyres fortsatte engasjement i IDU gir en plattform for å si fra til søsterpartier som er på ville veier. Som Michael Tetzschner skrev i en debatt om temaet, det gir «mulighet for kontakt og påvirkning ved å delta, og for å finne mange norske samarbeidspartnere som sammen og [på] koordinert vis kan lufte sine bekymringer over utviklingstrekk i det republikanske parti spesielt, eller USA generelt».

Problemet er at det ikke lar seg oppdrive noen eksempler på at Erna Solberg har brukt sin ledelsesposisjon til å ta noe slikt oppgjør. 10. desember 2020 ble det for eksempel arrangert et stort digitalt IDU-forum. Der var Solberg faktisk ett av trekkplastrene, og hun deltok i en dialog med IDUs nåværende leder, den tidligere kanadiske statsministeren Stephen Harper.

Dette var etter at det republikanske partiet hadde innledet sitt stormløp for å få underkjent Joe Bidens valgseier, som på mange måter kulminerte i stormingen av Kongressen 6. januar 2021 – etter fire år med Trumps utallige løgner og utspill, sanksjonert av resten av det republikanske partiet. Men heller ikke der fant Solberg det på sin plass å bruke muligheten og talerstolen til å ta noe oppgjør, ei heller konkret «lufte sine bekymringer». Hun uttrykker ikke noen dissens eller uenighet med organisasjonens støtte til Trump.

Han har lang erfaring med å bruke beskyldninger om uregelmessigheter og juks for å trekke valgresultat i tvil.

På samme seminar var USA og republikanerne representert med daværende utenriksminister Mike Pompeo, som har vært trofast mot Trump hele tida. Så et potensielt lydhørt publikum var i det minste til stede. Til Solbergs forsvar anfører Høyre at hun har vært tydelig kritisk til Trump i den norske offentligheten og i den norske debatten, og at hun tok avstand etter stormingen av Kongressen, da Trump hadde 14 dager igjen av sin fireårsperiode. Slik atferd kan vel knapt kalles modig.

Kanskje har enkelte tenkt på konsekvensene – for et åpenlyst og spesifikt oppgjør med Trump innad i IDU-familien ville åpenbart hatt en kostnad. For eksempel mindre velvilje til å dele av erfaringer hos et republikansk parti som uansett politisk linje er verdensledende i bruk av det nyeste nye i teknologi og valgkamptaktikk.

Trump-alliert i toppledelsen med Solberg

Solberg har så vidt vites heller ikke tatt diskusjonen med sin kollega i ledelsen, økonomiansvarlig/kasserer Mike Roman. Den tidligere Trump-rådgiveren kommer fra organisasjonen til brødrene Koch, milliardærene som har finansiert mange konservative partier og tenketanker over hele verden. Roman ledet lenge en enhet med flere titall ansatte som Koch-brødrene bygde opp, med ansvar for å lete fram negative ting om politikere på venstresiden. Han har lang erfaring med å bruke beskyldninger om uregelmessigheter og juks for å trekke valgresultat i tvil – og for å hjelpe konservative politikere med å innføre regler som gjør det vanskeligere for folk flest å stemme, med «valgsikkerhet» som argument.

Flere av disse såkalte valgovervåkerne opptrådte dessuten svært aggressivt under valget.

I presidentvalget fikk IDU-kassereren et meget viktig oppdrag fra Donald Trump. Han ledet hele Trumps arbeid for å diskreditere presidentvalget, gjennom å organisere 50 000 såkalte valgovervåkere for Trump. Både gjennom valgkampen og etter valget kom Roman med flere påstander om valgfusk. Han har vært helt sentral i å bygge fortellingen om at demokratene jukset og stjal valgseieren fra Trump. Flere av disse såkalte valgovervåkerne opptrådte dessuten svært aggressivt under valget.

Snarere enn å være perifert knyttet til Trumps republikanere har altså Høyres internasjonale samarbeidsorganisasjon hatt tette bånd til dem, med nøkkelfigurer i Trumps kamp mot resultatet av det amerikanske presidentvalget sittende i ledelsen sammen med Erna Solberg.

(Dette er et utdrag fra Wegard Harsviks nye bok «Arven etter Erna». Boka utkommer på Res Publica. Forlaget og magasinet tilhører samme selskap.)