– Hva vil vi med Norge, da, Martin?

Sosialdemokratiet har hatt mange store oppgaver. Gerhardsen lagde planen for velferdsstaten. Gro bygde det likestilte Norge. Vår store oppgave blir å bygge et bærekraftig og rettferdig samfunn for det nye tiåret vi er inne i. Et samfunn som er innenfor jordas tåleevne slik at vi unngår en klimakatastrofe.

Er det mulig for en arbeiderbevegelse som har arbeid til alle som jobb nummer 1? Det må det være. Alternativet er jo å overlate jobben til noen med helt andre verdier enn oss. Så hva kan vi lære av kampene som har vært kjempet? Hvordan skal vi bruke verdiene våre til å vise retning inn i fornybarsamfunnet?

Dette er en samtale mellom stortingsrepresentant Martin Kolberg og AUF-leder Ina Libak, på AUF-kontoret på Youngstorget, i juni 2020.

INA: – Kan du begynne med å si litt fra gamle dager, for det tror jeg du vil?

MARTIN: – Jeg skal si det fra gamle dager som jeg mener har betydning for dagens situasjon.

INA: – Ja. Det var det jeg mente.

MARTIN: – Det er at sosialdemokratiet bare er sterkt hvis vi vet hva vi skal bruke makten til. Og at vi aldri mister av syne at hensikten med arbeiderbevegelsen og Arbeiderpartiets politikk er å ivareta arbeidsfolks interesser i samfunnet. Det er det essensielle. Det betyr at vi heller aldri må gi slipp på det som også er en grunnstamme i hele vår strategi og tenkning – at Arbeiderpartiet skal være et parti som tar ansvar for hele samfunnet, på den måten at vi greier å skape balanse mellom kapital og arbeid.

Vi er nødt til å tegne opp veien på nytt, sånn som man har måttet mange ganger før.

I gamle dager var det en mye sterkere bevissthet både i befolkningen og i politikken og i Arbeiderpartiet, om at lønnstakernes eneste kapital er deres arbeidskraft. Og hvis ikke politikken klarer å veie deres autoritet og plass i samfunnet opp mot kapitalen, blir arbeidsfolks interesser gradvis mindre viktig, og vi mister innflytelse, sosialt og økonomisk. Her passer det med en anekdote. Nå er vi i åttende etasje i Folketeaterbygget, og jeg satt jo da i sjette etasje som partisekretær. Haakon Lie ringte og sa: «Du må komme.» Han sa ofte ikke noe særlig mer i telefonen.

INA: – Hehe, nei.

MARTIN: – «Du må komme.» «Ja», svarte jeg, «Ja, det haster, jeg har tenkt på noe.» Så dro jeg til ham. Da sa han til meg, og nå kommer et banneord, det beklager jeg, men sitater skal være riktig: «Det er faen ingen partisekretær som har hatt det så vanskelig som deg.» Da svarte jeg: «Nei, det må være feil, Haakon. Dere bygde opp hele velferdsstaten, tok kampen mot kommunistene og nazistene. Mange av de i deres generasjon satt i konsentrasjonsleir og gjorde en fantastisk innsats etterpå, så det stemmer ikke.» Lie sa deretter: «Jeg skal fortelle en historie. Dette var i 1958. Einar Gerhardsen var på Kristiansands mekaniske verksted. Der talte han til 250 mann», det var bare mannfolk, vet du. «Og så sa Einar: ‘Gutter, i år blir det bare 10 øre i timen.’ Hva skjedde da?» sa han, «de reiste seg og klappet. Men hva skjer nå? Jeg møter fagorganiserte som sier de skal stemme hvis de kommer ned fra hytta. Det er derfor du har det så vanskelig.»

Da er vi inne på det jeg begynte på, og som det er veldig viktig å ha klart for seg. Det er at den materielle velstanden, som er et resultat av Arbeiderpartiets politikk, den har den virkning at den dekker over klassemotsetningene. Vi lar oss drive inn i en tenkning som kalles for «moderne», og legger klasseforståelsen til side. Jeg avslutter derfor det litt lange resonnementet her med å si: Arbeiderpartiet må være det partiet som opprettholder klasseforståelsen. For hvis ikke blir vi et rent administrasjonsparti. Og det at vi skal administrere samfunnets institusjoner via regjeringsmakt, det imponerer ingen og kommer ikke til å skape et sterkt sosialdemokratisk samfunn. Dette var et litt langt resonnement, men essensen er helt grunnleggende for meg.

Jeg skal komme til det.

INA: – Noe vi har brukt mye tid på i AUF i det siste, er nettopp å snakke om hva arbeiderbevegelsen er, hva vi er som samfunnskraft. At vi er så mye større enn den politikken som er skrevet på papiret. For å si noe litt personlig, jeg også, jeg husker godt da jeg kom på Utøya for første gang i 2008. Da følte jeg at det var som å komme hjem. Slik har jeg tenkt i alle de 14 årene jeg har vært i AUF. Det å være sosialdemokrat, det å være en del av arbeiderbevegelsen, det er ikke bare å mene det arbeiderbevegelsen mener – det er et sted å høre til, et hjem.

Ja, vi er politikk, og ja, vi har verdiene våre som ligger til grunn, men arbeiderbevegelsen er først og fremst mennesker – alle menneskene som står sammen om det man mener. Det du sier om den materielle velstanden, det kommer til å kreve en grunnleggende debatt i vårt parti. Vi er nødt til å tegne opp veien på nytt, sånn som man har måttet mange ganger før.

Jeg tror arbeiderbevegelsen i for liten grad har tatt innover seg at den materielle velstanden har økt mye for de aller fleste, men ikke har tenkt nok på at folk må ha noe annet og mer å fylle livet med. Det er også arbeiderbevegelsen sin jobb. Livet skal være noe mer enn det rent økonomiske. I koronatiden har mange vært veldig ensomme. Mange har ikke hatt noen relasjoner over lengre tid og merket hvor avhengig man er av andre mennesker. Hvis min generasjon ble spurt «hva er det du drømmer om for livet ditt?», tror jeg ikke svaret er: «Dobbelt så mange hytter som foreldrene mine.» Jeg tror heller ikke svaret er: «Dobbelt så mange iPhoner som den foregående generasjonen.» Jeg tror ikke svaret er: «Tre ganger så mange sydenturer.»

Man når en grense på et tidspunkt for hvor mye det materielle har å si for menneskers liv. Det man da søker, er å høre til et sted, å kunne bety noe for noen, å kunne gå på jobb og vite at man har en funksjon i samfunnet. Dette må bli en del av vår politikk. Også fordi vi lever hinsides jordas tåleevne. Det kan ikke arbeiderbevegelsen være bekjent av. Hva tenker du om det?

Jeg opplever at vi kanskje har tapt virkelighetsforståelsen litt også.

MARTIN: – Jeg skal komme til det. Men jeg vil bare legge til noe til det du nå sa. Det er en stor seier for arbeiderbevegelsen at vi i dag kan si at ingen generasjoner tidligere har vært så personlig frie som dem som lever i dag. Vi må ikke glemme at arbeiderbevegelsen først og fremst er en frihetsbevegelse. Helt fram til krigen og i en periode etter krigen også var det en materiell nød i brede lag av befolkningen. Så det at man har klart å løfte folk ut av fattigdom, er en stor seier. Den andre er at vi har vunnet over høyresiden når det gjelder samfunnsforståelsen. Nemlig at folk flest i dag mener at det skal være like rettigheter for alle i samfunnet. Det er en sterk støtte til fellesskapstanken.

Dette er en kjempeseier. Men den er i ferd med å gli tilbake, på en ny måte. Jeg kan prate i to timer, uten å gjenta meg selv, i full forbannelse over hvordan det borgerlige flertallet i Stortinget kniper på støtteordninger, bevilgninger som er ment til hjelp for dem som har det verst, alt etter som. De kuttet formueskatten, noe som ikke har noen positiv virkning på sysselsettingen. Og så kuttet de i dagpengeordningen under koronapandemien – tenk på det! Jeg forstår ikke hvorfor Youngstorget her ikke fylles av folk i forbannelse og sinne over for eksempel at de borgerlige stemmer ned pensjon fra første krone.

Vi må bekjempe høyresidens påstand om at det som har med likhet å gjøre, er umoderne. Når de snakker om «personlig frihet», mener de «personlig frihet for dem med penger». Det er sånn de tenker. Det var dette Gerhardsen-epoken brøt ned. Det har vi hvilt oss på frem til nå, men det er under veldig press. Vi må ikke tenke i retning av at også vi må være moderne, så vi må imøtekomme dette presset. For eksempel ved å akseptere utsagn som «Ja, det er klart det er naturlig at folk har helseforsikring, det er klart de må gå til det private. Det er ikke så galt at vi får litt privatisering i skolen», alle disse tingene her. For folk har jo råd til det, mange av våre velgere også. Men den tenkningen undergraver likhetsfilosofien.

Sosialdemokratisk samfunnsforståelse handler om at vi skal vedta ting, og vi skal bevilge penger, og vi skal bygge veier, og vi skal bygge samfunnsinstitusjoner, vi skal gjøre alt det – klart det. Men vi skal også lede an kulturelt. Og det gjør vi ved å bekjempe all ulikhetstenkning, tanken om at det er folks egen skyld hvis de ikke klarer seg så godt. Det er ikke sant. Alle vil gjerne være en del av samfunnet.

Hvis vi får styre, hvor er vi da om ti år?

INA: –  Jeg opplever at vi kanskje har tapt virkelighetsforståelsen litt også, og at vi debatterer på høyresidens premisser på en del områder. Ta dagpenger, som du nevnte. Det var bra at vi gikk imot forslagene til kutt, for det ville vært et steg i feil retning mot fattigkassa og stigmatisering av dem som har minst. Men jeg opplever at vi tar debatten på et premiss om at de som mottar ytelse fra NAV, er ute etter å utnytte fellesskapet. Vi er for enig i det underliggende premisset.

MARTIN: – Ja, ja.

INA: – Jeg er redd dette kan endre vårt menneskesyn etter hvert. Ingen merkelapp i verden er så stor at den kan dekke et helt menneske, det tror vi på. Alle er unike. Og at alle mennesker ønsker å bidra. Jeg ble sosialdemokrat fordi jeg ikke kjente meg igjen i høyresidens ide om at alle egentlig er egoister. Jeg ser det motsatte hver dag – at mennesker ønsker å bidra, de ønsker å gjøre en jobb. Også her syns jeg vi har kjøpt høyresidens virkelighetsforståelse. Det samme gjelder flyktningpolitikk. Vi vil stramme inn, gjøre det vanskeligst mulig for flyktninger i Norge, slik at ingen skal ville komme hit. Det er en kamp vi aldri kan vinne. Folk kommer fra krig, nød og elendighet, i Norge er det uansett mye bedre – og trygt. Så vi kan ikke vinne en sånn debatt ved å gjøre det så jævlig i Norge at ingen vil komme hit.

For å gå tilbake til NAV: De som mottar ytelser fra NAV, er syke eller arbeidsløse. Det er en grunn til at de mottar de ytelsene. Likevel har vi blitt med på å justere dem ned til et minimum. Det samme med sosialhjelp, som er den laveste ytelsen du kan få. Det skal være liksom sikkerhetsnettet ditt. Men den skal strammes inn hele tiden, sånn at folk nesten ikke kan leve av det. Jeg er mot denne utviklingen. Når folk i Norge er blitt så fattige at de er nødt til å gå på sosialhjelp, må støtten være på et nivå slik at mottakerne kan leve i verdighet. Hvis du er ufør, er det fordi du ikke kan jobbe. Og hvorfor skal man da legge opp til at disse skal ha et kjipere liv enn dem som er i jobb?

Det er ikke rettferdig. Arbeiderpartiet har vært gode på dette, men vi har ikke vært gode nok. Debattene har i altfor stor grad handlet om NAV-klienter og flyktninger, mens rikingene, som har pengene sine i skatteparadiser og som virkelig utarmer skattesystemet, får fritt spillerom og ikke noe oppmerksomhet.

Hva vil vi med Norge, da, Martin?

MARTIN: – Jeg er enig i alt du sier. Jeg har aldri forstått tanken om at du må presse folk som sitter nederst ved bordet. Det har alltid vært høyresidens filosofi – arbeidsfolk må bære byrden, og de må jo forstå at de må tjene mindre hvis bedriften skal berge seg, mens man tar ut store utbytter i den andre enden. Vi har gått for langt i å akseptere den såkalte arbeidslinjas filosofi, som går ut på at du må presses for at du skal jobbe. For folk er ikke snyltere. Tvert imot. Hvis du gir folk rom og ro til å få stabilitet i tilværelsen, får de kapasitet til å gå inn i arbeidslivet, og får kapasitet til å bli gode samfunnsborgere. Men da må du ikke presse dem hele tiden.

INA: – Hvor skal arbeiderbevegelsen gå videre? Det er et stort spørsmål.

MARTIN: – Arbeiderpartiet må opprettholde sin evne til å være en samlende kraft på venstresiden i norsk politikk. Vi har intet å gjøre på høyresiden. Intet. Og det betyr at vi i de aktuelle sammenhengene må samle alle venstrekrefter så langt det lar seg gjøre. Og vi må, som det største partiet, ha respekt for de andre, ha storsinn, og styrke nok til å se gjennom alle uenighetene, for å skape det trygge og sterke alternativet til høyresiden. Det er også på lengre sikt en helt avgjørende faktor for at fagbevegelsen skal fortsette å opprettholde sin politiske tyngde i norsk samfunnsliv.

INA: – Det er jeg helt enig i. Arbeiderpartiet er nødt til å være den kraften vi har vært tidligere, som har levert planer for de neste 10–20 årene. Særlig fordi unge folk lever i en veldig usikker tid. Tidligere generasjoner har opplevd at verden er blitt bedre og bedre. Nå tenker mange unge at det kommer til å bli verre, og de er bekymret, når det gjelder både arbeid, bolig, klima og miljø. Arbeiderpartiet må ha en langsiktig plan for dette. Vi i AUF blir tidvis kalt idealister og beskyldt for ikke å være pragmatiske nok, men ser egentlig på «idealist» som en hedersbetegnelse. Hvis det er én ting som har preget Arbeiderpartiet før, når man har fått til store ting, er det det at man har turt å tenke langt og har hatt store drømmer. Gerhardsen sa han ville ha velferdsstat for alle, ikke alle syntes det var kjemperealistisk. Men han holdt blikket på målet. Jeg tror det kommer til å bli avgjørende for arbeiderbevegelsen fremover at folk skjønner hvor vi skal. Hvis vi får styre, hvor er vi da om ti år? Blikket på målet.

MARTIN: – Dette er riktig sagt. Vi må svare på hovedspørsmålet: Hva vil vi med Norge nå?

INA: – Hva vil vi med Norge, da, Martin?

MARTIN: – Arbeiderpartiet har vært stort fordi vi har hatt en framtidsvisjon. Folk har følt seg trygge, de har sett at det har gått fremover og at de har fått det bra. Hvorfor har det skjedd? Jo, fordi det norske sosialdemokratiet alltid har vært framtidsvennlig. Det har respektert vitenskap og respektert teknologisk utvikling. Det lysende eksempelet her, og som egentlig er ouverturen til det som nå skal sies, det er at vi brukte industrialiseringen til å være motoren i verdiskapningen, som igjen kunne finansiere velferdsstaten.

Utbyggingen av energien i Norge, utbyggingen av industrien, med statlige midler, sørget for at landbruket fikk levelige vilkår, alt som skulle til for at verdiskapningen blir så sterk at du kan få folk i jobb, og at du kan skape velferdsstat. Det er en epoke på hundre år, det, hvor denne kapitalistiske kulturen har vært motoren i hele samfunnsdynamikken. Nå sier all kunnskap at dette må justeres, legges om, at vi kan ikke fortsette på den veien uten at det vil medføre betydelige skadevirkninger for samfunnets struktur, men også i denne sammenhengen, og det er det nye, for naturen.

Jeg er redd for at disse unge engasjerte blir tapt for oss.

Nå kommer det også en anekdote, som er kort – mye kortere enn den i stad, men som er veldig god, synes jeg. Jeg er jo medlem av Nordisk råd. Vi i rådet satt som tente lys i Riksdagen i Sverige, hvor de fremste professorene ved svensk meteorologisk institutt var til stede. Og de sa alt dette som peker i dramatiske retninger. Så avsluttet sjefen på instituttet med å si: «Jeg har veldig respekt for dere politikere, dere styrer de nordiske samfunnene på en veldig god måte, ære være dere.» Og det mente han virkelig. «Og så er dere flinke forhandlere», sa han. «Dere er flinke til å finne kompromisser, og det trenger samfunnet. Men dere kan ikke forhandle med naturen.»

Det er det som er poenget. «Naturen reagerer på fysiske og kjemiske lover, og den bryr seg egentlig ikke om oss. Den bryr seg ikke om menneskeheten. Jorda har bestått i milliarder av år før det kom et eneste menneske, slik vi nå kjenner det på kloden. Så den kommer ikke til å bry seg om oss ved neste korsvei. Havstanden kan du ikke forhandle bort. Du kan ikke bestemme at havet ikke kan stige med én meter, hvis det stiger med én meter, som et resultat av klimaforandringer. Og der står vi ved et helt avgjørende tidsskille», sa han. Jeg er helt enig.

INA: – Det er sant.

MARTIN: – Situasjon er helt ny. Den sosialdemokratiske tenkningen må være: Hvordan skal vi opprettholde det gode samfunn for menneskene? Bevare deres frihet, rett og slett. Dette haster det med å ta inn over seg. Og da skal jeg si to ting, i forlengelsen av dette resonnementet. Dem ene er: I den sterke sosialdemokratiske tradisjonen som Youngstorget har representert, har vi tatt styringen over sterke folkebevegelser, og vi må raskt gjøre det samme med miljøbevegelsen … Og da snakker jeg ikke om Miljøpartiet De Grønne, men om miljøbevegelsen, den sterke tilslutningen som er i befolkningen rundt disse ideene.

Det burde være en selvfølge. Like selvfølgelig som Einar Gerhardsen bygde jernverket i Mo i Rana, som var sterkt forurensende, for øvrig – ekstremt sterkt forurensende. Men han gjorde det for å skape, den gangen, en dynamikk i Nord-Norge. Jeg rakk faktisk å bli kjent med Gerhardsen, og han ville tenkt langs dette sporet. Men så kommer vanskeligheten: Hvor fort skal det gå, og hvordan skal man gå over fra én fase til en annen? Det er viktig å forstå at man må bygge ny teknologi på grunnlag av den gamle.

Vi må opprettholde fellesskapssamfunnet.

INA: – Det er jeg enig i. Jeg er redd for at disse unge engasjerte blir tapt for oss. De ser seg rundt etter noen voksne som kan ta ansvar for fremtiden deres, og de går til dem som har den planen, for alle folkebevegelser søker politisk makt. Så her bør vi være foran.

Det som gjør arbeiderbevegelsen til den kraften den er, er at Arbeiderpartiet står sammen med fagbevegelsen. Fremover blir det viktigere enn noen gang at vi snakker med hverandre og lytter. AUF skal ta sin del av ansvaret, men da må fagbevegelsen også lytte til alle de rapportene som viser at vi har ti år på oss til å kutte halvparten av verdens utslipp. Hvis man lukker øynene for de største tingene som skjer rundt seg, da er man ikke lenger en samfunnskraft. Jo mer man lukker øynene, desto lengre tid tar det før man begynner den omstillingen, og det kommer til å bli vanskeligere. Da står vi der om noen år, og mange arbeidere står uten jobb. Det kan ikke Arbeiderpartiet være bekjent med.

MARTIN: – Ja. Jeg er enig i dette. Det er et spørsmål om tempo og form.

INA: – Arbeiderpartiet og fagbevegelsen bør lede veien inn i fornybarsamfunnet. Hvis ikke er det noen andre som kommer til å gjøre det. Omstilling kommer uansett. Da er spørsmålet om det skal være venstresiden, som sier at de er opptatt av klimaet, men ikke vil ofre arbeidsrettigheter og alt på veien, eller om det er høyresiden som skal gjøre det, som ikke er opptatt av å få ned forskjellene, og av arbeidsrettigheter.

MARTIN: – Jeg er helt enig i denne forståelsen. Det haster. Men det er en jævlig vanskelig øvelse. Unnskyld banningen. Det er en krevende øvelse. Men for en fremtidsbevegelse, som vi skal være, og hvis vi skal klare å svare på hva vi vil med Norge, må vi ha gode svar på denne utfordringen.

INA: – Jeg har tenkt å ta opp et begrep til slutt, som vi i AUF bruker mye nå. Tidligere finansminister Sigbjørn Johnsen har ofte snakket om generasjonskontrakten. Tidligere har vi hatt en samfunnskontrakt, eller generasjonskontrakt, hvor folk har jobbet, og så har de fått igjen dette i form av velferd eller skolegang til ungene. Men denne generasjonskontrakten har gått litt ut på dato. For de som lever i dag, overlater en klode til den neste generasjonen der de som kommer etter, må gjøre opprydningsjobben. Det andre er at vi holder på å få en ungdomsgenerasjon hvor mange ikke er i jobb, de blir stående utenfor arbeidslivet. Hva mener du Arbeiderpartiet burde gjøre med dette?

Jeg tror det får være siste ord.

MARTIN: – Vi må opprettholde fellesskapssamfunnet. Det er abstrakt sagt, men det er egentlig konkret. Det handler om kamp for tilstrekkelig skattenivå, kamp for dem som sitter nederst ved bordet, kamp mot privatisering, kamp for en sterk og god skole og kompetanseutvikling for dem som trenger det. Og styrt av samfunnet, slik at det virkelig monner, slik at vi ikke trenger å ha alle disse private selskapene som driver og knoppskyter på dette og som gir folk bare opphold og ikke utdanning. Ja, for det er bare opphold. Og konkret politikk med sikte på å komme over på grønn økonomi og grønn balanse. Politikken har egentlig ingen begynnelse eller slutt, i alle fall ikke kampen for. Det er en evig kamp mot alle andre interesser i samfunnet. Der må vi være dem som står helt foran, som bærere av den politiske tradisjonen som dette torget representerer. Vi har greid det før. Altså Arbeiderpartiet har klart det før.

INA: – Du er optimist?

MARTIN: – Hvis vi har politisk kraft i oss, og ikke binder oss til institusjonell og strukturell tenkning, er jeg optimist. Men det er helt avgjørende at ledelsen går foran. Den jobben kan ikke gjøres av noen andre, for det er ledelsens oppgave å lede. De må gå foran og ikke være bundet til strukturell politisk tenkning. For da er jeg ikke optimist.

INA:  – Jeg tror det får være siste ord.

(Dette er et bidrag fra den nye antologien «Derfor er jeg sosialdemokrat», utgitt på forlaget Res Publica. Magasinet og forlaget er begge del av selskapet Agenda Res Publica Media).