Etter jordskjelvene

Nærmere bestemt var det 6,7 på Richters skala, hundrevis av skadde på begge sider av Egeerhavet, samt to drepte, som skulle til for at jeg satte meg ned for å skrive det jeg har visst hele tiden, men ofte har glemt: At det som rammer dem, også rammer oss. Og at dette også gjelder når det er de som rammer oss, eller når det er vi som rammer dem.

En svart katt løper over likene i panikk og prøver å gjemme seg.

De er tyrkere, vi er grekere. Og nok en gang var det et jordskjelv som fikk meg til å strekke ut en hånd til dem.

 

“Fredsoperasjon”

Dagen før jordskjelvet rystet havområdet mellom Kos og Bodrum (som ligger 10,8 nautiske mil fra hverandre, altså en avstand på om lag 20 kilometer), sto jeg vantro foran tv-en. På skjermen så jeg Tyrkias statsminister Binali Yildirim fra det regjerende Rettferdighets- og utviklingspartiet (AKP) sette inn nådestøtet i det han omhyggelig har jobbet for å sabotere de siste månedene i alpebyen Crans-Montana i Sveits: enda en forhandlingsrunde om et forent Kypros.

Kalenderen viste 20. juli – med andre ord 43-årsdagen til den tyrkiske invasjonen av Nord-Kypros. Invasjonen var en reaksjon på den opplevde trusselen om at militærjuntaen i Athen skulle tvangsforene øya med Hellas.

Historien om Kypros er så forferdelig vond.

Historien er velkjent: Tusenvis av mennesker ble drept, hundretusenvis ble fordrevet fra hjemmene sine, livlige feriebyer ble forvandlet til spøkelsesbyer – og øya var fortsatt splittet. Det er først de siste 14 årene greskkyprioter og tyrkiskkyprioter har hatt mulighet til noen form for fysisk sameksistens på øya, idet FNs buffersone som går gjennom hovedstaden Nikosia, har åpnet for økt trafikk og muligheter til å se de forlatte husene i buffersonen på begge sider av grensen.

Og nå sto jeg der altså måpende foran tv-en og så Tyrkias statsminister feire splittelsens 43-årsjubileum med en majestetisk militærparade som hyllet “fredsoperasjonen” av 1974.

 

En forvitret verden

Jeg synes historien om Kypros er så forferdelig vond. Ikke fordi det er en urettferdig historie; jeg har innsett at verden ofte er grunnleggende urettferdig, og at politikk aldri kan bli noe mer enn det muliges kunst, kanskje til og med bare det brukbares kunst. Men historien er vond fordi den – akkurat som historien om Nord-Irland – bare handler om alt som sår splid mellom oss mennesker, ikke om det som forener oss.

Jeg har sett en video fra dagen etter invasjonen – den er tilgjengelig på nett sammen med hundrevis av andre videodokumentasjoner – der man ser døde folk ligge i gatene. En svart katt løper over likene i panikk og prøver å gjemme seg. Det er umulig å si om katten tilhører en greskkypriot eller en tyrkiskkypriot.

Og det er poenget: Den dagen mistet både tyrkiskkyprioter og greskkyprioter verden, slik de kjente den. De mistet alt de hadde av retning og innså – akkurat som den forvirrede og livredde katten – at livet de kjente hadde forsvunnet, rett foran øynene på dem.

 

 

Dette er selvfølgelig ikke noe nytt i krigssituasjoner. Bare se på Syria. Men å feire en så destruktiv hendelse og hylle den som en “fredsoperasjon”, er ingenting annet enn hjerterått.

Likevel bør det ikke overraske at en høytstående representant for Rettferdighets- og utviklingspartiet bruker splittelse for å oppnå politisk vinning. Ta Recep Tayyip Erdogan, som har splittet sitt eget land og vendt tyrkere mot tyrkere, tyrkere mot kurdere, kurdere mot alevitter og tyrkere mot alle, for å nå målet om å bli den største eneherskeren av den tyrkiske republikken siden Mustafa Kemal Atatürk.

 

En kneblet befolkning

Det er etter hvert velkjent hvordan Erdogan har knust all motstandsånd i Tyrkia: Hundretusenvis av lærere, universitetsprofessorer og statstjenestemenn er blitt avskjediget; tusenvis av journalister, militære og representanter for dommerstanden har blitt fengslet; og mediene har blitt truet til taushet.

Erdogans eksentriske oppførsel utenfor Tyrkia har også blitt smurt over forsidene i internasjonale medier: I 2010 hadde han en helt spektakulær konflikt med Tyrkias mangeårige NATO-allierte, Israel, som Erdogan beskyldte for urettmessig å ha inntatt en konvoi på vei til Gaza og drept ni tyrkiske aktivister som befant seg om bord. Israel responderte ved å påkalle internasjonale sjøfartslover ved blokader, anklage Tyrkia for å forsyne Hamas med våpen og hevde at det hele dreide seg om et mediestunt fra Tyrkias side.

Omverdenen sympatiserte i stor grad med Ankara, helt til Can Dündar, ansvarlig redaktør og journalist i Cumhuriyet – en av de få opposisjonelle avisene som fortsatt fantes i Tyrkia – trykket bildebevis på en annen av Ankaras “fredelige og humane” operasjoner: et våpenlast på vei til islamistiske syriske opprørere. Dündar trykket bildet på forsiden av Cumhuriyet 29. mai 2015. Deretter ble han arrestert og fengslet.

 

Bestevenn med Putin

Så kom hele Russland-fiaskoen: 24. november 2015 skjøt et tyrkisk F-16-fly ned et russisk krigsfly på kampoppdrag i Syria. Tyrkerne hevdet at det russiske Su-24-bombeflyet hadde krenket tyrkisk luftrom i 17 sekunder. Russland nektet at det var tilfelle. Det hele lød egentlig herlig komisk i grekernes ører: at tyrkiske fly krenker gresk luftrom er nemlig en daglig affære, men de skytes heldigvis ikke ned. Drar du på sommerferie til Lesbos, er det gode muligheter for at du får se en jakt av den typen foregå rett over hodet ditt mens du ligger og soler deg.

Erdogan hadde vært en bastant kritiker av president Assad helt fra borgerkrigen i Syria startet, så verden fulgte ham med enorm interesse da han – under presset fra terrorangrepene utført av kurdiske geriljasoldater, en enorm tilstrømning av syriske flyktninger samt en økende bitterhet over EU og USA – la harde ord og drakamp på hylla og ble Vladimir Putins bestis, forent i deres felles støtte til den syriske regjeringen. Erdogan ba til og med Putin om unnskyldning – mannen som hadde beskyldt ham for å dolke ham i ryggen “i samarbeid med terrorister” (The Guardian, 24. november 2015).

 

Dødsstraff og EU-hodepine

Og i tillegg kommer selvfølgelig det kjølnede forholdet til EU. Mannen hele Europa en gang trodde skulle få Tyrkia på rett kjøl og dreie landet vekk fra den diktatoriske, militære fortiden og peile inn en mer tolerant, demokratisk framtid, har effektivt klart å ødelegge de siste tiårenes arbeid for tyrkisk EU-medlemskap. Erdogan ble hyllet for å avskaffe dødsstraff i 2004, men sverger nå at han “uten å nøle” vil gjeninnføre dødsstraff som en reaksjon på det mislykkede militærkuppet i 2016.

Å gjeninnføre dødsstraff vil selvfølgelig sette en stopper for alle tyrkiske forsøk på medlemskap. Men Ankaras mektigste mann ser ut til å mene at dagens EU er mer en hodepine enn et verdig mål: Nylig anklaget han Tyskland og Nederland for å bruke “nazimetoder”, fordi de ikke lot AKP-ministre holde valgkampmøter i innspurten til folkeavstemningen som ville gi ham en enorm makt.

 

 

Tyrkias villighet til å gjeninnføre dødsstraff – og dermed bryte med den europeiske menneskerettighetskonvensjonen – var en av grunnene til at grekerne i januar 2017 nektet å utlevere åtte tyrkiske offiserer som dagen etter det mislykkede juli-kuppet søkte politisk asyl. Mennene hadde landet ulovlig i Hellas med et militærhelikopter, bedt om asyl og sagt at de fryktet for livet, og fikk den 26. januar 2017 innvilget opphold av gresk høyesterett.

Oppholdet ble innvilget på grunnlag av den europeiske konvensjonen om utlevering, som forbyr å utlevere folk på grunnlag av politiske og militære lovbrudd hvis disse lovbruddene kan straffes med døden, eller hvis de anklagede risikerer tortur, inhuman behandling, grov legemsbeskadigelse eller en urettferdig rettssak. Denne konvensjonen har både Hellas og Tyrkia signert.

Erdogan har klart å gjøre venner til kjølige bekjente, allierte til potensielle fiender og løsninger til problemer.

Ikke desto mindre beskyldte tyrkiske myndigheter sine greske motstykker for politisk motivert forakt, selv om greske myndigheter (som ikke kan overstyre avgjørelser tatt av gresk høyesterett) hadde en langt mer velvillig innstilling til Ankaras ønske enn de greske domstolene hadde.

Noen uker senere, like før folkeavstemningen, reiste Tyrkia åpent tvil om Lausanne-traktaten fra 1923 – som har definert de gresk-tyrkiske grensene helt siden den tyrkiske republikken ble grunnlagt – og beskyldte grekerne for å “okkupere” 18 øyer i Egeerhavet samt truet med å overta dem militært. (For øvrig: Den kemalistiske opposisjonen, CHP, har en lang historikk med denne typen provokasjoner, noe som er én av grunnene til at grekerne i utgangspunktet var glade da Erdogan kom til makten i 2003 – de trodde det ville få Ankara til å legge av seg uvanen med å overføre interne spenninger til Egeerhavet.)

 

Felles skjebne

Erdogan og AKP har klart å gjøre venner til kjølige bekjente, allierte til potensielle fiender, løsninger til problemer, mangfold til en plage og halve den tyrkiske velgerskaren til den øvrige halvpartens skarpe motsats. Dette går ikke upåaktet hen for grekerne – det går ingen upåaktet hen.

Å kanalisere indre spenninger mot ytre fiender er selvsagt et politisk grep flere land har tillatt seg, men det blir ikke mindre trist av den grunn. Det innebærer nemlig at mange, mange mennesker innenfor Tyrkias grenser lever i så stor misnøye at makthaverne heller vil rette ubehaget utover enn å tillate demokratiske kanaler der befolkningen kan stille kritiske spørsmål.

Det var først med jordskjelvet jeg husket det jeg alltid egentlig har visst: Vi befolker de samme områdene, vi lider sammen.

Jeg har lenge prøvd å skrive en artikkel om hvordan grekerne ser på tyrkerne i 2017, men evnen til å forholde meg noenlunde nøytralt har forsvunnet når jeg hører vokabularet tyrkiske myndigheter retter mot alle utlendinger som måtte finne på å kritisere dem. Det har også fått meg til å glemme at det er tyrkerne (og kurderne og alevittene) som først og fremst lider. Det var først med jordskjelvet den 21. juli jeg husket det jeg alltid egentlig har visst: Vi befolker de samme områdene, vi lider sammen.

 

 

Det var liknende omstendigheter som i 1999 satte en stopper for den uoffisielle kalde krigen mellom de to landene en gang for alle, etter at den hadde holdt på siden 1974. En dobbel naturkatastrofe utløste en bemerkelsesverdig varig forsoning mellom Hellas og Tyrkia, i så stor grad at det på folkemunne fortsatt kalles “det gresk-tyrkiske jordskjelvdiplomatiet”.

17. august 1999 rammet et jordskjelv den tyrkiske byen Izmit og områdene rundt. Det samlede antallet døde talte til slutt 17 000 mennesker. Hellas var de første til å tilby hjelp, utstyr og ekspertise.

Og da Hellas den 7. september samme år ble rammet av et mindre jordskjelv, som resulterte i 143 drepte, gjengjeldte Tyrkia hjelpen. For første gang siden den gresk-tyrkiske krigen som fødte den tyrkiske republikken, sto grekere og tyrkere sammen og så ut til å skrinlegge tiår med splittende politisk manipulasjon, forent i en felles skjebne og humanitet.

 

Kan knuse håpet

Politikerne som gikk i bresjen for denne forsoningen, er nå borte fra politikkens frontlinje: Ismail Cem, daværende utenriksminister i Tyrkia, døde av kreft i 2007, og hans greske motstykke George Papandreou, som nå leder et parti med under én prosents oppslutning, vil alltid bli husket som statsministeren som erklærte det gjeldstyngede Hellas konkurs og utløste kriselånet fra EU og Det internasjonale pengefondet, som fortsatt har sine ringvirkninger for gresk økonomi. Likevel – arven fra forsoningen deres lever den dag i dag.

En slik leder unner man ikke sin verste fiende.

Med mindre Tyrkias egen despot (eller en eller annen oppfarende greker) bestemmer seg for å knuse den én gang for alle, selvfølgelig. I mellomtiden må grekerne være flinkere enn de pleier til å vise empati med det tyrkiske folket, til tross for knipen de selv er i. Kanskje kan en av Erdogans mest berømte fraser – ofte forkortet til Demokrasi amaç değildir, araçtır – hjelpe oss med det: “Demokrati er ikke et mål,” sa han en gang tidlig i karrieren, “det er et transportmiddel”. Altså: Så snart du har kommet deg dit du vil, hopper du av.

Det ser ut til at han nå trykker egne ord til sitt bryst. En slik leder unner man ikke engang sin verste fiende – og i hvert fall ikke sin nærmeste nabo.

Oversatt fra engelsk av Marte Mesna.