Kall deg feminist!

Du skulle ha vært der ute og laget et helvete. Det er kamptid! Ta på deg kampklærne!

Mother Jones (1837–1930), amerikansk fagforeningsleder

 

---

 

– Men kaller du deg feminist?

Den tsjekkiske journalisten satte øynene i meg. På bordet mellom oss lå en båndopptaker. Det var noe i tonen hennes som fikk det til å høres ut som om hun hadde stilt meg et skikkelig vågalt spørsmål. Vi befant oss på en kafé i Praha, og intervjuet handlet om min bok “Kvinner i kamp”. Jeg ble litt overrasket, for svaret var vel åpenbart? Den siste halvtimen hadde jeg snakket om kvinnebevegelsens historie, om den evig aktuelle abortkampen og om viktigheten av å jobbe for full likestilling på verdensbasis. Selvfølgelig er jeg feminist!

Da fortalte journalisten meg at feminisme blir sett på som kontroversielt i Tsjekkia, og at det slett ikke er vanlig å bruke dette ordet om seg selv.

Det minnet meg om samtaler jeg har hatt i andre land både i og utenfor Europa de siste årene: Overalt har jeg møtt engasjerte kvinner som av ulike grunner føler seg stigmatisert i hjemlandet. Utdaterte fordommer ser ut til å leve i beste velgående. Du vet: Feminister er sinte/stygge/egoistiske/mannshatere og så videre.

Det at mange sliter med fordommer mot feminisme uten å sette seg inn i hva det faktisk handler om, burde strengt tatt ikke være feministenes problem.

I blant benytter jeg disse anledningene til å skryte av likestillingslandet Norge. For jeg skal innrømme at det kan være litt gøy å se samtalepartneren din få hakeslipp av misunnelse når hun hører om våre ordninger for foreldrepermisjon, eller om fedre som vasker klær og tar ansvar på hjemmebane. Men som oftest blir jeg bare trist. Både fordi mine feministiske medsøstre møter så mye motstand, og fordi jeg dessverre kjenner igjen holdningene de beskriver fra mer hjemlige sfærer. For også her i Norge kan du bli møtt med sterke motforestillinger når du snakker om den feministiske kampen. Også i Norge er det mange som mener at «likestillingen er gått for langt». Kunnskapsløsheten rundt det skandinaviske likestillingsprosjektet er stor. Folk vet generelt nokså lite om hvilke kamper som er blitt utkjempet og hvorfor, om hvem som har stått på barrikadene og ikke minst: Hvilke kamper som gjenstår.

– Kan dere ikke bare kalle det humanisme i stedet? Eller likestilling?

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har fått disse spørsmålene.

– Hva med ekvivalisme? foreslår noen.

– Kall det nøytralisme! forlangte en fyr som var innom bloggen min.

Bruk et hvilket som helst ord, bare ikke feminisme, synes å være budskapet. Og noen ganger kan lignende tanker slå ned i selv den mest overbeviste feminist: For er det egentlig verdt det, å insistere på å bruke f-ordet? Det er liten tvil om at livet mitt kunne vært litt enklere dersom jeg simpelthen ga opp sisyfosarbeidet med å forsøke å renvaske feminismen for beskyldninger om mannshat. Skulle vi ikke bare ha funnet på et nytt ord?

Nei.

Det at mange sliter med fordommer mot feminisme uten å sette seg inn i hva det faktisk handler om, burde strengt tatt ikke være feministenes problem. Det er fristende å be folk om å gjøre et par kjappe søk på Google før de kaster seg ut i debatten.

Alternativt kan man prøve å forklare dem at det ikke er noe i veien med begrepene humanisme og likestilling, men at feminisme inneholder noe mer: Nemlig en anerkjennelse av at det finnes systematiske forskjeller i makt, penger og muligheter basert på kjønn. Som feminist ønsker du at kjønn ikke lenger skal begrense menneskers frihet eller livsutfoldelse. Kvinner er utvilsomt den største menneskegruppen i historien som har vært undertrykt og diskriminert over lengst tid – derav ordets feminine klang.

Personlig ville jeg ha blitt provosert dersom en mann ga meg hjerteformede sjokoladebiter på selveste kvinnedagen…

Mange tror dessverre at feminisme handler om en kjønnskamp, der én side skal vinne og den andre dermed er dømt til å tape. Som om frihet var en slags kake vi skal dele, der mer til deg betyr mindre til meg. Men dette er en feilslutning: Sannheten er at vi alle vinner på et mer likestilt samfunn. Dette blir dokumentert igjen og igjen, blant annet i boka “Ulikhetens pris” (2011) av de britiske samfunnsmedisinerne Kate Pickett og Richard Wilkinson.

Her skriver de om den tette sammenhengen mellom et lands økonomiske og sosiale likhetsgrad og det samme samfunnets velferdsnivå. Kort fortalt: Land med små inntektsforskjeller og høy grad av likestilling mellom kvinner og menn, scorer jevnt over bedre på både helse, trivsel, levealder og økonomi. Land som tviholder på tradisjonelle kjønnsroller, taper med andre ord på en rekke fronter.

De siste par årene har jeg reist rundt og snakket om feminisme og likestilling i en rekke land, blant annet Russland, Italia, Serbia, Tyskland, Ungarn og Brasil. På disse reisene har det slått meg hvor ulikt folk tenker omkring disse temaene fra et land til et annet. Ta den internasjonale kvinnedagen: Som norsk feminist er jeg vant til at 8. mars blir sett på som en politisk kampdag: avisene er fulle av artikler om kjønn og likestilling hele uka.

Tusenvis av kvinner går i demonstrasjonstog i gatene – både for å løfte fram aktuelle kampsaker, og for å feire de seirene vi allerede har vunnet. Kontrasten ble derfor stor da jeg besøkte land som behandler kvinnedagen som om den skulle være en blanding av morsdag og Valentinsdagen. Mange steder blir 8. mars sett på som en anledning til å gi kvinnen i ditt liv en konfekteske, en blomsterkvast eller kanskje et rosa postkort med en liten kjærlighetserklæring. «Takk for innsatsen i året som gikk», liksom.

Personlig ville jeg ha blitt provosert dersom en mann ga meg hjerteformede sjokoladebiter på selveste kvinnedagen…

For ærlig talt, er ikke Norge et av verdens mest demokratiske og likestilte land?

I Norden har vi rettigheter og muligheter som kvinner i mange land bare kan drømme om. Vi lever rett og slett langt friere liv enn mange andre. I enkelte deler av verden blir kvinner utstøtt eller fengslet for å delta i den feministiske kampen. Her i Norge risikerer vi kun å bli litt upopulære. Og det bør vi tåle. Som privilegerte innbyggere i et av verdens tryggeste og mest likestilte land bør vi ta på oss et ansvar: Vi bør kjenne til våre formødres historie, videreføre deres kamper – og samtidig støtte alle dem som nå seiler i motvind.

For det står nemlig mye på spill. Reaksjonære krefter er i dag på frammarsj i en rekke land, og nærmest daglig får vi rapporter om konsekvensene av det. I land som Ungarn, Polen, Tyrkia, USA og Brasil sitter autoritære ledere ved makten: Patriarker som truer både ytringsfriheten, homofiles rettigheter og kvinners råderett over egen kropp. Dette har blant annet ført til at tilgangen til prevensjon kan bli dårligere og at muligheten til å ta abort blir vanskeligere for mange kvinner.

Fra Polen fikk vi nettopp nyheten om at en tredjedel av landet har erklært seg som “homofri sone”. Den polske regjeringen har slått fast at såkalt “LHBT-ideologi” er en “importert trussel mot polsk identitet og hele samfunnets eksistens.” Over store deler av Europa ser vi eksempler at Pride-parader ender i blodige slagsmål på grunn av motdemonstrasjoner.

For et par år siden fikk vi høre at russiske myndigheter har fjernet lovforbudet mot vold i hjemmet. Heretter skal slag og spark som “bare” gir fysisk smerte, men ikke fører til sykehusinnleggelse, kun straffes med en bot på 5000 rubler. Det er samme sum som hvis du feilparkerer eller røyker på et sted der det ikke er lov. Lovendringen ble begrunnet med et ønske om å beskytte kjernefamiliens enhet. I Russland blir partnervold ofte omtalt som “parkrangel” – og hjelpeapparatet er mest opptatt av forsoning og tilgivelse mellom partnerne.

Ungarns statsminister Viktor Orbán har på sin side fjernet kjønnsforskningen fra Universitetet, ettersom denne forskningsgrenen i blant finner på å stille kritiske spørsmål til tradisjonelle kjønnsroller. Ungarske myndigheter har grunnlovsfestet at den heterofile familien er grunnlaget for nasjonens overlevelse –  intet mindre. I februar i fjor lovte Orbán at alle ungarske kvinner som fikk fire barn eller flere, skulle slippe å betale inntektsskatt.

Det er kun hvite heteroseksuelle menn som kan ta seg råd til å være nostalgiske.

Det virker som om det disse nostalgiske patriarkene egentlig drømmer om, er å skru tiden tilbake til den gangen “kvinner var kvinner og menn var menn”. Det vil si en tid da kvinner var hjemmeværende og avhengige av sine ektefeller – og ingen hadde hørt om LHBT.

En snøtung januardag i 2019 troppa en gjeng norske feminister opp på Slottsplassen i Oslo iført røde kapper og hvite hetter. De hadde kledt seg ut som tjenerinnene i den populære tv-serien The Handmaid’s Tale, basert på Margaret Atwoods dystopiske roman.

Denne historien foregår i det totalitære regimet Gilead, i en nær framtid der befolkningens evne til å reprodusere seg er blitt betydelig svekka. De stadig færre fertile kvinnene blir holdt som slaver. De blir systematisk voldtatt og tvunget til å jobbe som fødemaskiner, for at menneskeheten ikke skal gå under. Budskapet kan tolkes som et forsøk på å vise hvordan streng religion iblant utvikler seg til fascisme og kvinnehat.

En av karakterene i The Handmaid´s Tale er kommandør Waterford. Når han skal argumentere for praksisen med å sette barn på de kvinnelige slavene, snakker han om at den personlige friheten disse kvinnene mister, er blitt erstattet av noe mye bedre: nemlig samfunnets respekt. Tjenerinnene som er gravide eller har født oppnår nemlig litt høyere status. Mødre er – som kjent – litt viktigere enn andre kvinner.

Årsaken til at de norske aktivistene trakk i disse draktene var for å protestere mot regjeringens forslag om innstramminger i abortloven. Dagens regjering har flere ganger lagt denne loven på bordet i forhandlinger med Kristelig Folkeparti, som egentlig helst ønsker å stramme inn kvinners selvbestemmelse på området. Men ettersom partiet ikke har flertall for dette, jobber de isteden for å innføre regler som vanskeliggjør abortprosessen på ulike måter.

Likestilling er målet. Feminisme er veien.

Det mest skremmende med The Handmaid’s Tale for meg var ikke torturen og voldtektene, men de mange tilbakeblikkene til tiden da patriarkene var i ferd med å feste grepet. For her beskrives en tid som ligner vår. Kvinnene i fortellingen mista ikke rettighetene sine over natta, det kom som små drypp. En ny regel her, og en ny regel der. Et forbud her, og et forbud der.

Folk rista på hue og trodde knapt hva de hørte. Og kanskje tok de det ikke helt på alvor. For de kan da ikke mene dette? Helt seriøst? Og så fortsatte de sine hverdagsliv så godt de kunne, under stadig strengere rammer.

Enkelte mente at norske feminister trakk det for langt da de ikledte seg kostymer fra The Handmaid’s Tale. For ærlig talt, er ikke Norge et av verdens mest demokratiske og likestilte land?

Jo, vi er det. Og det skal vi fortsette å være. Vi demonstrerer for å vise at vi er våkne. For å vise at vi følger med på det som skjer. Vi demonstrerer for å slippe å bli stående etterpå og spørre oss selv: Hvordan kunne dette skje, rett foran øynene våre? Vi demonstrerer fordi vi kan. Og vi demonstrerer på vegne av dem som ikke lenger kan.

Vi må kjenne igjen tilbakeslaget og kvinneforakten som skjuler seg bak lovord om å “styrke kjernefamilien og tradisjonelle verdier”.

Det er kun hvite heteroseksuelle menn som kan ta seg råd til å være nostalgiske. For alle andre er det lite inspirasjon å hente i fortida. For oss er friheten en ferskvare. For oss er det framtida som gjelder.

Likestilling er målet. Feminisme er veien.

Dette er et bearbeidet utdrag fra Marta Breens nye bok “Hvordan bli (en skandinavisk) feminist”, som utgis på Cappelen Damm.