FOTO: Chase Carter / Flickr CC

Menn som hater kvinner

Mener du at det ikke lenger er et behov for feminisme, burde du lese Rebecca Solnit.

Enhver kvinne med en mening venter på å korrigeres, vitser Rebecca Solnit i starten av essayet «Men Explaining Lolita to Me». Som i sin forrige essaysamling, Men Explain Things to Me, er det den bedrevitende mannen som står til for hugg.

Hadde det bare vært han alene.

For Solnits hovedanliggende er ikke å gjøre narr av menn med laber selvinnsikt, men å åpne leserens øyne for epidemien av vold, voldtekt og trakassering som kvinner utsettes for av menn.

Denne epidemien har ikke forsvunnet. Kvinner og menn er mer likestilt enn noen gang, men fortsatt voldtas én av ti kvinner i Norge, én av fem i USA og globalt blir to av fem drepte kvinner drept av sine nære partnere.

«Menn er redd kvinner skal le av dem. Kvinner er redd menn skal drepe dem,» som Margaret Atwood treffende sa det.

 

Stillhetens endelikt

Tematikken over gjennomsyrer i større eller mindre grad alle essayene i The Mother of All Questions, men med størst effekt i «A Short History of Silence» og «One Year after Seven Deaths».

Spesielt sint var han på kvinnene han følte skyldte ham sex.

Det første er samlingens lengste essay, og etter min mening bokens ryggrad. Essayet sporer hvordan kvinners stemmer gjennom historien har blitt undertrykt. Hvordan stillhet ble fremmet som dyd, og hva dette har hatt å si for kvinner og menns liv i det hele.

The Mother of All Questions av Rebecca Solnit.

Stillhet, mener Solnit, er ikke en dyd. Å lytte er en dyd, men å være stille har for henne en helt annen konnotasjon. Stillhet er for Solnit den stillheten som voldtatte studenter i USA blir pålagt av administrasjoner som er redde for skolens omdømme; stillheten når en kvinne av maktesløshet ikke klarer å si nei til samleie; stillheten kvinner underlegger seg etter seksuell trakassering av mektige menn, eksempelvis Roger Ailes, for ikke å ødelegge karrieren.

Det er derfor essayet «An Insurrectionary Year» fremstår som et lettelsens sukk. For det omtaler nettopp når stillheten ble brutt i 2014. Som Solnit selv sier det:

«Jeg er glad for å ha lest flere transkriberte voldtektssaker, vitnesbyrd fra ofre, fortellinger om drap, vold og trusler samt tweets om voldtekt og kvinnefiendtlige kommentarer i år enn i løpet av alle mine foregående år til sammen. Når jeg er glad, er det fordi vold mot kvinner endelig har kommet i det offentliges søkelys.»

2014 var året da skikkelser som tidligere hadde virket uangripelige, som Bill Cosby og den kanadiske radioverten Jian Ghomeshi, endelig ble anklaget offentlig for deres lange rulleblad av voldtekt, vold og trakassering. I ettertid har det vist seg at å få dem dømt ikke er enkelt – Bill Cosby gikk forleden ut av rettssalen som fri grunnet en delt jury – men som Solnit påpeker var det ikke deres fall i seg selv som var viktig, men at menn som tidligere kunne tvinge kvinner til stillhet, nå ikke lenger kan det.

 

#Notallmen

«One Year After Seven Deaths» er på sin side intet annet enn deprimerende. De syv drapene det henvises til, ble utført i 2014 av en 22 år gammel mann i Isla Vista i California. Han var bitter og sint for ikke å ha fått vennskapet, rikdommen og vellykketheten han følte verden skyldte ham. Spesielt sint var han på kvinnene han følte skyldte ham sex.

Mishandlingen hadde resultert i så mye som 13 aborter på seks år.

Han var det ekstreme resultatet av et tankegods som her i Norge uskyldig nok ble gitt uttrykk for på Aftenpostens Si;D av Gentleman (16). Nemlig tanken om at så lenge man er snill, eller en «good-guy», så er sex noe man fortjener, noe kvinnene man er snill mot skylder en.

 

 

nyhetsbrevet

 

 

Målet til drapsmannen i California var da treffende nok et søsterskap ved Universitetet i California, Santa Barbara (UCSB). Her bodde det kvinner han i et manifest omtalte som «bitches» som så ned på ham, han som alltid var så grei. Da de ikke åpnet døren, angrep han tilfeldige forbipasserende i området med skytevåpen, kniv og kjøretøy.

Responsen fra en del menn var å bruke hashtaggen #Notallmen. Med denne prøvde de å gi uttrykk for at det ikke er alle menn som voldtar og dreper – men dette er å bomme totalt på poenget, ifølge Solnit. Alle er klar over at ikke alle menn voldtar og dreper. Men som den senere hashtaggen #Yesallwomen ga uttrykk for, påvirkes alle kvinner av handlingene til en viss gruppe menn, hvorav den ansvarlige for massakren er blant de ekstreme.

 

Ikke bare i USA

Her må man ikke som leser la seg ta av tanken om at dette er USA: Det kan jo umulig være noe som dette i Norge, eller?

For gjør man det, glemmer man de siste årenes fadeser i diverse norske domstoler. Som da en mann i Stavanger slapp straff for vold mot sin kone fordi hun hadde vært utro. Retten hevdet han handlet i «berettiget harme» – altså at den voldelige reaksjonen var ok siden kona hadde vært utro.

 

Rebecca Solnit er journalist og forfatter. FOTO: Haymarket Books

 

Eller historien til en kvinne, nylig gjengitt i VG: Hun var gjennom en rekke år blitt banket, truet og voldtatt av sin ektemann. Mishandlingen hadde resultert i så mye som 13 aborter på seks år (!). Da det hele endte i retten, ble ikke mannen engang tiltalt for voldtekt. Hva slags kvinnesyn er dette?

For ikke å glemme den famøse Hemsedalsaken, der Andrea Voldum ble gjengvoldtatt. Enighet rundt hendelsesforløpet til tross – juryen mente at mennene ikke var skyldige. Saken viste at det også i Norge finnes sterk skepsis mot kvinner som søker rettferd etter voldtekt.

 

Dyster tematikk

Det er til tider deprimerende å lese hva Solnit skriver. Man blir svevende i en tåke av indignasjon og vantro over hvordan situasjonen er, spesielt som en mann som vanskelig kan sies å skjønne hvordan det er å være kvinne. Likevel slukte jeg boken på én ettermiddag.

Dette viser i hvilken liga Solnit befinner seg som skribent. Hun evner å løfte frem en problematikk som i andres hender ville blitt overveldende dyster, og gjøre den overkommelig. Hun fremmer tematikken på en måte og med en sikkerhet som får en til å undre seg over hvorfor vi ikke snakker mer om disse tingene enn vi gjør.

Man skal være hard i sin overbevisning om man ikke sitter igjen som feminist etter å ha lest denne boken.

Som nevnt i starten er ikke The Mother of All Questions uten lysere øyeblikk. Solnit er en vittig forfatter, og i essay som «80 Books No Woman Should Read» får denne humoren skinne gjennom. Her får hun harselere med alt fra Hemingways «våpen-penis-død-besettelse» til Burroughs altfor ekte konedrap.

Men alvoret er aldri langt unna, og det er bra. For det er snakk om en alvorlig tematikk. Vold – seksuell eller ei – mot kvinner er et kjempeproblem, og Solnit gjør sitt beste for at vi ikke skal glemme det.

Det gjør vi nok heller ikke med det første, og man skal være hard i sin overbevisning om man ikke sitter igjen som feminist etter å ha lest denne boken.

 

nyhetsbrevet