Femicide – folkemord på kvinner

«Dere er alle en gjeng med feminister, og jeg hater feminister», ropte 25 år gamle Marc Lépine før han siktet våpenet sitt mot kvinnene i forelesningssalen på École Polytechnique i Montreal 6. desember 1989. En av studentene forsøkte å si at hun ikke var feminist, men han skjøt henne likevel. Få minutter tidligere hadde han beordret mennene til å forlate rommet, slik at han kunne drepe kvinnene som var igjen. 14 kvinner døde, og 14 andre ble skadet den dagen.

Breivik sitt kvinnesyn er ikke unikt blant terrorister.

Etter massakren forsøkte enkelte å overse at gjerningsmannen ønsket å drepe kvinner spesifikt. De argumenterte med at det var tilfeldig at ofrene var kvinner. Men da Lépine ble funnet død etter selvmord, fant man en liste over 19 kvinner han hadde planlagt å drepe. I det samme brevet beskrev han Montreal-massakren som en
politisk handling. Likevel ble det tydelige kjønnsperspektivet forsøkt bortforklart. I stedet ble Lépine sett på som en syk og ensom ulv.

 Skjør maskulinitet

I juli var det seks år siden terroristen Anders Behring Breivik drepte 77 mennesker her til lands. Og selv om han drepte mennesker av alle kjønn, så har hans kvinnesyn generelt blitt underkommunisert til fordel for den mer populære fortellingen – hans hat mot muslimer.

Den epidemiske naturen har ført analytikere til en konklusjon om at kvinner er mål fordi de er kvinner.

«Det er ideen om likestilling som har gjort moderne innvandring mulig ved at mannen er fratatt makten til å forsvare seg. Denne maskuline dystopien fant en klangbunn hos Breivik,» skrev Dagbladet-kommentator Marie Simonsen en måned etter terrorangrepet. Frykten for å miste kontroll over den norske kvinne, og å bli utkonkurrert av utenlandske menn, manifesterer seg som hat mot kvinner, muslimske innvandrere og mot feminister.

 Seksuell eiertrang

Breivik sitt kvinnesyn er ikke unikt blant terrorister. Elliot Rodger (22) drepte i 2014 seks personer. Amerikaneren forklarte selv at han hatet kvinner fordi de ikke ville ha sex med ham, og at han hatet de mennene som fikk sex. Menns kontroll over, og eiertrang til, kvinnens seksualitet er et sentralt stikkord når det gjelder å forstå drapene og volden som begås mot kvinner.

ingen av disse teoriene kan forklare hvorfor fattige eller psykisk syke kvinner ikke utøver vold og drap i samme omfang.

I 2013 ble for eksempel en engelsk kvinne knivstukket etter å ha takket nei til en date fra en mann fire år tidligere. I løpet av disse årene forfulgte og trakasserte han henne, men politiet gjorde ingenting de 125 gangene kvinnen meldte fra.

En rapport fra Unicef estimerer at menn er farlige for kvinner enn kreft, malaria, trafikkulykker og krig til sammen. Rapporten argumenterer med at det er menns dominans og kvinnens undertrykte posisjon som er årsaken. Den epidemiske naturen har ført analytikere til en konklusjon om at kvinner er mål fordi de er kvinner. Omfanget er så stort at det er snakk om folkemord på kvinner – altså et femicide.

Ingen beredskapsplan

Som forfatter Rebecca Solnit påpeker i essaysamlingen Menn forklarer meg ting (2014): Det er så mye av det. Kvinner som drepes og utsettes for vold i alle land. Vi er så vant med å lese om partnerdrap, æresdrap, vold og voldtekt, men som Solnit skriver, er det få som ser et mønster. Ingen snakker om en pågående krise, og ingen har vurdert nødvendigheten av en beredskapsplan.

I Norge rammer partnerdrap cirka 8-9 kvinner hvert år

«Det er så mange menn som dreper partnere og eks-partnere at vi har godt over tusen slike drap i året – hvilket betyr at hvert tredje år overstiger dette dødstallet antallet ofre for 11. september-angrepet, selv om ingen erklærer krig mot denne formen for terror,» skriver Solnit videre. Hun mener at så lenge vi kaller morderne for ulver i stedet for menn, så lenge vi unngår debatten om hvilket kjønn som oftest utøver vold – og hvorfor kvinner utsettes for den – så kommer vi ingen vei.

I stedet forklares drapene som en effekt av økonomiske nedgangstider, at de fattige hater de rike, at utøverne har hodeskader eller psykiske problemer. Men ingen av disse teoriene kan forklare hvorfor fattige eller psykisk syke kvinner ikke utøver vold og drap i samme omfang.

«Forståelig»

Om lag halvparten av alle drap av kvinner i verden blir utført av partnere eller eks-partnere. Motsatt blir bare én av 20 drepte menn drept av partner eller tidligere partner.

I Norge rammer partnerdrap cirka 8-9 kvinner hvert år. De partnerdrap som utføres av kvinner mot menn er i hovedsak begått i selvforsvar, skriver Susanne Kristine Fjelldalen i sin masteravhandling om partnerdrap fra 2012. Senest forrige måned ble en mann i 30-årene dømt til 17 års fengsel for å ha mishandlet sin samboer til døde i 2015.

Man kan si at mens menn dreper menn av ulike grunner, dreper de kvinner fordi de er kvinner

Nylig gikk brødrene Ryan og Luke Hart ut i media for å fortelle sannheten om faren, Lance Hart. For ett år siden tok han livet av moren deres Claire og søsteren Charlotte (19).

«Det var svært vanskelig å lese at de sympatiserte med en mann som forårsaket mamma og Charlotte lidelse hele deres liv. En skribent våget til og med og si at mordene var forståelige», fortalte brødrene om medieomtalen. Etter drapene kunne de lese i avisen at faren var en snill og hjelpsom mann, og de ble stadig spurt om hva moren hadde gjort som kunne ha utløst hendelsen.

Fordi de er kvinner

Menn er mest utsatt for drap, men de drepes sjelden av kvinner. I 2016 var for eksempel 90 prosent av gjerningspersonene i Norge menn, mens 59 prosent av ofrene også var menn. 39 prosent av alle drap dette året var partnerdrap. Mens drapsraten generelt går ned, skjer ikke det samme med forekomsten av partnerdrap.

Man kan si at mens menn dreper menn av ulike grunner, dreper de kvinner fordi de er kvinner. I ulike grader, alt etter hvor man befinner seg i verden, blir kvinner sett på som en type eiendom som kan brukes og kontrolleres, men også stjeles. Kvinnen blir som et territorium eller en slagmark – der forsøk på selvråderett og frihet kan straffe seg hardt.

Vi må ta inn over oss at det finnes sterke krefter som ønsker kvinner i passive og undertrykte roller.

«Det handler om kontroll,» skriver Rebecca Solnit. «Det er grunnen til at så mange av partnerdrapene rammer kvinner etter at de har våget å bryte ut av forholdet. Det fører til at en mengde kvinner lever i fangenskap.»

Se mønsteret

Enten det gjelder æresdrap, partnerdrap eller terrorangrep rettet mot kvinner (for eksempel de utallige terrorangrepene på jenteskoler i en del land), blir kvinner systematisk målskive. Når feminister som Anita Sarkeesian har reist rundt for å holde foredrag, blir foredragene til tider avlyst på grunn av trusler om at Montreal-massakren fra 1989 vil gjentas.

Samfunnet vårt trenger foreldre som oppdrar sine barn, og særlig sine sønner, til å se på jenter som likeverdige.

Vi må ta inn over oss at det finnes sterke krefter som ønsker kvinner i passive og undertrykte roller. Da holder det ikke å betrakte disse terroristene, eller mennene som dreper sine partnere og familier, som syke og ensomme ulver. Vi må begynne å se mønsteret. Og vi trenger en beredskapsplan.

Kampen mot femicide

Mye kan gjøres bedre. Politiundersøkelser bør basere seg på en forståelse og gjenkjenning av hvordan vold fører til et femicide. Krav til politiets håndtering av voldsofre som søker hjelp, bør være strengere. Omvendt voldsalarm bør benyttes. Krisesenteret styrkes. Men viktigst er det at vi har en forståelse av hvordan disse drapene har en kjønnsdimensjon som bidrar til at kvinner drepes av andre årsaker enn menn.

Passivitet er det siste vi trenger når det gjelder å forebygge denne typen terror.

Akkurat nå jobber et utvalg i EU med å bekjempe femicide, etter initiativ fra Maltas president, Marie-Louise Coleiro. «Vi kan ikke tillate at denne alvorlige kriminaliteten mot kvinner fortsetter i landene våre, uten å kalle det hva det er, og uten å undersøke de bakenforliggende årsakene,» sa hun da COST-utvalget hadde møte i juni.

Normalisering

Samfunnet vårt trenger foreldre som oppdrar sine barn, og særlig sine sønner, til å se på jenter som likeverdige. For med en gang vi aksepterer og normaliserer at kvinner ikke har råderett over seg selv, sine kropper eller sin seksualitet, snur vi ryggen til kvinners helhetlige verdi som mennesker.

De mannlige ingeniørstudentene på École Polytechnique i Montreal fikk etter massakren kritikk for å ikke forsøke å stanse terroristen som utpekte kvinnene som terrormål. Hvordan mennene forlot kvinnene ble av kommentatoren Mark Steyn beskrevet som en passivitets-kultur blant kanadiske menn. Det er vanskelig å moralisere over dette 28 år senere, men vi kan sannsynligvis enes om at passivitet er det siste vi trenger når det gjelder å forebygge denne typen terror.