Den avleggse markedstenkningen

Maskinalderens første hundreår har kommet til ende, i en tid preget av frykt. Dens fantastiske materielle fremgang kom av at mennesket frivillig, til og med begeistret, lot seg underlegge maskinens behov. Den liberale kapitalismen var i praksis menneskets første svar på den industrielle revolusjons behov. For å muliggjøre bruken av store komplekse maskiner ble menneskets økonomi omdannet til et selvregulerende system av markeder. Og mennesket formet sine tanker og verdier i denne enestående nyvinningens støpeskje.

Nå reises det tvil om sannhetsgehalten til noen av disse tankene og gyldigheten til noen av disse verdier. Den liberale kapitalismen kan knapt sies å eksistere utenfor USA. Spørsmålet som må stilles på nytt er hvordan mennesket kan organisere sitt liv i et industrielt samfunn. Ingen enkel tilbakevending til tidligere tiders idealer kan vise oss veien.

Industriell sivilisasjon kan ennå vise seg å være menneskets ulykke.

Søken etter et industrielt demokrati er ikke, som mange forestiller seg, søken etter en løsning på kapitalismens problemer. Det er søken etter et svar på selve den maskinelle industrien. Her ligger den konkrete utfordring. Denne nye oppgaven krever en indre frihet som delvis mangler. Man er nærmest blitt handlingslammet av markedsøkonomiens tenkemåte, med dens forenklede syn på økonomiens plass i samfunnet. Om krisen skal overvinnes, må menneskeheten på nytt skaffe seg et mer realistisk syn på samfunnet og forme sine felles mål i lys av det.

Industrialisme er en utsatt kvist podet på menneskets urgamle tre. Utgangen på eksperimentet er fortsatt uviss. Men mennesket er ikke et enkelt vesen og kan dø på mer enn en måte. Spørsmålet om individuell frihet, som så lidenskapelig blir fremhevet i vår generasjon, er bare en side av dette større spørsmålet. Det er en del av et større behov, behovet for et nytt svar på maskinens utfordring.

Situasjonen kan sammenfattes slik: industriell sivilisasjon kan ennå vise seg å være menneskets ulykke. Men siden dette prosjektet, selv med dets stadig kunstigere miljø, ikke kan og heller ikke bør stanses frivillig, må oppgaven med å adaptere livet i et industrielt samfunn til menneskets grunnleggende behov løses dersom menneskeheten skal overleve.

Maskinalderen har gitt oss en organisering av samfunnet som har fått sitt navn fra dets sentrale institusjon, markedet. Dette systemet er blitt svekket. Likevel er vestlig filosofi i stor grad blitt formet av denne spektakulære epokens hendelser. Nye ideer om menneske og samfunn har fått aksept, og blir betraktet som aksiomer: når det gjelder mennesket, måtte man akseptere det kjetterske synet at menneskets motiver kan bli beskrevet som «materielle» og «ideelle», og at dagliglivets insentiver har sitt opphav i de materielle motivene.

Aldri før hadde en så effektiv fiksjon blitt fremmet.

Både den utilitaristiske liberalismen og den populære marxismen støttet dette synet. Når det gjelder samfunnet, ble det fremmet en beslektet lære som hevdet at samfunnets institusjoner ble bestemt av det økonomiske systemet. Dette synet var mer populær blant marxister enn blant liberalere.

I en markedsøkonomi var begge påstandene sanne – men bare i en slik økonomi. Når det gjelder tidligere tider, var et slikt syn ikke noe annet enn en anakronisme. Når det gjelder framtiden var det en ubegrunnet fordom. Men med støtte fra tidens opinionsdannere, forsterket av vitenskapens, religionens, politikkens og forretningslivets autoritet, ble disse tidsbundne fenomenene snart betraktet som tidløse. Å slå tilbake disse doktriner vil kanskje kreve intet mindre enn en omkalfatring av vår tenkemåte.

Markedssamfunnets grunnlag

Oppfinnelsen av laissez-faire-filosofien endret menneskets selvbilde, og bare gradvis blir man klar over det som skjedde for bare hundre år siden. Med menneskets første reaksjon til maskinen, innføringen av den liberale økonomien, ble en kjedereaksjon satt i gang. Det som før var isolerte markeder, ble omgjort til et selvregulerende system av markeder. Og med denne nye økonomien ble et nytt samfunn skapt. Det avgjørende skrittet var dette: Arbeid og jord ble omgjort til varer, det vil si ble betraktet som om de var produsert for salg.

Dermed skapte markedsøkonomien en ny type samfunn.

De var selvfølgelig egentlig ikke varer, enten fordi de ikke ble produsert, som for jord, eller, hvis de ble, fordi de ikke ble produsert for salg, som for arbeid. Aldri før hadde en så effektiv fiksjon blitt fremmet. Ved fri omsetning av arbeid og jord kunne markedets mekanisme bli tilpasset dem. Det fantes nå et tilbud av arbeidskraft, og en etterspørsel etter det; det fantes et tilbud av jordeiendom, og en etterspørsel etter det. Følgelig fantes en markedspris for arbeidskraft, lønn, og en markedspris for jordeiendom, grunnrente.

Den egentlige betydningen av et slikt skritt kan bare bli forstått hvis man har i mente at arbeidskraft ikke er noe annet enn mennesket, og jord ikke noe annet enn naturen. Gjennom denne varefiksjon ble menneskets og naturens skjebne overlatt til vilkårlighet. Ikke noe lignende hadde eksistert tidligere. I alle samfunn som er kjent av antropologer og historikere, ble markedet avgrenset til varer i ordets egentlige forstand.

Dermed skapte markedsøkonomien en ny type samfunn. En institusjonell mekanisme kontrollerte så vel mennesker i deres daglige liv som naturens ressurser. Dette instrumentet for materiell velferd var kontrollert av motivene sult og vinning alene. Så lenge som ikke noen jordløse person kunne tilfredsstille sitt behov for mat uten først å selge sitt arbeid på markedet, og så lenge som ikke noen jordbesitter ble hindret i å kjøpe der det var billigst, og selge på det dyreste markedet, ville denne blinde møllen spy ut stadig flere varer til menneskehetens gunst.

På denne måten ble en «økonomisk sfære» skapt som var skilt fra andre institusjoner i samfunnet. Ettersom ikke noe samfunn kan eksistere uten et fungerende produksjonsapparat, måtte det at det ble utskilt i en egen sfære, gjøre «resten» av samfunnet avhengig av denne sfæren. Denne autonome sfæren var igjen regulert av en markedsmekanisme. Følgelig ble denne mekanismen den avgjørende faktoren i menneskets sosiale liv.

Produksjon er ikke et individuelt, men et felles anliggende.

Økonomiske motiver regjerte alene over sin egen sfære, og individet ble tvunget til å adlyde under trussel av å gå til grunne i det ubarmhjertige markedet. En slik påtvungen omvendelse til utilitarisme var skjebnesvanger; den har forvaklet det vestlige menneskets selvforståelse.

Denne nye verden av økonomiske motiver baserte seg på en fiksjon. Sult og vinning er i grunn ikke mer «økonomisk» enn kjærlighet eller hat, stolthet eller vanetro. Ikke noen menneskelig motiv er i seg selv økonomisk. Det fins ikke noe slik som en egen økonomisk opplevelse i den forstand man kan ha en religiøs, estetisk eller seksuell opplevelse. Disse siste opplevelsene er forbundet med motiver som hovedsakelig sikter på å produsere lignende opplevelser. Noe slikt gjelder ikke for den materielle produksjonen.

Den økonomiske faktoren, som underbygger alt sosialt liv, gir opphav til bestemte motiver i like liten grad som gravitasjonsloven gjør det. Selvfølgelig dør et individ hvis det ikke spiser, som det ville under en fallende stein. Men sult blir ikke automatisk omgjort til et motiv til å produsere. Produksjon er ikke et individuelt, men et felles anliggende. Et desperat individ uten mat ville kanskje stjele noe, men en slik handling kan neppe betegnes som produktiv.

Det som gjorde at 1800-tallsmennesket betraktet sult og vinning som «økonomisk», var måten produksjonen ble organisert på under en markedsøkonomi. Sult og vinning blir her forbundet med produksjon gjennom behovet for å «skaffe seg en inntekt». Under et slikt system må individet kjøpe noe på markedet med en inntekt som det skaffer seg ved å selge noe annet. Navnet på disse inntektene, lønn, grunnrente og rente, varierte etter det som blir solgt, bruken av arbeidskraft, jord eller penger. Inntekten som heter profitt kommer fra salget av noe som får høyere pris enn det som blir brukt i produksjonen.

Ideen om å gjøre vinningsmotivet universalt var helt fremmed for tidligere generasjoner.

Dermed kommer all inntekt fra salg, og alt som selges bidrar direkte eller indirekte til produksjon. Produksjon blir i praksis en biomstendighet ved det å «skaffe seg en inntekt». Systemet fungerer bare så lenge som mennesker har grunn til å gjøre dette. Motivene sult og vinning, enkeltvis og til sammen, gir dem en slik grunn. Disse motivene blir dermed forbundet med produksjon og blir betegnet som «økonomiske».

Den svært nærliggende konklusjonen er at sult og vinning er motivene som ethvert økonomisk system må basere seg på. Konklusjonen er grunnløs. I rekken av ulike samfunn opp gjennom tiden har ikke sult og vinning blitt betraktet som motiver for produksjon, eller, der de opptrer som slik, er de smeltet sammen med andre sterke motiver.

Menneskets motiver er vanligvis av den sammensatte karakteren som forbindes med strevet etter å få sosial aksept. De har mange ulike kilder, som for eksempel sedvane og tradisjon, offentlig plikt og privat overbevisning, religiøs og politisk tro, og rettslig plikt og administrativ regulering. Sult og vinning trenger ikke å være helt fraværende som motiver. Uansett er menneskets økonomi som regel nedsenket i helheten av dets sosiale liv.

Det frie arbeidsmarkedet oppsto først i England for omtrent et hundre år siden.

Overgangen til det motsatte, et samfunn nedsenket i dets økonomiske liv, var en helt ny utvikling. Markeder finnes og handelsmannen opptrer i mange typer samfunn. Men isolerte markeder slår seg ikke sammen til en økonomi. Vinningsmotivet tilhørte handelsmannen, som mot tilhørte adelsmannen, fromhet presten og stolthet håndverkeren. Ideen om å gjøre vinningsmotivet universalt var helt fremmed for tidligere generasjoner. Aldri før 1830-tallet var markeder noe mer enn et underordnet trekk ved samfunnet.

England

Forandringen skjedde brått, og markedene fikk raskt en dominerende stilling. Markeder som ellers selvstendige husholdninger bruker for å anvende sin overskuddsproduksjon, hverken styrer produksjon eller sørger for produsentens inntekt. Slikt skjer bare i en markedsøkonomi, der alle inntekter kommer fra salg, og varer bare kan skaffes gjennom kjøp.

Det frie arbeidsmarkedet oppsto først i England for omtrent et hundre år siden. Den forhatte fattiglovreformen av 1834 avskaffet de primitive, men effektive forordningene innført av patriarkalske regjeringer. Fattighuset ble omdannet fra et tilfluktssted for det fattigste til et skammens hus. For de mange fattige sto da valget mellom en sultedød og et arbeid. Slik ble et konkurransepreget marked for arbeid skapt.

Innen ti år sørget bankloven av 1844 for innføringen av gullstandardens prinsipper, slik at muligheten som regjeringen hadde til å styre pengemengden og dermed også sysselsettingen, ble fjernet. Samtidig skapte endringer i jordlover og avskaffelse av kornlover et verdensmarked for korn. Dermed ble tre av den økonomiske liberalismes prinsipper og grunnlaget for markedsøkonomien satt ut i livet: at arbeid skulle finne sin pris i markedet; at penger skulle bli skapt av et selvregulerende system; at varer skulle flyte fritt fra land til land uansett konsekvenser.

Mennesket var faktisk aldri så egoistisk som teorien krevde.

Under de nye forholdene måtte samfunnet fremstå som styrt av «økonomiske» motiver. Det er lett å se hvorfor. Ta et hvilket som helst motiv, organisere produksjonen på en slik måte som gjør motivet individets insentiv til å produsere, og du vil ha skapt et bilde av mennesket som en som kun er opptatt av dette spesielle motivet. La motivet være religiøs, politisk eller estetisk, eller la det være hovmod, kjærlighet eller misunnelse, og mennesket vil opptrer som grunnleggende religiøs, politisk, estetisk, hovmodig, kjærlig eller misunnelig. Andre motiver vil fremstå som mer uklare og fjerne fordi de ikke nødvendigvis vil gjøre seg gjeldende på den livsviktige produksjonens område.

Mennesket er villig til å arbeide av mange ulike grunner dersom det er lagt til rette for det. Munker drev handel av religiøse grunner, og deres klostre ble de største handelssentre i Europa. Føydal økonomi ble drevet på grunnlag av sedvane. Under despotisk merkantilisme skulle økonomien fremme landets makt.

Tilsvarende fremsto munkene, de livegne og 1600-tallets statsmenn som mennesker som handlet etter religiøse, sedvanlige eller politiske prinsipper. Under kapitalisme må alle tjene en inntekt. Motivene sult og vinning tvinger menneskene til å arbeide på marken, veve, gå ned i kullgruver eller føre fly; følgelig ble menneskets selvbilde formet av antakelsen om at mennesket blir styrt av disse to motivene.

Sex kan i seg selv aldri produsere noe bedre enn et horehus.

Mennesket var faktisk aldri så egoistisk som teorien krevde. Selv om markedsmekanismen satte fokus på menneskets avhengighet av materielle goder, dannet «økonomiske» motiver aldri hele grunnlaget for menneskets vilje til å arbeide. Menneskets motiver var sammensatte. Men det som er viktig her, er ikke de faktiske motivene, men de antatte – ikke næringslivets psykologi, men dets ideologi. Menneskets syn på seg selv blir ikke basert på det første, men på det siste. Når samfunnet først forventer en bestemt oppførsel av sine medlemmer, og samfunnets institusjoner er i stand til å tvinge frem en slik oppførsel, vil menneskets selvbilde ha en tendens til å gjenspeile dette idealet selv om det ikke tilsvarer virkeligheten.

Dermed ble sult og vinning definert som økonomiske motiver, og mennesket skulle handle etter disse i sitt daglige liv. Andre motiver virket mer uklare og fjernt fra det daglige strevet. Stolthet, borgerpliktfølelse og moral, til og med selvrespekt og folkeskikk, ble ansett som uvesentlige for produksjonen. Alle disse andre motivene ble samlet under rubrikken «ideell», og mennesket ble ansett å bestå av to deler:

Sult, vinning : stolthet, makt
materiell : ideell
økonomisk : ikke-økonomisk
rasjonell : ikke-rasjonell

Utilitarierne gikk så langt som til å identifisere de to sett termer, og dermed tilskrev menneskets økonomiske handlinger egenskapen rasjonalitet. Den som nektet å tro at han bare handlet for å oppnå vinning, ble ansett som både umoralsk og gal.

Økonomisk determinisme

Markedsmekanismen skapte vrangforestillingen om økonomisk determinisme som allmenngyldig lov. I en markedsøkonomi er loven selvfølgelig gyldig. Her styrer økonomien resten av samfunnet. Et eksempel er inndelingen av samfunnet i klasser: tilbud og etterspørsel på arbeidsmarkedet var identiske med henholdsvis arbeider- og arbeidsgiverklassen. De sosiale klassene av kapitalister, jordbesittere, leietakere, meglere, handelsmenn, håndverkere, osv., ble bestemt av markedene for jord, penger, varer og tjenester. Dette var det motsatte av den tradisjonelle praksis. Som Henry Maine uttrykte det: «Status» ble erstattet av «contractus». Eller, i denne artikkelens termer: I stedet for en økonomi nedsenket i det sosiale livet, ble nå det sosiale livet nedsenket i økonomien.

Det som er feil, er å institusjonalisere delingen mellom det «materielle» og det «ideelle» mennesket.

Mens klassene ble direkte bestemt, ble andre institusjoner indirekte bestemt av markedsmekanismen. Statsform, ekteskapsform, barneoppdragelse, organisering av vitenskap, kunst og religion, og utforming av boliger, bygder og byer, selv dagliglivets estetikk, alt måtte føye seg etter det utilitaristiske mønsteret, eller i det minste ikke påvirke markedsmekanismen. Siden få aktiviteter kan foregå i et materielt tomrom – selv en helgen trenger sin søyle – var markedssystemet nær ved å omskape samfunnet. Feilslutningen at det «økonomiske» mennesket var det «virkelige» mennesket, lå snublende nær.

Det ville være rettere å si at menneskets grunnleggende institusjoner skyr usammensatte motiver. Den enkeltes hushold blir normalt ikke basert på motivet sult, og familien som institusjon baserer seg ikke på det seksuelle motivet alene. Sex kan i seg selv aldri produsere noe bedre enn et horehus. Å basere et samfunns økonomi hovedsakelig på motivet sult, ville være nesten like pervers som å basere familien på kjønnsdriften.

Å forsøke å gjøre økonomisk determinisme gjeldende for alle samfunn til alle tider, er et dumdristig prosjekt. Ingenting er mer opplagt for sosialantropologen enn det faktum at mange ulike typer institusjon er blitt anvendt i forbindelse med nesten like produksjonsformer verden over. Det er bare etter at markedet har fått lov å male samfunnet til en ensformig masse, at menneskets institusjonelle og sosiale oppfinnsomhet er blitt satt på sparebluss.

De har beriket samfunnet, men gjort individet fattigere.

Ikke noe av det som er skrevet her, skal tolkes som et angrep på «materialisme» eller et forsvar for «ideelle» motiver. Sult og vinning er ikke spesifikke økonomiske motiver, og stolthet, ære og makt er ikke nødvendigvis mer «edle» motiver enn sult og vinning. Inndelingen av motiver er tilfeldig. Det som er feil, er å institusjonalisere delingen mellom det «materielle» og det «ideelle» mennesket. Man erkjenner dette når det gjelder familien. Men i økonomien er vår dyriske avhengighet av mat blitt institusjonalisert.

Samfunnets realitet

Det er høyst påkrevd at det arbeides for å oppnå følgende mål: å gjenopprette enheten av motivene i individets daglige liv som produsent; å reintegrere det økonomiske systemet i samfunnet; å oppfinne metoder for å tilpasse våre levemåter til et industrielt miljø.

Laissez-faire-filosofien og dets motstykke, markedssamfunnet, kan ikke oppnå disse målene. De har tjent oss i fasen av industriell sivilisasjon som ligger bak oss. De har beriket samfunnet, men gjort individet fattigere. Nå må livets fylde for den enkelte gjenopprettes, selv om det kan resultere i et teknologisk mindre effektivt samfunn.

Kommunistens forventning om at staten skal svinne hen, ser ut til å forene noe av den liberale utopien med en likegyldighet til institusjonaliserte friheter. Det industrielle samfunnet er opplagt komplekst, men dette faktum er ingen unnskyldning for kommunistens likegyldighet til konkrete institusjonelle friheter. Ikke noe komplekst samfunn kan eksistere uten en organisert sentralisert makt. Med en slik grad av realisme må spørsmålet om individets frihet bli løst. Ikke noe samfunn er mulig der makt og tvang er helt fraværende, heller ikke en verden der makt ikke har noen funksjon. Liberal filosofi var inne i et verdimessig blindspor da den nærmest lovte å oppfylle slike utopiske forventninger.

Hverken makt eller økonomisk verdi er resultat av menneskelig vilje.

Under markedssystemet var samfunnet som helhet usynlig. Den enkelte kunne forestille seg at han var uten ansvar for all bruk av statens makt som han personlig motsatte seg. Det samme gjelder for all arbeidsløshet og fattigdom som han selv ikke tjente på. Med god samvittighet – han «betalte for seg» – kunne han benekte eksistensen av slike utslag av statlig og økonomisk makt i navnet til sin innbilte frihet.

Hverken makt eller økonomisk verdi er resultat av menneskelig vilje, og å ikke virke sammen med dem er umulig. Maktens funksjon er å garantere den graden av samhandling som er nødvendig for samfunnets overlevelse. Som David Hume har vist, er maktens kilde i siste instans opinionen. Økonomisk verdi garanterer for varenes nytteverdi, og den er en bekreftelse av arbeidsdelingen. Dens kilde er menneskelige ønsker – man kan jo ikke forutsettes å mangle preferanser.

Alle meninger og ønsker gjør en til deltaker i opprettelsen av makt og konstruksjonen av verdi. Ikke noen frihet til å gjøre noe annet er mulig. En ideal som ville bannlyse makt og tvang fra samfunnet, er grunnleggende ugyldig. Ved å se bort fra denne begrensningen i menneskets berettigede ønsker viser markedssamfunnets filosofi tydelig sin grunnleggende umodenhet.

(Oversatt og forkortet av Philip Butler)