Kvinnefrigjøring eller opprustning?

I fjor sommer ble kjønnsnøytral verneplikt innført i Norge. Nok en mannsbastion er erobret. Et drøyt halvår er gått. Det er tid for å se på erfaringene – og historien. Kvinnelig verneplikt skyldes nemlig ikke noe unisont krav fra feminister.

“Aldri har man i vestlige land hatt flere kvinnelige forsvarsministre, og aldri har man latt flere kvinner tjenestegjøre som soldater i krig. Kvinners inntog i tradisjonelle maskuline praksiser er bevis på Vestens aksept for likestilling. Dermed framstår også krigføring som ikke-kjønnet” skrev Berit von der Lippe allerede i 2010. Drømmen om kvinnekamp som et alternativ til krig og militarisering, synes knust.

Øker rikets sikkerhet med kvinnelig verneplikt?

At kvinner oppfattes som fredselskende, er ikke tilfeldig. Koblingen mellom kvinner og fredsarbeid har lange tradisjoner. Det får være nok å minne om IKFFs hundreårsjubileum i 2015. Engasjementet har gjerne vært begrunnet med “kvinners natur”, også av kvinnene selv. Tanken har vært at morsinstinktet gjør det vanskeligere for kvinner å drepe, at kvinner har større evne til medfølelse og empati, og dermed særlig skikket til å skape fred i verden.

Hva som er natur, eller arv, og hva som er tillært, referert til som miljø, er fortsatt gjenstand for diskusjon. I den grad kvinner har vært mer tilbøyelige enn menn til å kjempe mot krig og militarisering, eller til å bli fredsaktivister, er det mye som tyder på at det skyldes deres livssituasjon som omsorgspersoner, snarere enn deres natur. Uansett kan man spørre seg om, eller hvordan, slike kvinnelige særtrekk passer inn i militærvesenets strukturer.

På mange områder har kvinner som har erobret mannlige bastioner “oppført seg som menn”. Den virkelighet vi lever i påvirker oss. Slik sett er kvinnelige fredsaktivisters motstand mot kvinnelig militærtjeneste ytterst rasjonell. De har i stigende grad talt for døve ører. Likestilling har derimot fått allmenn tilslutning og var et hovedargument da Stortinget vedtok kjønnsnøytral verneplikt i 2013. Men øker rikets sikkerhet med kvinnelig verneplikt? Hvordan påvirker kvinnene Forsvaret? Styrker kvinnene folkeforsvaret, i de forstand at hele befolkningen gjenspeiles i forsvaret? Eller kan det være at likestillingen bidrar til økt profesjonalisering i Forsvaret?

La oss ta det fra begynnelsen.

 

Alt hva mødrene kan kjempe …

Organiserte kvinnelige bidrag til landets forsvar startet med Sanitetskvinnene i forkant av Unionsoppløsningen i 1905. Venstrekvinnene ville støtte Norges forsvar og selvstendighet, tilfelle krig med Sverige, tross ganske utbredt pasifisme og antimilitarisme i de kretser. Da krigen uteble, konsentrerte Sanitetsforeningene seg om sosialt arbeid og folkehelse.

Rundt første verdenskrig førte frykten for at stormaktene skulle gå til angrep, til økt engasjement for et sterkt forsvar. Blant dem var Marie Rustad og Jacobine Rye, som organiserte Norske Kvinders Indsamling til Forsvaret. I 1916 hadde de samlet inn en halv million kroner. På den tiden var Rye også nestleder i en aksjon for feltlasaretter og hadde opprettet et fond for opplysning om forsvarets nødvendighet.

Mange enkeltkvinner, men få kvinneorganisasjoner, har ønsket kvinnelig verneplikt.

Norske Kvinners Frivillige Verneplikt (NKFV), ble dannet i 1928.  Opptakten var et foredragsmøte arrangert av Forsvarsforeningen, som hadde mange kvinnelige medlemmer, og Hjemmens Vel (senere Husmorforbundet) et par måneder tidligere. Fra start til våre dager har organisasjonen hatt nære forbindelser til Forsvaret. Da landsforbundet ble dannet i 1932, hadde NKFV 2 200 medlemmer. På 1930-tallet var organisasjonen sterkt høyreorientert. Etter krigen skiftet foreningen navn til Norges Lotte Forbund (NLF).

I takt med økt likestilling i samfunnet for øvrig, har kvinner også gjort krav på militær likestilling, kravet var slett ikke nytt på 2000-tallet. Mange enkeltkvinner, men få kvinneorganisasjoner, har ønsket kvinnelig verneplikt. De har møtt mye motstand, både i og utenfor Forsvaret. Også blant kvinner.

Et eksempel kan være den motstand Ellie Dawes Prag møtte i egen organisasjon. Hun ledet Lotteforbundet fra 1940, og jobbet aktivt for allmenn kvinnelig verneplikt, og verne- og arbeidsplikt i krigs- og krisetider. Men Lottenes landsmøte 1947 gikk imot verneplikt for kvinner, og nøyde seg med å anbefale arbeidsplikt for kvinner i krig.

Dette skjedde i en tid da diskusjonen om kvinners rolle i forsvaret for alvor ble aktuell.  Bakteppet for debatten var det norske forsvarets kvinnekorps i Storbritannia under krigen, videreført etter krigen med blant annet befalskurs i 1946–47. De kvinnelige soldatene, K-soldatene, ble etter hvert organisert i to egne kvinnekompanier, men fikk samme opplæring som menn. Militære myndigheter fant dette både naturlig og hensiktsmessig. Det skulle vise seg at politiske myndigheter var av en annen oppfatning.

 

Forsvarssak eller kvinnesak?

Tross motstand blant politikere, og senere militære, har utviklinga gått jamt og trutt i retning av større likestilling og flere muligheter for kvinner i Forsvaret.

Diskusjonene har gått langs to akser, både i Forsvaret og utenfor.  På den ene siden har det handlet om likestilling, på den andre siden om forsvarsevne. I en utredning fra 1999 oppfattet Lene Orsten utviklinga som en tredelt prosess, der likestillingsaspektet har fått stadig større betydning, mens hensynet til forsvarets effektivitet er tilsvarende nedtonet.

 

Forsvaret bryter barrierer

Forsvarets personellbehov etter 2. verdenskrig var grunnen til at Forsvaret selv ble en pådriver for økt likestilling. Kvinner hadde inntatt posisjoner og gjort en god jobb under krigen. De var sterkt ønsket i ikke-stridende stillinger, ikke minst innenfor sambandstjenesten. Med kvinner til å utføre slike oppgaver i Forsvaret, kunne menn frigjøres til stridende avdelinger. Kanskje var det også ressurseffektivt i økonomisk forstand, ved at kvinnene kunne lønnes lavere?

Forsvarets personellbehov kunne med andre ord fylles uten at kvinnene fikk adgang til stillinger som stridende. Forsvaret virket framsynte og gjorde plass til kvinner på flere felt, uten å rokke alt for mye ved tidens kjønnsrollemønster. Men det var ikke klarert med de folkevalgte.

Hva slags arbeidsoppgaver kvinnene skulle ha, var ganske uklart.

Forsvardepartementet nedsatte et utvalg i 1946, Hatledalutvalget, som skulle utrede kvinners stilling i Forsvaret. Kvinnene var godt representert: Kaptein Elsa Solberg, sjef for A-lottene, Lotteforbundets leder Ellie Dawes Prag representerte Norske Kvinners Nasjonalråd sammen med Høyrekvinnen Johanna Thorèn. Thora Johansen og Thyra Hansen kom fra Kvinnenemda i LO. Arbeiderpartiets kvinnesekretariat var representert ved Ragna Karlsen med Rachel Seweriin som vara. Utvalgets øvrige syv medlemmer var menn som representerte militære myndigheter.

Utvalget forutsatte at kvinner igjen ville bli utskrevet til tjeneste i en krigssituasjon og mente derfor at utdanning i fredstid var nødvendig. Følgelig ønsket utvalget tvungen verneplikt for kvinner så raskt som mulig. Hva slags arbeidsoppgaver kvinnene skulle ha, var ganske uklart. Thorén var den eneste som konsekvent motsatte seg militarisering av kvinnenes tjeneste.

Arbeiderpartiregjeringa var mer forsiktig og pragmatisk. Forslaget om tvungen verneplikt ble utsatt i påvente av ytterligere utredninger. Likevel kom det til opphetet debatt om alle sider av kvinnelig militærtjeneste.

Det viste seg at utvalgets kvinnelige medlemmer i liten grad hadde forankret sine synspunkter i de organisasjonene de representerte. Særlig problematisk ble det for Arbeiderpartiet, der mange nok fortsatt var pasifister og fredsaktivister, men også Nasjonalrådets representanter var i utakt med organisasjonene. Både Nasjonalrådet, Fredskvinnelaget, Oslo Venstrekvinnelag, Husmorlagsforbundet, Kvinnesaksforeningen og Husmorforbundet protesterte mot allmenn verneplikt for kvinner.

Militæret framstod i etterkrigsårene som langt mer likestillingsvennlig enn det sivile Norge, men det var ikke likestilling som sådan som var drivkraft.

Spørsmålet om kvinners plass i Forsvaret måtte løses raskt, fordi Forsvarsdepartementet planla å sende kvinner til tjeneste i Tyskland etter krigen. Planen møtte voldsom motstand og ble nærmest oppfattet som antifeministisk. Årsaken var at departementet i sin begrunnelse skrev at det ville redusere “faren” for at norske soldater innlot seg med tyske kvinner. Da soldatene attpåtil ble forsynt med kondomer, var det lett å beskylde Forsvaret for å drive fordekt bordellvirksomhet. IKFF kunne spille på flere strenger enn de rent antimilitaristiske og vant fram.

Det endte med at Stortinget i 1946/47 foreløpig satte ned foten for utvidelse av kvinnetjenestene i Forsvaret. På det tidspunktet betjente K-soldater 80 prosent av Hærens samband. I all hast måtte det omdisponeres og menn læres opp til blant annet sambandstjeneste i Tyskland.

Med Beredskapslovene i 1950 ble det likevel gitt adgang til å mobilisere kvinner til militære formål. Året etter ble Kvinners frivillige beredskap (KFB) dannet, en paraplyorganisasjon for de ti største kvinneorganisasjonene. Lottene var ikke blant dem, men både arbeiderkvinnebevegelsen og de borgerlige kvinneorganisasjonene var representert. Lottene fikk senere en representant i KFBs hovedkomite.

De neste årene avviste Stortinget flere forslag, fremmet gjennom Forsvaret, om å slippe kvinnene til. Bare et forslag om kvinneinspektører gikk gjennom. I 1954 ble det således oppnevnt en kvinneinspektør for hver våpengren, men kvinnene de skulle “inspisere” var få. Det ville inspektørene gjøre noe med og de ble iherdige pådrivere for likestilling i Forsvaret. Det var ikke gjort i en håndvending.

På bakgrunn av et stortingsvedtak i 1957 skulle kvinneinspektørene samordne og systematisere tjenesten for alle kvinner i Forsvaret. Særlig skulle de administrere den nye ordningen med villighetserklæringer, som ga både ansatte og reservepersonell (Lotter m. v.) mulighet til å binde seg til fremmøte ved mobilisering. De ville da få uniform og være sikret samme rettslige beskyttelse om militært personell. Også sykepleiere og fagutdannet sanitetspersonell kunne undertegne villighetserklæring.

Militæret framstod i etterkrigsårene som langt mer likestillingsvennlig enn det sivile Norge, men det var ikke likestilling som sådan som var drivkraft. Det var praktiske hensyn i forhold til Forsvarets personellsituasjon og effektivitet. Det skulle snart vise seg at motstanden mot en mer radikal likestilling mellom kjønnene var godt sementert også i Forsvaret.

 

Likestillingstanken vinner fram i Stortinget

I 1973 forelå det såkalte Nygaardsutvalgets innstilling om effektiv utnyttelse av kvinner til ikke-væpnet tjeneste. Som i 1946 bestod utvalget av representanter både for det militære og sivile samfunn. Utvalgets to kvinner var Trude Støve, leder i Norges Lotteforbund, og Elisabeth Sveri, Kvinneinspektør i Hæren. Sistnevnte var en iherdig advokat for militærkvinnenes sak. Hun tok dissens i flere saker og stod særlig i opposisjon til Støve og utvalgets leder og sekretær, som begge var militære.

Utvalgets mandat avspeilet Forsvarets behov, ikke ambisjoner om likestilling. Med økt likestillingsfokus i det sivile samfunn, var en bredere diskusjon likevel ikke til å unngå. Det kompliserte saken, som ikke kom videre fra departementet på noen år.

Kvinnene ble omtalt som arbeidskraftreserve.

Fagmilitære instanser uttrykte nå generell skepsis til økt integrering av kvinner i forsvaret, i motsetning til bestrebelsene like etter krigen. Offiserene pekte på kvinners svake fysikk og på praktiske vanskeligheter ved å integrere kvinnene i de stridende styrkene. Nå ble også økonomiske argumenter ført i marken mot kvinnene, blant annet på grunn av tilpasningsomkostninger på utstyrs- og forlegningssiden. Ønske om rasjonalisering og stillingsreduksjoner gjennom hele 70-tallet, talte heller ikke for flere kvinner i Forsvaret.

Skepsisen strakk seg dog ikke lenger enn rent praktiske behov tilsa. Rekrutteringsproblemer, særlig med hensyn til befal, ville gjøre seg gjeldende innen overskuelig fremtid, dersom ikke noe ble gjort. Her kunne kvinner komme til nytte. Kvinnene ble omtalt som arbeidskraftreserve.

Slike hensyn tok også Nygaardsutvalget, som ville likestille menn og kvinner ved utdanning og ansettelser i Forsvarets fredsorganisasjon til uvæpnet tjeneste i ikke-stridende stillinger. Felles opplæring foreslo de dog ikke og verneplikt for kvinner ble heller ikke anbefalt.

For den nye kvinnebevegelsen var antimilitarisme, nedrustning og fredsarbeid en del av kvinnekampen.

På Stortinget var holdninger til kvinner i militæret overveiende positive.  Det var nytt. Ikke slik at man ville innføre verneplikt for kvinner umiddelbart og det var også delte meninger om hvorvidt kvinner skulle integreres i stridende styrker, men likestillingsargumentene ble vektlagt. Bare ikke av dem som først og fremst utgjorde den nye kvinnebevegelsen, 70-tallsfeministene.

De politiske standpunktene vedrørende kvinner i Forsvaret fulgte i hovedsak de forsvarspolitiske standpunktene for øvrig. Det reiser spørsmålet om vikarierende motiver. Høyre for eksempel var påfallende likestillingsvennlig ved denne anledningen. Andre kunne beskylde de radikale feministene – på Stortinget representert ved SV – for å svikte kvinnekampen.

Slik så den nye kvinnebevegelsen det ikke, for dem var antimilitarisme, nedrustning og fredsarbeid en del av kvinnekampen. Torild Skard (SV) framholdt i stortingsdebatten at kvinner i militæret ikke fremmet likestillingen, ettersom kvinner stod for fødsler og barneoppdragelse, og for øvrig var ikke likestilling men kvinnefrigjøring målet.

Den slags feminisme hadde de fleste politikerne lite sans for. I 1976/77 ga Stortinget kvinner rett til på frivillig basis å tjenestegjøre i militære stillinger av ikke-stridende karakter i krig og fred. Ansettelse og status skulle ellers være som for menn. Dessuten fikk kvinner begrenset adgang til Forsvarets utdanninger og i 1979 ble de to første kvinnelige kadettene tatt opp på Hærens krigsskole.

 

Likestilling og nedbemanning

Nå åpnet mulighetene seg. De neste årene erobret kvinner skanse etter skanse i Forvaret. Midt på 80-tallet var det ikke mye igjen av det politiske opprøret på 1970-tallet. I en tid da kvinnekampen nærmest var ansett som vunnet og avsluttet, så vedtakene fra 1976/77 ufullstendige ut. Verneplikt var kontroversielt, men hvorfor skulle ikke kvinner kunne ta førstegangstjeneste og tjenestegjøre i stridende styrker på frivillig basis, hvis de for øvrig tilfredsstilte opptakskrav og kvalifikasjoner?

Denne tredje fasen, fra midten av 80-tallet er kjennetegnet ved kvinnesaksargumentasjon også ble gjort gjeldende innenfor de militære strukturene, åpenbart målbåret av de stadig flere militære kvinner, men også av menn. Samtidig begynte argumenter for at forsvaret – og forsvarsevnen – er tjent med likestilling og kvinner i alle posisjoner, å gjøre seg gjeldende.

I 1984 ble det innført frivillig verneplikt for kvinner. De tjenestegjorde sammen med mennene. Samme år ble alle Forsvarets utdanninger åpnet for kvinner, uten tallmessige begrensninger. I 1985 ble likestilling i Forsvaret, som bærende prisnipp, vedtatt.

Forsvaret var – og er – fortsatt en mannsbastion.

Hva sa kvinnene sjøl om livet i Forsvaret? Det later til at de har talt med to tunger. Utad, for eksempel i intervjuer, har gjennomgangstonen vært at de trives godt. Interne undersøkelser og rapporter til kvinneinspektørene, viser et annet bilde. Uviljen mot kvinnene var størst i Hæren.

I en slik situasjon er det lett å tenke seg at det var god bruk for kvinneinspektørene. Likevel økte presset mot dem, og flere ganger ble stillingene foreslått nedlagt. Det skjedde i likestillingens navn.

Ikke desto mindre, kvinneinspektørene stod for fall. I 1995–96 måtte de gi tapt, på et tidspunkt da likestillingskonsulenter var et selvfølgelig innslag i alle departement og etater. I stedet ble det opprettet en seksjon for familie og likestilling ved Forsvarets overkommando. I 1999 hadde den én stilling.

De formelle rettighetene førte ikke til likestilling i praksis. Forsvaret var – og er – fortsatt en mannsbastion. Offiserstaben er mannsdominert og svært få kvinner tjenestegjør i stridende enheter. Få kvinner søker en militær karriere, selv om rimelig mange tar utdanning på Forsvarets skoler.

Etter alt å dømme kan Forsvaret takke seg selv for det. Kvinnene har ikke akkurat blitt tatt i mot med åpne armer og en del forhold har vært dårlig tilrettelagt for blandede styrker. Men man kan nok også tenke seg at 90-tallets “frigjorte” kvinner ikke ivret etter å underlegge seg militære kommandostrukturer, som hovedsakelig utøves av menn.

 

Kjønnsnøytral verneplikt – en symbolsak?

I ett nytt årtusen inntok stadig flere unge venstreradikale feminister en annen holdning til kvinner i militæret enn 70-tallsfeministene hadde hatt. I en tid da likestilling var politisk korrekt, mente de fleste politiske ungdomspartiene at verneplikten var diskriminerende. Likerettsfeminismen ble tatt et skritt videre; med like rettigheter må det også følge like plikter, ble det hevdet. Verneplikten slik den var kunne dermed sies å diskriminere både menn og kvinner.

I moderpartiene satt standpunktet lenger inne, men så plutselig løsnet det. Våren 2013 ble kjønnsnøytral verneplikt, som en nettavis formulerte det ” …en vinnersak på landsmøte etter landsmøte denne våren med Sosialistisk Venstreparti (SV) som første parti ut og Fremskrittspartiet (Frp) som det siste.” Like før nytt stortingsvalg fattet Stortinget vedtaket, med støtte fra alle partiene unntatt KrF.

Om kvinners inntreden i Forsvaret i et større perspektiv bidrar til likestilling mellom kjønnene, kan diskuteres. På den andre siden kan mangel på likestilling i forsvaret ha negativ effekt på likestilling og kvinnefrigjøring i samfunnet for øvrig. Det har blant annet vært pekt på problemet med at unge menn i en påvirkelig og persondannende fase i livet, tilbringer et år i et sjåvinistisk og autoritært mannssamfunn.

For kvinner flest får vedtaket antakelig liten betydning. Forsvaret trenger i dag på langt nær alle de vernepliktige i førstegangstjenesten. I praksis blir alle som ikke er motivert sortert fra på sesjon. Militærtjenesten fremstår i dag som ganske frivillig for både menn og kvinner.

Spesielt velegnede kandidater vil selvsagt bli foretrukket. Velegnet for hva?

Soldatene håndplukkes. Folkeforsvaret er historie. Det er bekymringsfullt. Egenskaper som fysisk styrke og utholdenhet, er langt fra eneste krav til dagens soldater. Kanskje er holdninger til krigføring vel så viktig. Kan politiske sympatier komme til å spille en rolle?

For Forsvaret betyr den kvinnelige verneplikten at de får et større utbud av ungdommer å velge mellom. Spesielt velegnede kandidater vil selvsagt bli foretrukket. Velegnet for hva?

Per Sverre Opedal, tidligere generalmajor og sjef for Hæren, har hevdet at kvinnelige soldater er avgjørende på utenlandsoppdrag. Forventningene blant både nåværende og tidligere offiserer var at flere kvinner i Forsvaret ville gjøre Forsvaret bedre. Mer effektivt. Bedre til å møte utfordringene i en verden i endring.

Kvinnelig verneplikt er ingen symbolsak. Det er et effektivt skritt på veien mot et helt profesjonalisert Forsvar. På godt og vondt vil det antakelig også bidra til å bryte ned skillet mellom manns- og kvinnekultur i samfunnet for øvrig.

 

Konklusjon

Det er ingen grunn til å tro likestillinga i Forsvaret først og fremst skyldes hensynet til kvinners kamp for likestilling. Fra Forsvarets side har praktiske hensyn, som behov for egnet personell, alltid har veid tyngst. Så lenge det ble argumentert med Forsvarets behov, var det vanskelig å skape rom for kvinner i Forsvaret. Det endret seg med likestillingsambisjonene i det sivile. Det er fristende å tenke at de militære etter hvert tok likestillingsargumentene i bruk, mer eller mindre bevisst, for å vinne fram med krav om flere kvinner i Forsvaret.

De som måtte ha håpet at kvinnelig verneplikt ville gjøre Forsvaret mindre krigersk, har ingen grunn til å juble.

Det kravet er nå innfridd, og de første evalueringene er kommet. Vi merker oss at Forsvaret kan være fornøyd, forventningene om et bedre Forsvar later til å slå til. Ifølge Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI), har både samarbeidsevnen og den operative evnen blitt bedre med den kjønnsnøytrale verneplikten.

For feministiske fredsaktivister kan det være grunn til å reflektere over en annen erfaring. De kvinnene som hadde sterke “innrykkreaksjoner”, det vil si var mest negative i sitt første møte med tjenesten, er de som senere stortrives i Forsvaret. Det betyr vel at det, i løpet av kort tid, skjer noe med personlighetsutviklingen.

Da er det nærliggende å anta at kvinnene tilegner seg militære strukturer, snarere enn at de tilfører Forsvaret mer fredelige verdier. De som måtte ha håpet at kvinnelig verneplikt ville gjøre Forsvaret mindre krigersk, har ingen grunn til å juble.

Antakelig burde både kvinner og menn være mer opptatt av hva endringene i Forsvaret betyr for sikkerheten enn for likestillinga. Dersom opprustning i seg selv truer freden, er kjønnsnøytral verneplikt et skritt i feil retning.