«Fredsnasjonen» Norge vender ryggen til FN

Kjernefysisk nedrustning har vært en av det internasjonale samfunnets erklærte hovedprioriteringer siden 1946. Den første resolusjonen som noensinne ble vedtatt av FNs generalforsamling – resolusjon nummer 1 fra 24. januar 1946 – tar til orde for nettopp en verden uten atomvåpen.

Siden den gang har Generalforsamlingen og andre organer vedtatt en stri strøm resolusjoner, erklæringer og uttalelser om kjernefysisk nedrustning og ikke-spredning. Det finnes ikke noe tema FN har brukt mer tid og papir på. Og det er det god grunn til. Selv en «begrenset» atomkrig vil ha avskyelige, globale konsekvenser. En fullskala atomkrig vil utslette all menneskelig sivilisasjon, kanskje alt menneskeliv.

Sprengkraften til et gjennomsnittlig atomstridshode har gått kraftig opp.

Historien om kjernefysisk nedrustning fortelles gjerne med det totale antallet atomstridshoder i verden som referansepunkt. Kort fortalt går historien slik: Bernard Baruchs og Andrei Gromykos forsøk på å få til en avtale om kjernefysisk nedrustning og ikke-spredning etter krigen, strandet på grunn av manglende tillit mellom Øst og Vest. Resultatet ble et ellevilt kjernefysisk rustningskappløp mellom Sovjetunionen og USA: 5.000 stridshoder i 1955. 40.000 i 1965. 50.000 i 1975.

Men så, på et møte i Reykjavik i 1986, satte Reagan og Gorbatsjov i gang et ambisiøst nedrustningsprosjekt. Siden den gang har antallet atomstridshoder i verden sakte, men sikkert minket – fra 65.000 i 1985 til ca 15.000 i dag.

En annen foruroligende utvikling er at teknologiske nyvinninger har gjort atomvåpen mer presise.

Farten i nedrustningen har riktignok sakket noe i det siste. USA og Russland har ikke forhandlet om nedskjæringer siden den såkalte Ny START-avtalen kom på plass i 2010. Barack Obama, som fikk fredsprisen for sin nedrustningsretorikk i 2009, kjøpte de republikanske senatorenes støtte til Ny START med et løfte om å modernisere USAs atomvåpen til en verdi av omtrent seks norske statsbudsjett. De siste månedene har Trump, Putin og Kim Jong-un tilsynelatende forsøkt å overgå hverandre i kjernefysisk machoretorikk.

Den etablerte historien om kjernefysisk nedrustning tegner et delvis positivt bilde av utviklingen siden den kalde krigens slutt. Men bildet er skjevt. For vel så viktig som antallet atomstridshoder i verden – gitt at det fortsatt finnes nok atomvåpen til å utslette all sivilisasjon flere ganger – er antallet land med atomvåpen, atomvåpenstatenes politikk, stridshodenes sprengkraft og missilenes presisjon. I dag har ni land atomvåpen, mot seks i 1990 og to i 1950. Sprengkraften til et gjennomsnittlig atomstridshode har gått kraftig opp.

De største atomvåpenstatene forbeholder seg fortsatt retten til å bruke atomvåpen uavhengig av om de har blitt utsatt for noe angrep først. Ifølge forskerne Campbell Craig og Jan Ruzicka, var den kvantitative nedrustningen Russland og USA foretok i tiårene etter den kalde krigen hovedsakelig økonomisk motivert. Ingen av de fem faste medlemmene av FNs sikkerhetsråd har tatt reelle steg mot faktisk kjernefysisk nedrustning, hevder de. I Russlands nye militærdoktrine anbefales det til og med å ty til atomvåpnene så raskt som mulig i en konflikt – å «eskalere for å de-eskalere», kaller de det i Moskva.

I dette perspektivet kan boikotten beskrives som form for internasjonal «streikebryting».

En annen foruroligende utvikling er at teknologiske nyvinninger har gjort atomvåpen mer presise (dette gjelder for eksempel de amerikanske våpnene som lagres i Belgia, Italia, Nederland, Tyskland og Tyrkia), noe som igjen kan føre til at politikere har lettere for å bruke atomvåpen, frykter noen. Ifølge USAs tidligere forsvarsminister Bill Perry er sannsynligheten for en kjernefysisk katastrofe større i dag enn under den kalde krigen.

Det møysommelige diplomatiske arbeidet i FN og andre fora har med andre ord hatt liten effekt. I beste fall har arbeidet vært en brems på den negative utviklingen. Landene uten atomvåpen, med Norge som et av de mest aktive, har i tiår etter tiår forgjeves forsøkt å få atomvåpenstatene med på kompromisser og samarbeid. Papirmølla i FN har pumpet ut forsiktig formulerte resolusjoner i hundrevis.

Målet har tilsynelatende vært å godsnakke – eller kanskje å kjede – atomvåpenstatene til å gi fra seg våpnene sine. Det har åpenbart ikke fungert. Ledere i atomvåpenstatene hevder at det eksisterende juridiske rammeverket gir dem en «rett» til å besitte atomvåpen på ubestemt tid.

Forbudsforhandlingene som begynte i FN i slutten av mars er et uttrykk for et ønske blant et flertall av verdens stater om å sette skarpere lut til. Nok får være nok – nedrustningsdebatten trenger en ny start. Til tross for at ikke et eneste land med atomvåpen kommer til å skrive under et forbud på kort sikt, eller for den del å delta i forhandlingene, ønsker FN-flertallet å vedta en traktat som ubetinget forbyr kjernevåpen. I motsetning til Ikkespredningsavtalen av 1968, som tillater fem stater å besitte atomvåpen, vil forbudstraktaten signalisere at atomvåpen er uakseptable stridsmidler – uavhengig av hvem som besitter dem.

Forbudstilhengere som Sverige, Irland og Østerrike håper og tror at et forbud vil sette kraftigere press på atomvåpenstatene til å forhandle om nedrustning. Faktum er at per i dag ser både politikere og forsvarseksperter i samtlige atomvåpenstater kjernevåpen som grunnleggende legitime stridsmidler. Formålet med et forbud er å undergrave denne legitimiteten.

For et lite land som Norge er FN og folkeretten viktig.

Et mål med forbudstraktaten er også å få stater som Norge til å tenke grundigere gjennom sin rolle i den internasjonale nedrustningsbevegelsen. Norge tilhører nemlig en gruppe land som ofte snakker høyt og prektig om fred og nedrustning, men som samtidig gjør regning med bruk av atomvåpen som en del av sin forsvarsstrategi (i vårt tilfelle gjennom NATO). Når land som Norge nå boikotter forhandlingene, har de vist sine sanne ansikt, mener mange.

Atomvåpenstatenes representanter har motarbeidet forbudsprosessen helt siden den begynte. Til tross for at de står i sin fulle rett til ikke å underskrive avtalen, skjønte de tidlig at et forbud ville sette press på dem okke som. Under den blåblå regjeringens ledelse har også norsk UD aktivt motarbeidet forbudsprosessen. Utenriksminister Børge Brende gjorde Washington en stor tjeneste da han allerede i fjor høst, som første land i verden etter USA, erklærte at Norge ville boikotte forhandlingene.

Når også «fredsnasjonen» Norge viser langfingeren til FN, ser atomvåpenstatenes tilsvarende signal naturlig nok mindre ille ut. På denne måten er Norge med på å undergrave det diplomatiske presset forbudsforhandlingene er ment å skape. I dette perspektivet kan boikotten beskrives som form for internasjonal «streikebryting».

Brendes boikott av forbudsforhandlingene er uansvarlig.

Å offentlig boikotte FN-forhandlinger er noe helt nytt i norsk utenrikspolitisk historie. Ikke bare har Norge skrevet under og ratifisert alle folkerettslige våpenforbud som finnes – mot kjemivåpen, biologivåpen, klasevåpen og flere andre – Norge har gjennom flere tiår vært en tungvekter i nedrustningsdiplomatiet. Norge stiller alltid opp til multilaterale forhandlinger om internasjonal fred og sikkerhet.

På Arbeiderpartiets landsmøte nylig antydet nestleder Trond Giske at Ap vil «melde seg på» prosessen dersom partiet får regjeringsmakt til høsten. Det som nå har utviklet seg til en forbudsprosess, begynte faktisk med et initiativ den rødgrønne regjeringen tok i 2013. Flere NATO-land støttet initiativet den gangen.

Men delvis fordi den sittende regjeringen snudde fra aktiv støtte til aktiv motstand, har disse NATO-landene nå meldt seg ut (unntaket er Nederland, som deltar i forhandlingene). Amerikanerne har også sagt tydelig ifra om hva de mener om et forbud (spoiler alert: de er ikke særlig begeistret). Motstanden mot forbudsprosessen som etter hvert har bygget seg opp i NATO vil utvilsomt gjøre det ubehagelige for de rødgrønne å støtte et forbud. Men Norge er en selvstendig stat; de kan hvis de virkelig vil. Å delta i forhandlingene bør være et minimum.

For et lite land som Norge er FN og folkeretten viktig. Brendes boikott av forbudsforhandlingene er uansvarlig. Å delta i forhandlingene ville selvsagt ikke forplikte Norge til å skrive under på noe som helst. Men det ville i det minste signalisert god vilje og satt oss i stand til å påvirke. Forhandlingene vil berøre spørsmål av stor viktighet for Norge.

Verken Børge Brende eller Donald Trump kan stanse prosessen.

Forhandlerne vil for eksempel diskutere bestemmelser som vil avgjøre hvilke politiske endringer Norge og andre NATO-land eventuelt må gjøre for å kunne slutte seg til forbudstraktaten i fremtiden (f.eks. deltakelse i NATOs Nuclear Planning Group og øvelser med atomvåpen, støtte til militære doktriner som forutser bruk av atomvåpen, innvestering i selskaper som bygger atomvåpen).

Når UD ikke engang møter opp til forhandlingene eller forberedelsesmøter, vet ikke Brende engang hva han sier nei til.

Et forbud mot atomvåpen kan vedtas så tidlig som 7. juli i år. Verken Børge Brende eller Donald Trump kan stanse prosessen. Et forbud alene vil ikke kunne sørge for fysisk nedrustning. Men ved å sette atomvåpen i samme bås som kjemiske og biologiske våpen – som fundamentalt uakseptable våpen – vil forbudet gjøre fremtidig nedrustningsarbeid enklere. Forbudet gir debatten en ny start.