FOTO: Trygve Svensson

Landets beste på integrering?

Skal man lykkes med integrering må man jobbe helhetlig og systematisk, samtidig som man ser enkeltmennesket. Det har de skjønt i Gloppen kommune.

– Vi ønsker å ha innvandrere her. De er ressurser for kommunen vår og da må vi få de til å trives, sier ordfører Leidulv Gloppestad (SP).

Jeg møter ham og Faisal Mohamed Hilowle i Trivselsskogen, et nydelig naturområde noen hundre meter fra Sandane, sentrum i kommunen. Området er tilrettelagt for fysisk aktivitet, friluftsliv og turisme – og bygget på dugnad.

Like ovenfor trivselskogen ligger kjærlighetsskogen. «Her kan man få påfyll» sier ordføreren (Foto: Trygve Svensson)

For i Gloppen kommune, en liten bygd med 5800 innbyggere i Nordfjord i Sogn og Fjordane, er dugnadviljen høy – også når det gjelder integreringsarbeid.

– For noen år siden satte vi oss en ambisjon om å bli landets beste på integrering. Vi begynte med å sette arbeidet i system, og la det inn i alt kommunalt planverk; skole, oppvekst, idrett og kultur. Alle planene våre i dag omhandler og ivaretar integrering.

– Så skjønte vi at det var sentralt å få med næringslivet. Vi har jobbet langsiktig med lokale bedrifter, slik at innvandrerne i kommunen kan få prøve seg i arbeidslivet, sier Gloppestad.

For Hilowle, som kom fra Somalia til Norge for fire år siden, har måten Gloppen tok ham imot vært en god opplevelse:

– Dette er den beste plassen man kan bo! Jeg trives veldig godt her. Naturen er fantastisk og det er et veldig åpent samfunn, sier Hilowle.

– Skal vi som er innvandrere få jobb må vi også få erfaring, og i kommunen er det mange som vil hjelpe oss med det. Det syns jeg er veldig bra.

I sommer jobber Hilowle som renholder, men skal snart søke seg til fagutdanning som tannhelsesekretær, en utdanning som også er ledd i en bevisst strategi fra kommunen for å få innvandrere i arbeid.

– Da er jeg sikret å få jobb, og det er viktig for meg, sier han optimistisk.

Nå spres det som har fått navnet «Gloppenmodellen» til andre deler av landet.

Gloppenmodellen

I 2013 igangsatte nemlig Gloppen, i samarbeid med Nav, Sogn og Fjordane fylkeskommune og Firda videregående skole opp en klasse i helsefagarbeid for minoritetsspråklige arbeidssøkere.

– Det startet med å gi ni personer helsefaglig utdanning, noen av disse kunne ikke engang lese og skrive når de begynte. Etter tre år hadde alle ni bestått eksamen og fagbrev, sier den stolte ordføreren.

Programmet har utvilsomt vært en stor suksess. Til forskjell fra vanlig helsefag, som begynner med to år på skolebenken, har disse elevene praksis fra første dag. Etter fire år hadde bare to av over 40 elever sluttet, og programmet utdanner nå helsefagarbeidere for hele fylket.

Nå er det vellykkede programmet utvidet til å inkludere utdanning til tannhelsesekretær, og det jobbes med å få i gang enda en utdanning i samarbeid med næringslivet.

I fjor kom Kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner (H) på besøk til kommunen for å lære, og nå spres det som har fått navnet «Gloppenmodellen» til andre deler av landet.

Vi må glemme resultatstyringen de første årene, og først og fremst styre etter det den enkelte trenger – ikke det Stortinget forteller oss.

Språk viktig

Språk er kanskje den viktigste nøkkelen til integrering. I Gloppen er det nynorsk som er hovedmål, så da må også innvandrerne lære nynorsk.

– Da er jeg sikret å få jobb, og det er viktig for meg, sier han optimistisk.

– Det er nok litt strevsomt for den som kommer fra et asylmottak et annet sted i landet og har lært bokmål, men det er nå en gang nynorsk vi snakker her, så da er det greit å få det på plass med en gang, sier ordføreren.

– Hva syns du om det, da spør jeg Hilowle og legger til; Det er nok ikke alle nordmenn engang som ville akseptert det. 

– Det går helt fint, sier Hilowle uten en mine – på klingende nordfjordsdialekt selvfølgelig.

Mål og resultatstyring sekundært

I Gloppen har de også gjort noe som kanskje er litt utenfor normalen. De har valgt å se bort ifra et overdrevet fokus på mål- og resultatstyring. For selv om det slik at det er fullført videregående skole eller jobb som ser best ut på statistikken, bruker Gloppen kommune mye ressurser på å kartlegge behov først. Ser de at en nyankommen innvandrer først og fremst trenger grunnskoleutdanning, så gir de dette først.

– Vi er opptatt av to ting: det skal være meningsfylt å bo i Gloppen, og du skal ha et meningsfylt utgangspunkt når du er ferdig med introduksjonsprogrammet. Da må vi gi den riktige basen for å lykkes videre, ikke gjøre det som pynter på statistikken, sier Gloppestad.

– Noe målstyring må det jo være. Spørsmålet er hva man måler? Vi må glemme resultatstyringen de første årene, og først og fremst styre etter det den enkelte trenger – ikke det Stortinget forteller oss. Da representanter fra kommunal- og forvaltningskomiteen var på besøk nylig, noterte spesielt representantene fra Høyre og Frp flittig, da jeg poengterte dette, smiler Senterparti-ordføreren.

Over tid har metoden gitt resultater, og kommunen ligger nå langt over gjennomsnittet for vellykket integrering. Mange av innvandrerne velger å bli boende i Gloppen, får jobb og blir en del av lokalsamfunnet.

Det skal være meningsfylt å bo i Gloppen, og du skal ha et meningsfylt utgangspunkt når du er ferdig med introduksjonsprogrammet, sier Gloppens Senterparti-ordfører (Foto: Trygve Svensson)

Det er lettere å bli integrert i det norske samfunnet når du bor på en liten plass. Oslo er faktisk det siste stedet i Norge jeg vil bo!

Støtte i forskningen

At man lykkes bedre med integrering på små plasser, bekreftet også av forskning. En større studie fra Oslo Met viser at mindre kommuner er dyktigere på integrering enn større kommuner. Å bli en del av et lokalsamfunn og få kontakt med de som bor der, trekkes fram som spesielt viktig.  I mindre kommuner er det mindre segregering og innvandrere kommer lettere i kontakt med de som bor på stedet gjennom skole, idrett og jobb. Slik er det også i Gloppen.

Vi ser spesielt at skole og barnehage er viktige treffpunkt. For barna er det selvfølgelig fint å møtes på tvers av bakgrunn, kultur og språk, men det er også en plass hvor foreldrene møtes. Så sees de kanskje igjen på butikken senere, og sier hei. Det er sånn det begynner, sier Gloppestad.

Dette er Hilowle enig i:

– Det er lettere å bli integrert i det norske samfunnet når du bor på en liten plass. Oslo er faktisk det siste stedet i Norge jeg vil bo!

Senterpartiordføreren nikker anerkjennende før han avslutter:

– Vi må vi slutte å se på innvandrere som et problem, men heller forstå hvilken ressurs de er for oss. I Norge er det eneste som minner om svenske tilstander når nordmenn drar til Svinesund for å handle flesk!