Måtte Jerusalem alltid være åpen for jøder, kristne og muslimer

Etter å ha besøkt Abrahams gravsted og Makpelahulen i Hebron på Vestbredden, som er en kombinert synagoge og moské, tar jeg turen via Ramallah til Jerusalem, den helligste byen for jøder og kristne, og den tredje helligste for muslimene. Det er et perfekt utgangspunkt for å forstå historien til de tre abrahamittiske religionene. Jødedommen, kristendommen og islam har et felles opphav: Abraham, faren til Isak og Ismael, var en av verdens første monoteister. Jødene regner ham som stamfaren sin.

På vei til Jerusalem må jeg forbi flere kontrollposter, og da vi nærmer oss inngangen til gamlebyen, forteller taxisjåføren at han ikke får lov til å kjøre videre.

Det var han som først inngikk en pakt mellom Gud og det jødiske folket. Ifølge Bibelen skal dette ha skjedd rundt 1800 år før Kristus. Pakten sa at Abrahams slekt er Guds folk. Guden (Jahve) forsikret Abraham om at området som i grove trekk utgjør dagens Palestina (Kanaan) ville bli gitt til ham og hans etterkommere. Pakten skulle føres videre gjennom den ennå ufødte sønnen Isak. Den andre sønnen, Ismael, regnes som arabernes stamfar. I islam er Abraham en av profetene. Han er nevnt hele 75 ganger ved navn i Koranen, og et sted omtales han som Guds «venn».

På vei til Jerusalem må jeg forbi flere kontrollposter, og da vi nærmer oss inngangen til gamlebyen, forteller taxisjåføren at han ikke får lov til å kjøre videre: «Du må gå forbi denne kontrollposten. Det finnes nye taxier på den andre siden.» Jeg spør ham om hvordan det føles å ikke kunne kjøre videre. Han svarer at det er svært frustrerende å kunne se al-Aqsa-moskeen, men aldri få lov til å be i den. «Folk fra hele verden kommer for å se moskeen, mens jeg som bor bare en halvtime unna, ikke kan det», sukker han.

Den 30 meter høye, forgylte kuppelen over Klippedomen, et ikon jeg har sett mange ganger på nyhetene, dominerer horisonten over gamlebyen i Jerusalem. Jeg har hele tiden trodd at Klippedomen er identisk med al-Aqsa-moskeen, men det er ingen bønneaktivitet under selve domen. Den ser ut som en moské uten minaret, og den er en helligdom, en minnebygning opprettet i perioden 687–691 på stedet der profeten Muhammed, ifølge tradisjonen, påbegynte sin himmelfart, men den fungerer ikke som gudshus.

Fortellingen om Muhammeds himmelfart kalles den nattlige reisen. Muhammed skal ha vært i moskeen i Mekka da engelen Gabriel kom til ham. Muhammed ble instruert til å ta en kveldstur til et sted langt borte. Dette stedet nevnes ikke spesifikt i Koranen, men ifølge muslimsk tradisjon er det snakk om Jerusalem. Muhammed red på en buraq, et bevinget fabeldyr som enkelte profeter skal ha brukt når de måtte tilbakelegge store avstander. Muhammed kom slik på kort tid hele veien fra Mekka til Tempelhøyden og det som kalles Den fjerneste moskeen (Masjid al-Aqsa). Mens han var der, fikk Muhammed møtte Abraham, Moses, Jesus og andre profeter som hadde kommet før ham, og Muhammed ledet disse i bønn. Fra en stein på Tempelhøyden steg han så opp i himmelen via en himmelsk stige. Denne delen av reisen kalles for miraj, det arabiske ordet for stige.

Jeg sier at jeg er muslim, men soldaten tviler.

Bare seks år etter Muhammeds død, nærmere bestemt i 638, inntok kalif Umar Jerusalem, som den gang var kontrollert av bysantinerne. Bare 30 år senere foretok kalif Abdul al-Malik noe så kontroversielt som å bygge Klippedomen på Tempelhøyden, der jødene hadde sitt tempel. Han gjorde den til en av muslimenes helligste steder. Han ville bygge et majestetisk sted for muslimske pilegrimer, akkurat som jødene og de kristne hadde gjort. Bysantinske arkitekter ble brukt til å bygge Klippedomen. Den ble inspirert av andre religiøse bygg i Jerusalem og har inspirert mange moskeer rundt om i verden i ettertiden.

Under Klippedomen finner vi, ifølge jødedommen, det helligste stedet av alle for jøder, selve «hjertet» i deres religion. Steinen innenfor «moskeen» blir av noen antatt å være stedet der Abraham ble utfordret til å ofre sønnen Isak til Gud, men denne forestillingen er ikke så utbredt.

Al-Aqsa-moskeen, som ligger rett ved siden av, er stedet der muslimer ber i dag. Moskeen har plass til så mange som 5000.

Det var nok noe med stressnivået der jeg sto ansikt til ansikt med en soldat.

Mitt besøk sammenfaller med fastemåneden ramadan, en bønnehøytid. Derfor er moskeen antakelig stappfull. Dit skal jeg, sier jeg til meg selv, men jeg kommer aldri så langt. En israelsk soldat med maskingevær stopper meg og spør om legitimasjon. Jeg viser ham mitt norske pass. Han forteller at moskeen kun er åpen for muslimer som skal be og ikke for turister under ramadan. Jeg sier at jeg er muslim, men soldaten tviler: «Virkelig? Da må du bevise det. Kan du resitere al-Fatiha for meg?» spør han.

Al-Fatiha er navnet på Koranens første sure. Den spiller en sentral plass i den rituelle bønnen (salah). Muslimer som ber fem ganger om dagen resiterer denne suren på arabisk 17 ganger daglig. Da er det er ikke rart at den israelske soldaten bruker nettopp al-Fatiah som en test. Jeg tar utfordringen på strak arm: «Bismillaah ar-Rahman ar-Raheem. Al hamdu lillaahi rabbil ‘alameen. Ar-Rahman ar-Raheem. Maaliki yaumid Deen …» Plutselig stopper jeg opp. Det er lenge siden sist jeg har bedt, så resten av ordene dukker ikke opp i hukommelsen. Jeg sier det som det er til soldaten, men han bare ler: «Du er ingen muslim – alle muslimer kan resitere al-Fatiha.»

Jeg fikk med andre ord ikke besøke al-Aqsa-moskeen. For taxi- sjåføren på Vestbredden var det forbudt. Jeg besto ikke testen. Det var frustrerende siden jeg hadde kommet helt til Jerusalem og bare befant meg noen meter unna denne helligdommen. Det var også frustrerende med tanke på at jeg har resitert al-Fatiha i mange år. Da jeg selv var praktiserende muslim, gjentok også jeg dette verset mange ganger hver dag.

Man kan lure på hvem de er, de som har vakt Guds vrede og de som har valgt den falske vei.

Det var nok noe med stressnivået der jeg sto ansikt til ansikt med en soldat. Senere fortalte jeg historien til en lokal palestiner. Han syntes synd på meg. Jeg ba ham høre på og hjelpe meg, slik at jeg fikk resitert hele suren. Da det ikke gjaldt, klarte jeg det selvfølgelig … På norsk lyder verset slik:

Lovet være Gud, all verdens Herre,
Ham, den Barmhjertelige, den Nåderike,
Ham, Herren over Dommens dag.
Deg tilber vi, hos Deg søker vi hjelp.
Led oss på den rette vei!
Deres vei som Du har beredt med glede,
Ikke deres, som har vakt Din vrede,
Eller deres, som har valgt den falske vei. Amen.

Suren er enkel og handler om hengivenhet, om bønn og om å bli veiledet av Gud. Man kan lure på hvem de er, de som har vakt Guds vrede og de som har valgt den falske vei. Det er disse to kategoriene av villedede folk det blir referert til i suren. De to beskrives ikke nærmere, noe som åpner for ulike tolkninger. En ganske utbredt tolkning finner vi i The Quran: An Encyclopedia, der 43 muslimske lærde er blant forfatterne. I dette leksikonverket heter det at profeten Muhammed skal ha tolket den første gruppen (den som har vakt vrede) som jøder, mens den andre (som har valgt den falske vei) skal være de kristne. Det finnes også tolkninger som sier at det ikke refereres til noen spesielle religiøse grupper.

Det føles litt rart å se mennesker be foran en mur på denne måten.

Islam er sterkt påvirket av jødedommen og kristendommen. Ettersom islam er en yngre religion, er det likevel logisk at den anser jøder og kristne som villedede. Ellers hadde det jo ikke gitt mening å introdusere en ny religion. Samtidig har jøder og kristne en spesiell plass i islam som «bokens folk», en frase som ofte brukes i Koranen og som vektlegger fellesskapet til de tre monoteistiske religionene.

(….)

Etter det mislykkede forsøket på å gå inn i Klippedomen og al-Aqsa-moskeen, ruslet jeg videre til den jødiske Klagemuren. Gatene var fulle av religiøse mennesker og pilegrimer, men også mange turister, som meg, som hadde kommet for å se noen av verdens helligste steder.

Jerusalem er omringet av tykke murer som ble reist for å beskytte byen mot erobrere. Da jeg gikk gjennom en av portene i muren, tenkte jeg på den historien som disse murene bærer. I mer enn tre tusen år har Jerusalem vært et historisk sentrum, sett med vestlige øyne. Og i mer enn tre tusen år har byen vært omstridt. Jerusalem er blitt erobret over 40 ganger – og ødelagt 18 ganger. Byen er ikke mindre omstridt i dag. Tilstedeværelsen av soldater med maskingeværer sier sitt. Jeg tenkte at hvert skritt i disse bakgatene blir overvåket, og at kameraene som er installert for å beskytte byen mot terrorangrep, fanger opp hver bevegelse.

Den gamle muren har totalt tolv porter, hver av dem har sin egen historie. Møkkaporten fører deg til det jødiske kvarteret og Klagemuren. Porten har fått dette navnet fordi den ledet ned til Gehenna, som i vanlige bibeloversettelser forstås som «helvete».

Her var det ingen soldat som testet mine kunnskaper, men siden Klagemuren fungerer som en synagoge, måtte jeg dekke hodet med noe. Dermed kjøpte jeg en jødisk kippa og beveget meg mot muren med respekt og nysgjerrighet. Jøder fra Israel og hele verden kommer hit for å be til Gud. Mennene står på venstre side av en skillevegg, kvinnene på høyre.

Moses er en viktig profet også i islam.

Det føles litt rart å se mennesker be foran en mur på denne måten. Den spesielle betydningen dette stedet har i jødedommen, skyldes at muren er det eneste som er igjen av det jødiske tempelet som en gang tronet på Tempelhøyden. Her sørger man over tapet av tempelet og det som etter tradisjonen var et mektig imperium fra kong Davids og Salomons tid. Her sørger man over alle lidelsene jødene er blitt usatt for, helt fra antikken til holocaust under andre verdenskrig. Kanskje ber noen også om at fortidens storhetstid kommer tilbake? Det er en gammel tradisjon å skrive en bønn på et stykke papir som dyttes inn mellom de gamle steinene i muren.

I nesten to tusen år har jødene dyrket denne muren som det helligste av alt. Jerusalem ble hebraisk 1000 år f.Kr. da kong David erobret byen. Murene var ugjennomtrengelige, men han brukte de hemmelige vanntunnelene inn til byen. Med seg hadde han Paktens ark, en trekiste som inneholdt tavlene med de ti bud som Moses mottok i ørkenen under utreisen fra Egypt, en eksodus som ifølge tradisjonen skulle lede jødene til Det lovede land. Det første budet formulerer doktrinen om tilbedelse av én Gud så tydelig som det kan bli: «Du skal ikke ha andre guder enn meg.»

Moses er en viktig profet også i islam. Hans navn nevnes hele 502 ganger i Koranen. Der beskrives han som en av profetene som var Guds budbringer til sitt folk. Mens Bibelen vektlegger Moses’ rolle som jødenes redningsmann, vektlegger Koranen hans forhold til Gud.

Jerusalem som hellig by tiltrekker seg også mange kristne pilegrimer.

Moses dør før han rekker å ta med seg jødene til det lovede landet i Palestina, men arken med de ti budene kom frem. Davids sønn, Salomon, bygde «Guds hus» i Jerusalem der han plasserte arken. Etter Salomons tid ble jødene splittet og riket delt i to stater: Israel i nord og Judea i sør. Så ble området tatt av assyrere og babylonere. Det som etter tradisjonen skulle være et usedvanlig vakkert tempel ble ødelagt i 586 før Kristus. 20 år før Jesus ble født ble det gjenoppbygd av Herodes, men 90 år senere ble det nok en gang brent og revet av romerne.

Romerne ødela gudshuset på Tempelhøyden, men minnet om tempelet lever fremdeles. Jødene tror at en messias en dag skal komme, gjenoppbygge tempelet, skape et gjenforent kongerike for jødene og fred i verden. Han skal komme gjennom Den gylne porten, en av de tolv portene inn til Jerusalem og den mest majestetiske av dem alle, som fører direkte til Tempelhøyden. Det var den porten muslimene brukte da de inntok byen på 600-tallet. De muret den igjen for å beskytte Klippedomen og al-Aqsa-moskeen. Den gylne porten er i dag stengt.

Det er et sted mellom 14 og 17 millioner mennesker i verden som ser på seg selv som jøder. Til tross for den beskjedne utbredelsen spiller jødedommen en stor rolle globalt fordi den er opphavet til både kristendommen og islam – de to største religionene i verden.

Jerusalem som hellig by tiltrekker seg også mange kristne pilegrimer. Jeg var i kirken i Betlehem – stedet der Jesus skal ha vært født. Den ble bevoktet av muslimske palestinere. Det var et rolig sted uten stor pågang av pilegrimer eller turister. De reiser heller til Jerusalem der Jesus opplevde noen av de mest dramatiske hendelsene i sitt liv, der han ble korsfestet, døde og, ifølge Det nye testamentet, gjenoppsto.

Det Konstantin var for kristendommen, var kalifen Umar for islam.

På Via Dolorosa (Smertens vei) ser jeg kristne pilegrimer gå i Jesu fotspor. Her er det 14 stasjoner som viser hva han måtte gjennom før han til slutt ble korsfestet av romerne. På første stasjon blir Jesus dømt til døden. På fjerde stasjon møter han moren sin. På tiende stasjon blir han avkledd. På tolvte stasjon dør han på korset. På fjortende stasjon blir han gravlagt. Via Dolorosa fører deg med andre ord til Den hellige gravs kirke, som er en av de eldste gjenværende bygningene i Jerusalem. (…)

I Romerriket var de kristne en forfulgt minoritet i over 300 år, men alt endret seg da Konstantin den store legaliserte kristendommen i år 313. Én fortelling beretter at Konstantin selv ble døpt året før og slik ble historiens første kristne keiser.

Om dette stemmer, eller om han først lot seg døpe på dødsleiet, er ikke sikkert, men kristendommen fikk sitt gjennombrudd med Konstantin. Han beordret også byggingen av Den hellige gravs kirke i Jerusalem. Kristendommen var for første gang tatt inn i varmen, og selv om det var en broket vei fremover, med etterfølgende keisere som ikke var like vennlig innstilt, fortsatte den å vokse. I 393 var kristendommen blitt Romerrikets statsreligion og en verdensreligion.

(…)

Det Konstantin var for kristendommen, var kalifen Umar for islam. Han fungerte som kalif i perioden 634–644. Det er med ham den arabiske ekspansjonen starter for alvor, og med det også spredning av islam utover de arabiske stammene. Bare seks år etter Muhammeds død i 632 inntok muslimene Jerusalem, og siden den gang har muslimene utformet denne gamle byens karakter.

Islams tilstedeværelse skulle markeres med Klippedomen og al-Aqsa-moskeen. I mer enn 450 år var Jerusalem i hendene til ulike muslimske dynastier. Islams først kalif etter Muhammeds død var Abu Bakr. Han skal ha gitt beskjed til de muslimske krigerne om å bevare og ikke ødelegge. Umar gjorde nettopp det da han inntok Jerusalem.

Ved inngangen til Kalif Umars moské i Jerusalem, som ligger rett ved siden av Den hellige gravs kirke, har de hengt det som skal være en kopi av Umars pakt som garanterer rettighetene til kristne og jøder i byen. Det foreligger ulike utgaver av denne pakten, og innholdet er omdiskutert, men i muslimenes selvforståelse viser pakten den tolerante holdningen islam hadde til andre religiøse grupper i Jerusalem. Umar garanterte for beskyttelse av deres hellige steder og deres rettigheter.

Etterdønningene av korstogene ser vi den dag i dag.

Problemet som snart oppsto, det vil si nærmere år 1000, var at kristne pilegrimer på vei fra Europa til Jerusalem ofte ble plyndret og trakassert. Tempelridderordenen organiserte seg for å beskytte pilegrimene. Så viktig var Jerusalem at kristne med paven i spissen kjempet flere kriger for å gjøre det mulig for pilegrimer å besøke sine hellige steder. Jerusalem ble flere ganger tatt av kristne korsfarere og holdt i korte perioder, så gjenerobret av muslimer og holdt i 600 år etter det igjen.

Da korsfarerne inntok byen, slaktet de nesten alle muslimer og jøder som var der. Klippedomen ble gjort kristen og kalt for Salomons tempel av tempelridderne. Da den berømte muslimske hærføreren Saladin tok over, begynte jødene å komme tilbake til Jerusalem. Saladin gjorde igjen Jerusalem til en åpen by. Det burde altså ikke ha vært nødvendig med nye korstog, men korstogene fortsatte.

Etterdønningene av korstogene ser vi den dag i dag. Muslimene ble mer negativt innstilt overfor kristne. (…)

Da jeg sto foran Klagemuren, skrev jeg mitt ønske på en papirlapp som jeg satte mellom de tykke, gamle steinene i muren.

Selv om det har vært konflikter og spenninger mellom de tre abrahamittiske religionene, har det også vært lange perioder med fred og sameksistens. Dessuten har vi en felles sivilisatorisk arv fra Jerusalem. Disse tre store religionene og kulturene har gjennom historien møtt hverandre, blandet seg med hverandre og påvirket hverandre på forskjellige måter. Selv om møtene periodevis har vært konfliktfylte, har de i hovedsak vært fruktbare. De tre abrahamittiske religionene har hentet impulser fra hverandre som har ført til nytenkning og innovasjon: alt fra språklige nyvinninger og kulturelle praksiser til oppfinnelser og arkitektur.

Da jeg sto foran Klagemuren, skrev jeg mitt ønske på en papirlapp som jeg satte mellom de tykke, gamle steinene i muren. Jeg skrev: Måtte bokens folk leve i fred sammen, og måtte Jerusalem alltid være åpen for jøder, kristne og muslimer.

(Teksten er et bearbeidet utdrag fra boka “Frihetskampen i islam” (2019), utgitt på forlaget Res Publica. Forlaget og Agenda Magasin er del av samme selskap.)