Dette må du følge med på i Europa-valget

Velgere på tvers av Europa er på vei til valgurnene for å velge 751 medlemmer til Europaparlamentet fra 28 forskjellige medlemsland med til sammen 512 millioner innbyggere. 2019-valget er et valg i mammutformat med store konsekvenser for Europas innbyggere og for EUs globale rolle. Her er fem ting å se etter som kan forme Europas og verdens framtid.

Vil populistene vokse?

Populistisk vekst er del av den politiske virkeligheten verden over. Europa har gått fra globaliseringsvennlige partier til populistiske tilbakeslag mange ganger de siste årene. Det samme gjelder i Nord-Amerika, Asia og Afrika. De populistiske bevegelsene i Europa i dag er enten nasjonalt orienterte (protesterer mot viktige nasjonale vedtak, som de gule vestene i Frankrike) eller internasjonale (fokusert på EU som sådan, eller migrasjon og globalisering).

Italias Matteo Salvini leder en populistisk allianse i valget

2019-valget er en mulighet for populistiske bevegelser i Europa til å vinne mark internasjonalt. Blant de mest sannsynlige populistpartiene til å vinne nye seter i parlamentet er Nigel Farages Brexit-parti i Storbritannia, Marine le Pens re-brandede Nasjonal Samling fra Frankrike og Matteo Salvinis Lega fra Italia.

Ytre høyre-partiet Alternativ for Tyskland er nå det største opposisjonspartiet i landet, men er ikke forventet å gjøre det stort på europeisk plan. Det er heller ikke det østerrikske Frihetspartiet. I Ungarn kan sentrum-høyre-partiet Fidesz tenkes å vinne seter, derimot. Polen blir vitne til slaget mellom pro-EU-grupper som Den europeiske koalisjonen på den ene siden, og regjeringspartiet Lov og rettferdighet på den andre – som står for en konservativ visjon om et «kristent» Europa med uavhengige stater.

Hvordan vil parlamentet organisere seg?

Når valget er over må populistiske partier (enten om de lener mot høyre eller venstre) bestemme seg for hvilken av de åtte EU-partiene i parlamentet de vil bli med i – eller om de vil forbli uavhengige. Dette kan få store konsekvenser for hvordan parlamentet opererer.

Grovt sett kan de velge å enten spille med på notene eller å tråkke på bremsen. I en bredere koalisjon kan de prioritere et nøkkelområde for partiet (for eksempel euro-motstand, migrasjonsbegrensning eller utenrikspolitikk), og bygge konsensus med partier til venstre og høyre. Alternativt kan de nekte å samarbeide, og stemme nei til lovforslag i parlamentet, og slik forsinke avgjørelsene. Siden populistiske partier har særegne krav på sentrale EU-spørsmål (inkludert utenrikspolitikk), vil andelen velgere de har i ryggen være en nøkkel.

Hvis sentrum-høyre vinner flere seter, vil parlamentets største parti – Det europeiske folkepartiet (EPP) – få større mulighet til å øve innflytelse i parlamentet i neste periode, med flere toppjobber og flere gjennomslag. Men hvis sentrum-høyre og populistene underpresterer, vil sosialdemokratene i S&D få et løft, og da blir det tøffere for EPP på sentrum-høyre.

Kan grønne partier sette agendaen?

Sentrumspartier er viktige, men å trekke fram de grønne spesielt er viktig i EU-valget. Både i Storbritannia og i resten av Europa forsøker grønne partier å hente stemmer fra de som ikke er komfortabel med simplistisk ytre høyre- eller ytre venstre-retorikk. Styrken deres er å gå forbi mye av den binære «oss mot dem»-dynamikken gjennom å stå for et spørsmål de fleste er enige om: at klimaendringene må løses.

Europaparlamentet har ikke én, men to grønne partigrupper, og begge ligger an til å vokse. Velger de å jobbe sammen, i tillegg til å dra andre i sin retning på nøkkelspørsmål, kan det styrke Europaparlamentet som premissleverandør i klimadebatten, i tillegg til å styrke parlamentets evne til å lage ny klima-lovgivning sammen med EU-kommisjonen. Dette vil i neste omgang gjøre at EU drar ytterligere fra klimaskeptiske stater som Brasil og USA i klimainnsatsen.

Hvis de grønne vokser fram som et saksorientert «lim» i parlamentet, som skaper enighet mellom andre, mindre enhetlige partigrupper, så kan klimasaken få større betydning internasjonalt.

Vil Storbritannia gå inn for Brexit på nytt?

Det har gått flere år siden Storbritannias Brexit-avstemning, men den britiske regjeringen har fremdeles ikke klart å produsere en avtale alle kan enes om, og den fastlåste situasjonen virker nærmest uløselig. I dette vakuumet har det oppstått en mulighet til å gi de etablerte partiene en smekk. For noen gir Brexit-partiet en rensende utblåsning med følgende beskjed: Hvis du fortsatt vil stikke, stem på oss og vi sørger for at beskjeden blir hørt. Det kan være tilfellet, men europaparlamentarikere kan ikke levere Brexit fra sin posisjon i Europaparlamentet.

Remain-partier er mer fragmenterte, men er fortsatt til sammen omtrent like store som Brexit-koalisjonen.

Hvem vil parlamentet velge til å lede EU?

Europaparlamentet har vunnet makt, synlighet og omdømme siden det første valget i 1979. Det er en kraft å regne med. Det lager lovgivning sammen med EU-kommisjonen, og etterser lovgivning innen handel, utenrikspolitikk og klima, for å nevne noe. Parlamentet kontrollerer også EU-budsjettet.

Parlamentet er i tillegg sentralt i å velge personer til toppjobbene i EU-kommisjonen. De største Europaparlamentspartiet får velge sin foretrukne kandidat til blant annet EU-kommisjonspresident, som Det europeiske råd, som består av statslederne i EU-landene, så skal godkjenne. Det er per nå seks hovedkandidater (eller spitzenkandidaten) fra de åtte parlamentspartiene.

Personene som får disse stillingene vil uten tvil bli helt sentrale i de pågående og framtidige Brexit-forhandlinger. De og parlamentsmedlemmene skal sammen gå inn for en felles EU-strategi som legger føringer for bilaterale samarbeid mellom land, som det fransk-tyske samarbeidet, og regional balanse, fra Baltikum til Balkan. Den vil også legge føringer for relasjonene til handelspartnere som Canada, Kina og USA, på vanskelige områder som handel, statsstøtteregler og konkurranse.

Hvorvidt dette programmet vil balansere hensyn til europeisk integrering og populisme gjenstår å se. Utfallet av EU-valget vil gi oss et første hint.

Denne artikkelen har også stått på trykk i The Conversation, og er republisert her under en cc-lisens. Oversatt fra engelsk av Axel Fjeldavli.

Hør også Kjerstin Aukrust i podcasten Noen har snakket sammen om Europa-valget sett fra Frankrike: