Kvinner som forsvinner

Migrasjon er temaet for Kjønnsavdelingens episode fem. Podkasten, som er laget av Agenda Magasin og Kilden kjønnsforskning.no, får i denne episoden blant annet besøk av Leila Langdalen fra ROSA-prosjektet. ROSA bistår ofre for menneskehandel, med trygg bolig og oppfølging. Langdalen forteller i episoden at hvis man blir identifisert som et offer for menneskehandel, utløses en rekke rettigheter. Likevel er hun bekymra for rettssikkerheten til disse kvinnene. Spesielt bekymra er hun for den største gruppen i ROSA-prosjektet – unge kvinner fra Nigeria.

Av de 40 kvinnene som ble bistått av ROSA-prosjektet i 2016, var 21 av dem fra Nigeria. Alle har kommet til Norge som ofre for menneskehandel i prostitusjon. Leila Langdalen omtaler disse kvinnenes framtid som “håpløs”. De aller fleste vil ikke få opphold i Norge.

Langdalen forklarer at det er mange grunner til at de nigerianske kvinnene står i en særskilt dårlig posisjon. De fleste av dem er foreldreløse, fattige, unge og sårbare når de drar til storbyen for å skaffe jobb, og blir fanget opp av menneskehandlere. De blir utsatt for trusler og vold, og ofte i en alder av 15 – 16 år blir de sendt til land som Italia og Spania, og tvunget ut i prostitusjon. Når de kommer til Norge har de kanskje måtte lyve flere ganger til politiet om hvem de er, hva de gjør og om bakmennene. Kvinnene er skeptiske til politi og myndigheter, for de vet at familien hjemme i Nigeria ikke er trygge om bakmennene finner ut at de har tystet.

For de som som tar i mot hjelpetilbud og gjør det de kan i forhold til anmeldelse, burde terskelen for å få innvilget opphold bli lavere.

De vet også at om de går til politiet i Norge, vil de mest sannsynlig bli sendt ut av landet. Sjeldent kommer saker som omhandler nigerianske ofre for menneskehandel opp for norske domstoler. Langdalen forklarer at det er saker som er svært vanskelige å etterforske, da bakmennene sjeldent befinner seg i Norge. De bruker ofte fiktive navn, og er så og si umulige å spore opp. Kvinnene vet alt dette. De vet at det er håpløst. Derfor er det få som velger å anmelde.

Når Leila Langdalen snakker om de nigerianske kvinnene, blir den ellers sprudlende tonen hennes preget av bekymring. Hun kjenner disse kvinnene personlig. Fra dag til dag følger hun dem opp, i alt fra politiavhør til besøk på kontoret.

– For de som som tar i mot hjelpetilbud og gjør det de kan i forhold til anmeldelse, burde terskelen for å få innvilget opphold bli lavere, sier Langdalen.

– Det er snakk om deres rettssikkerhet.

 

Opphold er et sjeldent alternativ

De fleste identifiserte ofre for menneskehandel får en seks måneders refleksjonsperiode. Denne tiden skal vedkommende benytte til å vurdere om hun ønsker å anmelde sine bakmenn, eller ikke. Refleksjonsperioden kan utvides til en midlertidig oppholdstillatelse, men dette forutsetter at politiet åpner etterforskning i saken og dermed ønsker å beholde vedkommende i Norge.

Om man ikke anmelder i løpet av de seks månedene, må søkeren tilbake på den oppholdstillatelsen han eller hun fikk i utgangspunktet. Dette gjelder altså de aller fleste som ROSA bistår. Noen kommer hit illegalt, noen har søkt asyl tidligere, noen har såkalt Dublin-sak.

De aller fleste nigerianske kvinnene vi bistår blir sendt tilbake til Nigeria eller det Dublin-landet hvor de først avga fingeravtrykk.

Dublin-avtalen bestemmer hvilket land i EU eller i EØS-området som skal behandle en asylsøknad. Mange av de nigerianske kvinnene som ROSA bistår, har kommet til Norge via Italia eller Spania.

Om du er førstegangssøker uten fingeravtrykk i et annet Dublin-land, får du behandla saken din i Norge. Har du fingeravtrykk i et annet land, blir du returnert dit og må søke om asyl der.

Da de nigerianske kvinnenes saker så og si aldri fører til domfellelse, er det svært få av dem som anmelder forholdene. De ser ikke fordelen. Ved å fortelle politiet det de vet, har de allerede satt seg selv i fare, og de vet at de mest sannsynlig blir sendt ut uansett.

– De aller fleste nigerianske kvinnene vi bistår blir sendt tilbake til Nigeria eller det Dublin-landet hvor de først avga fingeravtrykk.

 

Sendes ut på løpende bånd

Selv om kvinnene har fått status som offer for menneskehandel her i Norge, finnes det ingen garanti for at de får denne statusen i Dublin-landet. Langdalen forteller at for eksempel i Italia og Spania har de andre metoder for å identifisere ofre for menneskehandel. Ei av kvinnene ROSA bisto, som ble sendt tilbake til Italia, lever nå igjen i aktiv prostitusjon. Hjelpeapparatene har ikke kapasitet til å fange opp alle.

I fjor var ROSA på studietur til Madrid.

– De sier det samme: “Hvorfor sender dere dem til oss? Vi har ikke kapasitet til å ta dem imot.” Det er jo stor belastning på land som Spania og Italia, for tilstrømmingen av flyktninger og migranter er stor. Ei av de som er her i Norge og er med i ROSA, kom fra Madrid i januar. Hun fortalte at alt de gjør i Spania er å dele ut kondomer.

ROSA ser at Politiets Utlendingsenhet (PU) prioriterer å håndheve utlendingsloven fremfor å identifisere kvinnene som ofre for menneskehandel, til tross for at de er pliktet til det. Kvinnene blir i stedet behandlet som kriminelle immigranter. 

– Dette er et brudd på de internasjonale forpliktelsene Norge har påtatt seg, forteller Langdalen.

– Vi ser en ganske dramatisk nedgang i nigerianske kvinner på gata i Oslo. Det tror vi skyldes at PU har uttransportert ganske mange. De har pågått over flere år.

Langdalen understreker imidlertid at ROSA har et svært godt samarbeid med spesialenhetene i politiet som etterforsker menneskehandel.

– Det er PU vi kritiserer, sier hun.

Hun mener det finnes forbedringspotensial på alle felt, også hos dem selv.

– I og med at det er den gruppa politiet sier er vanskeligst, må vi spørre oss: “Er det noe vi kan gjøre annerledes?”.

 

– Vi er bekymra for rettssikkerheten

– ROSA er svært opptatt av rettsikkerheten til ofre for menneskehandel. Kunnskap og erfaring er avgjørende i hele straffeprosessen. Vi er spesielt bekymret for situasjonen i Oslo, hvor vi ser at politiadvokatene gjerne ikke innehar tilstrekkelig kompetanse når de fører sakene for retten. Det er meningsløst at store ressurser skal settes inn på politietterforskning så lenge man ikke sikrer at politiadvokatene har nødvendige faglige forutsetninger til å gi en god framstilling av saken i retten.

– Det er avgjørende at politiadvokatene behersker hele sakskomplekset, sier Langdalen.

Hun mener det er på høy tid at vi ser på disse sakene med et nytt blikk. Kanskje er det lettere å kjenne seg igjen i kvinner fra Bulgaria? Kanskje er det lettere å ta på alvor saker som omhandler grov fysisk vold? Hva er det som gjør Nigeria-sakene så komplekse?

 

Et fremmedgjørende trusselbilde

– Når de kommer til Europa, har de ofte opparbeidet seg gjeld til bakmennene. 70-80.000 euro er mye penger. Noen som kommer hit har betalt tilbake halvparten. Når de sitter i den sofaen du sitter i nå, og jeg spør: “Hvor mye har du betalt tilbake av gjelden?”, og de sier “Halvparten”, da trenger jeg ikke å spørre så mye mer. Da skjønner jeg.

Så har du det såkalte ju-ju-ritualet.

De fleste som ROSA bistår er fra Nigeria, men kvinner fra land som Bulgaria, Romania og Albania er også sterkt representert. Når menneskehandelssaker fra de sist nevnte landene kommer for retten, viser det seg ofte at kvinnene er blitt utsatt for grov fysisk vold.

– Volden i sakene fra Bulgaria, Romania og Albania er ekstremt grov. I Nigeria-sakene er metodene helt annerledes. Dette kompliserer sakene.

De fleste av kvinnene fra Nigeria er blitt utsatt for fysisk vold. Men det er en form for psykisk vold, en form for trusler, som Langdalen mener hjelpeapparatet og rettssystemet i Norge har vanskeligheter for å forstå.

– De er redde. De mottar mange trusler, gjerne mot familien i hjemlandet. Så har du det såkalte ju-ju-ritualet, ofte omtalt som voodoo. Den makten ritualet får over kvinnene kan framstå som uforståelig, men det er ytterst reelt for dem, sier Langdalen.

Kvinnene avlegger en ed. De får skjært av kjønnshår, og får snittet opp kroppen med barberbladet. Du kan ofte se at de har arr oppover armene. Under ritualet tar de hår og blod fra kuttene, pakker det inn i en pose som blir oppbevart på et hellig sted. Gjennom dette ritualet får bakmennene kontroll over åndene, som er en del av den tradisjonelle troen i Nigeria Kvinnene får beskjed om at hvis de forteller noen om den utnyttelsen de blir utsatt for, vil bakmennene bruke de onde åndene til å skade med fysisk eller psykisk. Det er en svært effektiv måte å true noen på. Hvis du truer med å drepe eller slå, er det noe helt konkret, som i seg selv er kriminelt. Mens dette blir litt “ullent”, men ytterst virkningsfullt likevel. Det holder disse kvinnene fra å gå til politiet. I tillegg er det vanskelig å etterforske, da vi ut fra norsk kontekst har liten forståelse for fenomenet.

 

Markedet bestemmer

Det er ingen hemmelighet at levevilkårene for kvinner i Nigeria er svært dårlige. Derfor vil de som oftest ikke tilbake.

– Det er vanskelig å snakke om retur med nigerianske kvinner. Du kommer ikke inn. De vil ikke tilbake. De velger ofte å forsvinne, før det kommer så langt.

Hun vet om flere som har “forsvunnet”, sannsynligvis tilbake til prostitusjon, framfor å bli sendt tilbake til Nigeria.

I flere år har de ansatte i ROSA sett en stadig større trend. Tidligere har den største gruppen av kvinner som ROSA bistår, vært i aldersgruppen 25 til 28 år. I 2016 var den største gruppen mellom 22 og 25. Langdalen omtaler dette som svært bekymringsverdig.

– For bakmennene er det lettere å kontrollere, true og skremme de yngre. Vi ser også et økende utseendepress. Jeg tror det har noe med etterspørselen i markedet å gjøre. Kvinnene er slankere og mer opptatt av utseende. Og vi ser at de er yngre enn tidligere. Markedskreftene har en bestilling. Det fanger bakmennene opp og rekrutterer de unge, pene jentene.

Til slutt kommer Langdalen med en liten appell:

– Kvinnene fra Nigeria er en fin gruppe å jobbe med. Dette er kvinner som ønsker å komme ut av prostitusjon, få seg en jobb og et godt liv. Det fortjener de virkelig.