Min jul

Den lange hukommelsen er upåklagelig. Det er litt verre med den korte. Det skyldes alderen, sier mange. Men jeg har også sett det hos de som er langt yngre enn meg. Da kalles det ofte uoppmerksomhet, å være distre eller rett og slett å være glemsk.

Jeg har et tydelig minne om min jul da jeg var fem år. Selv om juletreet sto i finstuen, var vi ikke der. Stuen var for kald og varmen var lun i kammerset. Bestemor og bestefar hadde for lengst flyttet til «føråa» – eller kårboligen, som det også heter.

Ei verselinje så tydelig og klar – og så stor. Den gir oss noe viktig å tenke på, selve trygghetens krybbe.

Fars eldste bror, som hadde tatt over småbruket, var julenissen. Han banket på og kom inn i kammerset. Om jeg trodde på julenissen, husker jeg ikke. Gavene var nok viktigere. Jeg husker godt to av gavene. En oransje gummibil og en liten bensinpumpe i tre. Jeg gikk inn i min egen verden der jeg krabbet på kne i hjørnet ved ovnen. Den oransje gummibilen ble min kjæreste leke, men den forsvant på vegen. Jeg skulle gjerne hatt den nå. Sett på den og «dratt tilbake» til barndommens rike og huset med fire vegger. Akkurat som i Alf Prøysens «Romjulsdrøm».

Etter at vi flyttet inn i vårt eget hus i 1957, gikk vi alltid ned til bestemorhuset på ettermiddagen julekvelden. Vi hadde med våre gaver og fikk deres gaver med hjem. Sjøl om vi ikke gikk julebukk, så rører Alf Prøysens sang fortsatt mitt hjerte og mine følelser. «En skulle vøri fire år i romjul;n da julelysa brente dagen lang – og væla var et hus mæ fire vegger, der saligheta var et bæssmorfang.»

Ei verselinje så tydelig og klar – og så stor. Den gir oss noe viktig å tenke på, selve trygghetens krybbe.

Den trygge og gode oppveksten, en gave som varer hele livet ut.

Når klokka drog seg over fem på ettermiddagen, gikk vi hjemover. Noen ganger i en frostklar æfta, men mest stemningsfylt når snøen lavet stille ned. Ikke helt stille var det, kirkeklokkene ringte julen inn mellom klokken fem og seks. En slik salig fred som falt over de to kilometrene hjem. Denne følelsen slipper aldri taket. Den rommet hele håpet om fred på jord.

Kall meg en drømmer, men den er min barndoms oppvekst i et nøtteskall. Den er min store takknemlighet; min gave ut i livet.

Førjulstida var både spennende og litt sorgtung. Tidlig på våren hentet vi en smågris hos naboen. Leide den hjem langs gårdsveien gjennom hamninga. Vi hadde en stor omsorg for denne grisen. Den ble nærmest et medlem av familien, i hvert fall i mine øyne. Lite visste den om skjebnen som ventet tidlig i desember. Men slik var det. Egen gris til jul, poteter fra egen avling og tyttebær plukket i åsen sammen med far.

I dag, og så mange år senere, vender jeg tilbake til takknemligheten.

1. juledag gikk mor og jeg opp i åsen, på ski. Jeg syntes denne dagen var den stilleste av dagene i hele året. Landskapet kvilte under et teppe av snø. Det var som om selve julefreden hadde lagt seg til ro rundt oss der vi gikk innover og oppover mot Hovelsrudstuggua.

Der bodde Margit og hennes mor. Margit var mors venninne og budeie på en gård like ved der vi bodde. Der, midt inne i skogen, hadde de verdens beste smultringer og fattigmann på kakefatet. Så gikk vi hjemover, forbi Høgda. Der bodde Krestjan, som det var liksom en mystikk rundt. Om sommeren gikk han med «kløfta» og lette etter vikinger i skogen. Høgda var også et utkikkspunkt. Der vi kunne skue utover Stavsjødalen og hjemplassen.

I horisonten så vi til Toten og Gjøvik på den «ændre sia». I dag, og så mange år senere, vender jeg tilbake til takknemligheten. Jeg tenker på den største gaven i livet. Den trygge og gode oppveksten, en gave som varer hele livet ut.