Populismens gjødsel

Små forskjeller og høy tillit gir dårligere vekstvilkår for farlig populisme i Norge enn i mange andre land. Likevel kan økende utenforskap, svekket tillit til institusjonene og polarisering i debatten om innvandring og islam være potensielle risikofaktorer som kan enten mobilisere flere rundt et mer radikalt Frp eller en mer ytterliggående konkurrent på høyresiden.

 

1: Økende utenforskap og ulikhet

Populismens fremvekst i Vesten skjer i en tid med økonomisk nedgang og økende ulikhet. Den tradisjonelle arbeiderklassen taper blant annet på grunn av globalisering og teknologiutvikling. Det er spesielt personer uten høyere utdanning som opplever at de har stagnert i globaliseringens tid som er misfornøyde med EU og sine nasjonale politikere. De føler seg spesielt sårbare og er følgelig også mer mottakelige for antielite-retorikk fra populister.

Det er en betydelig gruppe som sliter med å få varig tilknytning til arbeidslivet.

Norsk økonomi klarte seg langt bedre gjennom finanskrisen enn de fleste andre europeiske land. Oljeprisfallet i 2015 brakte ledigheten til nye høyder, selv om den fortsatt er lav i europeisk målestokk. I januar 2017 forfekter flere analysemiljøer en generell forsiktig økning i optimismen i befolkningen.

I et lengre perspektiv ser vi at forskjellene har økt siden midten av 80-tallet, langs alle parametre, og det er en betydelig gruppe som sliter med å få varig tilknytning til arbeidslivet, men som kunne deltatt. I en analyse av vilkår for populismens fremvekst er imidlertid flertallets utsikter mindre relevante enn størrelsen på og alvorlighetsgraden i negative utsikter for mindretallet.

 

2: Varierende tillit til politikere og medier

European Social Survey viser utbredt misnøye med det politiske systemet i mange europeiske land. Opp mot 40 prosent svarer at det nasjonale politiske systemet gjør det enten helt umulig eller svært vanskelig for folket å ha innflytelse på regjeringens arbeid. Denne mistilliten er sterkest i Frankrike og Østerrike. I Norge har vi derimot en høy grad av tillit til myndigheter, institusjoner og til hverandre.

Tillit varierer med utdanningsnivå og med politiske preferanser, og kan endre seg over tid. Fire av ti personer med grunnskole som høyeste utdanning, oppgir å ha høy tillit til Stortinget, mens syv av ti med høyskole- eller universitetsutdanning oppgir det samme. Bare hver tiende Frp-velger oppgir å ha høy tillit til politikere, mens blant SV-velgerne, som har høyest tillit, svarer fire av ti det samme. Videre tyder forskning på at tillit typisk er høyere i homogene samfunn enn i mer heterogene samfunn.

Mange har et mer restriktivt syn på innvandring og innvandringsdekning enn det som kommer fram i mediene.

I Norge er tilliten til myndigheter mye høyere enn tilliten til medier. En undersøkelse utført av Reuters Institute viser at 46 prosent av norske respondenter oppgir at de «stort sett» stoler på nyheter. Den norske ytringsfrihetsundersøkelsen fra 2014 viste at et klart flertall av nordmenn mener journalister favoriserer kilder som mener det samme som dem selv (71 % svarte dette) og lar seg påvirke av eget politiske standpunkt (73 % svarte dette).

Undersøkelser fra Forskningsprosjektet Mediation of Migration viser relativt lav tillit blant publikum til medienes dekning av innvandring. I sluttrapporten sies det blant annet følgende: «Hovedfunnene viser at folk generelt oppfatter temaet som viktig og folk er kritiske til måten enkeltsaker brukes for å belyse innvandring. Mange har et mer restriktivt syn på innvandring og innvandringsdekning enn det som kommer fram i mediene.»

En svekket tillit til redaksjonelle medier kan utvide rommet for spredning av falske nyheter via alternative medier og sosiale medier. Det finnes lite forskning som belyser omfanget av falske nyheter i Norge, men i USA er dette et stort problem. 23 prosent rapporterer at de har spredt falske nyheter (enten frivillig eller uten å vite det) og 49 prosent rapporterer at de har mottatt falske nyheter via sosiale medier.

 

3: Polarisering over innvandring og islam

Etter migrasjonskrisen i 2015 har innvandring blitt europeernes bekymring nummer én, foran økonomisk krise og arbeidsledighet. Dette er bekymringer på europeisk nivå, på nasjonalt nivå kan det være andre spørsmål som økonomi, arbeidsledighet og så videre som havner øverst på lista.

Nesten halvparten av nordmenn er skeptiske til muslimer.

Det er en utbredt frykt for at asylinnvandringen vil føre til mer utrygghet og generelt bli en byrde på samfunnet. I åtte av ti EU-land som deltok i en måling, er det flertall for å stanse innvandring fra muslimske land. Denne utbredte skepsisen mot innvandring, spesielt den muslimske, sier noe om etterspørselen etter partier med restriktiv innvandringspolitikk.

I Norge har holdningene til innvandrere i perioden 2002– 2015 gått i retning av noe mer toleranse. Undersøkelsen fra 2016 viser imidlertid at flere uttrykker negative holdninger. 32 prosent er enten helt eller delvis enig at innvandrere er en kilde til utrygghet. 26 prosent mente det samme året før. Selv om nordmenn per i dag har ganske tolerante holdninger overfor innvandrere, peker undersøkelser på at innvandring er et fenomen som skaper en viss uro i den norske befolkningen.

I TNS Gallups Klimabarometer i 2016 ble innvandring framhevet av hele 64 prosent av respondentene som en av de tre største utfordringene landet sto overfor. Det er et klart flertall for uendret eller strengere asylpolitikk, og nesten halvparten av nordmenn er skeptiske til muslimer.

 

Møtet med høyrepopulismen

Å opprettholde den generelle høye tilliten vi har, er essensielt for å forebygge skadelig populisme. Uten sterk mistillit mot dem som sitter ved makten, ingen populisme. For å forebygge denne mistilliten må vi lære av andre land som sliter mer med dette problemet. Det er for eksempel viktig å redusere avstanden mellom folket og de som styrer. Det betyr å styrke demokratisk deltakelse og bedre forankre viktige beslutninger i folkeviljen. Mediene har også en jobb å gjøre for å øke tilliten også blant de mer konservative delene av befolkningen.

For å hindre flere «globaliseringstapere» i Norge bør vi satse på å løfte de som faller utenfor arbeidslivet opp, gjennom kvalifiseringstiltak, sysselsettingstiltak og gjennom en økonomisk politikk som skaper større økonomisk trygghet for alle.

Det essensielle i populismen er et svart-hvitt bilde i forholdet mellom eliten og folket.

Selv om økonomiske nedgangstider er en delforklaring, kan populismen først og fremst sees på som en reaksjon på økt mangfold og en følelse av fremmedgjøring. Det betyr ikke nødvendigvis at det er innvandringen i seg selv som er problemet. Det er like mye opplevelsen av verdier og kultur i endring som skaper usikkerhet.

Det politiske sentrum må ta større eierskap til forsvaret av tilkjempede liberale verdier som likestilling og religionsfrihet. Det betyr også å stå sterkt imot alle former for ekstremisme og antidemokratiske ideologier. Kampen mot radikal islamisme kan ikke overlates til europeiske nasjonalister. Det bør bygges allianser med progressive krefter blant moderate muslimer, som representerer et stort flertall i sine innvandrergrupper. En følelse av at alt er flytende og ingenting ligger fast kan skape usikkerhet og etterspørsel etter nasjonalistiske ledere. Det er viktig å fortsette å snakke om toleranse, men i større grad enn tidligere å vektlegge tillit og samhold.

Vi kan bli påvirket av både krisesituasjoner som kan oppstå, men også av stemningsbølger i Europa. Uavhengig av de strukturelle faktorene, kan fremveksten av høyrepopulisme i Europa ha en dominoeffekt og bli et større problem i Norge i fremtiden.

Migrasjonen må håndteres bedre i hvert land.

Derfor er det viktigere enn noen gang å fastholde europeiske verdier om humanisme og solidaritet, men uten å ignorere andre alvorlige hensyn, som velferdsstatens bærekraft, nasjonal sikkerhet og samfunnets absorberingskapasitet. Svaret på disse komplekse problemene kan ikke være å adoptere en forenklet populistisk retorikk for å fremstå som «handlekraftig».

Svaret kan heller ikke være å oppheve Schengenavtalen og innføre en permanent nasjonal grensekontroll. Det ville vært en uheldig tilbakeskritt. Håndtering av irregulær migrasjon og terrortrussel forutsetter bedre europeisk samarbeid og internasjonalt samarbeid. En flyktningpolitikk som i større grad er basert på kvoter fremfor asyl ved grensen, vil kunne skape større forutsigbarhet, større legitimitet og være tryggere for alle parter. Men migrasjonen må også håndteres bedre i hvert land, både for dem som kommer og dem som tar imot.

Det essensielle i populismen er et svart-hvitt bilde i forholdet mellom eliten og folket. Populistiske ledere fremstiller seg selv som de sanne representanter av folket, mens deres meningsmotstandere beskrives som en «elite» som representerer særinteresser og jobber mot folks interesser.

Et slikt verdensbilde er svært polariserende og kan potensielt true det liberale demokratiet. En viktig oppgave i kampen mot farlig populisme er derfor også å utfordre dette narrativet, samtidig som alle segmenter av folket blir hørt og tatt på alvor.

Denne teksten er basert på Tankesmien Agendas notat om høyrepopulisme.