Revolusjonens abort

(Havanna, Cuba): På et lite legekontor uten vinduer i Matanzas, halvannen time utenfor Havanna, fikk Milén Diaz (31) en nyhet som har møtt kvinner alle steder, til alle tider. Hun var gravid.

Det var tiende gang. De forrige ni hadde hun valgt abort. Denne gangen var hun i et fast forhold som hadde vart i halvannet år, og jobbet som advokat for staten.

Milén så på graviditetstesten som legen holdt foran henne. To tynne blå streker dannet et lite, men tydelig kryss. Hun hadde allerede bestemt seg.

En demografisk tidsbombe

Det sosialistiske prosjektet på Cuba har lenge seilt i motvind. Nå står landet overfor en krise som ekspertene sier det vil ta lang tid å snu: Mens folk lever stadig lenger, har de unge sluttet å få barn.

For Cubas nye president, Miguel Díaz-Canel, er dette problemet vanskeligere å håndtere enn noe annet.

Fødselsraten har falt dramatisk siden 70-tallet. Cubanere føder i dag betydelig færre barn enn hva landet trenger for å opprettholde folketallet. Det er en utvikling som er langt mer vanlig i rike land som Norge.

I de optimistiske årene etter revolusjonen i 1959 fikk cubanske kvinner i gjennomsnitt 4,5 barn hver. I dag er tallet en tredjedel. At tusenvis av cubanere i fruktbar alder hvert år forlater øya, gjør ikke situasjonen bedre.

Samtidig stiger levealderen. Cuba har allerede den eldste befolkningen i Latin-Amerika, mye takket være gratis helsehjelp. Snart blir barna fra babyboomen etter revolusjonen pensjonister, og sykehusene vil bli nødt til å bytte ut pediatriske med geriatriske avdelinger.

Innen 2050 vil hver tredje cubaner være over 60 år. Landet er i ferd med å bli truffet av en eldrebølge som kan drukne det sosialistiske prosjektet.

Abort uten tabu

Et tegn på den demografiske krisen på Cuba er hvor få graviditeter som ender med fødsel. Både prevensjonsmidler og abort er gratis og tilgjengelig. Men til tross for at de fleste bruker beskyttelse, velger cubanerne å avbryte 42 prosent av alle svangerskap, ifølge de siste tallene, som eksperter mener i virkeligheten kan være enda høyere. Dette er nærmere dobbelt så mange som på verdensbasis.

Da kjæresten til Taylor Torres (32), journalist, ble gravid, bestemte de seg raskt.

– Vi vurderte å beholde barnet, men fant ut at det ikke var riktig tidspunkt. Vi var studenter og hadde ikke penger. Familiene våre var enige i avgjørelsen.

Bestemoren til Torres har tatt 20 aborter.

– Abort er ikke noe man skammer seg over eller prøver å holde hemmelig. Jeg forstår ikke hvordan et så utviklet land som Norge kan ha tabu knyttet til abort, sier Torres.

På gatehjørner, bussholdeplasser og frisørsalonger i Havanna kan man overhøre folk si ting som «jeg tok en abort i går» (Ayer me hize una interrupción). Da undertegnede selv ble gravid, var den første reaksjonen blant venner og kjente på Cuba: «Skal du beholde det?»

– Nesten alle jeg kjenner har tatt abort, sier Linet Sanchez (31), dataingeniør og entreprenør, som selv ønsker seg barn i fremtiden, men ikke ser for seg å få det i hjemlandet.

Men Cubas liberale syn på abort forklarer ikke de lave fødselstallene. Alternativet – en streng abortlovgivning – tvinger bare svangerskapsavbrudd under jorden.

Forklaringen på hvorfor cubanere ikke får barn, ligger andre steder.

Savner framtidsutsikter

Med nær 100 % lesekyndige, og gratis utdanning, har Cuba etter revolusjonen bygget opp en høyt utdannet arbeidsstyrke. Men de unge har få muligheter til å utvikle seg profesjonelt, og for mange er det uaktuelt å stifte familie på statlige lønninger. Gjennomsnittslønnen på 25 dollar i måneden holder til tre pakker bleier – og ikke noe annet.

I en sjelden spørreundersøkelse fra 2017 sier over halvparten at de ville flyttet fra landet dersom de fikk sjansen. De tror ikke landets økonomi vil bli bedre de neste årene. Foreløpig er det lite som tyder på at den nye presidenten, Díaz-Canel, vil innfri folks ønske om endring.

Cuba har ingen mangel på verken sex eller kjærlighet, men under dagens omstendigheter skal det mer til enn varmegrader og palmesus for å øke folketallet. For de mange som går med en drøm eller plan om å emigrere, blir barn et hinder på veien.

– Så mange av mine venner har reist fra Cuba. I det øyeblikket de får opphold i et annet land, blir de gravide og får barn, sier Taylor Torres.

«Jeg trenger et hjem»

De ni gangene Milén valgte å avbryte graviditeten, var det særlig én bekymring hun hadde i tankene. Hun hadde ikke noe fast sted å bo.

Å flytte for seg selv er noe mange unge cubanere bare kan drømme om. Uten penger fra familie i utlandet, er det nærmere umulig å kjøpe et eget krypinn. Selv leiemarkedet må mange bare se langt etter.

– For å stifte familie trenger jeg et hjem, sier Milén.

Den tiende avgjørelsen

Da hun tok graviditetstesten på legekontoret i Matanzas, bodde hun på en madrass på et lite rom hos slektninger av kjæresten. Jobben som advokat ga henne 27 dollar i måneden å leve for.

To dager etter legebesøket satt Milén på ny i et venterom. Helt siden hun fikk nyheten, hadde hun vært fylt av angst. Hvordan skulle hun klare å forsørge et barn?

Åtte kvinner i ulike aldre var bak henne i køen for å ta abort. En godt voksen kvinne stirret tomt ut i luften. To unge universitetsstudenter snakket seg imellom. En av dem ønsket karriere. Den andre ville reise.

– Det var ikke rett tid, sier Milén i dag.

– Eller rett sted.