Mønsterbyen der alt raknet

26. mai valgte italienerne sine nye ordførere. Resultatene skapte overskrifter til og med i Japan: Mimmo Lucano, ordføreren i Riace som ble hyllet for å gjenbefolke og gjenopplive den lille, landlige byen i sør med migranter, fikk kun 24 stemmer. I 2016 ble han av tidsskriftet Fortune kronet til en av verdens 50 mest innflytelsesrike ledere. Hva skjedde? Har han ikke engang innflytelse på venner og familier lenger?

I et Europa som bygger murer, som innfører såkalte «solidaritetsforbrytelser» og rettsforfølger mennesker som gir vann til flyktninger (slik tilfellet var med en fransk bonde), i et Europa som inngår avtaler med Libyas militser for å forhindre mennesker fra å flukte fra krig og vold, flyttet Mimmo Lucano innvandrere inn i hjemmene som var etterlatte av byens utflyttere.

Men det finnes nesten ingen økonomiske oversikter over hvordan det hele gikk for seg.

Han brukte de 40 dollarene per person, per dag som staten gir til kommunene for å bosette migranter – og som her i Italias fattigste region, Calabria lengst sørvest i Italia, ikke er en ubetydelig sum – på å åpne kunst- og håndverksforretninger for å skape arbeidsmuligheter og styrke økonomien. I et kriserammet land, som kan spås å være det neste Hellas, økte byens inntekter med 43 prosent.

Likevel seiret i stedet mannen som stenger havner for å holde skipbrudne flyktninger ute, nemlig innenriksministeren Matteo Salvini og hans ytre høyre, også i Riace, i en by hvor 20 prosent av befolkningen har flyttet utenlands, og mange flere til Nord-Italia.

 

Fattig mann, dyr bil

Flere av de som kommer fra Calabria har flyttet fra regionen enn de som har blitt værende. Og det er kanskje ikke så rart – hva slags liv kan du forvente å leve her i dag? Byen Riace har ikke mer enn 2313 innbyggere. Togstasjonen er ikke mer enn et spor uten et billettkontor. Utover det finnes det et apotek, og på den andre siden av gata er det en kafé og en tobakkforretning.

Dette er altså Riace Marina, som er en av to deler som utgjør Riace: en rekke hus mellom havet og motorveien. Tre hundre meter oppover og 6, 5 kilometer unna er Riace Superiore med et torg, en kafé, ei kirke, en liten delikatessekiosk og en enda mindre matvarebutikk, en annen kafé og en tobakkforretning. De to delene bindes sammen av en buss som går to ganger om dagen. Med andre ord er man nødt til å haike.

Den første som gir meg skyss, kjører en SUV til en verdi på over 450 000 kroner. Men når jeg forteller sjåføren at jeg er journalist, sier han umiddelbart at han kjøpte bilen i delbetalinger. Han er snekker. Alle som bor her er arbeidsfolk – rørleggere, elektrikere. Og pussig nok har flesteparten av dem en SUV. Alle jobbet i vertskapsprogrammet.

Det vil si: det nå oppløste vertskapsprogrammet. En idé som ble priset verden over, og som til og med var inspirasjonen til en kortfilm av Wim Wenders. En til samme tid revolusjonær og tradisjonell idé: Å åpne byens hjem for migranter, i stedet for å lage egne sentre med innviklete bygningsprosedyrer, tillatelser og kvoter. Men det er noe underlig over det hele.

 

Hva skjedde hos Solsikken?

Hvis du, nå når det er over, vil undersøke hvordan denne anerkjente integreringsmodellen egentlig så ut, finner du ikke et eneste tall i arkivene. Totalt har om lag 6000 migranter passert gjennom Riace. De statsfinansierte programmene var for 300 gjester, men noen ganger, avhengig av antallet flyktninger som ankom byen, avhengig av krig og sultkriser, var antallet over det dobbelte. For å kunne takle dette, mottok Riace opptil 40 millioner kroner i året som ble fordelt mellom sju ulike veldedighetsorganisasjoner.

«De er tyver!», roper han. «De har stjålet alt», sier Ierinò.

Men det finnes nesten ingen økonomiske oversikter over hvordan det hele gikk for seg. Det eneste tallet vi sikkert, er 24, altså antallet stemmer til Mimmo Lucano i mai. Og det tallet gir ingen mening.

Et Google-søk gir heller ingen svar. Den eneste måten å få noe informasjon om dette på, er å kontakte veldedighetsorganisasjonene direkte – den ene etter den andre. Jeg begynner øverst på lista med organisasjonen «Solsikken» og formannen Maria Taverniti. Jeg har fått høre at hun er hjemme og at jeg kan stikke innom en tur.

Men hun forteller meg at hun ikke er i Riace. Jeg sier at jeg er her hele uka; hun sier at hun ikke vet når hun er tilbake. Jeg spør om jeg kan besøke kontoret deres; hun sier at det er stengt. Kan jeg få snakke med en av de ansatte, hvem som helst? Hun sier at det ikke finnes noen. Jeg spør om de har en hjemmeside som kan gi meg et innblikk i arbeidet deres? Ingen hjemmeside. Hva med dokumenter, en brosjyre, en artikkel i en lokalavis? Ingenting. Ikke et eneste ark.

Det som finnes er imidlertid opptak av avlyttede samtaler gjort av politiets økonomiavdeling som etterforsket Riace i halvannet år. På 2. september i 2017 snakker daværende ordfører Mimmo Lucano med assistenten sin, Cosimina Ierinò, og han er rasende. Han har akkurat overført ti millioner kroner fra staten til Solsikken, men leverandører kontakter ordføreren og sier at de ikke har blitt betalt. 10 millioner kroner til sosialarbeidere, og det var ikke nok?

«De er tyver!», roper ordføreren om Solsikken. «De har stjålet alt», sier Ierinò.

Politiet har hundrevis av liknende samtaler.

Rettsaken begynte 11. juni. Sammen med 26 andre er han tiltalt for forbrytelser mot det offentlige.

100 000 for afrikanske fletter

Ifølge aktorens kontor i Locri ble i løpet av tre år nesten 30 prosent av de statlige midlene brukt på alt annet enn migranter. De gikk til eiendomskjøp, renovering og møblering av hus som ikke hadde noe med vertskapsprogrammet å gjøre, samt til festivaler og konserter. Og fra bankkontoene til veldedighetsorganisasjonene mangler det 22 millioner kroner, penger som ble trukket fra kontoene uten dokumentasjon på hva de gikk til.

Det kan godt hende at noe av det ble brukt på migranter, og det vil komme fram i retten. Men mange av fakturaene ser ytterst tvilsomme ut. For et av husene ble det kjøpt 87 madrasser, 131 puter og 30 bord, det var en kontorrekvisitabutikk som solgte møbler. En Fiat Doblò fikk dekket drivstoffavgifter til en verdi på snaue 70 kilometer om dagen.

30. august 2016 utløste en 32-åring fra Ghana en sjekk på over 100 000 kroner for to måneders arbeid. Hun lager afrikanske fletter.

Ordfører Mimmo Lucano sier: «Det jeg har oppdaget er forskrekkelig».

Les et grundig intervju med den italienske journalisten og forfatteren Francesca Borri her. 

22. august 2017 snakker Tonino Capone, formannen i den første og største veldighetsorganisasjonen «Città Futura» (framtidens by), med en venn av seg. Han sier at han heller vil bruke resten av pengene som er igjen på slutten av året, enn å sende dem tilbake til Roma, slik loven krever. «Jeg vet ikke, det er 3000 euro, 10 000 euro, som egentlig bør sendes tilbake. Du kan gå og kjøpe et rom for barna dine […] Men jeg kommer ikke til å sende tilbake pengene.»

Rettsaken begynte 11. juni. Sammen med 26 andre er han tiltalt for forbrytelser mot det offentlige.

I rundt ti år var alt selvorganisert og alt ble drevet på frivillig basis – og det gikk sømløst for seg.

Plutselig kom pengene

Bahram Acar var 32 år gammel da han gikk i land på stranda i Riace. Han husker fortsatt natta da han i mørket forsøkte å finne veien til Roma. Året var 1998. Den gang fantes det ingen mottakssentre, ingen nye lover, prosjekter, veldedighetsorganisasjoner – ingenting. Han måtte skaffe seg en jobb. «De siste månedene», innrømmer han, «var Riace bare en parkeringsplass. Migrantene hadde penger, til og med sigaretter. De hengte rundt dagen lang», sier han.

«Men også veldedighetsorganisasjonene. De hyret inn venner og familie i stedet for folk med kompetanse – femten ansatte for hver tiende migrant. Det ga ingen mening», sier han. Og med det sier han det alle her mener. De skisserer en slags liknelse som begynner i 1998 med den første båten som strandet på havet.

I rundt ti år var alt selvorganisert og alt ble drevet på frivillig basis – og det gikk sømløst for seg. Av de 2313 innbyggerne er 470 av dem utlendinger som bosatte seg i byen. 38 ulike nasjonaliteter. «Men så endret tallene seg», sier Adelina Raschellà, som jobber i en aviskiosk, «og alt raknet».

Med tallene mener hun ikke tallet på migranter, men på de statlige midlene. For ganske riktig økte antallet migranter, men det var pengene som ødela alt.

Her i Riace hadde ingen sett så mye penger før. Året var 2011. Det var den arabiske våren. «Ordet hadde spredt seg om denne lille byen som åpnet dørene sine til alle og enhver, og vi begynte å bli oppringt fra overalt i Italia, til alle døgnets tider: Kan dere ta enda et hundretalls i morgen?», sier hun. Vi holdt ut. «For vi er alle migranter selv. Men problemene begynte å melde seg.»

Vi stemte ikke mot migrantene, men mot menneskene som skulle ta hånd om dem.

Flyktningene krevde alt

Italia er et gjennomfartsland for de fleste migranter. Likevel har Italia i dag flere utflyttere enn tilflyttere. Men det lønner seg å bli rammet en krise. I Italia kommer nemlig nødmidler fra staten med få, av og til ingen, krav om etterrettelighet. De kommer også uten særlige begrensninger på hva pengene skal brukes til. Det mest kjente avlytningsopptaket av en samtale om migranter fant ikke sted i Riace, men i Roma. Året er 2014. Mafiaen er under etterforskning. Migranter sies å være mer lønnsomme enn narkotikasmugling.

Det at Riace havnet i trøbbel, handler også om at statlige midler, her som overalt, aldri kom når de skulle. Dermed måtte butikkeiere dekke utgifter i forkant. «Men slik kunne vi ikke fortsette lenge», sier slakteren Maria Chillino. Hun er fortsatt 180 000 kroner i minus. «Og mens vi finansierte prosjektet, var vi så å si uten en ordfører når det kom til andre saker i byen. Flyktningene krevde alt. Ganske ofte, for eksempel, sto vi uten vann – og ingen kom for å se hvordan det sto til med oss. De leide bare ut boliger og fylte dem med et titalls tjueåringer som aldri hadde bodd alene før. Og da, om du så er afrikaner eller italiener, sier det seg selv at det blir et rot», sier hun.

«Vi ringte veldedighetsorganisasjonene, men de svarte aldri.» Spør bare politiet, sier hun. Alle i byen klagde over tilstanden.

Ganske riktig: I politiarkivene er det flere titalls rapporter. Og i kommunens arkiver er det flere titalls skadeerstatningskrav. En mann ved navn Cosimo Romano forteller meg at han fikk betalt 3300 kroner i måneden for en leilighet på 140 kvadratmeter. Renoveringen kostet ham 170 000 kroner. Da leietakerne flyttet ut, hadde han 120 000 kroner i utgifter for å få leiligheten tilbake i stand.

For her i Riace er det ingen tvil om at migrantene er en ressurs – den eneste ressursen byen har.

«Vi stemte ikke mot migrantene, men mot menneskene som skulle ta hånd om dem», sier Maria Chillino.

«Menneskene som lot som om de tok hånd om dem.»

Holdningen hennes er imponerende, men situasjonen har vært begredelig: Tre, fire timer om dagen kom noen innom for å be om litt kjøtt eller penger til en togbillett. De kunne også be om å få oversatt noen dokumenter og alt mulig annet.

«Du hjalp den første, den andre og den tredje. Den fjerde, også. Men på ett punkt var du nødt til å si nei», sier hun.

«Av og til var det bare en ung gutt som sto utenfor døra og ante ikke hva han skulle gjøre, og … og …» Stemmen hennes sprekker. «Jeg lover deg», sier hun, «vi gjorde så godt vi kunne, og mer til».

De glemte innbyggerne

I Riace var venstresidens tap på ingen måte høyresidens fortjeneste. I denne byen betyr det mer hvor mange venner du har enn partiet du stiller til valg for. Høyresiden vant først og fremst fordi byen vil ha migrantene tilbake. Derfor stemte de på Lega. Ikke på grunn av partiet i seg selv, men fordi det er partiet som sitter ved makta: partiet som de statlige midlene er avhengig av.

Her må venstresiden også ta sin del av ansvaret, sier Trifoli.

Her i Riace er det ingen tvil om at migrantene er en ressurs – den eneste ressursen byen har. Den nye ordføreren, Antonio Trifoli, er en 49 år gammel trafikkontrollør som stilte som uavhengig kandidat, men med støtte fra det høyrepopulistiske partiet Lega. Han fikk 1 103 stemmer, 41,8 prosent oppslutning, mot Mimmo Lucanos skarve 25 stemmer.

Trifoli har bare gode ord å si om den forrige ordføreren. Men utover de gode ordene har han mappe på mappe med gjeldspapirer på kontoret sitt. Det er snakk om nesten 40 millioner kroner.

«I årevis betalte ikke kommunen noen regninger – vann, strøm, ingenting. Men også småting som aircondition», forteller han.

«Det var som om ingen lenger tok hånd om innbyggerne.» Og med innbyggerne mener han alle: italienere og flyktninger.

«Til slutt sto vi igjen uten vann.» Riace har gått foran i kampanjen som krever at vann er et offentlig gode, og et gratis gode. Vanntrykket ble til slutt redusert fordi kommunen har 9 500 000 kroner i gjeld.

Her må venstresiden også ta sin del av ansvaret, sier Trifoli. Og han sier det etter selv å ha levd et liv på venstresiden. «Uten å lenger ha en leder, gjorde venstresiden Mimmo Lucano til et symbol, og ba om mer enn Riace realistisk kunne gi.»

 

 Ingeniører på vevkurs

I årene Riace var kjent som nødhavn, strømmet alle slags folk kommet til byen. Filmskapere, musikere, forfattere. Kunstnere, men også aktivister, som dukker opp i de avlyttede samtalene, hvor de spør om det finnes et gratis sted for dem å bo en helg. De ble grepet av byens kunst- og håndverkbutikker med glassblåsing, malte fliser, tekstiler. De skjønte ikke, som rådgiverne i regjeringen påpekte flere ganger, at hvis du er en irakisk ingeniør, er det å lære seg veving meningsløst. Du kan ikke bare kalle det et «innføringskurs» og få penger for det.

Da ting ble vanskelig, forsvant alle.

Mimmo Lucano svarte alltid med at dette er virkeligheten i Calabria; det finnes ingen jobber her. Ingenting. Derfor måtte systemet endres, fikk han høre, han måtte flytte migrantene til andre steder mye raskere, helst i løpet av få uker. Det var et dilemma, særlig fordi alternativet til Riace i Italia ofte er tomatåkrene hvor migranter betales 30 kroner i timen for en tolvtimers arbeidsdag.

«Men venstresiden brydde seg ikke, de engasjerte seg aldri i diskusjonen», sier Trifoli. «Heller ikke i dag kan man ta opp bekymringer rundt dette; ingen aner hvor migrantene som var i byen befinner seg nå. Ingen spurte dem om det var bra for dem å være i Riace.»

På toppen av det hele er Riace nå stemplet en høyrevridd by. En rasistisk by også.

Men det er for sent. Systemet synes å være ute av kontroll.

Olivenolje til fire millioner

Når folk i Riace nå forteller, når de sier det alle visste, men som ingen har klart å si – ikke heller staten som sendte dem migrantene de ikke hadde noe annet sted å sende – så er det for å forsvare sin tidligere ordfører Mimmo Lucano. Han stjal ikke en eneste krone, sverger de. Andre har levestandarder som overgår inntekten: Nye SUVer, nye boliger, dyre ferier. Men ikke Mimmo Lucano – det holder alle fast ved. Da Lucano ble utvist fra Riace sist oktober slik at han ikke skulle tukle med bevisene før rettsaken mot ham, tilbrakte han de første dagene i bilen sin – en flyktning blant flyktninger.

Dette, mener innbyggerne i Riace, er dypt urettferdig. Det er urettferdig at de må betale for det hele. Når jeg konfronterer dem med at alle gjentar den samme historien med de samme detaljene, men ingen vil bli sitert med navn, at jeg sånn sett bare har rykter å vise til, trer det fram en mann.

«Jeg heter Cosimo Nisticò. Jeg jobbet for L’Aquilone med en lønn på 13 500 kroner, men med en utbetaling på 3000.» L’Aquilone er et av kooperativene som ansatte migranter. «Det er urettferdig», sier han.

Det er sant at de 35 euroene om dagen for hver migrant er mye penger her. Pengene åpnet for mye ekstra. Problemet er at dette «ekstra» til slutt ble, for å nevne noe, tre leiligheter og en olivenoljemølle som kostet fire millioner kroner av statens penger. Mølla eies nå av Città Futura, en av de veldedige organisasjonene. Kontoret deres, Palazzo Pinnarò, er den vakreste bygningen i Riace.

10. juli i 2017 er Mimmo Lucano på telefonen med formannen i Città Futura. Hele Riace spør ham hva i all verden en olivenoljemølle skal være godt for, sier ordføreren. Hvordan skal det hjelpe migrantene? Og han innrømmer: «Det er ubrukelig».

Men det er for sent. Systemet synes å være ute av kontroll.

 

Sivil ulydighet

Selv om ingen av organisasjonene vil snakke ut, må jeg snakke med noen av de få migrantene som fortsatt er her. Eller rettere sagt: forsøke å snakke. Jeg prøver med en eritreer, tre nigerianere, og to andre nigerianere. To syrere. De har vært her i månedsvis, noen i årevis, men de kan fortsatt ikke kommunisere på italiensk.

Migrantene var vår eneste sjanse til å ikke selv bli migranter.

Kanskje er det den egentlige grunnen til at alt raknet til slutt: At Riace innså at de første som ble rammet, var migrantene. Ingen her bryr seg om hva de lokale mediene fokuserer på. De bryr seg heller ikke om rettsaken, egentlig. En rettssak som ikke først og fremst handler om de falske fakturaene og de falske lønnslippene, men om noen mindre lovbrudd: identitetskort som ble gitt til ulovlige flyktninger, flyktninger som ble gitt et bosted også etter programmet var ferdig.

Dette er ulovlige handlinger som alle her ville ha begått, og som alle er stolte for at Mimmo Lucano begikk. De anses ikke som ulovlige handlinger, men som sivil ulydighet. Når de stemte mot ordføreren sin, var det på grunn av alt det andre. Eller rettere sagt: på grunn av alle de andre.

Domenico Arcadi, den kommunale regnskapsføreren, kjører meg tilbake til Riace Marina i sin bil. Han vet mer enn de fleste om hva som egentlig skjedde her, men siden rettssaken pågår, kan han ikke si så mye. Han nevner at italienske myndigheter nå forhandler med Libya for å stanse migrantstrømmen, og sier, med en viss bitterhet: «Her blir de kanskje siktet for maktmisbruk og svindel. Andre steder vil de bli siktet for forbrytelser mot menneskeheten.»

«Det er så bortkastet», sier han om alt Riace har vært gjennom. «Og alt dette for en SUV. Nå som arbeidsledighetspengene tar slutt, hvor skal levebrødet vårt komme fra? Migrantene var vår eneste sjanse til å ikke selv bli migranter.»