25. oktober arrangerer Agenda boklansering med forfatterne av en ny bok om oppdrettslaksens historie, «Den nye fisken». Her er et lite utdrag fra boka:
Det hender at lakseoppdrett blir sammenlignet med landbruk, det gjør for eksempel næringen selv. Det var også relevant for noen tiår siden, før man droppet begrensningene på eierskap. Det som så skjedde, kan sammenlignes med at noen bønder begynte å kjøpe opp alle de andre gårdene.
La oss si at en bonde eide hundre gårder. Hva ville skjedd? Bonden ville miste tilhørigheten til bygda.
Vi som er fra en bygd, vet dette. Vi vet hvem som eier gårdene rundt oss. Vi møter dem i butikken, på juletrefest, på dugnad. De er bundet til gården sin ved navn. Hvis en mann heter Afseth, kommer han fra gården Afseth.
Er vi misfornøyd med hvordan Afseth driver gården sin, kan vi snakke med Afseth. Men hvis en bonde eide hundre gårder, deriblant Afseth, og bodde i London, ville det blitt vanskelig. Vi kunne ikke lenger ringt nedpå Afseth og kjeftet.
Utbyttet som konsernet tjente, ville vi sett langt etter.
Verre ville det blitt hvis gårdene ikke ble drevet av en bonde, men av et konsern. Et konsern som var utenlandsk. Kanskje drevet fra en postboks på Kypros, hva vet vi? Konsernet ville drevet gården i nærheten av der vi bodde (Afseth), men det ville vært ansiktsløst. Utbyttet som konsernet tjente, ville vi sett langt etter.
La oss i tillegg si at jordbruk var ekstremt innbringende. Det var boom i kål og poteter. Kål- og potetkonsernet ville vært en pengemaskin. En utbyttemaskin. Det ville pumpet ut milliarder på kål og poteter, og vi ville sett i avisen at eierne av kålkonsernet pranget i rikdom. Sportsbiler, palasser, privatfly. Og hvor stod vi? I møkka. I lukten av kål og poteter og kumøkk, i bygda hvor de fine damene reiste til storbyen, og vi ville irritert oss når kålkonsernet, med eiere vi ikke kjente, sprøytet jordene rundt oss med sprøytemidler. Og når konsernets kuer rømte og spiste av kjøkkenhagen vår.
Sportsbiler, palasser, privatfly. Og hvor stod vi? I møkka.
Og ennå er vi ikke kommet til det viktigste. For hva om disse jordbrukskonsernene ikke eide jordene de dyrket på. Hva om de drev på felles områder, på allmenningen? De hadde fått denne retten av myndighetene, og ingen av oss som bodde der, fikk lov til å nærme oss disse stedene. Dette er oppdrett i dag.
Kommentarer