Skjebnetid for Italias venstreside

(ROMA/AGENDA MAGASIN:) Pressen hadde ventet i over en time da Matteo Renzi, lederen for Partito Democratico (PD), endelig dukket opp på podiet i partihovedkvarteret i hjertet av det gamle Roma.

PD er Italias brede folkeparti på sentrum-venstresiden. Det er medlem av den sosialdemokratiske partifamilien i Europa, men er i virkeligheten en allianse mellom de reformerte restene av det en gang så mektige italienske kommunistpartet på den ene siden og de venstreorienterte delene av det en gang enda mektigere kristeligdemokratiske partiet på den andre.

Med en slags gutteaktig sjarm, store talegaver og enorme personlige ambisjoner har han opparbeidet seg en betydelig og trofast tilhengerskare.

Renzi har vært partiets sterke mann de siste årene. Med en slags gutteaktig sjarm, store talegaver og enorme personlige ambisjoner har han opparbeidet seg en betydelig og trofast tilhengerskare blant deler av medlemsmassen, de såkalte “renzianerne”. Andre deler av partiet har alltid vært mer skeptiske, men kunne akseptere hans lederskap så lenge det så ut som om han hadde suksess.

Etter valget forrige søndag, er den betingelsen ikke lenger til stede. Dermed er lederstriden i partiet i gang.

 

En merkverdig politisk karriere

Siden valget i 2013 har PD hatt statsministeren, det vil si tre av sorten. Den første som holdt hus i Palazzo Chigi, altså det italienske statsministeriet, var Enrico Letta. Den siste er Paolo Gentiloni, som enn så lenge fortsatt leder regjeringen som et administrasjonsregime i påvente av en avklaring om hvem som skal styre landet framover.

Den mellomste PD-statsministeren, som satt fra 2014 til han trakk seg tilbake da han tapte en omdiskutert folkeavstemning om grunnlovsreformer i begynnelsen av desember 2016, var nettopp Renzi, mannen vi ventet på under den hastige tillyste pressekonferansen dagen etter valget.

Han ville skape en effektiv valgkampmaskin rundt seg selv som toppkandidat. Denne maskinen sviktet.

Renzi har hatt en merkverdig politisk karriere. Han gjorde folkeavstemningen om et spørsmål om sin egen politiske skjebne, og lovet å forsvinne fra scenen dersom han tapte den. Likevel kom han tilbake i toppen av italiensk politikk, om enn ikke som statsminister, da han vant ledervalget i PD i begynnelsen av 2017.

Han stilte opp med et program som gikk ut på en kraftig fornyelse av partiet, en mer sentrumsorientert og EU-vennlig politikk og representerte et klart brudd med fortida og dem som var PDs tradisjonsbærere. Istedenfor å bygge opp et klassisk partiapparat med lokalorganisasjoner og tett kontakt med folk i hverdagen, ville han skape en effektiv valgkampmaskin rundt seg selv som toppkandidat.

Denne gangen hadde maskinen sviktet.

 

Førte til partisplittelse

Renzi har usedvanlige talegaver. Han er inspirert av Bill Clinton og Tony Blair, og vil gjerne bli Italias svar på Emmanuel Macron. Han vant primærvalget i partiet med klar margin for ett år siden, men samtidig brøyt venstresiden i partiet ut og skapte Articolo 1 – Movimento Democratico e Progressista, som i valget nylig stilte sammen med andre grupper på venstresiden under navnet Liberi e Uguali (LeU).

I 2014 hadde Renzi ledet partiet til en enorm valgseier i Europaparlamentsvalget. PD endte den gang med nesten 41 prosent av stemmene. Nå hadde han ledet partiet til det som så ut til å bli et valgnederlag med bare omlag halvparten av denne oppslutningen.

Cirka 50 minutter etter at pressekonferansen skulle ha startet, pep det i sikkerhetsvaktenes walkie-talkier, og det gikk et brus gjennom lokalet.

Det var denne mannen som altså skulle vise seg for offentligheten for første gang etter at resultatene forelå. Cirka 50 minutter etter at pressekonferansen skulle ha startet, pep det i sikkerhetsvaktenes walkie-talkier, og det gikk et brus gjennom lokalet i det alle pressefolkene kom seg på beina i en fart, raste til sine posisjoner, skrudde på kameraene og mikrofonene og sto klare for å høre hva han hadde å si.

Nærmere 30 minutter senere ventet de fortsatt, men nå sammentrengt i en tett halvsirkel rundt podiet.

 

Stakk seg unna på valgnatta

Egentlig hadde journalistene (og offentligheten) ventet siden kvelden i forveien . Også valgnatta var nemlig et stort presseoppbud samlet i rommet PD brukte til pressekonferanser. Det befant seg i et eget tilbygg med adgang fra partihovedkvarterets takterrasse.

Det regnet utenfor da valgdagsmålingene kom. På taket var man utsatt for uværet. Innenfor var mer enn hundre par øyne og et nesten like stort antall kameralinser rettet mot fem tomme stoler. Stolene på podiet forble tomme gjennom kvelden. Selv da klokka tikket mot tre om natta, og noen endelig satte seg i dem, ville onde tunger ha det til at de stod der med en gapende mangel.

I Roma var Renzi ingensteds å se da de første nedslående nyhetene kom.

Den som dukket opp og tok plass for å gi partiets fortolkning av resultatet var nemlig nestleder Maurizio Martina, ikke Renzi selv. «Vi står foran et veldig klart nederlag,» sa Martina. «Tallene er klart under det vi hadde forventet. Konklusjonene vil Matteo Renzi selv trekke i morgen.»

Partiederen hadde stukket seg unna valgnatta. Kanskje ante han hva som var i vente. Han holdt seg i alle fall i hjembyen Firenze, der han tidligere hadde vært ordfører, der han gjennom årene hadde bygget opp det nettverket av nære politiske allierte og rådgivere som nå dominerte partiet også på nasjonalt nivå.

 

Den grusomme virkeligheten

I Roma var Renzi ingensteds å se da de første nedslående nyhetene kom. Gjennom kvelden hadde partimedlemmer strømmet til huset i Via di Sant’Andrea delle fratte. Nå kunne de slå fast at valgdagsmålingene, som var tatt opp ved stemmestedene samme dag, plasserte dem på 20,5 prosent, en betydelig nedgang siden valget i 2013 og et helt katastrofalt resultat sammenliknet med EU-parlamentsvalget året etter.

I presserommet vaset folk rastløst omkring i påvente av at noe skulle skje. En og annen tv-teknikker var oppom for å justere på mikrofonene. Tv-kanalene hadde sine runder fra valgvakene, og da lyste det i en kameralampe her eller der, mens en eller annen av de mange kameravante reporterne som var utskremt fra hvert sitt medium holdt sine stand-ups, der de fortalte at det opplagte: At det var klart at PDs måling var svært lav og at det ville bety en krise for partiet dersom det skulle bli det endelige valgresultatet.

For PD var katastrofen bare så vidt kommet i gang.

Italienske valgdagsmålinger er visstnok notorisk unøyaktige fikk jeg greie på fra en journalistkollega. Dermed fantes det fortsatt et ørlite håp om en anstendig omslutning ved stemmeurnene, kunne man mene. Etter hvert som de første resultatene kom inn, ble det dystre bildet imidlertid bekreftet. Valgdagmsålingene hadde ganske riktig vært upresise, men ikke på den måten man kunne ha tillat seg å håpe på. Virkeligheten var faktisk enda verre enn det de hadde indikert. For PD var katastrofen bare så vidt kommet i gang.

Alle de trøstende teoriene folk i det demokratiske partiet hadde fortalt seg selv i forkant av valget var dermed gjort til skamme. Over natta gikk den grusomme virkeligheten opp for dem som håpet på et bedre resultat enn meningsmålingene gjennom valgkampen hadde antydet.

 

En voldsom skuffelse

Hvor stor denne skuffelsen var kan vanskelig overdrives. Et par dager tidligere hadde en rådgiver med lang fartstid i partiet, en med betydelig erfaring fra både EU-systemet og det italienske statsbyråkratiet, fortalt meg at han trodde mange som var irriterte på den politiske kasten ville vende om i tide og til slutt stemme PD mens de holdt seg for nesa.

Heller ikke det ville være noen ideell situasjon, selvfølgelig. «Det får en til å tenke,» som han sa, «over hvordan det egentlig står til med partiet vårt». Men det var likevel langt å foretrekke over erkjennelsen av at mange – ja, faktisk flere enn meningsmålingene hadde tydet på – kunne komme til å stemme på partier som representerte en uansvarlig antipolitisk holdning.

Et resultat under 20 prosent framstod rett og slett som en umulig tanke for dem på dette tidspunktet.

Da jeg dagen før valget hadde sneiet innom det demokratiske partiets lokalkontor i Romas historiske sentrum, fikk jeg den samme følelsen av at håpet skygget for en nøktern analyse av tilstanden. De to herrene jeg møtte der, den internasjonale lederen for partilaget og dets sekretær, fortalt at de forventet 25 prosent. Da ville de være fornøyde, sa de.

Alt som var nærmere 20 enn 25 prosent ville de betrakte som en katastrofe. Et resultat under 20 prosent ville de ikke engang vie en kommentar. Det framstod rett og slett som en umulig tanke på det tidspunktet.

 

Uavklart regjeringssituasjon

Plutselig måtte både partiorganisasjonen og partileder Renzi forholde seg til denne nye og urovekkende virkeligheten. I den politiske situasjonen som oppstod etter valget knyttet det seg også en viss spenning til det demokratiske partiets disponeringer. Det italienske elektoratet delte seg i tre jevnstore deler, viste det seg.

Verken høyrekoalisjon, der de nasjonalkonservative populistene i Lega endte som den ledende kraften, valgvinnerne i den mer ubestemmelig populistiske Femstjernebevegelsen eller sentrum-venstrekoalisjonen med PD i spissen, hadde fått mandater nok til å danne en regjering.

Salvini er minst like ivrig som femstjernelederen Luigi De Mayo. Problemet er at ingen av dem har flertall alene.

Dermed er alt i spill i disse dager i italiensk politikk. De ulike alliansene som gikk til valg sammen betyr lite når hestehandlingen begynner og en styringsdyktig regjering skal stables på beina. President Sergio Materalla, selv en politiker fra PD med fortid som kristendemokrat, har ingen enkel oppgave foran seg. Lørdag ba han partene legge den harde retorikken fra valgkampen bak seg og vise ansvarlighet i den rådende situasjonen.

Hvem han til slutt vil ende opp med å gi regjeringsansvaret er foreløpig høyst uklart. Det virker umulig å komme utenom Femstjernebevegelsen, som med 32,7 prosent av stemmene ble det største enkeltparitet. Men valgets andre vinner, Matteo Salvini og hans parti Lega, står i spissen for den største koalisjonen, som med sine totalt fire partier tilsammen fikk 37 prosent av stemmene.

 

Hva vil PD gjøre?

Salvini er minst like ivrig som femstjernelederen Luigi De Mayo. Problemet er at ingen av dem har flertall alene.

Det kan ende med at de to slår seg sammen, men det er mer sannsynlig at de vil se seg tjent med å dele italiensk politikk mellom seg og slik gjøre seg relevante i årevis framover. Dermed er søkelyset rettet mot PD: Hva kommer de til å foreta seg?

Da Renzi til slutt dukket opp på pressekonferansen og meddelte seg til offentligheten, sa han at han ville trekke seg, men første etter at det nye parlamentet var konstituert og presidenten for begge kamrene var valgt. Han ville ha kontroll over forløpet den nærmeste tiden, og presenterte seg selv som en garantist mot at PD skulle gå i allianse med de antipolitiske kreftene i det italienske samfunnet.

 

 

Dermed er et av de store spørsmålene hvem som vil etterfølge ham og hvor raskt det kommer på plass tett forbundet med spørsmålet om PDs handlingsrom i de samtalene som nå er i startgropa. Både hos Lega og Femstjernebevegelsen pågår det etter all sannsynlighet overlegninger om hva slags tilnærmelser de kan gjøre overfor PD.

PD, på den andre siden, er dypt splittet i spørsmålet om det kan bli nødvendig å kompromisse selv med krefter de fleste av medlemmene misliker enormt. Hensynet til nasjonen, som befinner seg i en sårbar økonomisk situasjon selv om makrotallene de siste par årene har bedret seg noe, er tungtveiende for dem som holder døra på gløtt.

Signalet fra velgerne om misnøye med DP er samtidig ikke til å misforstå. Dermed kan man også argumentere for at det ville være respektløst overfor velgerne å ta partiet inn i en ny regjering. Dersom det ikke blir noen enighet, kan det imidlertid gå mot nyvalg. I så fall er det høyst usikkert om PD vil klare å beholde selv den lave oppslutningen partiet nå har fått.

 

En begravelse

Det er med andre ord litt av en floke DP har havnet i. Det kan til og med tenkes tilbud som gjør det svært vanskelig for parti å si nei. Nye partisplittelser er faktisk ikke en helt utenkelig mulighet.

Uansett vil den nye partilederen, hvem de nå enn blir, stå overfor monumentale oppgaver. Da Renzis pressekonferanse var over, ble en gruppe journalister og andre skuelystne stående utenfor hovedinngangen. Det var et nokså betydelig politioppmøte og mange videokameraer på stedet.

Det er en begravelse. Det er begravelsen til en hel politisk bevegelse.

Noen av journalistene ba forbipasserende om en spontan kommentar som kunne brukes i kveldsnyhetene. Det passerte også en gruppe turister. En av turistene – en amerikaner, tror jeg – spurt en av journalistene hva det var som stod på: «Det er en begravelse,» sa han. «Det er begravelsen til en hel politisk bevegelse.»

En slik observasjon sier noe om den skjebnetiden Italias sosialdemokrater befinner seg i nå.

De siste dagene har det sett ut til at Renzi selv forsvinner stadig lenger i bakgrunnen i det interne maktspillet. Det er andre som ser ut til å trekke i trådene, som innenriksminister Marco Minnitini, den tidligere partilederen Walter Veltroni og den nevnte nestlederen Maurizio Martina.

 

På tide med selvransakelse

Signalene som er kommet tyder på at det nå finnes en viss vilje i partiet til å gjøre en grundig og ærlig analyse av årsakene til valgresultatet. Noe av det som har blitt nevnt som mulig tiltak går faktisk på tvers av Renzis politikk: Det handler blant annet om å gjenoppbygge den direkte kontakten med velgerne og å skjerpe den progressive profilen.

Hvem den neste lederen blir vil imidlertid i stor grad diktere også hva det blir til. Ganske nøyaktig ett døgn etter Renzis pressekonferanse ble jeg tatt godt i mot av Nicoletta Pirozzi fra Istituto Affari Internazionali.

Slik hun så det, hadde Renzis reform av det Demokratiske partietlangt på vei vært en nødvendig øvelse. Likevel var det nå blitt klart at han raskt miste oppslutning. «Selv tidligere støttespillere, som nåværende statsminister Gentiloni, har uttalt at han ikke lenger ser for seg Renzi i en sentral rolle,» sa hun .

Zingarettis suksess var i det minste en slags trøst når det gikk så dårlig på nasjonalt nivå.

Jeg spurte henne om hun kunne gi et slags overblikk over spillebrettet, hvem de viktigste aktørene var og hvordan den interne kampen nå så ut til å utspille seg. «Det er foreløpig uklart. Dette skjer nå, mens vi snakker,» svarte hun.

«Men,» la hun til, «de siste timene har jeg merket meg at det ser ut til å danne seg et nytt maktsentrum rundt nettopp Gentiloni og den suksessrike regionalpolitikeren Nicola Zingaretti, som lyktes med å bli gjenvalgt som president i Lazio, regionen rundt Roma. Selv om partiet er upopulært, er begge disse to politikerne populære, og de har også en sterk forankring her i regionen. Ærlig talt tror jeg det er denne gruppen som vil lede partiet framover.»

 

En ganske annen politisk energi

Kvelden i forveien hadde jeg faktisk passert Zingarettis valgvake, og jeg hadde snakket med en ung kvinne der, Habiba Manaa, som ustanselig hadde sjekket de siste tallene for å forsikre seg om at det virkelig kunne gå veien. «Zingarettis suksess var i det minste en slags trøst når det gikk så dårlig på nasjonalt nivå,» hadde hun sagt.

Her var det en helt annen energi enn det hadde vært ved partihovedkvarteret. Zingarettis vake fant sted på Piazza Di Petra, der søylene som en gang tilhørte et tempel tilegnet keiser Hadrian (år 76-138 e.kr.) dannet kulissene da folk stimlet sammen for å feire det som ble en knapp, men likevel betydningsfull seier på en ellers bekmørk dag for italiensk venstreside.

Det viste seg da også snart at Zingaretti gjerne ville stille i primærvalget som etter hvert vil gå av stabelen for å velge PDs neste leder. Trolig vil det først skje om en stund, kanskje til neste år, for en opprivende strid nå er, etter manges mening, det siste partiet trenger.

 

En katastrofe for Europa

Hvorvidt Italias progressive krefter klarer å reise seg igjen er et spørsmål av stor betydning, for italienere flest. Hva de langsiktige konsekvensene av det politiske jordskjelvet som rammet landet vil bli, er det for tidlig å si noe sikkert om, men det er klart at det dypest sett står om republikken slik vi kjenner den. I verste fall får man en ny politisk dynamikk som åpner for urovekkende muligheter og enda større oppslutning om de populistiske partiene.

Sett fra et EU-perspektiv, er valgresultatet en katastrofe. De kreftene som ble styrket vil kunne stikke kjepper i hjulene for Macrons initiativer som nå, etter regjeringsdannelsen i Tyskland, ser ut til å kunne få støtte fra Berlin i en eller annen form.

Lederen for Nasjonal Front i Frankrike Marine Le Pen twitret at EU ville få en dårlig valgnatt.

De kreftene som tapte valget, og da særlig Renzis PD, var de som i størst grad gikk inn for mer Europa. Ja, Renzi har faktisk uttalt seg slik også tidligere SPD-leder Martin Schulz gjorde: Han har gått inn for et Europas forente stater.

Ikke så rart da, at lederen for Nasjonal Front i Frankrike Marine Le Pen, da resultatet begynte å bli klart, twitret at EU ville få en dårlig valgnatt.

 

Steve Bannon jubler

Man kunne tenke seg at PDs elendige resultat burde åpnet for oppslutning om et eller flere partier lenger til venstre i det politiske landskapet. Det skjedde ikke. Også utbryterne i LeU gjorde et dårligere valg enn forventet og endte bare på 3,5 prosent.

Den som hadde grunn til å feire var Steve Bannon. Han hadde ankommet Italia i forkant av valget i den tro at opprøret mot de etablerte politiske elitene ville lykkes bedre her enn de aller fleste andre steder. Han fikk rett: I Italia stemte nærmere 55 prosent av velgerne på et populistisk parti. Det er mer enn de aller fleste, om ikke alle andre, steder. Selv i Ungarn har Viktor Orban aldri fått mer enn 52 prosent av stemmene, og sist var han nede i 44,5 prosent.

Venstresiden i Italia er ved dette valget redusert til en blek skygge av seg selv.

I skrivende stund er det uklart hva utfallet av den pågående maktkampen i det demokratiske partiet blir, men en ting er likevel sikkert: Venstresiden i Italia, som historisk har vært en viktig kraft i det italienske samfunnet, er ved dette valget redusert til en blek skygge av seg selv. Utbryterne i LeU maktet ikke å utnytte et rom til venstre for PD, og det er et åpent spørsmål hvor stort dette rommet egentlig er under de rådende politiske forholdene.

Samtidig er valgresultatet også en hard dom over den sentrumsdreining av PD som Matteo Renzi stod for. Ifølge Nicoletta Pirozzi er de nye kreftene i PD ikke mindre sentrumsorienterte enn den nåværende lederen. Om de lykkes i å reetablere tillit hos italienerne er dermed usikkert.

 

Nedbygging av partiapparatet

Mindre enn et døgn etter samtalen med Pirozzi satt jeg på en kafé i bydelen Trastevere sammen med Paolo Borioni. Han er professor i historie ved universitetet La Sapienza, har studert sosialdemokratiet og har selv vært aktiv i det demokratiske partiet.

Valgdagen hadde han tatt meg med da han skulle stemme. Han fortalte at selv han, i år, ikke kom til å stemme på DP, med på LeU. Da vi møttes igjen og det var klart at både LeU, PD og hele den italienske venstresiden befant seg i en kritisk situasjon, la han til at gjenreisingen ville bli vanskeliggjort av at reformene i PDs partiapparat de siste årene medførte en kraftig nedbygging av det lokale partiapparatet.

PD mistet først og fremst velgere til Femstjernebevegelsen. Samtidig lyktes det ikke PD å stjele sentrumsvelgere fra Silvio Berlusconis Forza Italia.

Sammen studerte vi de første analysene av velgerbevegelsene ved dette valget. Det vi fant var slående. Tallenes tale er nemlig klar. PD mistet først og fremst velgere til Femstjernebevegelsen. Relativt få gikk til det nye venstrepartiet LeU. Samtidig lyktes det ikke PD å stjele sentrumsvelgere fra Silvio Berlusconis Forza Italia. «Det er helt tydelig,» sa Borioni. «Renzis sentrumsdreining har ikke fungert etter intensjonen.»

Paolo Borioni mener det må betydelig endringer til dersom det skal være mulig å kanalisere den politiske energien som finnes i en frustrert italiensk befolkning mot venstre i det politiske landskapet – og ikke i retning høyrepopulistene, som i dette valget.

 

Nyorientering må til

Om det kan la seg gjøre å bygge opp et nytt politisk prosjekt, er foreløpig et åpent spørsmål. De nærmeste ukene og månedene vil etter alt å dømme bli avgjørende. Noen signaler kan komme allerede mandag. Da skal ledelsen i det demokratiske partiet samles i Roma.

At oppgaven er stor, er det liten tvil om. I et Italia der godt over halvparten av befolkningen har uttrykt en sterk misnøye med måten det politiske systemet fungerer på, er det liten tvil om at det finnes et behov for en fornyelse på flere sider av det politiske spekteret. For det italienske medlemmet i den sosialdemokratiske partifamilien står det om intet mindre enn et videre liv som et stort og innflytelsesrikt parti i EUs tredje viktigste land.

Til nå har det meste av energien etter valgnederlaget gått med i de interne kampene. Det bør herske liten tvil om at det må en mer grunnleggende nyorientering til når det aller først sjokket nå snart legger seg.