Smokingkledd samfunnsengasjement

Filmfestivalen i Cannes er en fargerik miks av eksperimentell filmestetikk, samfunnsengasjement, kjendiseri på rød løper og statsfinansiert promotering av nasjonal filmindustri. I bakgrunnen opererer bransjeinteressene i en kunstform som krever store investeringer, og kan utløse både katastrofale tap og spektakulær fortjeneste for produsentene.

Festivalen gjenspeiler dermed både styrker og svakheter ved vår samtids dominerende kapitalistiske samfunnsmodell, enten den utøves i liberale, inkluderende nasjoner eller er underlagt autoritære regimer.

Aksjonen var åpenbart forhåndsgodkjent av festivalledelsen.

Mange av filmene som vant priser i år gjenspeiler filmskapernes sterke samfunnsengasjement. Dette er lett å overse når regissører og skuespillere preget av kritiske og visjonære holdninger må følge Cannes-festivalens regelverk, med krav om å iføre seg spektakulære festantrekk når de skal bestige festivalpalassets berømte trapper dekket av rød løper. Også de hundretalls fotografene som foreviger stjernene er pålagt å benytte smoking eller selskapskjole som arbeidsantrekk.

Demonstrasjon for selvbestemt abort i Argentina

Cannes har også en historie med demonstrasjoner. I 1968 gikk franske filmregissører til aksjon og fikk avlyst festivalen, i solidaritet med maiopprørerne på barrikadene i Paris. De hindret bl.a. fysisk at sceneteppet i festivalpalasset ble trukket til side før en filmvisning.

I år viste Cannes-festivalen den argentinske regissøren Juan Solanas dokumentarfilm “Let it be Love”. Den handler om argentineres kamp for å legalisere abort. Et stort antall argentinske skuespillere, filmskapere og aktivister benyttet anledningen til å demonstrere for legaliseringen ved å kle seg grønt, fargen som symboliserer folkebevegelsen.

Filmen synliggjør en ignorert del av europeisk kunsthistorie; tidlige generasjoner kvinnelige malerne som ofte måtte skjule seg bak et mannlig kunstnernavn.

De viftet med grønne lommetørklær, bar et stort banner og ropte slagord mens de gikk på den røde løperen. Aksjonen var åpenbart forhåndsgodkjent av festivalledelsen, ettersom demonstrasjonstoget slapp å gå gjennom sikkerhetskontrollen som alle festivaldeltakerne må finne seg i daglig.

Koreansk klassekamp

Årets vinner av den gjeveste prisen, Gullpalmen, utfordrer de ekstreme klassemotsetningene i produksjonslandet Sør-Korea. “Parasite”, regissert av Bong Joon-ho, er en svart komedie om en fattig familie som invaderer og melker en overklassefamilie ved å skaffe seg arbeidsoppdrag som bl.a. privatlærere. “Parasite” er kjøpt inn av filmimportøren Arthaus, med antatt norgespremiere tidlig i 2020.

Ken Loach om britisk klassekamp

Den 83 år gamle britiske filmregissøren og Labour-tilhengeren Ken Loach deltok også i hovedkonkurransen, men fikk ingen pris for sin film “Sorry We Missed You”. Den skildrer en familie i Newcastle som knuses av et hensynsløst arbeidsmarked. Ken Loach har to ganger vunnet Gullpalmen i Cannes.

Han støtter venstrefløyen i Labour, og laget nylig en dokumentarfilm om partilederen Jeremy Corbyn. Loach har regissert 28 spillefilmer siden 1967, pluss mange dokumentarer og TV-programmer.

Innvandring og integrering som tema 

Flere av årets konkurransefilmer tar opp utfordringene knyttet til innvandring og migrasjon i Europa.

Juryens pris, med litt lavere status enn Gullpalmen, gikk til den franske filmen “Les Misérables”, regissert av Ladj Ly. Dette er hans spillefilmdebut, og filmen skildrer motsetninger mellom lokale gjenger og politiet i forstaden Montfermeil. Det er bydelen der Victor Hugos forestilling med samme tittel utspilte seg i 1862.

Regissøren har bakgrunn fra Mali, og vokste selv opp i Montfermeil. Filmen er inspirert av opptøyene i Paris’ forsteder i 2005, og regissøren er opptatt av at de sosiale utfordringene i byens periferi må løses. Han har vært med på å etablere en inkluderende filmskole som holder til i nærheten av Montfermeil, med minimale formelle opptakskrav for studenter.

De to belgiske brødrene Dardenne, som deler regissørjobben i sine filmer, fikk prisen for beste regi. Deres film “Young Ahmed” handler om en muslimsk tenåring som radikaliseres og drømmer om å bli islamistisk terrorist. Han planlegger å drepe sin sekulære lærer. Filmen tar opp hva som kan hindre en slik katastrofal utvikling hos en ung mann, for eksempel familiens inngripen og en tidlig forelskelse.

Kvinnelige kunstnere og lesbisk kjærlighet på 1700-tallet  

Mange trodde den kvinnelige franske regissøren Céline Sciamma skulle få Gullpalmen for sin film “Portrait of a Lady on Fire”, og dermed bli den andre kvinnelige vinneren i Cannes-festivalens 72 år lange historie. I stedet fikk hun prisen for beste manus. Filmen utspiller seg omkring 1770 ved kysten i Bretagne.

Trump har lenge vært i verbal krig med Hollywood.

Den kan visuelt fremstå som et klassisk inspirert kostymedrama, men tar opp kontroversielle temaer: En kvinnelig kunstner får i oppdrag å male et portrett av en ung pike. Familien ønsker å sende maleriet til en adelsfamilie de håper skal satse på datteren som kandidat for et arrangert ekteskap. Filmen synliggjør en ignorert del av europeisk kunsthistorie; tidlige generasjoner kvinnelige malerne som ofte måtte skjule seg bak et mannlig kunstnernavn.

Queer Palm Award

“Portrait of a Lady on Fire” skildrer også forelskelse mellom to kvinner, i en tid da det var tabu eller et ukjent fenomen. Temaet bidro til at filmen fikk “Queer Palm Award” fra den uavhengige, alternative juryen som i ti år har fremhevet filmer med homofile, lesbiske, bifile og transseksuelle temaer.

En rekke filmer fra både den offisielle konkurransen og alternative filmserier i Cannes var nominert i år. En av dem var Pedro Almodovar’s Pain Glory, der den spanske regissører lett fordekt beretter om sitt eget liv som filmkunstner og en søkende sjel, også i seksuell legning. Filmen Rocketman om Elton Johns karriere var også nominert.

En av grunnene til at Céline Sciamma fikk prisen var kanskje at alle prisvinnere siden Queer Palm Award ble etablert for ti år siden har vært menn. Krav om kjønnsbalanse bør også gjelde de alternative bevegelsene i filmens verden. Arthaus har også sikret seg norske rettigheter til “Portrait of a Lady on Fire”, med kinovisninger fra juletider i år.

Kritikk av Cannes-festivalen for mannsdominans.

Ledelsen for Cannes-festivalen er i flere år blitt kritisert for mannsdominansen blant regissørene som velges ut til konkurransen og tildeles priser. Festivalsjef Thierry Frémaux har svart på kritikken. Han insisterer på at utvelgelsen av filmer til hovedprogrammet fortsatt vil skje utelukkende på grunnlag av filmkunstnerisk kvalitet.

Det er ikke aktuelt å innføre en kjønnskvotering i utvelgelsen av filmer som skal konkurrere. Han mener det er filmskolene og produsentenes ansvar å sørge for å flere av de beste filmene som søker om deltakelse på festivalen blir laget av kvinner og ulike minoriteter.

Derimot har festivalledelsen tatt hensyn til behovet for bedre kjønnsfordeling ved oppnevnelse av jurymedlemmer. Fire av de ni medlemmene av årets jury er kvinner. Fremaux påpeker også at festivalen har gjort en innsats for å få større representasjon fra nye produksjonsland. Tradisjonelt har Cannes vært dominert av filmer fra USA og Europa, ikke minst festivalens hjemland Frankrike.

Trump mot Hollywood

Et hundretall land har paviljonger i Cannes, der de promoterer sin nasjonale filmindustri. Omtrent alle er finansiert av statlige midler. Det kan innebære begrenset ytringsfrihet for kritiske filmskapere, f.eks. på den kinesiske og de arabiske paviljongene. Filmbransjen i Skandinavia og andre liberale land føler neppe behov for å tekkes sine regjeringer, og presenterer også sterkt samfunnskritiske filmer i Cannes.

Den eneste paviljongen i Cannes som ikke har statlig støtte, er den amerikanske. Statsstøtte for å fremme kulturindustrien har vært en fremmed tanke for amerikanske regjeringer. I 30 år har The American Pavilion vært finansiert av sponsorer i bransjen, supplert med en personlig avgift på 100 dollar for å få adgang til paviljongen. Der er det også betalingsbar, mens de andre paviljongene byr på gratis mat og drikke for å lokke presse og potensielle samarbeidspartnere.

De nye trendene i amerikansk filmindustri gjenspeiler at USA i dag har en grasrotbasert aktivisme som man ikke har sett maken til siden 60-tallet.

Trump har lenge vært i verbal krig med Hollywood. Han anser bransjen for å være dominert av uamerikanske liberale ideer. Noen av hans tilhengere sprer også konspirasjonsteorier om at mektige jøder kontrollerer filmbransjen.

Det er derfor til stor fordel for amerikanske filmskapere at deres paviljong ikke mottar statsstøtte. Slik subsidiering hadde trolig ført til et politisk press for ikke å spre ideer som bryter med Trumps visjoner om å gjøre “America great again”.

Unntak finnes også i filmbransjen. For eksempel skuespillerveteranen Jon Voigt, som var i Cannes. Han vakte oppsikt med en uttalelse om at Donald Trump er USAs største president siden Abraham Lincoln.

De fleste presentasjonene og paneldebattene på den amerikanske paviljongen var viet filmer som fremhever helt andre ideer og livsstils-varianter enn Trump og hans tilhengere brenner for. Et hovedtema i år var kortfilmer viet “the LGBTQ community”, bevegelsen for lesbiske, homofile, bifile og transseksuelle. De var laget av studenter ved en rekke filmskoler, og unge uetablerte filmskapere. En av filmene handler om hvordan en ung transperson fikk sin far til å akseptere at sønnen var blitt til hans datter.

Paviljongen presenterte også filmer som gjenspeiler den økende bevisstheten om sosiale utfordringer og egne kulturelle tradisjoner blant amerikanere som tilhører ulike minoriteter og innvandrergrupper.

Også blant Hollywoods superstjerner og mektige produsenter ser vi en vilje til å utfordre Trumps politikk.

En ung amerikansk filmprodusent kunne fortelle at også filmpublikum i USA er i rask endring. De blir mer åpne for nye måter å lage film, ulikt de konvensjonelle Hollywood-filmene. Også nye temaer og utfordrende ideer blir akseptert av flere. Forklaringen ligger i informasjonsfriheten på nettet, og det stadig mer varierte filmtilbudet på kanaler som Netflix og HBO.

Også utenlandske filmer som er tekstet, ikke dubbet til engelsk, aksepteres nå i økende grad i USA. Teksting er langt billigere enn dubbing, og dermed kan mangfoldet i filmtilbudet utvides på en økonomisk forsvarlig måte.

Trump har styrket sine motstandere

Interessen for samfunnskritiske og alternative filmer gjenspeiler også det faktum at Trump i stor grad har oppnådd det motsatte av sine ambisjoner om å gjøre USA mer elitært og monokulturelt. Hans væremåte og politiske metoder har utløst massiv motstand og lokalt engasjement.

De nye trendene i amerikansk filmindustri gjenspeiler at USA i dag har en grasrotbasert aktivisme som man ikke har sett maken til siden 60-tallet, da Vietnamkrigen utløste et ungdomsopprør og ledere som Martin Luther King engasjerte millioner av mennesker. Trump er en synliggjøring av hvordan autoritære ledere som mangler moral og intelligens lett kan undergrave sine egne målsettinger, og i stedet styrke sine motstandere. En forutsetning er at presse og kulturliv ikke blir undertrykt, og så langt klarer ikke Trump å gå.

Di Caprio på barrikadene for klimaet

Også blant Hollywoods superstjerner og mektige produsenter ser vi en vilje til å utfordre Trumps politikk og fremme miljøsaker og et mer inkluderende, mangfoldig samfunn.

Filmens budskap er at kloden ennå kan reddes fra en havstigning som kan bli 80 meter.

Et eksempel er Leonardo di Caprio og hans far George, som har engasjert seg i vår tids miljøutfordringer, med vekt på klimaendringer og alternativ energi.

I 2007 samarbeidet Leonardo di Caprio med regissøren Leila Conners om dokumentarfilmen “The 11th Hour”, som tok opp de nye, prekære miljøutfordringene. Filmen hadde premiere i Cannes og di Caprio var tilstede.

I år var Leonardo di Caprio og Leila Connors tilbake i Cannes med en ny dokumentarfilm, “Ice on Fire”. Den fokuserer på klimaendringer og havstigning. Filmen understreker behovet for drastiske tiltak for å stanse klimaendringene, med rask overgang til utslippsfri energiproduksjon, bl.a. vind- og bølgekraft.

Filmens budskap er at kloden ennå kan reddes fra en havstigning som kan bli 80 meter. Det vil kreve kompromissløse politiske vedtak.”Ice on Fire” oppfordrer også private investorer til å satse på alternativ energi, fremfor olje og kull. Ikke bare av moralske grunner, men også fordi fremtidsrettet grønn energi kan utløse mer profitt.

Forskere fra en rekke land intervjues i filmen. En av dem er seniorforsker Cathrine Lund Myhre ved NILU – Norsk institutt for luftforskning”. Dessuten er det intervjuer med to forskere fra Centre for Arctic Gas Hydrate, Environment and Climate (CAGE), ved Universitetet i Tromsø; Pavel Serov og professor Jürgen Mienert.

Leonardo di Caprio var i Cannes for å kaste glans over Quentin Tarantino nye film “Once Upon a Time in Hollywood”, der han har en hovedrolle. Di Caprio benyttet anledningen til også å promotere sitt miljøprosjekt “Ice on Fire”. Han holdt en tale under visningen av dokumentarfilmen i festivalpalasset.

To norske samarbeidspartnere deltok også under visningen av “Ice on Fire” i Cannes: Cathrine Lund Myhre og Karin Andreassen, direktør for CAGE ved Universitetet i Tromsø. “Ice on Fire” kan ses på strømmetjenesten HBO fra 11. juni.

Kunstig intelligens: Et norsk debattbidrag

Den norske regissøren Tonje Hessen Schei er i ferd med å lage dokumentarfilmen “iHuman”, hvor temaet er kunstig intelligens og de massive mulighetene og utfordringene denne teknologien bringer med seg. Dokumentaren er også et varsko om hvordan AI – Artificial Intelligence – kan brukes av diktatorer og våpenindustrien for å sikre seg kontroll over samfunnet. Vi kan få Fake News i massiv skala.

På et “NEXT”-seminar i regi av filmfestivalen deltok ledere fra EU, FN og Microsoft sammen med den norske regissøren. De uttrykte bekymring for mangelen på kontroll over den nye teknologien.

– Den er som en vrang tenåring på dette stadiet, og det er skummelt at en tenåring skal ha så mye makt, sier regissør Tonje Hessen Schei.

iHUMAN dykker inn i verdenen av kunstig intelligens og utforsker fremtidens virkninger av AI, den mest forstyrrende og vidtrekkende nye teknologien i menneskehetens historie. Uten regulering, lovgivning og styring basert på etiske standarder er det risiko for at man vil miste grepet om denne revolusjonerende teknologien.

Hvordan kan menneskeheten maksimere fordelene med kunstig intelligens, og samtidig kontrollere negative konsekvenser?

Cannes-festivalen kjemper for at kinofilmen skal overleve, men er samtidig villig til å ta opp til debatt nye kommunikasjonsformer.