Sosialdemokraten fra Vermont

Å kalle seg sosialdemokrat i The Land of the Free, fører ubønnhørlig til reaksjoner. Likevel er det denne merkelappen senator Bernie Sanders har valgt. 74-åringen fra Vermont er Hillary Clintons sterkeste utfordrer til å bli demokratenes kandidat til presidentvalget. Han vegrer seg for å ta imot penger fra næringslivet, stemte imot Irak-krigen og utfordrer Wall Street. Hans grasrotstøtte minner om Obamas i 2008. Men er USA moden for en sosialdemokrat i Det hvite hus? Vi har tatt pulsen på USA i kjølvannet av Occupy-bevegelsen.

Lafayette, Indiana:

De har fått nok. «Vi er de 99 prosentene». «Jobb, rettferdighet og utdanning». Plakatene stikker opp av folkehavet i den lille betongparken i sør-Manhattans finansstrøk, med sitt lappeteppe av preseninger, telt og liggeunderlag. I et hjørne lages det veganer-lunsj med et portabelt gasskjøkken og litt lenger bort finnes det litteratur for den som lese seg opp på vitenskap eller økonomi. «Doner til folkets bibliotek» oppfordrer skiltet ved den eksklusive boksamlingen i gjennomsiktige plastbokser. 

Hvordan kan vi kalle oss et demokrati når kandidatene er kjøpt?

På en plakat står også dagens program, med tider for når det skal demonstreres i finansstrøket og når og hva det skal foreleses i. Lydnivået ved parktrappen er tidvis veldig høyt. Her har en broket gjeng samlet seg, med slagverk og plakater, for å få oppmerksomhet om vår tids største utfordringer. Dette er finanskrisens etterspill.

Hvordan kunne staten prioritere å redde bankene når så mange mangler tilgang til helsetjenester, utdanning og en lønn å leve av? Hvordan kan vi kalle oss et demokrati når kandidatene er kjøpt? Hvordan har det seg at vi har verdens største fengselsbefolkning og hvorfor gjør vi ingenting med klimakrisen?

Kara Rochelle var 27 år og brennende engasjert. Hun pleide å komme hit rett etter jobb og var medlem av Occupys planleggingskomité. Erfaringene fra oppveksten i Connecticut, der hun tidlig engasjerte seg i matinnsamling og veldedighetskonserter, kom godt med. Hun fikk arbeidsklasseverdier og John Lennon inn med morsmelken. I Occupy ble hun assistenten til den kjente bloggeren Jesse La Greca, og fikk rollen som talskvinne. Hun drillet ham i alle tenkelige spørsmål foran intervjuer med pressen – og de var mange. Protestene i Zucotti Park spredte seg som ild i tørt gress til et hundretalls andre steder. Når politiet omsider demonterte teltene, hadde ekkoet fra protestene nådd langt forbi Manhattan.

– Vi endret den offentlige samtalen. Vi gjorde folk oppmerksomme på at Wall Street var i ferd med å ta over vår regjering, sier Kara. Arven etter Occupy er blant annet noen nye begreper. “De 99 prosentene” har kommet for å bli, selv etter at demonstrantene har gått hjem.

Fire år senere. 1. november 2015, Eisenhower Park:

På en gressslette utenfor den lille byen Milford, som ligger langs Connecticuts kyststripe, har fast food-selgerne satt opp sine mobile gatekjøkken mot den gulrøde skogkanten. Høstsøndagen er varm. Gjestene på byens matfestival gomler på hamburgere og sjokoladekjeks.

Kara Rochelle har flyttet hjem, fått jobb på Yale og har begynt å nedbetale studielånet. Siden mai har pulsen i småbyen gått opp. Da offentliggjorde Bernie Sanders sitt kandidatur til presidentembetet og Kara begynte igjen å jobbe dobbelt. I dag står hun i et Bernie-telt og deler ut informasjonsbrosjyrer. En stri strøm av besøkende melder sin interesse for nyhetsbrevet, både tradisjonelle venstresympatisører og liberale republikanere som vurderer å skifte side.

Kara forteller at Occupy-aktivistene ble spredt for alle vinder etter at demonstrasjonene ebbet ut.

– Vi var mange som forlot New York, sier hun. Folk engasjerte seg i andre ting. I Black Lives Matter, i miljøbevegelsen. Det var vanskelig å organisere en gruppe uten en lederskikkelse, og ingen ville trampe på andres tær.

– Men nå har vi altså fått Sanders, som har et fenomenalt rykte, sier Kara, slår ut med hendene og fortsetter:

– Hans gode rykte strekker seg tilbake flere tiår. Dette er en fantastisk følelse. Det er som om vi har samlet den gamle gjengen igjen, sier hun.

Kara er bare en av mange fra Occupy-bevegelsen som nå jobber frivillig for Bernie. Og hun er overbevist om at bevegelsen har spilt en viktig rolle for å bane vei for sosialdemokraten fra Vermont. Ifølge en undersøkelse fra Rensselaers Polytekniska Institut, ligger brytningspunktet for å spre en idé blant en befolkning på rundt 10 prosent. Nå hver tiende person er overbevist om noe, kommer ideen til å vokse gradvis og etterhvert bli adoptert av en majoritet av befolkningen. Uten Occupy hadde Sanders hatt en mye brattere oppoverbakke enn nå, mener Kara, og gir oss et meksikansk ordtak: “De forsøkte å begrave oss, men visste ikke at vi var frø”.

3. oktober:

Køen fra Boston Convention and Exhibition center snor seg flere hundre meter langs Summer street i retning togstasjonen. Opprømtheten trumfer det grå ettermiddagsværet. Når dørene omsider blir åpnet, ljomer et gledesrop gjennom den ungdommelige massen. Feel the Bern!

26 tusen tilhengere med plakater velter inn, helt til det blir fullt, og de siste seks tusen slukøret må vende hjemover. Fagforeningsrepresentanter og miljøorganisasjoner varmer opp publikum til Bernie Sanders inntar podiet et par minutter etter klokka seks. Han er krumbøyd og litt hes fra en tale han holdt for seks tusen mennesker i Springfield et par timer tidligere. Energien er det derimot ingenting å utsette på. Publikum jubler.

– I dag har vårt land større utfordringer enn det noensinne har tatt – uten at vi snakker om dem, innleder Bernie.

– Er vi fornøyd med inntekts- og velferdsgapet, spør han retorisk.

– Nei! Roper publikum tilbake.

– Vi har større forskjeller i inntekt og formue enn noe annet viktig land i verden, forklarer han, og fortsetter:

– Det er verre i dag enn på noe tidspunkt siden 1928. De rike i dette landet blir enda rikere, mens de fattige blir stadig fattigere. De rikeste 0, 1 prosentene eier like mye som den fattigste 90 prosenten. Hva synes dere om det?
Bernie kjører på, som en predikant, som en politiker, som en dommer som godt vet hvordan utfallet av denne rettssaken kommer til å bli. 

Den nå hvithårede Bernie Sanders vokste opp i en leid treromsleilighet i den fattige Brooklyn-forstaden Flatbush i New York. Faren var en polsk jøde som innvandret til USA som 17-åring. Han forsørget familien ved å selge maling. Moren døde da Bernie var 18 år og store deler av slekten døde i konsentrasjonsleire. Storebroren Larry (i dag progressiv politiker i Storbritannia) introduserte tidlig Bernie for Karl Marx og Sigmund Freud. De gikk på statlig skole og på videregående skole forsøkte Bernie å bli valgt som klasserepresentant i elevrådet ved å gå til valg på å gi stipend til koreanske immigranter. Han tapte, men fant en politisk retning. 

Økonomisk var disse årene tøffe.

På universitetet i Chicago engasjerte Sanders seg i kampen mot raseskiller og tok ikke studiene særlig alvorlig. Etter å ha avslørt at svarte studenter ble diskriminert på studenthybelmarkedet, organiserte han en demonstrasjon utenfor rektors kontor. Dette var på 1960-tallet og opprør var i vinden. Sanders hørte Martin Luther King drømme i Washington DC. Utenfor en rasesegregert skole, ble han arrestert. Han skrev et manifest for seksuell frigjøring i studentavisa der han argumenterte imot kjønnsdelte studenthybler. Den påfølgende debatten nådde riksmediene.

Sanders meldte seg inn i studentorganisasjonen for unge sosialister. Han hang ut med pasifister. Etter eksamen og jobb på et israelsk kibbutz, gjorde han som så mange andre idealister: Han flyttet til Vermont.

—

ANNONSE (teksten fortsetter under)

—

Den lille delstaten, hvis navn er en påminnelse om de grønne fjellene omkring, ligger i USAs nordøstre hjørne, og har vært et sentrum for alternative livsstiler siden 1800-tallet. Ryktet ble ytterligere befestet med paret Scott og Helen Nearings bok Living the Good Life: How to Live Simply and Sanely in a Troubled World, utgitt i 1954. Ekteparet levde på en gård i Winhall, Vermont, på 1930- og 1940-tallet, og var i stor grad selvforsynt. Deres hjem ble en inspirasjonskilde for likesinnede, som valfartet dit for å lære. Da Bernie Sanders flower power-generasjon søkte seg bort fra mainstream-samfunnet, var Vermont et naturlig tilfluktssted.

Det ble begynnelsen på hans politiske karriere.

Første gangen Sanders og hans daværende kone besøkte delstaten, endte de opp med å kjøpe en svær tomt, like stor som over tre fotballbaner. Det eneste som sto på den, var et skjul, som Sanders senere bygde om til en liten hytte. I begynnelsen pendlet han fra New York, der han jobbet ved et psykiatrisk sykehus og studerte ved New School of Social Research. Han skilte seg tidlig og fikk i 1969 en sønn med sin kjæreste Susan Campell Mott.

Sønnen var med på Sanders første besøk til det lokale Liberty Union-partiet i 1971. Det ble etablert året før, med mål om å bryte opp topartisystemet og få slutt på Vietnam-krigen. Når møtet kom til punktet på dagsorden om senator-kandidat, meldte Sanders seg på ren impuls. Det ble begynnelsen på hans politiske karriere. De kommende årene tapte han hvert eneste valg med stor margin. Han steg i gradene til partiformann, men både han og partiet fikk en eksistensiell krise når den siste amerikanske soldaten forlot Saigon i 1975. Sanders var redd partiet ikke skulle komme noen vei etter dette, og forlot partiet i 1977.

Økonomisk var disse årene tøffe. Sanders overlevde ved å ta jobb som snekker, frilansjournalist og ved å lage billige opplysningsfilmer – samtidig som han hadde en sønn å forsørge. Når pengene ikke strakk til husleia, ble han sparket ut og ble tvunget til å flytte inn hos en kompis. Den politiske gløden forble imidlertid like sterk, så i 1981 foreslo vennen at han skulle stille som borgmester-kandidat i Burlington. Selv om byen bare har 40 000 innbyggere, er den delstatens største. Sanders stilte som uavhengig kandidat og vant med ti stemmer. Å velge en sosialist midt i den verste Reagan-privatiseringsiveren, var å gå mot strømmen – selv i Vermont.

I 1988 dro de på bryllupsreise til Sovjetunionen.

Sanders ble en populær borgemester. Under hans styre opplevde Burlington økonomisk vekst. Han bevarte bosteder for de lavtlønte og kjempet mot en plan for å bygge høyhus langs Lake Champlains strand. Derfor kan man i dag i stedet se en park, sykkelbaner, et vitenskapssenter og båtplasser for allmennheten der. Selv om hans kritikere klagde på hans autoritære lederstil, ble han gjenvalgt tre ganger. Han traff også sin nåværende kona, Jane O’Meara Driscoll – en skilt trebarnsmor som jobbet med å organisere lokale veldedighetsarrangement. I 1988 dro de på bryllupsreise til Sovjetunionen, som Sanders erkjente over magasinet New Yorker at var en “rar” ting å gjøre. 

Sanders forble tro mot sine idealer, selv etter at han hadde steget i gradene. De fulgte ham til Representanthuset (1990) og Senatet (2006). Han raste mot kapitalen og pratet åpent om korrupsjonen i Washington. Men det hendte han lot pragmatismen vinne over ideologien. Til tross for sin pasifist-bakgrunn, lot han flyplassen på Burlington bli ny base for Lockheed Martins F-35-krigsfly. Han er bevisst ullen når det gjelder våpenkontroll, for å blidgjøre sin velgerskare (som selv med hippie-stempel er uvanlig skyteglade). Og beslutningen om å være demokratenes kandidat, er i høyeste grad pragmatisme for en parti-uavhengig gjennom flere tiår.

Andre punkter på programmet er mer radikale.

Bernie Sanders tanker blir stadig mer aktuelle – som motstanden mot frihandelsavtalen TPP eller forslaget om at minstelønnen skal være 15 dollar. Til og med noen republikanere har begynt å snakke om landets ulikhet. Andre punkter på programmet er mer radikale – som forslaget om å bryte opp de store bankene, innføre allmenn helseforsikring og gratis universitet. For å leve som han lærer, har Bernie nektet å ta imot kampanjebidrag fra næringslivet og har i stedet basert seg på småsummer fra privatpersoner, noe som viser seg å ha hatt god effekt.

22. oktober, West Lafayette, Indiana:

Det er tirsdags kveld. Lydnivået i den irske baren blir stadig høyere. I midten av puben har en prateglad gjeng samlet seg på barstoler ved et langbord. Det er ølkveld for Bernie i studentbyen Lafayette, et grasrotarrangement i delstaten Indiana, som lett lar seg spore opp ved å søke med postnummer på Sanders kampanjeside. Hans lille, frivillige stab fokuserer på de tidlige primærvalgstatene, som New Hampshire og Ohio, men de har skapt en infrastruktur for å annonsere spontane tilstelninger i resten av landet. Resten er opp til folk selv. Responsen har vært svært god.

– Jeg er vanligvis ikke engasjert politisk, sier doktorgradsstudenten Ashley Watson, som har tatt initiativ til kveldens sammenkomst.

Hun har alltid følt seg for liberal for de demokratiske kandidatene, men synes Bernies bevegelse er så allmenn at den fenger majoriteten.

– Donasjonene ligger i snitt på 33 dollar. Vi er en vanlig gjeng fra middelklassen som støtter ham, fordi vi er lei regjeringen. Dette er første gang min stemme har betydd noe, føler jeg, selv om det bare er i liten skala, sier hun.
Ashley liker at noen endelig snakker om ulikhet. Noen som er autentiske og ikke korrupte.

– Jeg vil ha en kandidat som ikke bryr seg om hva noen hvisker i deres øre, sier Ashley, med klar referanse til Hillary Clinton, som nettopp har forandret mening om Keystone pipeline-prosjektet.

Hillary leder på meningsmålingene og de fleste her i kveld ville stemt på henne i presidentvalget om alternativet var en republikaner. Dog uten noen entusiasme.

Den 24 år gamle forskningsassistenten Stephen Mugel, som ble født under Bush den eldre, er fått nok av dynastier.

– Jeg holder ikke ut at dette landet blir styrt av et par familier, sier han.

Lærervikaren Suzan Wilson verdsetter Bernies ærlighet og er svært bekymret for de store konglomeratene.

– Jeg tror det er veldig viktig at vi regulerer de store industriene, forklarer hun.

Problemet var at Obama tok imot kampanjepenger fra næringslivet.

En av Bernie Sanders utfordringer er å skape et bredere velgergrunnlag enn denne kjernegruppen av unge studenter. Vermonts befolkning er 94 prosent hvit og Hillarys støtte blant afroamerikanere er mye sterkere enn Bernies. Den populære Lafayette-aktivisten Sheila Rosenthal bidrar godt til å gjøre velgermassen bredere. Hver måned organiserer hun et informasjonsmøte på biblioteket. Hun samler også underskrifter for Sanders nominering (det kreves 500 for hver av delstatens ni distrikt).

Vi treffes på Starbucks i et trafikkert veikryss med store jeep-er utenfor. Dette er Amerikas bibelbelte. 64 år gamle Sheila, til hverdags sykepleier, har vært med lenge. Hun var med på John Kerrys tid – “vi fikk ikke en gang kampanjelitteratur, Indiana var ikke viktig nok” – og hun feiret da Barack Obama vant primærvalget i 2008. Dette var første gang en demokrat vant nomineringen siden 1964 i denne klassisk røde delstaten, et par timer sør for Chicago. Sheila mener det er for tidlig å sammenligne Obamas og Bernies grasrotstøtte, men hun var imponert over Obamas strategi der han satset på alle delstater i stedet for å gi opp der hvor republikanerne stod sterkt.

– Han åpnet kontor over hele Indiana og sendte frivillig til mange steder, husker Rosenthal.

Problemet var at Obama tok imot kampanjepenger fra næringslivet, mener hun.

– Han kunne riktignok redegjøre for pengene, men det er umulig å vite hvem som skriver ut sjekkene. Og det hadde avgjort en påvirkning på ham, sier hun.

Den gang vant Obama, selv om mange demokratiske politikere ble bedt av partiet om å støtte Hillary Clinton. Bernie Sanders kommer til å ha de samme utfordringene, forklarer Sheila. Hittil har han dog fått inn mer enn Obama på samme tidspunkt i kampanjen. Og Sanders snakker om flere av hennes hjertesaker enn det Obama gjorde, som inntektsforskjeller og kampanjefinansiering. Så hun håper på det beste.

21. september, Old Lyme, Connecticut:

En som har vært med lenge nok til ikke å avskrive en underdog som Sanders, er Charlotte Scot. Den 68 år gamle kunstneren og Occupy-aktivisten var kommunikasjonssjef for Jimmy Carters kampanje i 1975, da ingen trodde han hadde en sjanse.

– Han var en peanøtt-bonde fra Georgia, ingen hadde hørt om ham, husker Charlotte. Noen demokrater startet til og med en kampanje mot hans nominering, ABC – Anybody But Carter. Carter var avgjort ingen sosialist, men var fra sørstatene og ble oppfattet som altfor trangsynt for partiets smak. Man skal aldri si aldri.

– Vi vant, det er helt utrolig, sier Charlotte, som ser mange likheter mellom 1975 og Bernies kampanje.

– Carter hadde heller ingen penger, men på den tiden fantes verken internett, mobiler eller fax. Bernie har tilgang til sosiale medier og kan nå folk uten å bruke masse penger, sier hun, og understreker at det finnes mange Facebook-sider for Bernie, alle skapt av frivillige uten koblinger til den offisielle kampanjen.

Så hva kan en som Bernie Sanders faktisk utrette om han mot formodning skulle bli president? Kara Rochelle i Connecticut er overbevist:

– Mye.

Hun mener Obamas største feil etter valgseieren, var å takke folket for støtten, og si “jeg tar over nå”.

– Sanders forstår at vi behøver et kontinuerlig engasjement for å få ting gjort. Presidenten kan riktignok bruke sitt veto, men han kan jo ikke tvinge politikerne til å oppføre seg skikkelig. For å få til det, mener hun, kreves det en egen folkeforsamling utenfor Kongressen. Eller som Bernie ville sagt det – en revolusjon.

(Oversatt av Stian Bromark)