Sosialdemokrati er frihet

«Hvor godt kjenner du din Karleby?» Dette spørsmålet fikk Ingvar Carlsson av Tage Erlander da han skulle intervjues til stillingen som statssekretær i Olof Palmes regjering. Nils Karleby er ikke godt kjent i Norge, men i Sverige har han vært en av de viktigste ideologene for sosialdemokratene.

Nils Karleby ble født i Skåne i 1892. Faren var snekker og byggmester, og moren døde da Nils var bare tyve år gammel. Etter at han var ferdig med skolen, jobbet han som typograf og senere redaktør for Skånska Social-Demokraten. 26 år gammel ble han den aller første redaktøren for det sosialdemokratiske ungdomspartiets tidskrift  frihet.  

Ved partikongressen i 1920 ble han valgt inn i partiledelsen, og samme år ble han sekretær for et statlig utvalg, Socialiseringsnämnden, som fikk som oppgave å utrede betingelsene for å nasjonalisere svensk industri.

En litt artig digresjon er at etter 16 års utredningsarbeid og en mengde rapporter, konkluderte utvalget med at de ikke så noe behov for statlig overtakelse av industrien.

Ved siden av arbeidet i socialiseringsnämnden, studerte Karleby økonomisk historie og nasjonaløkonomi. Sammen med Gustav Möller og Ernst Wigforss ble han i 1922 redaktør for tidsskriftet Tiden, og høsten 1924 overtok han redaktørjobben alene.

Nils Karleby døde av tuberkulose bare 33 år gammel. Det var på dødsleiet han ferdigstilte boken som først og fremst gjorde ham til en viktig ideolog, «Socialismen inför verkeligheten». Den kom ut i 1926, rett etter at han døde. Boka er ingen pageturner, og jeg strever med språket. Men mens jeg leser ble jeg mer og mer overbevist om at han er inne på noe helt fundamentalt viktig.

En følelse av at noe står på spill

Jeg får en sterk opplevelse av at noe står på spill når jeg leser Karleby. Det er vanskelige tider i Europa på 20-tallet. Økonomien ligger nede etter første verdenskrig, arbeidsløsheten og de sosiale problemene er store. Mussolini kommer til makten i 1924, og i 1925 erklærer han at Italia er et diktatur. Det er ikke bare den italienske fascismen, men også bolsjevikene og Lenins elitestyrte og autoritære partiorganisasjon i Russland Karleby advarer mot. Det autoritære ser like stygt og skremmende ut både på den politiske høyresiden og venstresiden. Karleby tar klart og tydelig avstand.

I 2018 er autoritære krefter igjen på frammarsj i Europa. Derfor oppleves det som både moderne og aktuelt når Karleby beskriver den viktigste idékampen gjennom nyere europeisk historie som en kamp mellom autoritet og frihet.

Autoritet og frihet

For å forstå hva autoritet virkelig kan være, tar Karleby oss med tilbake til middelalderen. Dette er en historie de fleste kjenner. Karleby minner oss om hvordan det autoritære dominerer totalt i denne perioden: Den katolske kirken har en enormt sterk stilling, føydalsamfunnet deler folk inn i stender, kongen er eneveldig, og adelen har sine privilegier. I middelalderen er mennesket hjelpeløst, og tar sin ordre fra presten og kongen. Kongen bestemmer lovene og er innsatt av Gud: «A deo rex, a rege lex» – av Gud kongen, av kongen loven» (Karleby, s.21).

Når du er fri, bestemmer du selv.

Kontrasten til dette er frihet. Det er det autonome mennesket Karleby beskriver. Når mennesket er fritt, handler det ut fra sine egne normer. Det er ingen ytre makt som bestemmer.

Autonomi betyr nettopp dette, å være selvlovgivende – auto betyr selv, nomos betyr lov. Et fritt menneske gir sine egne lover. Mennesket er fritt når det har brutt med det autoritære. Da er lydighet og underdanighet erstattet av selvstendighet og samvittighet. Når du er fri, bestemmer du selv.

Menneskeverdet

Kampen for friheten kommer for fullt med renessansen, som bryter med den mørke og autoritære middelalderen. Fram vokser et ideal om det tenkende og selvbevisste enkeltmennesket som stiller kritiske spørsmål. Renessansen understreket også menneskets unike verdi.

Ordet humanisme har betydd ulike ting til ulike tider og på ulike steder, men helt grunnleggende for humanismen er at mennesket har verdi i seg selv, i kraft av å være menneske. Når Karleby bruker begrepet, leser jeg ham som at det er dette han mener: en tro på hvert enkelt menneskets grunnleggende verdi skal ligge i bunn for all ideologi som tar frihet på alvor.

Frihetskampene 

Det som så skjedde fra middelalderen og utover beskriver Karleby som en serie med viktige frihetskamper: Den første viktige frihetskampen var reformasjonen og sto om religion. Da Luther skrev «om et kristent menneskes frihet» var han opptatt av like rettigheter og frihet overfor gud. Den neste frihetskampen var den franske revolusjon som krevde like rettigheter og frihet overfor staten. Den tredje frihetskampen var arbeiderklassens frihetskamp. Det var en kamp om like rettigheter og frihet for alle. (s.23)

Sosialdemokratiet fortsetter der liberalismen slapp taket

For Karleby er arbeidernes frihetskamp en fortsettelse av den frihetskampen borgerskapet satte i gang. Det som gikk galt etter den franske revolusjonen var at borgerskapet ikke ville gi ifra seg sine privilegier. Den nyvunne friheten skulle ikke gjelde alle, men være forbeholdt de få. Dermed forrådte de sine egne idealer. Arbeiderbevegelsen fortsatte og utvidet den frihetskampen borgerskapet hadde startet. Friheten skal gjelde for alle- både kvinner og menn. Den demokratiske deltakelsen og friheten skal omfatte alle borgere, ikke bare borgerskapet og de som har eiendom.

I tillegg vokser det med arbeiderbevegelsen fram en forståelse av at friheten må være reell. Det er ikke nok å konstatere frihet «på papiret». En kontrakt mellom to parter vil for eksempel formelt sett være inngått frivillig og uten tvang. Men hvor fri var egentlig den avtalen? Karleby kaller den formelle likheten «ett tomt sken» så lenge klasseforskjeller, eiendom og underliggende maktforhold gjør at utgangspunktet for individet er så ulikt (s.45).

Det er også dette som har definert sosialdemokratiets forståelse av frihet. Frihet er det å ikke stå med lua i hånda. Dine rettigheter i arbeidslivet skal ikke være prisgitt om sjefen er grei. Om du har mat på bordet eller klær på kroppen, skal ikke være avhengig av om en rik person er snill og gir av sitt gode hjerte.

Karleby forstår også at frihet, for at den skal være reell og meningsfull, må skapes i fellesskap. Din og min frihet er avhengig av hvordan vi alle innretter oss, og av hvordan makt og ressurser er fordelt. Mennesket er sosialt og samarbeidende, ikke atomistisk og egoistisk. Virkelig fritt blir mennesket først i et samfunn som tilrettelegger for frihet for alle.

Her har vi visjonen for sosialdemokratiet. Sosialdemokratiet er en frihetsbevegelse. Målet er at alle skal ha mulighet til å leve frie, gode liv. Ikke bare de med makt. Ikke bare de med penger. Alle. Dette er ideer godt plantet i humanismen og den franske revolusjon, men det krever også en sosial organisering av samfunnet som fordeler makt og utjevner ulikhet.

Kritisk til dogmatisk ideologi  

Karleby var tidlig ute med å være sterkt kritisk til dogmatisk ideologi. Dogmatisk betyr at noe må skje, og at det må skje med nødvendighet. Marxismens tro på at historien ville føre til det klasseløse samfunnet er dogmatisk. Troen på at markedet alltid og til alle tider gir mer effektivitet og høyere velstand og velferd er dogmatisk.

Karleby var pragmatisk. Riktignok skal sosialdemokrater arbeide for et likere samfunn der alle er med, men det kan organiseres på flere måter – og det kan skje med flere ulike virkemidler. Det må tilpasses tid og forhold – det er ikke en fast oppskrift, men en vurdering av hva som har mest effekt i den tiden man lever i.

Verdibasert pragmatisme

Mer enn noe annet viser og begrunner Nils Karleby den sosialdemokratiske pragmatismen. Her har han også hatt stor innflytelse på sosialdemokratisk tenkning, spesielt i Norden, og det sies at det er fra ham ordtaket om at «markedet er en god tjener, men en elendig herre» kommer.

Det viktigste for Karleby er at sosialdemokratiet skal gjøre at mennesker lever frie liv. Samfunnet kan organiseres på flere måter for å oppnå det. Det finnes ingen idealmodell som passer alle samfunn til alle tider. Karleby sier: «det är inte en bestämt organisatorisk form, utan ett visst socialt innehåll, som karakteriserer ett samhälle som sosialistisk, resp, dess grad härav» (s.47)

Det sosialdemokratiet trenger er å identifisere dagens frihetskamper klarere.

Om virkemidlene er han helt pragmatisk. Noen ganger er marked nyttig og bra, andre ganger ikke – noe kan fint løses av private. Med hans egne ord: «Vilka former strävandet ska finna låter sig emellertid inte a priori sägas, uten måste bero på de i varje fall rådande förutsättningane» (s.46)

Derfor er det ikke overraskende at en samlet plan for sosialdemokratiske partier kan være vanskelig å få øye på. Det skyldes ikke minst sosialdemokratiet selv. For mens andre ideologier har et klart uttrykt mål for hvor man skal, altså hvordan den ideelle samfunnet skal se ut, og en ofte en like klar tanke om hva som skal ta oss dit (mer marked, alternativt mer stat), har sosialdemokratiet alltid sagt «det kommer an på».

Det kan framstå som uklart. Vi lever i en tid med store samfunnsutfordringer som skal løses, og det er mange som roper om at politikken, og ikke minst sosialdemokratiet, må bli mer ideologisk. Karleby ville ristet på hodet. Først og fremst ville han mene at vi trenger gode analyser og fakta om samfunnet.

Frihetsverdiene ligger som et moralsk kompass vi skal styre etter, men virkemidlene må bestemmes avhengig av saken det gjelder og de konkrete forholdene i samfunnet. Dessuten er det svært mange eksempler i historien på at en sterk ideologi både har stått i veien for en god og riktig beskrivelse av virkeligheten, og for forståelsen av hvilke politiske virkemidler som er mest effektive.

Det sosialdemokratiet trenger er å identifisere dagens frihetskamper klarere. Det er en oppgave for en verdibasert pragmatisme.

Det er ikke den formelle friheten, men den reelle friheten forstått også som underliggende strukturer og maktforhold som er viktig. Frihetskampene er ikke vanskelig å få øye på når man vet hva man ser etter: Et arbeidsliv med en ny klasse av løsarbeidere krever ny politikk for å sikre rettigheter og hindre utbytting.

Økende ulikhet stenger for muligheter og gir økt makt til de med mest ressurser. Makt og ressurser har flyttet seg fra politisk valgte organer til store selskaper og rike enkeltpersoner. Sosial kontroll, vold og tvang foregår i hjemmet under dekke av religion og «privatlivets fred». Ny teknologi som AI gir muligheter for økt frihet, men også mer overvåking og kontroll.

Eksemplene viser hvordan frihet, definert som Karleby gjør, faktisk gir en tydelig politisk agenda. Men å spørre hva Karleby ville gjort med en verden han knapt ville ha kunnet forestille seg, gir lite mening.

Virkemidlene nå

Karleby er god å lese når han dundrer løs på det autoritære og beskriver målet: frihet for alle. Han er aller best når han beskriver sosialdemokratiets prosjekt: en verdibasert pragmatisme. Den siste delen av boka er mindre relevant i dag. Der analyserer han den økonomiske virkeligheten og de politiske løsningene i sin egen tid. Helt i tråd med Karlebys egen pragmatisme, er det greit å si at den delen har gått ut på dato.

Jobben for sosialdemokratiske partier er å gi en presis beskrivelse av hvilke frihetskamper vi nå står overfor og hvilke modeller og virkemidler som sikrer gode betingelser for friheten i dag. En åpenbar kandidat er velferdsstaten. Karleby opplevde aldri den moderne velferdsstaten, som begynte å ta form først etter at William Beveridge lanserte sin rapport i 1942. Det må bli tema for en neste artikkel.

 

Kilder:

Birger Hagård (1976): «En socialdemokratisk idégivare»

Carl Hamilton (2014): «Den bortglömde tänkaren bakom S framgångskod»

Nils Karleby (1926): «Socialismen inför verkligheten», ny utgave 2018