Tidenes beste musikkår

Alle generasjoner har sin musikk, som blir lydsporet til en epoke. Noe som binder dem sammen, gir den en felles populærkulturell referanseramme. Etterkrigsgenerasjonen, de såkalte “baby boomers”, fikk sin hippieperiode, definert av motstanden mot Vietnamkrigen, 1968-opprøret, Woodstock og noen av rockehistories viktigste band – Rolling Stones, CSNY, Beatles. Så kom 1970-tallet med punken, som var minst like banebrytende og politisk, men så var det slutt. Rocken var død. 80-tallet tok over, med glasnost og synthesizere og trommemaskiner, men uten et musikalsk år som definerte en generasjon.

Så kom 1991. Verden hadde gått inn i “The End of History” and “The Last Man”, som statsviteren Francis Fukuyama skrev året etter. Det liberale vestlige demokrati hadde seiret i den kalde krigen, Tyskland var samlet, Sovjetunionen hadde falt. Opp av støvet reiste 90-tallets Generasjon X seg. Hva hadde de å kjempe for? Hvilket opprør var deres? Med 1991 fikk de sitt lydspor.

Opp av støvet reiste 90-tallets Generasjon X seg.

På begge sider av Atlanterhavet, var de en generasjon som hadde vokst opp i skyggen av den kalde krigen, med Reagan-, Thatcher- og Gorbatsjov-æraen. De ble politisk beviste da Ronald Reagan ropte “Mr. Gorbachev, tear this wall down”, på Brandenburger Tor i 1987. De ble vitne til at Berlinmuren falt, at kinesiske opposisjonelle ble myrdet på Den himmelske freds plass i 1989, at Tyskland ble samlet i 1990, at Irak ble invadert og Sovjetunionen kollapset i 1991.

Denne generasjonen ble definert i 1991, da den canadiske journalisten Douglas Coupland utga sin roman “Generation X: Tales for an Accelerated Culture”. Boken som egentlig skulle være en håndbok for generasjonen som etterfulgte baby boomer-generasjonen. Det endte opp med en generasjonsdefinerende roman om aldersgruppen, som forfatter Nils-Øivind Haagensen i Morgenbladet kalte en “generasjon av livsstilsradikale kulturkonsumenter som liker vittighetene sine ironiske og innsiktene satiriske”.

Ungdomsånden

Politisk rammes 1991 inn av Irak-krigen i januar på den ene siden, oppløsningen av Sovjetunionen og utbruddet av de blodige krigene i Jugoslavia midt i, og Maastricht-avtalen på den andre siden. Avtalen som ble fremforhandlet i den hollandske byen med samme navn i desember 1991, og som ga oss opprettelsen av den Europeiske Union i 1993. De er epokegjørende på hvert sitt vis. Irak-krigen som symbol på USAs inngrep i den muslimske verden, og EU som et symbol på den liberale og grenseløse æra. Begge ser vi opprør mot den dag i dag, men nok om det. Det er først og fremst musikk denne artikkelen skal handle om.

With the lights out, it’s less dangerous
Here we are now, entertain us
I feel stupid and contagious
Here we are now, entertain us
A mulatto, an Albino
A mosquito, my libido, yeah

(Smells Like Teen Spirit, Nirvana)

1991 ble det året Generasjon X skulle få sitt lydspor, kanskje tydeligst symbolisert med Nirvanas “Smells Like Teen Spirit”, sangen som har blitt stående som en Generasjon X’ “anthem for apathetic kids”, som Time Magazine kalte sangen i 1992. Da låtskriver Curt Kobain ble intervjuet av Rolling Stone om sangen to år senere, uttalte han at han hadde prøvd å skrive den ultimate popsang, ved å kopiere undergrunnsheltene The Pixies, som for øvrig kom med sin siste plate det året (helt til de gjenoppsto i en ny utgave omtrent 15 år etter). Kort tid etterpå tok Cobain sitt eget liv, og ble stående som sin generasjons Jim Morrison.

Kort tid etterpå tok Cobain sitt eget liv, og ble stående som sin generasjons Jim Morrison.

Kanskje var det medieskapt, og trolig var det bare en brøkdel av ungdom og unge voksne i 1991 som identifiserte seg med X-en som generasjonen deres ble påklistret, men Nirvana og den musikken de representerte – grungen – ble en ubestridt kulturell markør dette året. Det var ikke bare Nirvana som slapp epokegjørende plater i 1991. Soundgardens “Badmotorfinger”, Pearl Jams “Ten”, Mudhoneys “Every Good Boy Deserves Fudge”, Temple of the Dogs selvtitulerte og eneste album og Dinosaur Jrs “Green Mind” ble alle gitt ut dette året.

 

Fra klubb til stadion

Det var det året grungen tok det definitive steget ut av de små, mørke klubbene og inn på de store konsertarenaene og unge, langhårete musikere fra Seattle solgte millioner av album verden over. Musikkarten som mer enn noen fikk æren for å ha berget rocken fra 80-tallets hår-metall, eller å ha bragt punken til folket. Undergrunnsheltene Sonic Youth tok med seg Nirvana og Dinosaur Jr. på en legendarisk europaturné, som ble dokumentert i filmen 1991: The year punk broke. Få måneder før Nirvana ble verdens største rockeband.

Grungen hadde eksistert i undergrunnen en stund, ledet an av band som Green River og Malfunkshun, og senere Mudhoney, Soundgarden og Screeming Trees, før Nirvana, Pearl Jam og Soundgarden solgte plater i bøtter og spann i 1991. De var arbeiderklassens barn, kledd i åpne flanellskjorter, baggy shorts og Doc Martins og representerte motkulturen og ungdommens opprør mot foreldrenes normer. Tre år senere var de tatt inn i varmen, Pearl Jam og Mudhoney besøkte Bill Clinton i Det hvite hus. Motkulturen var svelget hel av moteindustrien og det alternative hadde blitt mainstrem.

Få år etter det igjen døde det ut, som alle motefenomen, men i 1991 var grungen spennende og den musikken som uttrykte avmaktsfølelsen mange unge – kanskje særlig i USA – hadde da.

Les også om dagens arbeidsløse ungdom.

Generation E

Just what is it that you want to do?
We wanna be free, we wanna be free to do what we wanna do
And we wanna get loaded and we wanna have a good time
That’s what we’re gonna do, no way, baby, let’s go
We’re gonna have a good time, we’re gonna have a party

(Loaded, Primal Scream)

Slik innledes sangen “Loaded” av Primal Scream. 1991 var nemlig ikke bare det året grunge ble stort, og ungdomskulturen brøt igjennom i USA, og resten av verden. Også i Storbritannia skjedde det viktige ting, som kom til å prege musikkulturen det kommende tiåret. Glasgow-bandet Primal Scream ga ut sin epokegjørende plate, “Screamadelica”, ett av de beste albumene fra tiåret, som kombinerte bandets tidlige Stones-facinasjon med acid house i en nyskapende miks.

“Loaded” var sangen DJen Andrew Weatherall skapte som en remix av Primal Screams sang “I’m Losing More Than I’ll Ever Have” fra bandets selvtitulerte andrealbum. Det var som en dubversjon av Rolling Stones Sympathy for the Devil, og en tydelig representant for en av musikksjangrene som kom til å prege 1990-tallet – tekno, dub og rave.

Mens Nirvana og grunge-bandene ble representanter for generasjon X, ble Primal Scream representanter for en annen generasjon, kalt Generation E, etter motedopet ecstasy. Dette var Thatchers barn, som Happy Mondays-vokalist Shaun Ryder uttalte det. En generasjon som hadde vokst opp i et stadig mer dystopisk Storbritannia, med arbeidsledighet, økende sosiale forskjeller og en arbeiderklasse som følte seg under konstant angrep. Bobby Gillespie, Primal Screams kreative drivkraft vokste opp i dette samfunnet, med en far som var fagforeningsleder og i et miljø som var preget av vold og kriminalitet. Med “Screamadelica” laget han en plate som snakket til de som hadde vokst opp med dette. Den generasjonen som danset seg gjennom natten i Glasgow, Manchester og Londons nattklubber.

Dette var Thatchers barn

Et annet band som representerte denne kulturen, var Massive Attack, som med sin plate “Blue Lines”, også den utgitt i 1991. Den første singelen, riktignok utgitt høsten 1990, tok tak i Thatcher-arven i sangen Daydreaming:

Yes Tricky kid i check my situation
Maggie this Maggie that Maggie means inflation
Hip-hop you don’t stop cause I’m not sloppy
I like the beat so we need another copy

(Daydreaming, Massive Attack)

Massive Attacks blanding av hip hop, dub og soul bidro til å skape en ny musikksjanger, senere definert som trip hop, som kom til å prege britiske og europeiske hitlister noen år etterpå, med Portishead, Morcheeba og Tricky – med en fortid i Massive Attack – som de fremste eksponentene. Sommeren 1991 var det imidlertid Massive Attack som dannet skole med det som i ettertid er fremholdt som en av 90-tallets aller beste plater.

Et annet britisk band debuterte også dette året. Bandet var Blur med platen “Leisure”. Det var ikke dere beste, den definerte ingen sjanger og skapte ikke store bølger, men den kom til å peke fremover mot det som få år etter gjorde Storbritannia til klodens kuleste land – Cool Britannia – og brit pop til sjangeren som erstattet grungen på midten av 90-tallet. I stedet var det et plateselskap som dominerte, og som ga ut den ene banebrytende platen etter den andre dette året. Plateselskapet var Creation, som ikke bare sto bak Primal Screams “Screamadelica”, men også My Bloody Valentines banebrytende “Loveless” og Teenage Fanclubs “Bandwagonesque”. Sistnevnte plate ble for øvrig kåret til årets beste plate av det amerikanske musikkmagasinet Spin i 1991, foran Nirvanas “Nevermind”. Plateselskapet kom til å stå i brit-popens episenter tre år senere, da det ga ut Oasis’ debutalbum “Definitly Mabye”.

Les mer om situasjonen i dagens Storbritannia her.

Revolusjon på hitlistene

Var det en kombinasjon av faktorer, som massemobiliseringen av kapitalmarkedene etter ny-liberalismens gjennombrudd tiåret før, den kalde krigens slutt og Thatcher-periodens endelikt, som var grunnen til at 1991 ble stående som en påle i musikkhistorien. Eller var det noe så enkelt som hvordan man satt sammen hitlistene, som var årsaken?

I 1991 endret analysefirmaet Nielsen måten man registrerte antall solgte album. Mens det frem til da hadde basert seg på telefonundersøkelser til musikksjapper rundt om i USA, begynte man nå å registrere faktiske salg på kasseapparatene. Dermed ble en stor potensiell feilkilde fjernet. Det var ikke lenger de platene butikkene ønsket skulle selge mye som ble registert, men de platene som faktisk solgte mye. En uke etter omleggingen, i slutten av mai 1991, føk rapgruppa N.W.A forbi Paula Abdul til topps på Billboard-listen. De ga en stemme til de stemmeløse. Svarte amerikanere som stadig følte på at den institusjonelle rasismen ennå ikke var avskaffet. Året etter skulle musikken til N.W.A bli lydsporet til opprøret i L.A, etter frikjennelsen av politibetjentene som banket opp den svarte drosjesjåføren Rodney King i mars 1991. Det var første gang at et hiphop-album gitt ut av en svart gruppe toppet Billboard-listen. Det skulle ikke bli den siste.

Det var første gang at et hiphop-album gitt ut av en svart gruppe toppet Billboard-listen.

Det var en symbolsk maktovertagelse, fra Paula Abduls dance-orienterte pop til N.W.As gangster vestkystrap. To av N.W.As medlemmer, Ice Cube og Dr. Dre, ble senere blant de viktigste rap-artistene det kommende tiåret, med sistnevnte også som produsent for sentrale rappere som Eminem, 50 Cent og Snoop Dog.

Hiphop-sjangeren eksploderte. Klassikere som “The Low End Theory” av A Tribe Called Quest, Cypress Hills debutalbum med samme navn og De La Souls “De La Soul Is Dead” banet veien for det som trolig var den største endringen i populærmusikken.

Back in the days when I was a teenager
Before I had status and before I had a pager
You could find the Abstract listening to hip hop
My pops used to say, it reminded him of Bebop

(Excursions, A Tribe Calles Quest)

Ifølge britiske forskere, som har kategorisert og systematisert 17.000 låter etter akkordskifter, er 1991 det året med størst endringer. Den ensrettede musikken fra 1980-tallet (1986 var det mest repetetive året i musikkhistorien) ble ryddet av veien, og 1991 ble det mest revolusjonerende året i populærmusikkens historie.

 

Kilder:
The Atlantic Monthly
The Independent
Billboard
Pop Matters