Tikkende bombe i sørafrikansk landbruk

CAPE TOWN:  Sør-Afrika produserer vin i verdensklasse, og Vinmonopolet importerer hele 404 ulike sorter vin og brennevin fra landet hvert år. Men vingårdene i Sør-Afrika har lenge slitt med apartheidlignende arbeidsforhold. Det ble for alvor avslørt av dokumentaren «Bitre Druer» laget av Tom Heinemann på NRK for to år siden.

– Situasjonen er nesten verre nå. Det er en tikkende sosial bombe i landbruket her, sier Karel Swart (57), nasjonal organisator i den sørafrikanske fagforeningen CSAAWU. Vi møter ham på kontoret i Cape Town. Det har skjedd mye siden de fikk den norske Arthur Svensson-prisen i fjor, men lite positivt. Swart har ansvar for å organisere folk på alle vingårder.

Bemaninngsbyråer

Svært mange har mistet jobben, og flere familier er blitt kastet ut fra hjemmene sine. CSAAWUs tillitsvalgte er veldig utsatte og har kjempet mot arbeidsgivere som til tider har gått svært langt når det gjelder både trusler og vold for å hindre fagorganisering.

Fagforeningene har de siste årene gjennomført flere streiker, helt uten streikekasse. De har vært kritiske til såkalte «labour borkers» eller bemanningsbyråer som er voksende i Sør-Afrika og gjør tilknytningen til arbeidslivet usikker.
– Det er litt som Uber. De tar ikke arbeidsgiveransvar, og arbeidstakerne har ingen rettigheter selv om de har kontrakt. De tjener flere milliarder rand på å undergrave lønns- og arbeidsvilkår og sier opp de faste arbeidstakerne på gårdene, sier Swart.

Politisk parti for arbeidstakere

Swarts familie har vært vingårdsarbeidere i mange generasjoner. Han har selv vokst opp i dette miljøet og ble inspirert av Arthur Svensson-prisen. Swart håpet at forholdene ville endres noe.
– Det var fint å få internasjonal oppmerksomhet rundt forholdene som vi jobber med hver dag. Dessverre er situasjonen uendret, og folk lever fortsatt under apartheidlignende forhold med ekstremt dårlig lønn og under farlige arbeidsforhold. Boforholdene er vanskelige, og barn som vokser opp under slike forhold har ingen fremtid, sier han, slår blikket ned og forteller om 6 søstre og 5 brødre hvorav flere av dem fortsatt er på landsbygda.

Swart jobbet på vingården Que Kwellanand til han var 19 år.
– Jeg måtte til slutt ta et valg og bestemte meg for å flytte til byen for å kunne forsørge familien. Jeg ville også gjøre noe med situasjonen for landarbeiderne. Å komme til Cape Town fra landsbygda var som å komme til en helt ny verden. På landsbygda har tiden stått stille, og fortsatt er det svært dårlige kår. Mens arbeidere ikke hadde noen rettigheter eller eiendeler, hadde farmeierne alt. Slik er det fortsatt. Akkurat som under apartheidsystemet, sier han, og mener det er behov for et eget politisk parti for arbeidstakere. Han ivrer for at et slikt parti skal stille til valg neste år.

Det glemte folket

Swart har ingen tro på verken ANC-regjeringen, Kommunistpartiet eller fagbevegelsen (Cosatu). Han mener alle har ignorert problemene for landarbeiderne.
– Selv om Nelson Mandela overtok som president, og ANC har hatt presidenten siden, har ikke situasjonen blitt bedre for folk på landsbygda. Det har ikke vært noe vekst i landbrukssektoren, og arbeidsfolk som lever under fattigdomsgrensa og jobber hardt er nå utålmodige og vil se endringer. I dag eier rundt 35.000 omtrent 87 prosent av all land. Det er oppskriften på en katastrofe.

50 millioner mennesker i Sør-Afrika er svært utålmodige, sier han som er lei av at internasjonale organisasjoner kommer til Sør-Afrika og prater kun med farmerne og glemmer situasjonen for vanlige mennesker.
– Utenlandske turister kommer hit på vinsmaking, bor på gårdene og får kun se fasaden. Men reiser man til de som jobber her, så ser man at bak fasaden er det en annen virkelighet. Familier lider og kjemper for å overleve i en forferdelig situasjon. I dag er minstelønn på 3500 rand i måneden. Det er det ikke mulig å leve av, og enkelte steder har de enda lavere lønn.
– Vi har krevd en minimumslønn på 8500 rand per måned (som tilsvarer rundt 5000 kroner), sier han.

I det siste har flere opplevd å bli sparket ut. På flere gårder har farmerne kuttet strøm og vann til tider. Dette har tvunget familier ut av hjemmene sine til en usikker framtid.

– For hvor skal de gå? spør han.
CSAAWU har fått inn flere rapporter om ulykker og sykdom blant arbeidstakerne, men fagforeningene er nektet inngang og får ikke fulgt opp arbeiderne.
– Det er ei tidsinnstilt bombe som snart vil eksplodere. Det kan skje raskt, sier han.

1000 nye medlemmer

Vi møter Boitumelo Ramahlele, som har ansvar for helse og sikkerhetsspørsmål i CSAAWU, til en liten «briefing» i lokalene til Trust for Community Outreach and Education (TCOE). TCOE er Norsk Folkehjelps partnerorganisasjon i landet og ble etablert i 1983, inspirert av den svarte bevisstgjøringsbevegelsen som formet student- og skoleungdommens motstand mot apartheidregimet. Ramahlele bor i en township utenfor Cape Town med sin sønn.

Han kjenner både gårdene og arbeiderne godt. Etter at CSAAWU fikk Arthur Svensson prisen, rekrutterte de over 1000 nye medlemmer. De ble lagt merke til og har fortsatt å rekruttere mange arbeidere det siste året. Det er svært upopulært blant gårdseierne at arbeiderne organiserer seg. Når tillitsvalgte skal besøke sine medlemmer, møter de ofte motstand. Det har vært flere sammenstøt, forteller Ramahlele.

Alt kan skje

Vi kjører gjennom vakre, frodige daler hvor alt på utsiden ser idyllisk ut. Ramahlele peker på to arbeidsfolk som spiser lunsj, mens en mann med munnbind kjører forbi og sprayer en sky av plantegiftmiddel som havner rett på brødskivene de som spiser.
– Alt kan skje i dag. De kan jage oss ut, true oss, og det kan plutselig komme et fly med giftig plantevernmidler uten at arbeiderne er varslet. Dette er hverdagen her, og vi må alltid være forberedt på at det kan skje når vi reiser ut, sier han.

Vi stopper først på en gård som har vinsmaking for turister. En høflig ung jente bak baren forteller oss hvordan de merker ulik vin som skal til utlandet. De setter på etiketter som kundene ber om. Da Ramahlele ringer eieren, får vi beskjed om at vi ikke er ønsket her – at vi ikke får lov til å besøke hans arbeidere. Vi kjører til neste farm. Nå spør vi ikke. Vi kjører ved siden av åkrene og stanser i skjul bak noen trær ved siden av stinkende, stillestående kloakk. På jordet lenger borte ser vi flyet som sprayer plantevernmidler, mens arbeiderne jobber på markene. Ingen har masker eller annet for å beskytte seg.

Blir ikke hørt

– Jeg har ikke lønn til annet enn å kjøpe mat, sier en av de eldste kvinnene. Hun har to døtre og også barnebarn som bor her. Lønna hennes har stått stille siden hun begynte å jobbe. Hun er tredje generasjon som bor her. Arbeiderne vil gjerne vise fram det de kaller sine hjem. Ingen har toalett eller andre sanitæranlegg. Kloakken kommer fra gården der turistene overnatter. På grunn av vannkrisen i Cape Town-området har fagforeningen vært opptatt av klimaendringene og hvordan de påvirker avlingene og mulighetene til å få jobb.

De slitne arbeiderne forteller om lange dager med hardt arbeid. De er bekymret for framtiden. Hvis de blir syke, får de ingen hjelp eller støtte og taper lønn. Lukten og de sterke personlige historiene gjør inntrykk.

Her har de bodd i flere generasjoner og kjenner ingen annen virkelighet. De har strøm og tilgang til vann, men innimellom blir strømmen borte. De har ikke sett noe til den bedringen de ble lovet for noen år siden. Selv om fagforeningene vokser, gjør det ikke inntrykk på farmeierne. De gjør akkurat som de selv vil og er ikke villige til å øke lønn eller bedre arbeidsforholdene selv om CSAAWU presser på.

– Vi blir ikke hørt, sier Ramahlele. Ingen norske forbrukere må tro at ting er bedret.

– De har en vei å gå

Arne Larsen, klubbleder i NNN på Arcus og leder av Oslo LOs internasjonale utvalg er ikke overrasket over at situasjonen er uendret.
– Vi vet at landarbeidere i vinindustrien og vingårdarbeidere har det utrolig tøft. Siden prisutdelingen har vi hatt kontakt med representanter fra CSAAWU og vil følge opp. De har en vei å gå når det gjelder arbeidervernlovgivning. Vi kan bidra med råd og vink og må også ha en politiske bevegelse som kan pushe dette med regjeringen. De har behov for sterk arbeiderbevegelsen som motvekt til kapitalismen, sier Larsen.

Vurdere å trekke all import

På Vinmonopolet selges det i dag flere millioner liter vin, brennevin og sider fra Sør-Afrika. Ifølge Andreas Halse i Arthur Svensson-prisen har Vinmonopolet tatt tydelige grep og gått til ganske drastiske skritt for å forsøke å rydde opp. Halse håper at Vinmonopolet fortsatt kan bidra til et effektivt krysspress for å bedre arbeidsforholdene.
Kristian Hogstads er leder i Bærekraft i Vinmonopolet, Sasha Monique Elvik er seniorrådgiver. De sier de har jobbet mye for å påvirke vingårdseierne. Blant annet har de stilt 8 klare krav (se faktaboks) i tillegg til de generelle kravene i BSCI Code of Conduct.

– Importørene og produsentene har tre måneder på seg til å etterleve de åtte kravene, som så ble fulgt opp med omfattende kontroll av en tredjeparts revisor hos 22 produsenter og farmere. Men det var ikke alle som etterlevde disse kravene. Derfor har vi nå satt i gang et utbedringsarbeid for å rette opp i disse forholdene, sier Hogstad.

Elvik og Hogstad forteller at de har en viktig dialog med fagforeningene. Blant annet møtte de i februar AWETUC, som er en gruppering av åtte ulike fagforeninger. En av disse er CSAAWU.
– Produsenter som ikke lever opp til våre krav må gjennomføre nødvendige utbedringer, og dette kommer vi til å følge opp blant annet i form av nye inspeksjoner. Hvis det ikke skjer endringer, vil vi vurdere å trekke all import av sørafrikanske viner, sier Kristian Hogstad.