Ulv på bygda

Et velkjent vandresagn om ulv dukker opp i ei fortelling fra Østfold på 1700-tallet. Ifølge lokalhistorikeren R. Elwin Myhrvold hadde en mann som kom «utenbygds» fra vært på besøk hos «slekt eller venner» da han var på vei over den frosne Rødenessjøen i vintermørket.

Med seg på hestesleden hadde han kone og seks barn, inkludert et spedbarn. Da de hørte uling og så en flokk på omtrent førti ulver lenger framme, piska mannen fart i hesten, og de føyk tvers gjennom flokken mens han skjøt og drepte en av ulvene med munnlader. Ulvene kasta seg umiddelbart over og spiste den døde flokkameraten sin, men de gjenopptok snart jakta, og da de dukka opp ut av mørket bak sleden på ny, fyrte mannen av igjen og såra en ulv.

Ulver som jager etter livredde mennesker på en slede trukket av en sliten hest gjennom mørke og kulde, er en visjon av det verste som kan skje og en virkningsfull iscenesettelse av ulvefrykt.

Resten av flokken fikk ferten av blodet, drepte og spiste den såra, men snart halte de innpå sleden igjen. Hesten var sliten, og mannen rakk ikke å fyre av flere ganger – han trengte kanskje tid til å lade om. Med ulver glefsende rundt sleden, mot familien og hesten, reiv han spedbarnet ut av armene til kona og kasta det til ulvene, som heiv seg over og begynte å slåss om barnet, mens resten av familien kom seg i sikkerhet på den andre sida av sjøen.

Her var det lys, og noen menn med rifler kom løpende til for å hjelpe, mens hesten falt død om. Han redda dermed seg selv, kona, og fem av barna ved å ofre familiens yngste, et spedbarn. Til slutt stilles det åpne spørsmålet om hvorvidt det han gjorde, var rett eller galt.

Dette er ei gjenfortelling av kanskje den mest utbredte ulvescenen i verdenslitteraturen. Den dukker opp i diktet «Ivan Ivanovitch» av Robert Browning, hvor ei mor kaster barna sine til ulvene. Diktet kan igjen ha vært inspirert av boka The Englishwoman in Russia, utgitt i 1855, av en anonym forfatter. I romanen Gösta Berlings saga, av Selma Lagerlöf, kaster også ei kvinne barnet sitt til ulvene for å redde seg selv og mannen, og i My Ántonia av Willy Cather kaster sledeføreren ei brud og en brudgom som sitter bakpå sleden, til ulvene ei vinternatt.

I 1911 rapporterte The New York Times ei historie fra Russland om et brudepar som blei kasta ut av en slede av medlemmer av bryllupsfølget og spist av ulver. Ei rekke lignende historier har også blitt registrert blant russisk-germanske innvandrere i USA. I ei av dem kaster en mann og ei kvinne spedbarnet sitt ut av sleden, men ulvene enser det ikke, og det ender med at paret blir spist og barnet seinere blir funnet i live.

Det er ingenting heroisk over mennesker som ofrer hverandre, og ulvene er bare symboler på rasende ondskap.

I en variant fra Gudbrandsdalen, gjengitt av lokalhistorikeren og folkeminnesamleren Ivar Kleiven, frakter en sledefører høy over Losna vinterstid. Han har med hunden sin som beskyttelse mot ulv og kaster den til ulvene for å berge seg selv. En av de mest forseggjorte versjonene er gjengitt av Edvard Elsrud i Gråbein og gråbeintider.

Som kilde oppgir Elsrud en tysker ved navn von Eymern som jobba som skoginspektør ved Altajfjella i det sørvestlige Sibir i 1920-åra. Her kaster ei mor to av barna sine til ulvene, men de tar likevel igjen følget og dreper alle bortsett fra kusken, som flykter til hest. I sjokk ankommer han den nærmeste landsbyen, hvor han finner hjelp, skaffer våpen og drar tilbake til åstedet for en blodig kamp mot ulvene.

Det varierer om det er brud og brudgom, barn eller en hund som blir ofra, men i alle versjonene foregår handlinga om vinteren om natta. Uansett opphav er historiene minneverdige: Ulver som jager etter livredde mennesker på en slede trukket av en sliten hest gjennom mørke og kulde, er en visjon av det verste som kan skje og en virkningsfull iscenesettelse av ulvefrykt.

Hendelsesforløpet er selvfølgelig helt urealistisk – det gjelder måten ulvene både angriper menneskene og spiser hverandre på – men det kan selvfølgelig ha hendt at ulver har jaga etter hester over innsjøer om vinteren nattestid, noe som kan ha danna grunnlag for fantasifulle fortellinger.

Ulver, spesielt ulver som jager etter hestesleder, er også tema i noen av de mest kjente bildene til den polske maleren Alfred Wierusz-Kowalski fra slutten av 1800-tallet, og en skal ikke se bort fra at noen av historiene er inspirert av disse motiva. Paul Powis’ maleri Sleigh with Trailing Wolves fra 1887 er også en mulig inspirasjonskilde.

Dette er historier hvor mennesker kaster hverandre til ulvene. Det er ikke uvanlig at vandresagn inneholder en moral, men det er uvanlig at moralen er diskutabel, slik den er her. Mens noen vil anlegge et konsekvensetisk perspektiv og argumentere for at det kan være riktig å ofre ett menneske for å redde flere, vil andre fordømme slik oppførsel på prinsipielt grunnlag.

Der tradisjonelle vesteuropeiske ulvehistorier pleier å være moralsk entydige – med barn og kvinner som ofre, ulven som skurk og menn som helter – skiller denne seg ut ved at den er tragisk. Det er ingenting heroisk over mennesker som ofrer hverandre, og ulvene er bare symboler på rasende ondskap.

Skremmende historier gjør inntrykk, og det er lett å glemme at for hvert dramatisk møte med ulv var det utallige dagligdagse møter.

Historier om ulv i Norge på 1800-tallet utspiller seg ofte om natta vinterstid. Kulde og mørke gjør møter med ulv mer skremmende, men siden ulv gjerne trekker ned til befolka dalfører om vinteren, kan det tenkes at den utstrakte bruken av denne settinga delvis gjenspeiler førstehånds erfaring. Den typiske situasjonen vi støter på i bygdebøker, er at noen er på vei gjennom skogen eller over en frossen innsjø – til fots, på ski eller med truger, på hesterygg eller med hest og slede – og blir jaga av ulver.

Trikset for å holde ulvene på avstand er, ifølge flere av kildene, å dra ei grein, en busk eller et tau med et fargerikt tøystykke festa til enden bak seg. Ellers holder det som regel å rope og gestikulere, eller om nødvendig angripe ulvene med ei øks, ei stang eller en stokk. Historiene er overdrevet, men det kan tenkes at det går an å holde ulver på avstand, eller i det minste distrahere dem, ved å dra noe flagrende bak seg, og det sier seg selv at et slagvåpen kommer godt med om en blir forfulgt av et stort rovdyr.

I flere av disse skildringene uler ulvene mens de går til angrep, men i dag veit vi at uling er en sosial aktivitet som sjelden eller aldri utføres under jakt. Vi skjønner at ulinga er lagt til for å gi dramatisk effekt.

Skremmende historier gjør inntrykk, og det er lett å glemme at for hvert dramatisk møte med ulv var det utallige dagligdagse møter. I bygdeboka for Voll i Møre og Romsdal sies det at møter med bjørn blei huska fordi de var sjeldne – bjørn drepte sjelden sauer eller kyr og lå i hi store deler av året – mens ulvene ulte «gjennom lange vinternetter», og møter med ulv var så vanlige at «dei flaut ihop liksom elvesus».

En Andreas Hansen fra Østfold skriver at han ikke kunne skjønne det han leste om mulige ulveangrep på mennesker: Han var gjeter fra han var seks år gammel, og selv som liten guttunge kunne han jage vekk tre ulver på egen hånd. Hvis han gikk fra sauene, ville ulvene gå løs på dem med en gang, men det var aldri fare for angrep så lenge han passa på.

Ulvebestanden i Norge har gjennomgått store svingninger gjennom tidene, med regelmessige ulveperioder hvor det formelig skal ha krydd av ulv flere tiår på rad. Rabies forekommer ikke hos ulv i Norge i dag, men det kan tenkes at det i tidligere tider var rabiesutbrudd som førte til at ulvebestanden kollapsa med jevne mellomrom. Ifølge Peder Claussøn Friis skal en ulv i Vest-Agder i 1575 ha angrepet en hund som seinere blei gal og gikk til angrep på kveg og andre hunder «så alle ble gale og forgiftet». Ellers kan andre sjukdommer som valpesjuke ha vært vel så utbredt som rabies, og andre faktorer som værforhold, menneskets jakttrykk og svingninger i bestandene av byttedyr har nok også vært av stor betydning.

En lov som tok sikte på å utrydde rovviltet, var altså tufta på kjensgjerninga at mennesket hadde oppført seg som et rovdyr.

Såkalte ulvestuer, eller ulvegraver, var en utbredt metode for å fange ulv i tidligere tider. Innvendig hadde de solide vegger av stein eller tømmer, og i midten var det en platting hvor en plasserte åtet, som regel en hund. Det er likevel tvilsomt hvor effektive ulvestuer egentlig var for å fange ulv, og ordet «ulvestue» har ikke bare blitt brukt om fangstgraver, men også om huler og hellere hvor ulver kan ha hatt hi. En brukte også ulvesaks, og en jakta på ulv med armbrøst, men jaktmetodene endra seg fra 1500-tallet og utover, da kruttvåpen kom i bruk.

Ei midlertidig forordning om skuddpremie på ulv blei innført i 1730 og gjort varig fra 1733 fram til 1845, da «Lov om Udryddelse av Rovdyr og Fredning af andet Vildt» blei vedtatt. Målet var å utrydde de store rovdyra for å forhindre tap av husdyr og øke bestandene av «matnyttig» vilt.

Med rause skuddpremier blei jakt på rovdyr en lukrativ geskjeft, og konservator Halvor Heyerdahl Rasch, som skreiv forslaget til loven, mente også at rovviltjakt, særlig ulvejakt på ski, skulle være bra trening for soldater. Denne utryddelseskampanjen hadde støtte i breie lag av befolkninga, og nesten ingen stilte seg kritiske.

Det var likevel ei kjensgjerning, også på den tida, at hovedårsaken til den drastiske nedgangen i bestandene av hjortedyr var slapp jaktlovgivning, ikke rovdyr. Ulv har ofte fått skylda for å desimere elg- og hjortebestander, men jakttrykket fra ulv har vært beskjedent i forhold til jakttrykket fra mennesker. Istedenfor å velge ut byttet sitt har mennesker stort sett skutt dyra de tilfeldigvis har kommet over, og lite bærekraftige metoder som fangstgraver har vært utbredt.

Elg var nesten utrydda i både Sverige og Norge på 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet. Rasch skreiv at «[e]nhver har anseet sig berettiget til at dræbe og fange Vildtet til enhver Tid, og paa hvad Maade han bedst vidste og kunde, eller med andre Ord, han har været et komplet Rovdyr». En lov som tok sikte på å utrydde rovviltet, var altså tufta på kjensgjerninga at mennesket hadde oppført seg som et rovdyr.

Det var allmenningens tragedie som førte til at hjorteviltet nærmest forsvant, men til tross for at det var klart at skylda lå hos menneskene, var det rovviltet som fikk unngjelde. Jaktkulturen som vokste fram i etterkant av at denne loven blei vedtatt, bidro til å forsterke negative holdninger til store rovdyr. I ettertid har elgbestanden kommet seg, ikke på grunn av fravær av ulv, men fordi retta avskyting har blitt innført og jakta nå er bedre regulert.

De gamle historiene lever fortsatt videre, mens den nye situasjonen, hvor ulvene nå har tilgang til rikelig med ville byttedyr, ikke nødvendigvis tas med i betraktninga.

Med lite storvilt å ta av måtte ulvene ta til takke med småvilt som hare, grevling og bever og ville til tider ha kommet innpå menneskelig bebyggelse for å leite etter spiselig avfall og ta husdyr når sjansen bøy seg. Det kan tenkes at ulver i Norge hadde langt større revir på 1800-tallet enn i dag, da det var veldig lite vilt og husdyra stort sett blei passa på.

Med større revir kunne ulvene i større grad levd av åtsler og småvilt, og selv om revira var store, kunne bestanden likevel være på mange hundre eller til og med et par tusen individer, siden den var spredt over mesteparten av landet. Store revir kan også være noe av forklaringa på hvordan Norge kunne gå inn i en ulveperiode selv om det generelt sett var lite vilt.

Mot denne bakgrunnen er det nærliggende å tro at mange av ulvene som dukker opp i historier fra 1800-tallet, var utsulta. På ei tid da viltet nesten var utrydda, overlevde ulvene som best de kunne. De gamle historiene lever fortsatt videre, mens den nye situasjonen, hvor ulvene nå har tilgang til rikelig med ville byttedyr, ikke nødvendigvis tas med i betraktninga.

Moderne, masseproduserte skytevåpen, feller og gift førte til at jakta blei mer effektiv enn noensinne, og på slutten av 1800-tallet var det dermed få ulver igjen i Norge. Siden rovdyra var borte, trengte en ikke lenger gjetere, og den gamle tradisjonen med å bruke unger som gjetere – av og til sammen med gjeterhunder – blei gradvis avvikla til fordel for å la sauene vandre fritt i utmarka med lite tilsyn. Til tross for at denne formen for sauehold først blei utbredt på 1900-tallet, i ei tid da rovdyra var nesten helt fraværende, er det nå mange som regner den som tradisjon.

Det er nå stadig flere, også blant jegere og bønder, som heller enn å kjempe mot de ville rovdyra har begynt å kjempe for dem.

De siste tiåra har ulven kommet tilbake til noen av de tidligere leveområdene sine, og ulveangrep på jakthunder har blitt et brennbart tema. Vester som er designa for å beskytte hunder mot ulv, har kommet på markedet: En type er laga av Kevlar og har skarpe pigger langs ryggen, en annen gir fra seg et elektrisk støt når ulven biter i materialet. Teknologien er ny, men ikke praksisen:

Tidlig på 1800-tallet, da det var mye ulv i Norge, skal mange hunder ha blitt drept av ulv, og hunder som var mye i nærheten av ulv, var ofte utstyrt med pigghalsbånd. Bruken av verneutstyr for hunder er en tradisjon som nesten var glemt, men som har blitt vekt til live, til tross for at ulvebestanden nå kun er en liten brøkdel av det den var i første halvdel av 1800-tallet.

Fra midten av 1900-tallet og utover har nordmenns holdninger til rovdyr også endra seg igjen. Naturvern har kommet på den politiske agendaen, og viltforvaltninga har gradvis begynt å tilpasse seg ny økologisk kunnskap. Det er nå stadig flere, også blant jegere og bønder, som heller enn å kjempe mot de ville rovdyra har begynt å kjempe for dem.

Ifølge spørreundersøkelser utført av Norsk institutt for naturforskning har i dag nesten to tredjedeler av den norske befolkninga ei positiv holdning til ulv og andre store rovdyr, mens under en femtedel misliker dem. Mindretallet som er mot rovdyr, er likevel høylytt og godt organisert, med sterke næringsinteresser i ryggen.

(Dette er et utdrag fra boka Ulv i det norske kulturlandskapet av Endre Harvold Kvangraven, utgitt på forlaget Res Publica. Forlaget og Agenda Magasin tilhører samme selskap.)