Venstre om

Forrige århundre var sosialdemokratenes storhetstid. Det var da deres gjennomgripende, politiske prosjekt ble satt ut i virkelighet. Velferdsstaten, som vi etter hvert kjenner den i dag, ble etablert i mange europeiske land. Drivkraften var de sosialdemokratiske partiene.

Ved inngangen til dette århundret dominerte de den politiske scenen i Vest-Europa. Men så snudde det brått. I land etter land gikk de sosialdemokratiske partiene på sviende nederlag. I dag kjemper mange en innbitt kamp for å overleve. Og det har ikke manglet på spådommer om sosialdemokratiets fall.

Sosialdemokratiene ville komme til å herske i lang tid.

Men er de sosial demokratiske partiene virkelig på vei ut i glemsel og evig fortapelse? Eller er det vi ser bare trender og normale variasjoner som alle partier og politiske retninger utsettes for med jevne rom?

 

Trender kan snu

Dag Einar Thorsen, førsteamanuensis ved Høgskolen i Sørøst-Norge, heller mot det siste. Som han bemerker, skal en ikke tro at kortsiktige trender vare evig. Han trekker frem år 2000, da spådommene var tvert om. Hvis en leste aviskommentarene den gang, var de entydige positive og fremtiden så lys ut for det han kaller det polerte sosialdemokratiet.

I dag finnes det knapt partier i den vestlige verden som ikke mener at staten har et sosialt ansvar.

– Den gang kunne du lese at det var dyp krise på høyresiden. Sosialdemokratiene ville komme til å herske i lang tid, sier Thorsen til Agenda Magasin.

– Plutselig snudde det. De sosialdemokratiske partiene mistet makten i Norge og i Danmark. I Frankrike fikk sosialistpartiets Lionel Jospin ikke engang stille opp mot Jacques Chirac i andre valgomgang til presidentvalget i 2002. Land etter land falt. Høyresiden, som var dømt nord og ned, kom fort tilbake.

De sosialdemokratiske partiene vil kunne gjøre det samme, ifølge Thorsen. Ja, de har tapt og har nærmest kollapset i Nederland og Hellas, men det betyr ikke at det er en trend som vil vare. Høstens lokalvalg i Danmark er en advarsel om ikke å lese for mye inn tendenser. Der gjorde Socialdemokratiet et godt valg.

– Dilemmaet for alle partier er at man vinner og taper oppslutning avhengig av hvor populære de andre partiene er. Her i Norge klarte Høyre og Frp å vinne årets valg mot alle odds. Det betyr ikke at Ap for alltid vil være upopulære og ikke vil kunne nå store høyder igjen.

Thorsen trekker frem at Arbeiderpartiet i 2002 lå på et historisk bunnivå med 16 prosent på meningsmålingene, men klarte å snu dette, komme i posisjon igjen og slå tilbake under valget i 2005. Han mener derfor at det er farlig å tro at det som synes å være generelle trender, vil vare lenge i europeisk politikk.

 

Offer for egen suksess

Nikolai Brandal, høyskolelektor ved Bjørkenes Høyskole, peker på at tidens generelle tendens i Europa for alle partier – ikke bare de sosialdemokratiske – er nedadgående. For de sosialdemokratiske partiene sin del, er de delvis offer for egen suksess, mener han.

– Gjennom etterkrigstiden har sosialdemokratiets politiske gjennomslag vært så fundamental i samfunnet, at alle andre partier er blitt endret som en følge av det. I dag er det ingen seriøse partier som ikke mener at staten skal spille en viktig rolle i å regulere både økonomien og samfunnet for øvrig.

De sosialdemokratiske partiene har mistet kontakten med arbeiderklassen.

Han mener at dette kanskje særlig kan sees i utviklingen av velferdsstaten. Mens borgerlige partier ville ha en sosialpolitikk rettet mot å hjelpe «verdige trengende», ville sosialdemokratiene ha en universell velferdsstat for alle, der det nettopp var staten som skulle garantere for enkeltmenneskets frihet og verdighet.

– I dag finnes det knapt partier i den vestlige verden som ikke mener at staten har et sosialt ansvar. Det er fullt ut akseptert på tvers av det politiske landskapet at det offentlige skal regulere samfunnet i større eller mindre grad og at staten har et ansvar for å løse samfunnets sosiale problemer til felles beste.

Ikke minst i Norden har velferdsstaten blitt det bærende premiss i alle partier. De partiene som går imot statens styrende rolle, har problemer med å bryte sperregrensen. Velgerne vil ha velferdsstatens goder, om de ikke alltid er enig om innholdet og måten det skal styres på.

– Når alle partier støtter velferdsstaten, har de sosialdemokratiske partiene et problem med å si hva som er den tydelige forskjellen mellom dem og andre partier.

 

Svikter arbeiderklassen

Også Brandal trekker frem det danske Socialdemokratiets suksess under siste lokalvalg. Ifølge ham skyldes det ikke så mye hva partiet står for som befolkningens ønske om å bytte ut det styrende partiet.

Det er en generell tendens i de fleste land. Og det er et problem for alle partier. Det er nesten ingen partier lenger som blir sittende over én periode. Hvis en ikke har en samlende fortelling som får gjennomslag blant velgerne, er det vanskelig å skape engasjement, peker Brandal på.

Det er mange som lider i dag. Arbeiderklassen har ingen fremtidstro.

Åsa Linderborg, kulturredaktør i Aftonbladet i Sverige, er uenig med Thorsen om at de sosialdemokratiske partienes motgang i senere tid skyldes normale svingninger som rammer alle partier. Hun mener det handler om at de faktisk ikke tør stå for en sosialdemokratisk politikk.

– De sosialdemokratiske partiene har mistet kontakten med arbeiderklassen og har istedenfor satset på middelklassen. Endringen skjedde gjennom den såkalte tredje veien som Tony Blair og det nye Labour sto for, sier Linderborg til Agenda Magasin.

Linderborg er utdannet historiker og har tatt doktorgrad på de svenske Socialdemokraterna.

Hun mener at de sosialdemokratiske partienes politikk har ført til et økende klasseskille. Istedenfor å kjempe arbeiderklassens kamp, har de ledet an i store privatiseringsreformer og innstramninger i velferden. Dermed har de gjort seg selv uinteressert. De sosialdemokratiske partiene er ikke lenger relevante for tidligere velgergrupper.

 

Mangler fremtidstro

Linderborg er heller ikke enig med Brandal i at de sosialdemokratiske partiene har måttet gi fra seg eierskap til velferdsstaten til andre partier. Tvert imot, mener hun. De fleste partier har jobbet for å demontere velferdsstaten, og fremst i rekken har de sosialdemokratiske partiene ligget.

– Det var i kampen for å holde på velferdsstaten at de sosialdemokratiske partiene burde ha suksess. I stedet blir det mer og mer det enkeltes individs ansvar. Alt blir lagt i hendene på private aktører for at de skal kunne tjene penger, sier Linderborg.

Det har også vært et problem at de sosialdemokratiske partiene har blitt bygget ned som massebevegelser.

– Det er den nyliberale politikken. Finanskrisen i 2008 forsterket den. Nå skjærer vi ned på skoler, på helsevesen, på politi og det militære. Det er ikke bare samfunnets myke områder som rammes, men også de harde.

Åse Linderborg er veldig klar på at sosialdemokratiske partier må ta opp klassekampen igjen, må stå opp for en mer rettferdig fordelingspolitikk og ta grep om de mange sosiale problemene som eksisterer i samfunnet.

– Det er mange som lider i dag. Arbeiderklassen har ingen fremtidstro. Det er disse mekanismene som førte til at Trump vant i USA, sier hun.

– Vi i Skandinavia tror at alle har det bra. Vi forstår ikke det store klasseskillet som faktisk eksisterer. Her i Sverige er det den svensketniske arbeiderklassen, for å bruke et slikt uttrykk, som har mistet tryggheten. Det gir grunnlag for en misnøye som er vanskelig å få bort.

Hun mener at arbeiderklassen i både Europa og USA føler at de ikke har noen politisk representasjon lenger. Det er bare de ytterliggående høyrepartiene som gjør seg til talsmenn for dem.

Også store deler av middelklassen er blitt offer i den nyliberale politikken. Halvparten av middelklassen i Sverige har fått det verre, ifølge Linderborg, mens den andre halvparten, den hun selv tilhører, har fått det bedre.

 

Det samlende politiske prosjektet

Daværende statsminister i Frankrike, Manuell Valls, stilte i 2015 en diagnose som likner på Åse Linderborgs. Til ukemagasinet l’Obs sa han: – Partiets problem er at vi aldri har klart å velge mellom en venstreorientert protestpolitikk og en ansvarlig, sosialdemokratisk orientert reformpolitikk.

Nikolai Brandal understreker at det er forskjellige grunner for nedgangen til de ulike sosialdemokratiske partiene i Europa. Likevel opplever han at det han kaller styringsideologien, er et felles problem. Ideen om hvordan offentlig sektor skal styres har gitt sosialdemokratiet mye motvind.

Den såkalte New Public Management, som best kan omsettes til offentlig målstyring, fikk gjennomslag i Storbritannias Labour med Tony Blair og Tysklands SPD med Gerhard Schröder. Ideen har sin opprinnelse i New Zealand og Australia, men ble etter hvert plukket opp av de fleste land i Europa.

Ap taper en verdibasert debatt mot Frp. Men vil vinne på å ta en kunnskapsdebatt.

– Når New Public Management oppleves å ha spilt fallitt, har det selvsagt gitt uheldige utslag for dem som målbærer denne ideologien. Spørsmålet er hva som er den nye styringsideologien til sosialdemokratiske partiene, og som ikke er New Public Management?

Nikolai Brandal mener at dette handler om at sosialdemokratene i dag ikke har en overordnet fortelling som kan bygge bro over de ulike politikkområdene og sette dem inn i en sammenheng. Og da blir de lett kasteballer i de politiske vindene som råder.

Det har også vært et problem at de sosialdemokratiske partiene har blitt bygget ned som massebevegelser, og i økende grad blitt bygget opp som elitestyrte parti som mobiliserer medlemmene foran valg, men ellers lar organisasjonen råtne på rot. Dette, kanskje mer enn noe annet, har vært ødeleggende for partiene, ifølge Brandal.

 

De vanskelige sakene

Innvandring har vært et vanskelig tema for europeiske sosialdemokrater. I land som Sverige, Frankrike, Østerrike, Storbritannia og Danmark henter nye partier tidligere velgere fra de sosialdemokratiske partiene med sine innvandringsfiendtlige programmer.

Peter Nedergaard, professor i statsvitenskap ved Københavns universitet, har uttalt at sosialdemokratene ikke har ønsket å ta debatten om innvandring. Når innvandringsfiendtlige partier omtales som «ikke stuerene», har det vært kontraproduktivt.

– Man kaster deler av arbeiderklassen rett i armene på disse partiene, sier Nedergaard til den danske avisen Politiken.

Nikolai Brandal ser innvandringsspørsmålet i et større perspektiv.

– Innvandring henger sammen med et større problemfelt: Globalisering. Der har de sosialdemokratiske partiene fortsatt mange ubesvarte spørsmål. Hvilken globalisering skal en ha? Hva skal en gjøre med dem som ikke har fått det bedre med globaliseringen?

Når Ap i tillegg oppfattes som teknokratisk og en kraft for sentralisering, skaper det ytterligere problemer for partiet. Samtidig er den kollektive tankegangen, som var grunnfjellet for sosialdemokratiet, svekket. Slik Brandal ser det, har Arbeiderpartiet ikke har klart å oppdatere sin politikk til den nye virkeligheten. Det at folk generelt er blitt mer avpolitisert, skaper i seg selv utfordringer.

Problemet er at mange Ap-ere er blitt godt fornøyd med dagens tilstand.

– Kjerne i de sosialdemokratiske partiers ideologi er troen på den politiske kraften og det å styre samfunnet gjennom politikk.

Brandal er klar på at de sosialdemokratiske partiene må tilbake til en mer kunnskapsbasert politikk. Det må bli mindre føleri og mer fakta. Slik han ser det må de sosialdemokratiske partiene ta utgangspunktet i virkeligheten og ut fra den skape den fremtiden de ønsker.

– Ap taper en verdibasert debatt mot Frp. Men vil vinne på å ta en kunnskapsdebatt, mener han.

 

Best som folkebevegelse

Dag Einar Thorsen peker på at de sosialdemokratiske partiene i Europa har spesielle utfordringer når de blir oppfattet som kjedelige og litt uspennende. Det så en tydelig under siste valg i Norge.

– Ap tapte valget fordi det var risikofritt å stemme på andre partier på venstresiden. Ap hadde ikke noen klar sak som trakk velgere, sier Thorsen.

– Det er den som har et politisk prosjekt som vinner. Det så vi i kampen mellom Clinton og Trump. Hillary Clinton tilbød bare mer av det samme.

Thorsen mener det er vanskelig å se hva Ap hadde å tilby velgerne i 2017. Ifølge ham var selve håndteringen av valget katastrofalt. Ap førte en amatørmessig valgkamp, som står i det han kaller skrikende kontrast til lokalvalget i 2015 og stortingsvalget i 2005.

Jeremy Corbyn har bare løftet opp på nasjonalt nivå det som han i 40 år har gjort i sin lokale valgkrets.

– Ap hadde ikke et tydelig politisk prosjekt. Det tilbød ikke velgerne et klart regjeringsalternativ. På 80- og 90-tallet klarte Ap å være en kraft for forandring, selv mens de satt i regjering. I år klarte ikke Arbeiderpartiet det samme fra en angrepsposisjon.

Slik Thorsen ser det, er de sosialdemokratiske partiene best når de er en bred folkebevegelse, når de klarer å trekke lokale partimedlemmer og vanlige folk inn og gi dem eierskap til partipolitikken. De er best når de klarer å skape begeistring for et politisk prosjekt.

Dagens sosialdemokratiske partier er blitt for glattet, er toppstyrte, bruker PR-konsulenter til å fremme sin politikk og ser ut til bare å bestå av høyt utdannede akademikere. Det skaper avstand, i motsetning til den tradisjonelle sosialdemokratiske arbeidsformen der en involverer fagbevegelsen og vanlig folk, og der de sosialdemokratiske partiene klarer å mobilisere.

De sosialdemokratiske partiene må finne tilbake til sin sosialdemokratiske arbeidsform.

– Problemet er at mange Ap-ere er blitt godt fornøyd med dagens tilstand og ikke ser at andre ikke har fått tatt del i velstanden. De er blitt den satte middelklassen. De har ikke lenger lytteposter ut mot marginaliserte grupper.

Dag Einar Thorsen er veldig klar på at sosialdemokratene må begynne å snakke ordentlig på lokalplan og være tilstede i vanlige folks liv. Nettopp fordi det nederlandske Partij van de Arbeid ikke lenger var tilstede i folks hverdag, opplevde partiet fullstendig kollaps etter sist valg i vår. Partiet er en skygge av seg selv med bare 9 representanter i det nederlandske underhuset.

 

Medvind i Storbritannia

De sosialdemokratiske partiene må finne tilbake til sin sosialdemokratiske arbeidsform, mener Thorsen. Da gjør de det bra, som en ser i Danmark og Portugal. Og som har gitt Labour i England vind i seilene.

Labour med Jeremy Corbyn har klart å treffe unge velgere og ufaglærte som i en årrekke har vendt Labour ryggen.

– Jeremy Corbyn har bare løftet opp på nasjonalt nivå det som han i 40 år har gjort i sin lokale valgkrets. Han har alltid vært en lokalpolitiker og hatt kontakt med vanlige folk. Nå gjør han det samme nasjonalt, sier Thorsen.

Til tross for at hans venstreradikale bakgrunn ble spådd å være nådeskuddet for Labour, har Corbyn klart å motbevise alle spådommene. David Moon, forsker ved universitet i Bath i England, har pekt på at Labour med Jeremy Corbyn har klart å treffe unge velgere og ufaglærte som i en årrekke har vendt Labour ryggen.

Dette er velgere, viser undersøkelser, som ønsker bedre tilgang til utdannelse, et bedre helsevesen, mer offentlig transport og boliger som vanlige folk har råd til å bo i. Med Corbyn har Labour igjen satt disse tradisjonelle, sosialdemokratiske kampsakene på agendaen.

England og Danmark er i så måte eksempler på at sosialdemokratiet ikke seiler i motvind overalt i Europa. Og viser også at i politikk kan stemningen fort snu seg.