Det er en myte at ytringsfriheten er truet, sier Nesrine Malik i dette foredraget.
Dette er et foredrag som ble holdt på Litteraturhuset i Oslo 1. februar 2020, som del av foredragsserien Litteraturhusets ytringsfrihetskommisjon.
Ytringsfrihet som abstrakt verdi er nå fullstendig uforenlig med livets ukrenkelighet. Det dreier seg ikke utelukkende om «krenkelse». Kulturteoretikeren og Berkeley-professoren Judith Butler sa i 2017 i et forum støttet av universitetets akademiske kollegium:
«Hvis ytringsfrihet har forrang for alle andre konstitusjonelle og samfunnsmessige prinsipper, bør vi kanskje slutte å hevde at vi avveier konkurrerende prinsipper eller verdier. Vi kan like gjerne innrømme at vi allerede er blitt enige om å la samfunnet splittes, la etniske og seksuelle minoriteter nedverdiges, nekte transpersoner verdighet – at vi faktisk er villige til å la prinsippet om ytringsfrihet ødelegge oss.»
Ja, det er krise. Men det er hatefulle ytringer som er trusselen. Ytringsfriheten er ikke truet.
Jeg hadde den tvilsomme æren av å få tredje mest hatefulle kommentarer under artiklene mine.
Ytringer har aldri vært friere eller mer direkte formidlet enn nå. Alle som har nettilgang, kan opprette en profil og skrive, tvitre, blogge eller kommentere, så å si uten kritisk gjennomgang eller krav til tekniske ferdigheter. De utpekte målene for de aller fleste som har benyttet seg av denne økende muligheten for å bruke ytringsfriheten, har imidlertid vært kvinner, minoriteter og LHBTQ+-personer.
En undersøkelse gjort av den amerikanske tenketanken Pew Research Centre i 2017 viste at «et stort tverrsnitt» amerikanere opplevde netthets, men at mesteparten var rettet mot minoriteter – en fjerdedel av de svarte amerikanerne i undersøkelsen svarte at de var blitt utsatt for nettangrep på grunn av hudfarge eller etnisitet. Ti prosent med latinamerikansk opprinnelse og tre prosent hvite rapporterte det samme.
Bildet er omtrent det samme i Storbritannia. I 2017 analyserte en Amnesty-rapport Twitter-meldinger sendt til 177 kvinnelige britiske parlamentsmedlemmer. De 20 som hadde svart eller etnisk minoritetsbakgrunn, fikk omtrent halvparten av alle de hatefulle Twitter-meldingene. Jeg deltok i en undersøkelse i The Guardian som gikk gjennom kommentarene på nettsiden, og ble sjokkert da jeg fikk vite at jeg hadde den tvilsomme æren av å få tredje mest hatefulle kommentarer under artiklene mine. Andre- og førsteplassen gikk til henholdsvis en svart homofil mann og en hvit feminist.
Dette er myten om den truede ytringsfriheten.
De aller fleste av disse hatefulle ytringene forblir ustraffet. Likevel råder det åpenbart en generell oppfatning om at ytringsfriheten er truet, at det ikke lenger er mulig å få en plattform å snakke fra på universitetene, at mobben i sosiale medier står klar til å gyve løs på den minste uskyldige forsnakkelse eller spøk, og at liberale verdier som beskyttet ytringsfriheten og individuell frihet, er truet. Man hevder at det skyldes en liberal totalitarisme som både bunner i intoleranse og nærtagenhet, fascistisk i sin brutale tendens til å bringe enkeltmennesket til taushet, og svak fordi den så er lettkrenket og overbeskyttende.
Dette er myten om den truede ytringsfriheten. Den er en utvidelse av myten om politisk korrekthet, men en nyere mutasjon som mer spesifikt er knyttet til forsøket på eller ønsket om å normalisere hatefulle ytringer eller avvise legitime reaksjoner på dem. Hensikten med myten er ikke å sikre ytringsfrihet, eller retten til å uttrykke meningene sine uten å bli sensurert, straffeforfulgt eller dømt. Hensikten er å sikre retten til å snakke ustraffet – ikke ytringsfrihet, men snarere frihet fra å ta ansvar for disse ytringene. Myten består altså av to komponenter: Den første er at alle ytringer bør være (og er) fri, at alle har rett til en plattform, og den andre er at ytringsfrihet er ensbetydende med at man skal slippe å bli motsagt.
Jeg husker at jeg forlot skjermen og ruslet en tur rundt hjørnet for å få bukt med kvalmen som trengte seg på.
Landskapsendringene det siste tiåret
Jeg begynte å skrive i nettalderen. Den første spalten min ble publisert i 2008, og jeg husker godt hvor uforberedt jeg var på kommentarene som begynte å dukke opp under. Det har aldri vært noen buffersone mellom meg og leseren, ingen mellommann, bare en «moderator» som hadde i oppgave å slette kommentarer som brøt med avisens retningslinjer.
Jeg husker at jeg forlot skjermen og ruslet en tur rundt hjørnet for å få bukt med kvalmen som trengte seg på, før jeg gikk tilbake for å lese kommentarene som stilte spørsmål ved min intelligens og redelighet og gjorde narr av skriveferdighetene mine. Det la jeg fort bak meg. Noen spalter senere føltes det fåfengt å bekymre seg for hva mulige lesere ville mene.
Siden jeg tilhører en generasjon som har stått med ett bein i hver verden – den virkelige og den virtuelle – hadde jeg en instinktiv formening om hva det var verdt å bruke tid og krefter på, og hva som var en slags tvangstanker om at man var nødt til å skrive noe på nettet fordi man kunne, lage bråk fordi man visste at noen, aller helst skribenten, kunne høre det.
Det var blitt vanskeligere å diskutere noe som helst uten å bli møtt med virtuelle glefs.
På den annen side har jeg aldri skrevet i en tid da det ikke var mulig å få umiddelbar respons, så for meg har skriveprosessen alltid vært todelt: handling og reaksjon. Jeg svarte dem som kom med gode poenger, og oppfordret dem jeg ante hadde noe interessant å si, men hadde latt følelsene løpe av med seg, om å lese artikkelen om igjen før de kom tilbake til saken.
En gang iblant svarte jeg på kommentarer som var hatefulle på en beregnende, nedlatende måte. Det var som å være lærer for en vanskelig klasse – jeg forsøkte å oppmuntre de gode elevene samtidig som jeg prøvde å finne en gyllen middelvei med bråkmakerne: holde en myndig tone uten å synke ned på deres nivå. På den tiden var kommentarfeltene åpne i 72 timer. Når jeg kunne trekke pusten igjen etter en avsluttet tråd, føltes det som når et skip ankrer opp etter noen dager på opprørt hav. Det var en bragd, noe jeg og leserne hadde gjennomgått sammen.
Vi hadde diskutert ømtålige, komplekse tanker om politikk, etnisitet, kjønn og seksualitet, og etter en slingrende samtale var vi kommet frem til noe. I løpet av de siste ti årene ble ordlyden i kommentarene så personlig og hatefull at skipet ofte sank før det kom i havn – moderatorene avsluttet ganske enkelt tråden.
De første gangene det skjedde, føltes det som et personlig nederlag – kanskje jeg ikke hadde slått an riktig tone eller forklart poengene mine godt nok, og at jeg dermed hadde provosert leserne til å tro at jeg var uredelig eller hisset til strid. Etter hvert gikk det opp for meg at jeg skrev akkurat som før – det var kommentatorene som hadde forandret seg. Det var blitt vanskeligere å diskutere noe som helst uten å bli møtt med virtuelle glefs. Og det var blitt enda vanskeligere å gjøre det hvis man ikke var hvit eller mann.
Jeg kjenner fremdeles et lite stikk av skuffelse når jeg ser at en av mine artikler ikke er åpen for kommentarer.
Følgene ble at The Guardian gikk gjennom retningslinjene sine og kom frem til at avisen ikke skulle åpne kommentartråder for artikler der diskusjonen garantert ville spore av. Noen spaltister ble lettet, men for meg var det et nederlag, som å gi opp. Jeg kjenner fremdeles et lite stikk av skuffelse når jeg ser at en av mine artikler ikke er åpen for kommentarer.
Et par ganger har jeg til og med protestert mot moderatorene mine for å få dem til å ombestemme seg, men de visste bedre enn meg. Det var deres plikt å passe på skribentenes ve og vel. De hatefulle ytringene gikk hardt ut over noen av dem, og moderatorene skulle også tenke på nye skribenter som kunne få kalde føtter hvis de visste at en journalistkarriere i vår tid innebærer at man er fullstendig ubeskyttet mot nettbøller.
I tillegg til de moralske betraktningene kom praktiske, kommersielle hensyn – de hadde ikke nok ressurser til å håndtere alle de åpne trådene samtidig nå som kravet til oppmerksomhet var blitt så stort. Alle disse begrunnelsene var gode og fornuftige. Nå la ikke skipet engang ut fra havn. Kommentatorene og jeg måtte holde oss på landjorda.
Å akseptere myten om at ytringsfriheten er truet er ensbetydende med å gi avkall på sin egen rett til å avvise kommentarene.
Jeg går gjennom denne historien for å vise at mange plattformer i pressen og sosiale medier i løpet av de siste ti årene har vært nødt til å balansere utfordringene med å håndtere brukere med stadig skarpere og mer hatefull tone samtidig som de gir nok rom til størst mulig mangfold i form av ytringer, tilbakemeldinger og samspill.
Når jeg utfordrer myten om at ytringsfriheten skal være i fare, innebærer det ikke at staten i ytterligere grad skal få kontrollere og sensurere. Jeg hevder tvert imot at krisen ikke eksisterer. Snarere tvert imot: Det har aldri vært friere eller mer uregulert å ytre seg. Hensikten med myten om ytringsfriheten er å påføre folk skamfølelse slik at de gir fra seg retten til å besvare angrep, og å destigmatisere rasisme og fordommer.
Denne myten vil presse gode mennesker til å tre til side og gi rom for dårlige meninger, selv om de har en legitim rett til å nekte å vike unna. I tillegg stiller den egne krav, bringer folk til taushet og undergraver enkeltpersoners frihet. Å akseptere myten om at ytringsfriheten er truet er ensbetydende med å gi avkall på sin egen rett til å avvise kommentarene.
Myten om at ytringsfriheten er truet bunner i utviklingen av to fenomener: økningen i frie ytringer og de nye aktørene i samfunnet av nye identiteter.
Les også Bjørn Stærks foredrag: “Vi må ta en mer aktiv rolle i å forme den offentligheten vi vil ha”
Ytringsfrihet finnes ikke
La meg først avlive den største myten – ytringsfrihet finnes ikke. Den eksisterer ikke. Vi har mange lover som avgrenser ytringer. Ærekrenkelse, oppfordring til vold, og så videre. Og den ubehagelige sannheten er at disse lovene jevnt over gjenspeiler fordommene våre.
Ytringsfrihet tjener to formål i sin reneste form: beskyttelse mot statlig forfølgelse når man utfordrer overmakten eller hevdvunne konvensjoner, og beskyttelse av borgere mot de skadelige konsekvensene av uinnskrenkede ytringer (lovlige uregulerte ytringer) som ærekrenkelse. Ifølge Francis Canavan i Freedom of Expression: Purpose As Limit – hans analyse av den kanskje mest tolerante ytringsfrihetsloven av dem alle, den amerikanske grunnlovens første tillegg – må frie ytringer ha et rasjonelt mål, nemlig å legge til rette for kommunikasjon borgerne imellom. Når frie ytringer ikke tjener det målet, blir de begrenset.
Ytringsfriheten opphører i likhet med alle friheter når den krenker andres friheter. Han skriver at amerikansk høyesterett «aldri har akseptert en absolutistisk tolkning av ytringsfrihet. Den har for eksempel ikke beskyttet injurier, ærekrenkelser, mened, villedende reklame, obskønitet, blasfemi, oppfordring til kriminalitet eller overdrevne provokasjoner. Årsaken til at disse formene for ytringer er unntatt beskyttelse i det første grunnlovstillegget er at de har minimal eller ingen verdi som tanker, informasjonskommunikasjon, henstilling til fornuft, tilnærming til sannhet eller lignende. De har kort sagt ingen verdi med hensyn til målet for lovtillegget.»
Vestlige samfunn liker å tenke på sin versjon av ytringsfrihet som ren og opprinnelig, men den er også tilsmusset.
Hva som regnes for å være beskyttelsesverdige ytringer, er svært subjektivt og avhenger av hvilke begrensninger et samfunn er blitt enige om. Vestlige samfunn liker å tenke på sin versjon av ytringsfrihet som ren og opprinnelig, men den er også tilsmusset (eller moderert, avhengig av hvor du kommer fra) av konvensjoner. Vi finner et godt eksempel på enighet om begrensninger for ytringsfriheten utenfor lovens grenser, og hvor tilfeldige disse begrensningene kan være, i tilfellet med Milo Yiannopoulous.
Britiske «Milo» hadde hoppet av studiene og gitt opp journalistjobben da han havnet i offentlighetens søkelys i 2015 etter å ha gått inn i Breitbart News i rollen som lynavleder for nettkampanjer mot kvinner og minoritetsgrupper. Han mener at «feminisme er kreft» og at «voldtektskultur er en myte». I 2016 ble han utestengt fra Twitter for livstid for å ha utført en koordinert hatkampanje mot den amerikanske skuespilleren Leslie Jones. «Twitter har med den feige blokkeringen av kontoen min bekreftet at det er fritt frem for muslimske terrorister og ekstremister fra Black Lives Matter, men forbudt område for konservative,» erklærte Milo.
I 2017 ble han tilbudt 250 000 dollar for å skrive en bok for forlaget Simon & Schuster. Forlaget møtte de høylytte protestene fra publikum med en pressemelding der Milo ble beskrevet som en mann med «kontroversielle» meninger som vil ta plass blant det store utvalget av forlagets forfattere, der også andre er «kontroversielle» og appellerer til «lesere av mange slag». Oppfordringene til boikott gjorde liberale talsmenn for ytringsfriheten fulle av rettferdig, ridderlig harme.
Milo var bare en helt vanlig blomst i meningenes blomstrende hage.
Bekymringen for de oppfattede truslene mot ytringsfriheten preger i likhet med overdreven politisk korrekthet som nærmer seg hysteri, en viss type liberale som ikke er i stand til å se at denne moralske panikken er fabrikkert og manipulert av mennesker med en agenda, og er altfor opptatt av å gjøre «det rette» med hensyn til generell og individuell frihet. Talsmenn for ytringsfriheten gikk, anført av National Coalition Against Censorship, ut med en erklæring der de motsatte seg den gryende boikotten av Milo Yiannopoulos’ forlag, der de hevdet at det ville «virke avskrekkende» på forfattere og forleggere og ikke kom til å hindre spredningen av «farlige meninger».
I erklæringen, som blant annet ble undertegnet av Index on Censorship, Authors Guild og National Council of Teachers of English, sto det: «Undertrykkingen av farlige meninger svekker dem ikke – det eneste som kan motvirke giftige ytringer på en effektiv måte, er heftige diskusjoner.» Alle meninger skulle bli hørt, enten de var gode eller dårlige (hvis noen ville høre dem, selvfølgelig, det er den uskrevne regelen), og Milo var bare en helt vanlig blomst i meningenes blomstrende hage.
Det var imidlertid ikke nok at Milo skulle få være den han var, det var også viktig at han skulle ha lesere som var villige til å kjøpe boken hans. Hvorfor skulle Simon & Schuster diktere hva som var verdt å gi ut eller ikke? Forlaget var ikke annet enn et mellomledd mellom meningsskaperen og leserne. Det skulle vise seg at det var litt mer enn som så.
Beklageligvis for forlaget dukket det senere samme år som han hadde sikret seg bokkontrakten, opp videoopptak der han ga sin tilslutning til sex med mindreårige. I en podkast med tittelen «The Drunken Peasants» som ble gitt ut i 2016, uttalte Yiannopoulos at «vi er altfor opptatt av dette med misbruk av barn». Han sa at han mente den seksuelle lavalderen lå på «omtrent riktig nivå» før han fulgte opp med å si at noen tenåringer er «i stand til» å gi samtykke til seksuell aktivitet når de er yngre.
Hva gjorde tilhengerne av ytringsfriheten? De forsvant.
Ikke nok med det: «Det finnes absolutt mennesker som er i stand til å gi samtykke når de er yngre. Jeg regner meg som en av dem, en som var seksuelt aktiv da jeg var yngre enn som så». Dette «skjer særlig blant homofile», la han til. Han spesifiserte at det var helt greit med forhold mellom 13-åringer og folk på 25 eller 28. Den seksuelle lavalderen var en «vilkårlig og tyrannisk» idé, erklærte han. «Folk er vanskelige og komplekse, og spesielt blant homofile er noen forhold mellom yngre gutter og eldre menn formative», forhold der «eldre menn hjelper unge gutter med å oppdage hvem de er, gir dem trygghet og kjærlighet og er en å støtte seg til på områder de ikke kan snakke med foreldrene sine om».
Dette ble for mye, selv for en av programlederne i podkasten. Vedkommende svarte: «I mine ører høres dette ut som presteforgripelser.» Milo svarte: «Og vet du hva? Jeg er fader Michael evig takknemlig. Hadde ikke det vært for ham, ville jeg ikke vært på langt nær så god til å suge pikk som jeg er.»
Hva gjorde tilhengerne av ytringsfriheten?
De forsvant. Milo mistet kontrakten med Simon & Schuster. Talsmennene for ytringsfriheten ble tause.
Deretter fulgte fordømmelse, avstandstaking og fornektelse. Milo sa fra seg stillingen i Breitbart News. Da kontrakten med det prestisjefulle forlaget ble opphevet, skrev forfatteren Roxanne Gay: Da kommentarene hans om pedofili/pederasti kom frem i dagen, innså Simon & Schuster at det ville koste mer enn det smakte å gjøre forretninger med Milo. De kom til å tape penger på ham. De valgte ikke til sjuende og sist å gjøre «det rette», og nå vet vi hvor de har lagt listen.
De hadde ingenting imot rasismen, fremmedhatet og den kjønnsdiskriminerende ideologien hans. De hadde ingenting imot transfobien, antisemittismen og islamofobien. De hadde ingenting imot at han oppmuntrer følgerne sine til å trakassere kvinner, fargede og transkjønnede på nettet. Simon & Schuster var slett ikke alene om hva de var villige til å tolerere. Det var mange som syntes det var helt greit at Milos hatefulle ytringer rammet andre mennesker – inntil oppmerksomheten kom dem ubehagelig tett innpå livet.
Ytringsfrihet er ikke et ideal, det er en lakmustest for et samfunns fordommer.
Dette er den skitne baksiden av ytringsfrihetsmedaljen. Ytringsfrihet er ikke et ideal, det er en lakmustest for et samfunns fordommer. Milo-saken avslører at mange så på trakasseringen av kvinner og fargede som harmløs, som en mening som kan tolereres, og – hva forlaget angikk – en mening som kunne selges. Når Gay sier at han gikk for langt da han «kom dem ubehagelig tett innpå livet», er det ikke bare en talemåte. I denne sammenhengen er «livet» alt de mektige kreftene i et samfunn anser som sitt. Seksuell utnyttelse av barn er noe alle kan vise avsky for, men andre etnisiteter, religioner og seksuelle legninger er bare det, «andre», ikke «deres», og det betyr at de er fritt vilt.
Ideenes markedsplass
En verden der alle meninger og løgner presenteres for publikum som en slags buffet der man kan velge og vrake som man vil, blir ofte beskrevet som «ideenes markedsplass», en rasjonalisering for ytringsfrihet som sammenligner ideer med produkter i en markedsøkonomi. Ideenes markedsplass-modellen for ytringsfrihet hevder at det som faktisk er sant, og det som moralsk sett er bra, vil komme for en dag etter at ideer har konkurrert i en fri, umoderert, transparent offentlig diskurs, en sunn debatt der sannheten vil seire. Dårlige ideer og ideologier vil tape og visne bort fordi de kommer til å bli beseiret av bedre ideer og ideologier.
Problemet med ideenes markedsplass-teorien er (som med alle «usynlig hånd»-teorier) at den ikke tar høyde for en verden der det er skjevheter i markedet og ikke alle ideer blir like godt representert fordi markedet har monopoler og karteller. Ideenes markedsplass er snarere en slags fengselskiosk eller forsyningsavdeling som tilbyr overprisede varer til fengslede forbrukere. De fleste av de britiske og amerikanske mediestemmene som støttet Irak-krigen, innehar fremdeles stillingene sine. Nå er det de som forteller oss om farene ved høyreekstremisme. Hvis dette hadde vært et reelt marked, ville bodene deres vært stengt for lengst.
Det finnes ikke noe oligarki som sitter i et glasstårn og legger hemmelige planer for å stenge andre stemmer ute.
Vi kan trekke ytterligere paralleller: Reelle markedsplasser krever nemlig mye regulering. Man har regler mot monopoler, fastsatte rentesatser og, på mange markeder, også valutapegging. I pressen, forlagsbransjen og den generelle utbredelsen av ideer finnes det aktører som har dype røtter og omfattende nettverk, og tilgangen til ideer gjenspeiler makten deres.
I en verden der grupper som finansierer og driver lobbyvirksomhet for visse ideer kan sponse meningsmakere fra universitetet og hele veien til publiseringen av debutboken, der TV-produsenter som er late eller i tidsnød stadig vender tilbake for å få kommentarer fra de samme stemmene, der forlag og toppledere i media så å si kommer fra samme andedam, sosiale klasse og universiteter, blir manglende kuratering uunngåelig.
Dette er ikke tilsiktet. Det finnes ikke noe oligarki som sitter i et glasstårn og legger hemmelige planer for å stenge andre stemmer ute, men vekten på vektskålen forflytter seg litt etter litt, balansen blir stadig mer ujevn, og det innebærer at ytringsfriheten i større grad samles i noen få boder. Til tross for at det finnes flere plattformer og ytringer aldri har vært mindre regulert, gir meningene vi blir presentert for, et skjevt bilde av virkeligheten.
Ekstremistiske meninger har aldri fått mer sendetid enn nå, og samtidig blir vi tutet ørene fulle av klager på manglende plattformer fra leverandørene av disse marginale meningene.
I Storbritannia er Nigel Farage, den tidligere lederen for høyresidens euroskeptiske, populistiske United Kingdom Independence Party (UKIP), et eksempel på skjevfordelingen på ideenes markedsplass. Farage var valgt til medlem av Europaparlamentet og ledet et parti som da det var helt på høyden, kun hadde to seter i det britiske Parlamentet. Farage selv har stilt til parlamentsvalg i Storbritannia hele sju ganger. Han har tapt hvert eneste valg. Men når man ser på medieprofilen hans, står den i sterkt misforhold til den moderate suksessen han har gjort.
I februar 2018 hadde BBCs mest prestisjefulle politiske debattprogram Question Time invitert Nigel Farage til programmet 32 ganger – den gjesten som var blitt invitert flest ganger i hele programmets historie. Da Farage oppnådde denne statusen, hadde han ikke vært leder for UKIP i mer enn tre år, og partiets velgeroppslutning lå på rundt to prosent.
Farage hadde et omfattende nettverk, var tilgjengelig og var passe kontroversiell med hensyn til harde holdninger til innvandring. Det var nok til at han fikk tildelt en plattform der han kunne kringkaste ideene sine i en målestokk som ikke på noen måte gjenspeilte mannens støtte eller relevans. Det har ikke hindret ham i å hevde at «de bestående krefter» har kneblet ham og skyr ham som pesten. Ekstremistiske meninger har aldri fått mer sendetid enn nå, og samtidig blir vi tutet ørene fulle av klager på manglende plattformer fra leverandørene av disse marginale meningene.
Myten om at ytringsfriheten er truet er i likhet med myten om politisk korrekthet en oppfordring til rettroenhet, til passivitet når man blir angrepet.
Vi utfordrer denne instrumentaliseringen av ytringsfrihet ved å ta tilbake begrepets egentlige mening (friheten til å snakke, ikke friheten til å snakke uten å ta ansvar for det man sier), gå hardere til verks mot hatefulle ytringer og ikke være redde for å vurdere å forby eller ikke gi en plattform til dem vi mener skader samfunnets beste, og ved å være tolerante overfor innvendinger mot dem når de snakker. Myten om at ytringsfriheten er truet er i likhet med myten om politisk korrekthet en oppfordring til rettroenhet, til passivitet når man blir angrepet.
En moralsk rett til å gi uttrykk for upopulære meninger er ikke en moralsk rett til å gi uttrykk for disse meningene på en måte som bringer andres stemmer til taushet eller setter dem i fare for å bli utsatt for vold. Det finnes mennesker som misbruker ytringsfriheten, som vil andre vondt, og som slår ned forsøk på å sikre at alle borgere blir behandlet med respekt. Dette er fakta – og ytringsfrihetskrisemytologien hindrer oss i å konfrontere dem.
Oversatt av Lene Stokseth
Dette er et foredrag som ble holdt på Litteraturhuset i Oslo 22. januar 2020, som del av foredragsrekken Litteraturhusets ytringsfrihetskommisjon. Flere foredrag i serien vil bli publisert, og lagt til i oversikten under denne artikkelen fortløpende.
Kommentarer