«Det ytringsliberale vokabularet kapres gjerne av de som bevisst saboterer den offentlige samtalen»

Dette er et foredrag som ble holdt på Litteraturhuset i Oslo 1. februar 2020, som del av foredragsserien Litteraturhusets ytringsfrihetskommisjon.

Jeg vil gjerne begynne med å snakke litt om Bob Dylan. Jeg har alltid vært glad i Bob Dylan, hørt på ham med interesse, ment at han lager fascinerende musikk med tekster av høy kvalitet. Men jeg har også alltid hatt et problem med Bob Dylan. Det har alltid vært noen – eller egentlig mange! – som har stått klar til å like Bob Dylan mye mer intenst og oppslukende enn meg. Eller så har de mislikt Bob Dylan med samme brennende engasjement. Alle disse menneskene, med sine sterke, velbegrunnede for- og mot-meninger om Bob Dylan, har liksom stått i veien for hele mannen, på en måte som gjør at jeg – selv om jeg iblant har skrevet om musikk som journalist – aldri har produsert én eneste linje om Bob Dylan.

«Ytringsfrihet» er samfunnsdebattens Bob Dylan. Det er et på alle måter interessant og høyverdig tema, som jeg personlig alltid har stått på avstand fra. Det skyldes blant annet at det alltid har vært så mange andre, vi kan kalle dem debatt-dylanologer, som kan så mye mer og mener så sterkt om ytringsfriheten, på den ene eller andre måten. Til å være et så fortvilt vanskelig emne, er mange av dem også forbausende sikre på hva de mener – sånn har det i hvert fall sett ut for meg. Derfor er det en debatt jeg alltid har observert med distanse og tvil.

Men så skjedde det noe. For min egen del skjedde det først og fremst at jeg skrev to bøker, som hver på sin måte – via rare omveier – bidrar til at jeg står her i dag. Den første het «Da postmodernismen kom til Norge» og handlet om hvordan en variert idéhistorisk strømning spredte seg i norske tidsskrifter, universitetskorridorer og avisspalter på 1970-, 80- og 90-tallet. Det er mye å si om den prosessen, men i dag skal jeg nøye meg med én ting.

Et av de tydeligste fellestrekkene ved det vi kaller postmoderne tenkning, var økt oppmerksomhet om at språk ikke bare skildrer verden, men også skaper den – at ord har sin egen kreative kraft, som ikke bare utspiller seg i tom luft, men som blant annet lager rammer for hvordan vi tenker og handler politisk. Man nærmet seg dette på ulike måter – noen snakket om «dekonstruksjon», andre om «diskursen», fra en annen kant kom det bøker om «metaforene som styrer livene våre». I bunnen lå en radikalisering av den gamle tanken om at språk er makt, og at intellektuell virksomhet handler om å bli bevisst eller kritisere ulike typer språklig makt. Dette var postmodernismens store frigjøringsprosjekt, som den til dels arvet fra de radikale ungdomsbevegelsene på 1960- og -70-tallet, der flere av de postmoderne tenkerne hadde sitt opphav.

Men det er også en fare – det er alltid en fare! – for å gjøre språk synonymt med verden.

I dag er mye av dette allment tankegods, på en måte som gjør at jeg mener vi er mer postmoderne i 2020 enn vi noen gang har vært tidligere. Jeg mener også, personlig, at mye av dette er en endring til det bedre. Jeg tror faktisk at språk er en sterk politisk kraft, og at vi er blitt bedre tenkere og skarpere lesere av innsiktene fra figurer vi i dag kaller postmoderne (selv om de fleste av dem hatet ordet). Men det er også en fare – det er alltid en fare! – for å gjøre språk synonymt med verden. Da kan man bli så opptatt av vokabular og stil og begrepsbruk at man nærmest mister virkeligheten av syne – man glemmer økonomi, eller klasse, eller teknologi, eller andre typer materielle strukturer. Da kan et av resultatene bli den typen hyperfølsom campusaktivisme vi blant har sett noen tilfeller av i USA de siste årene, der kontroversielle romaner må utstyres med forhåndsadvarsler før de gis til studentene. Denne typen aktivisme tilskriver språk en nesten magisk kvalitet; det fungerer som en slags ordsjamanisme.

I våre dagers kulturkamp, som startet på nettet, men som også har sivet inn i den mer allmenne offentligheten, er derfor «postmodernismen» – og da må ordet settes i gåseøyne, for her florerer det av misforståelser og misoppfatninger – en yndlingshoggetabbe. Man anklager den for å hindre språklig frihet, for å sette opp stengsler i form av takt og tone, og for å la spørsmål om stil og retorikk overskygge andre viktige sider ved offentlig debatt. På veien hit har det skjedd en corny 180-graders vending, for da postmodernismen i sin tid ble introdusert til Norge, ble den anklaget for å være «glad nihilisme».

Kritikerne beskrev det som en slags farlig smitte, som ville ødelegge vår evne til å skille mellom rett og galt, for eksempel. I dag blir samme strømning isteden omtalt som en prippen skikk-og-bruk-tenkning, en kvelende etikette som holder oss fanget i språklige bur – og derfor truer ytringsfriheten vår. Denne forskyvningen gjorde at et tilsynelatende uskyldig studium av norsk idéhistorie fra 1980-tallet førte meg midt oppi en av dagens mest intense ordvekslinger.

Dette med språk i seg selv er heller ikke så enkelt.

Etterpå begynte jeg på en annen bok, som jeg tenkte på som en avveksling eller sporskifte, men som isteden viste seg å henge sammen med det forrige prosjektet på måter jeg ikke helt skjønte. Den handlet om Sverige og utviklingen der de siste tiårene, og hadde den halvveis spekulative tittelen «Svenske tilstander». Boka var ment som et forsøk på å undersøke denne frasen så åpent som mulig, men også å se om det var mulig å fylle den med nytt innhold og andre perspektiver.

Da møtte jeg kritikken mot det postmoderne språksynet igjen, men i en litt annen form, nå formulert som anklager mot det man kaller «åsiktskorridoren», som mange – med en viss rett – mener har styrt svensk ordskifte, og til dels fortsatt styrer det. Begrepet maner fram et bilde av en trang gang som snevrer inn hva man kan si og mene – og ikke minst hvordan man kan si og mene det – for eksempel i den hyppig omtalte innvandringsdebatten, der kritikk av innskrenket ytringsfrihet har vært et stadig tilbakevendende tema fra den innvandringskritiske fløyen.

 

---

Les også Bjørn Stærks foredrag: «Vi må ta en mer aktiv rolle i å forme den offentligheten vi vil ha»

---

 

Det er for eksempel en vanlig påstand at ufri svensk debattkultur har gjort det lettere for et parti som høyrepopulistiske Sverigedemokraterna å vinne terreng. Her er det, i parentes bemerket, noe som skurrer litt. For i samme periode som åsiktskorridoren sto på sitt sterkeste, har høyrepopulistiske partier utviklet seg til å få omtrent like stor oppslutning i alle de skandinaviske landene – inkludert Danmark, som hele tida har hatt en helt annen innstilling til offentlig debatt. Så kom den såkalte flyktningkrisa i 2015 og snudde opp ned på svenske medier, sånn at de i dag har åpnet slusene for innvandrings- og integreringsdebatt i alle avskygninger. Da har oppslutningen om SD økt, ikke minket. Det minner oss om at ting sjelden er så enkle som bare å handle om språk. Og at dette med språk i seg selv heller er ikke så enkelt.

Disse to bokprosjektene har altså dultet meg hit i dag, og siden noe av poenget med ytringsfriheten må være vi at alle prøver å synge med det nebbet vi har, skal jeg kort skissere noe av det jeg har tenkt og sett når jeg har balet med disse spørsmålene – dette er altså mitt vesle bidrag til debatt-dylanologien.

Jeg tror at det vi krangler om, når vi diskuterer ytringsfrihet, egentlig er noe dypere og mer grunnleggende, eller i hvert fall noe litt annet, nemlig en uenighet om språkfilosofi.

Vi har dårlig tid, så konklusjonen først. Jeg tror at det vi krangler om, når vi diskuterer ytringsfrihet, egentlig er noe dypere og mer grunnleggende, eller i hvert fall noe litt annet, nemlig en uenighet om språkfilosofi. Diskusjonen blir ofte framstilt som et spørsmål om mer eller mindre frihet, mer eller mindre restriksjoner på hva man kan si og mene. Men denne uenigheten bunner, sånn jeg ser det, i to ulike syn på hva språk er for noe – og hva det gjør med oss, og med samfunnet. Det handler om ulike oppfatninger av hvordan ytringer virker i verden – og dermed også på hvor, og hvordan, de gjør mest nytte eller skade. Her står vi midt oppi en herlig lapskaus av avveininger, og i løpet av det siste tiåret har gryta fått en fundamentalt ny ingrediens, det man på kult kaller en gamechanger, nemlig en helt ny type ytringsteknologi. I dag rammes utsagnene våre inn, sorteres, rangeres og spres av et nytt maskineri, med andre utvalgskriterier enn tidligere. Spørsmålet er: Hva skjer da?

Den politiske teoretikeren Carl Schmitt, som siden ble et forbilde for deler av den fascistiske bevegelsen, fabulerte på 1920-tallet om forholdet mellom stat og demokrati, og mellom folkevilje og styring. Da skrev han følgende: «Man kan tenke seg at det en dag, takket være snedige oppfinnelser, vil være mulig for ethvert individ å bruke et apparat til kontinuerlig å uttrykke sine meninger om politiske spørsmål, uten engang å måtte forlate hjemmet, på en sånn måte at alle meningene registreres og måles automatisk.»[1]

For Schmitt ville en sånn tilstand av permanent og umiddelbar meningsmåling likevel være en ufullstendig form for demokrati, fordi den ikke fanget opp den mystiske forbindelsen mellom folk og nasjon som han var på jakt etter (derfor var han mer glad i diktatormodellen, når alt kom til alt). Uansett: I dag vet vi at dette apparatet finnes, gjennom kombinasjonen av smarttelefon og sosiale medier – en legering som setter vår politiske kultur i en helt ny situasjon. Spørsmålet er hvilke av de motstridende språksynene jeg nevnte overfor, som best fanger opp og beskriver denne endringen, og som i neste ledd gjør oss rustet til å håndtere den.

Kanskje bidrar ytringsliberalismens surstoff like mye til å blåse luft i ekstremismens flammer?

La meg prøve å forklare dette med språksyn litt nærmere. Jeg tenker meg to stiliserte motpoler. På den ene siden har vi den ytringsliberale posisjonen. Den tenker på språk som en slags handling, men opprettholder likevel et skarpt skille mellom ytringer og andre aktiviteter vi driver med i verden. Dette sterke skillet gjør at ytringsliberalismen først og fremst er opptatt av den enkelte språkbruker, det ytrende individet, personen som prater. Da blir språk primært oppfattet som et middel til personlig selvutfoldelse og individuell frihet: The freedom of expression, som det heter i den engelskspråklige tradisjonen denne ytringsdialekten springer ut av.

Det er ytreren som står i sentrum, og med på kjøpet kommer et sett metaforer og bilder, som ikke sjelden har markedet og de rasjonelle aktørene der som sitt utspring – for eksempel når man snakker om offentlig debatt som «ideenes markedsplass». Andre ganger dukker det ofte brukte trykkoker-bildet opp: at språk og debatt fungerer som en ventil, en luftekanal, som slipper ut damp og utligner trykk – eller man snakker om debatt som «demokratiets surstoff». Atter andre ganger tenker man på språk som et slags rengjøringsmiddel, noe som lufter, spyler og renser, og på den måten skaper økt klarhet og frihet for individ og samfunn. Frank Rossavik, som skal snakke etterpå, har skrevet en bok som i stor grad tar utgangspunkt i denne tradisjonen. Der er nettopp ytringsfrihet som retten til individuell selvutfoldelse hans sterkeste argument, sånn jeg ser det.[2]

På den andre siden av skalaen mener jeg å se en annen grunnholdning, styrt av andre metaforer. Den fokuserer i større grad på språk som noe vi har sammen, et fellesskap som må pleies og røktes kollektivt. Dette ligger nærmere postmodernismens «språk er makt»-tanke: en forestilling om at ord i stor grad skaper verden, for eksempel ved å sette grenser for hva vi anser som normalt. I en sånn kontekst blir språk noe mer enn et instrument eller verktøy, men isteden en sterk, iblant nesten truende eller farlig kraft. Hatsk språkbruk blir ikke bare en uheldig overdrivelse av personlig frihet, men noe som gjør en større og dypere skade – på det samfunnet språket holder levende, og de normene som skapes og opprettholdes der. Kanskje bidrar ytringsliberalismens surstoff like mye til å blåse luft i ekstremismens flammer?

Disse to språklige legningene, hvis man kan kalle det det, orienterer seg mot to ulike dimensjoner ved ytringsfriheten. Det ytringsliberale språket retter seg mot – og ligger i stor grad til grunn for – lovgivningen vår, altså den juridiske ytringsfriheten. Det mener jeg er et ubetinget gode. Selv en grublende, nølende ytringsskeptiker som meg (hvis det er et ord) mener at den juridiske ytringsfriheten må være veldig romslig, så nær uinnskrenket som mulig, og at lovgivningen må være forankret i det ytringsliberale, individ-orienterte vokabularet, fordi det er det eneste språket loven forstår. De berømte Muhammed-karikaturene fra noen år tilbake var dumme og dårlige, og i mine øyne skadelige, men i det øyeblikket det ble et spørsmål om de var lovlige eller ikke, var både jussen og vi andre nødt til å gjøre oss enøyde og endimensjonale.

Ytringsliberalismen beskriver iblant offentlig språkbruk sånn at det minner om et slags laboratorieforsøk.

Det fellesskapsorienterte språksynet, på sin side, er mer opptatt av den sosiale ytringsfriheten. Altså: Ikke hva man kan straffes for å si og mene, men hva vi sosialt og kulturelt anser som innafor og utafor, hvilke normer vi lar styre den kollektive samtalen, hva vi velger å bruke tid og oppmerksomhet på, og hvordan vi sikrer at noens utagerende frihet ikke hindrer andre fra å få fullt retorisk medborgerskap, som mediehistorikeren Anders Johanssen kaller det.[3] Dette kollektivistiske perspektivet er mye mer opptatt av kontekst, det de gamle grekerne kalte retorisk situasjon. Hvem snakker? Når snakker de? Hvor, hvordan og til hvem? Hva har skjedd før de begynte å snakke?

Ytringsliberalismen beskriver iblant offentlig språkbruk sånn at det minner om et slags laboratorieforsøk, der ytringer foregår i et tomt og vektløst rom, uten fortid eller kontekst, noen ganger også uten publikum. I den andre enden av skalaen tenkes publikum i langt større grad med, og da får man også et mye mer usikkert og porøst skille mellom ord og handling. Utsagn beskriver ikke bare verden, men bidrar alltid også til å påvirke og kanskje også endre den. Da kan dehumaniserende språkbruk fungere som «små doser arsenikk», som den tyske språkviteren Victor Klemperer kalte det på 1930-tallet. Han lagde uttrykket da han skulle beskrive det intellektuelle klimaet under nazismen, som han så vokse fram i samtida. Poenget var at hver enkelt dose arsenikk i seg selv ikke kunne merkes, men at de til sammen bidro til å forgifte et samfunns språklige og politiske grunnvann.

Jeg må innrømme at jeg oppfatter dette kollektive, kontekstorienterte perspektivet som en mye mer presis og treffende og sann beskrivelse av hva som faktisk foregår når vi ytrer oss. Men jeg er også nødt til innrømme at det har sine åpenbare slagsider – nemlig potensialet for den språk-sjamanismen jeg nevnte tidligere, som setter et fullstendig likhetstegn mellom ord og handling. Da kan kontekst – for eksempel en talers bakgrunn og gruppetilhørighet – få så stor innflytelse at samtale på tvers av samfunnsgrupper i realiteten blir umulig.

I dag dirigerer Bali den innvandringskritiske – og ofte fremmedfiendtlige – digitale offentligheten i Sverige som en maestro leder et symfoniorkester.

Jeg snakket om Sverige, og en måte å forstå Sverige på, er som et land som i mange år har vært dominert av den siste rettesnoren – altså en felles varsomhet overfor konsekvenser og skadevirkninger av offentlig språkbruk. Etter flyktningkrisen i 2015 meldte landet brått overgang til den første, ytringsliberale språkforståelsen, med typisk svensk koordinert disiplin.

Det har gitt noen interessante utslag, som for eksempel dette: Sverige, som ennå, stadig vekk, holdes fram som taushetskulturens vugge, har i dag har en riksdagsrepresentant for Moderaterna – altså tilsvarende norske Høyre – som gjerne omtaler barnerike minoritetsfamilier som «folk som trykker ut avkom». Andre ganger kaller han barn av svenske IS-krigere for «jihadist-avkom», eller han karakteriserer meningsmotstandere sine som «batikkhekser». Mannen jeg snakker om, heter Hanif Bali, og kom i sin tid til Sverige som enslig politisk flyktning fra Iran, tre år gammel, og vokste opp i noen av de sosialt belastede forstedene utenfor Stockholm.

I dag dirigerer Bali den innvandringskritiske – og ofte fremmedfiendtlige – digitale offentligheten i Sverige som en maestro leder et symfoniorkester. Bali har en gjennomtenkt kommunikasjonsstrategi, som han har fortalt om i intervjuer. Den går ut på å heller håne enn å argumentere, for å nå målet hans, som er å «bli hatet så mye som mulig så langt ut til venstre som mulig». Du må aldri ta feil, sier Bali, men heller aldri beklage eller rygge.

I tillegg har han et knippe vitser som aldri blir gamle, og de handler nesten uten unntak om å gjøre narr av de som er opptatt av god ton, de som beklager seg over manglende anstendighet eller taktfullhet i offentlig samtale – vi kjenner disse nå som bløthjerta, pripne postmodernister. Til sammen har det gjort Hanif Bali til svensk mester i sjangeren «delingsvennlig hån».

Sånn gikk det altså med den kvelende åsiktskorridoren. Hva har skjedd på veien her? Mye av forklaringen er sosiale medier, selvfølgelig – den nye ytringsteknologien jeg nevnte i stad. Sosiale medier har jo i bunn og grunn en føydal struktur. Vi snakker om følgere som om de var middelalderske vasaller, eller om forholdet mellom brukerkontoer og publikum som de patron-klient-forholdene som styrte maktpolitikken i antikkens Roma. I dette systemet er Hanif Bali en uovertruffen, enestående suksess.

En undersøkelse som kartla Twitter-aktiviteten hans, viste at Bali på en vanlig måned hadde mer enn hundretusen flere interaksjoner på plattformen enn alle de 46 andre riksdagsrepresentantene for Moderaterna til sammen (deres 170 000 mot hans drøyt 270 000). En modell som måler gjennomslagskraft på samme medium, viser at Bali er suverent størst i svensk politikk. Han har fire ganger mer impact enn nummer to på listen, som er – overraskelse! – Sverigedemokraternas offisielle konto. Det gjør at Bali i praksis er sitt eget mediehus og parti i ett, og gir ham så stor innflytelse at han i realiteten er urørlig. Iblant mister han noen verv og posisjoner når partiledelsen mener han tråkker over streken, men etter noen måneder er Bali tilbake som før, med enda flere følgere enn tidligere.

 

 

Forholdet mellom sosiale medier og vårt felles ytringsklima er et nytt og uoversiktlig landskap, men noen åsrygger og elveløp er det mulig å skimte i tåka. På den ene siden innebærer denne teknologien en helt fantastisk demokratisering av den offentlige samtalen – bare så vi ikke mister det perspektivet av syne. Men utbredelsen av sosiale medier er også med på å knytte juridisk og sosial ytringsfrihet tettere sammen, og gjøre grensene mellom dem uklare. Virksomhet vi bedriver på Facebook, tilhører i utgangspunktet den sosiale delen av ytringsfriheten. Men hvis man i dag er nektet en Facebook-konto: Har man da reell ytringsfrihet, i juridisk forstand?

For det andre forvandler denne teknologien oss alle til små kringkastere, noe som gjør at problemstillinger som tidligere var forbeholdt profesjonell presseetikk, nå rykker inn på livet til hver og en av oss. Hos ytringsliberalismens stamfar John Stuart Mill var retten til å uttrykke seg uttrykkelig forbeholdt individer. Senere ble disse rettighetene videreformidlet til medie- og teknologibedrifter som har fått stadig mer innflytelse, inntil vi i dag er blitt små mediebedrifter alle sammen, med flytende grenser mellom individ og institusjon.

Mekanismene bak utviklingen er ofte vanskelige å forstå, fordi de sosiale medienes spredningsmetoder ofte er selve forretningsideen deres – og dermed hemmelige. Men vi vet at ytringer på disse plattformene har produksjon av følelser som sitt mest effektive brennstoff – det handler om å «vekke engasjement», som det heter på kommunikasjonsspråk. Vi vet også at på en kanal som Youtube styres nå 70 prosent av trafikken av selskapets anbefalelsesalgoritmer, altså det systemet som anbefaler videoer du kan klikke videre på. Forskere som har prøvd å analysere hvordan mekanismen fungerer, oppdaget at algoritmen favoriserte stadig mer ekstremt innhold for å holde på seernes oppmerksomhet, og at innholdet hadde en slagside mot den politiske høyresiden.

Undersøkelsen fant sted i Brasil, som er et fascinerende eksempel i denne sammenhengen. Parallelt med at statsapparatet der mer eller mindre har falt sammen de siste årene, har bruken av Youtube eksplodert. Det har hjulpet en bevegelse av reaksjonære kristne og høyreekstreme bøller til makten i et av verdens mest folkerike demokratier. President Jair Bolsonaros Youtube-kanal er nå det nest største etermediet i landet, i et medielandskap som en av Brasils opposisjonelle beskriver som «et økosystem av hat». (En av de Bolsonaro-vennlig nett-gruppene har en mer positiv spin på det: Lederen der sier at virksomheten deres styres av «the dictatorship of the like»).

I sum er vi i ferd med å snekre oss et distribusjonssystem for ytringer som fungerer etter nesten diametralt motsatte prinsipper som den tradisjonelle offentligheten var ment å gjøre.

Sånn kan vi fortsette. En amerikansk medieforsker som har studert Youtube-algoritmen, kaller den «det kanskje største radikaliseringsmaskineriet i det 21. århundret». Mannen som i sin tid oppfant Twitters retweet-funksjon, som gjorde det mulig for ytringer å bli virale gjennom et tastetrykk, sa nylig i et intervju at han angret. «Vi kunne like gjerne gitt en ladd pistol til en fireåring», som han formulerte det.

En bok om et beslektet emne har sagt det på en litt annen måte: «Det er ikke det at høyreekstremister er så gode på internett. Det er internett som er bra på høyreekstremisme.»[4]

I sum er vi i ferd med å snekre oss et distribusjonssystem for ytringer som fungerer etter nesten diametralt motsatte prinsipper som den tradisjonelle offentligheten var ment å gjøre. Til tross for sosiale mediers mange gode sider, fungerer deler av dem, i mine øyne, som en maskin som effektivt saboterer offentlig språkbruk – eller i hvert fall devaluerer verdien av den kraftig. Det kan umulig være tilfeldig at dette maskineriet sammenfaller i tid med kyndige språk-sabotører som Donald Trump og Victor Orban og Recep Erdogan, eller hindunasjonalistene i India, eller for den saks skyld – i mindre skala – britenes notorisk upålitelige Boris Johnson.

Den italienske forfatteren Roberto Saviano prøvde en gang å beskrive debattklimaet i Italia under Silvio Berlusconi, en annen figur som arbeidet hardt med å tilsløre forholdet mellom mediebilde og virkelighet. Da sa han at Berlusconi hadde bragt Italia i en tilstand av «permanent valgkamp», der alt handler om politisk kommunikasjon. Det er noe helt annet enn politikk, la Saviano til, fordi det er en kommunikasjonsform som i så stor grad bygger på påstander, vulgariseringer og forenklinger. Den permanente meningsmålingstilstanden Carl Schmitt fabulerte om, og som sosiale medier har realisert, gjør noe lignende med vår kollektive samtale: Den gjør oss alle til deltagere i valgkamp som aldri tar slutt.

Det klassiske ytringsliberale, subjektorienterte språksynet er – til tross for sine mange styrker og kvaliteter – ikke rusta for disse kreftene.

I møtet med disse kreftene er jeg usikker på mye, men jeg er overbevist om én ting: Det klassiske ytringsliberale, subjektorienterte språksynet er – til tross for sine mange styrker og kvaliteter – ikke rusta for dem. Ytringsliberalismens tanke om det frie individet som står på en såpekasse og roper ut sin overbevisning, gjør det på en måte for lett for seg. Det gir den ikke ord som passer til å beskrive disse strukturene, eller en språkmodell som kan fange opp forskyvningene de fører med seg. Tvert imot kapres det ytringsliberale vokabularet gjerne av de som bevisst saboterer den offentlige samtalen, blant annet noen av høyrepopulistene jeg har nevnt.

For ordens skyld, og én gang til: Jeg tenker ikke at det skal ha konsekvenser for lovgivningen vår, for jussen kan ikke bli retorikk-ekspert eller dikttolker eller algoritme-analytiker. Men alt det interessante, og vanskelige, og umulige, skjer jo der jussen slutter og det sosiale begynner, og det er der diskusjonen er nødt til å befinne seg.

Hva må eller kan gjøres? Åh, jeg er så lettet for at jeg ikke sitter i kommisjonen som skal ta tak i dette på ordentlig. Jeg så at flere hundre personer hadde søkt på stillingene i ytringsfrihetskommisjonens sekretariat, og jeg har vanskelig for å skjønne at noen vil plage seg selv så mye. Men her er likevel, for hva det er verdt, noen kjappe tanker og forslag som kan skytes ned av alle som har lyst.

Økt teknologiskatt og styrket pressestøtte, mer momsfritak og romsligere innkjøpsordninger vil trolig være de beste virkemidlene for å sikre en rik og robust bruk av ytringsfriheten i Norge

Digitaliserings- og kulturfeltet må i langt høyere grad enn i dag tenkes sammen – og gjerne bli ett departement. Men det må for guds skyld ikke foregå i et banalt og blåøyd innovasjonsspråk, som man ofte bruker i dag når man diskuterer digitalisering. Isteden er vi nødt til å anlegge et offentlighetsperspektiv med lengre historiske linjer.

På samme måte må ikke dagens monopolistiske teknologi-giganter få lov å pynte seg med ytringsliberale klær – at de gir oss alle sjansen til å express ourselves. Det gjør de jo, på sett og vis, men deler av virksomheten har også skadevirkninger som kan minne om fett- og sukkerindistrien, og da kan og bør disse selskapene behandles deretter.

I tillegg må vi slåss imot omdømmetenkningen som brer om seg – og særlig den som foregår i offentlig sektor – med nebb og klør. Triste eksempler på innsnevring av ytringsrommet, som gjerne forklares med selvsensur og krenkelseskultur, bunner i mine øyne ofte i at ethvert universitet eller sykehus i dag oppfatter seg som et kommunikasjonsbyrå eller som en aktør i reklamebransjen, med «godt rykte» som sitt høyeste mål.

Til slutt må man drive aktiv institusjonsbygging, for å konstruere en vollgrav eller brannmur rundt den uperfekte, men tross alt fungerende offentlige samtalen vi har. Da må redaktørstyrte medier i langt større grad oppfattes som demokratisk infrastruktur, på samme måte som veier, skole og helsevesen, ikke bare som en business det offentlige skal holde seg unna. Økt teknologiskatt og styrket pressestøtte, mer momsfritak og romsligere innkjøpsordninger vil trolig være de beste virkemidlene for å sikre en rik og robust bruk av ytringsfriheten i Norge

Er ytringsfriheten i krise? spør programmet. Å, jada, det er den sikkert – det tror jeg den alltid vil være, fordi ytringsfrihet er som et grunnstoff eller en gass som aldri kan eksistere i ren, ublandet form. Den vil alltid inngå i legeringer og kombinasjoner, kompromisser og gråsoner. Spørsmålet er hva vi velger å oppfatte som den største trusselen, og her tror jeg vi alle plukker litt av det vi liker best – eller frykter mest – fra koldtbordet av mulige farer.

Jeg er, som dere skjønner, mer bekymret for en Bali eller en Bolsonaro enn jeg er for amerikanske collegestudenter, blant annet fordi de første har så uendelig mye mer reell politisk makt. På samme måte holder jeg en knapp på at den digitale devalueringen av vårt kollektive språk på sikt er skumlere enn den selvsensuren og overdrevne forsiktigheten som mange advarer mot. Ikke minst fordi de to tingene faktisk henger sammen: Vårt nye digitale distribusjonssystem understøtter nettopp den bøllinga og verbale aggresjonen som i neste omgang skaper et ufritt og selvsensurerende ytringsklima. Derfor er det her det viktigste og vanskeligste slaget om ytringsfriheten vil stå i tida som kommer.

Og for øvrig mener jeg at Nashville Skyline er Bob Dylans mest undervurderte album.

 

Dette er et foredrag som ble holdt på Litteraturhuset i Oslo 1. februar 2020, som del av foredragsrekken Litteraturhusets ytringsfrihetskommisjon. Flere foredrag i serien vil bli publisert, og lagt til i oversikten under denne artikkelen fortløpende.

 

[1] Carl Schmitt: Verfassungslehre (Berlin: Duncker & Hublot, 1928 og 2003), s. 245-46. Sitert etter Kirk Wetters: The Opinion System (New York: Fordham University Press, 2008), s.xi. Takk til Jostein Gripsrud for å ha gjort meg oppmerksom på passasjen.

[2] Frank Rossavik: Best å holde kjeft? En liten bok om ytringsfrihetens krise (Oslo: Cappelen Damm, 2019).

[3] Anders Johansen: Komme til orde. Politisk kommunikasjon 1814–1913 (Oslo: Universitetsforlaget, 2019).

[4] Spissformuleringen stammer fra Martin Gelin og Karin Pettersson: Internett är trasigt. Silicon Valley och demokratins kris (Stockholm: Natur och Kultur, 2018).