“Vi må ta en mer aktiv rolle i å forme den offentligheten vi vil ha”

Dette er et foredrag som ble holdt på Litteraturhuset i Oslo 25. januar 2020, som del av foredragsserien Litteraturhusets ytringsfrihetskommisjon.

Jeg har en mistanke om at jeg ble invitert med i Litteraturhusets ytringsfrihetskommisjon fordi de har hørt at jeg har skrevet hele to bøker om ytringsfrihet. Det stemmer, men det er ikke fordi jeg er en autoritet på temaet. Snarere tvert i mot. I 2013 ga jeg ut Ytringsfrihet – pro et contra, en ytringsliberal bok hvor jeg argumenterte for at offentligheten bør være så åpen som mulig og at selv om det kan gå galt i blant, så er dette en risiko vi bare må leve med. Den la seg tett opp mot tradisjonen etter John Stuart Mill.

Så tenkte jeg litt mer på det og la merke til at det er mye som skjer rundt meg nå som ikke stemmer med det bildet jeg har tegnet opp. Jeg kom fram til at dette kan jeg egentlig ikke stå inne for lenger. Så jeg tok fram en penn, fylte margene med kritiske kommentarer, skrev et langt etterord, og ga det ut som en ny og annotert utgave i fjor. Den ble mer en kritikk av ytringsliberalismen.

Så jeg er kanskje ikke rett person til å gi et klart svar på ytringsdilemmaene våre. Derimot kan jeg prøve å gi uttrykk for den forvirringen som hersker i mitt hode.

Men for at dette ikke skal bli mer forvirrende enn nødvendig, vil jeg avgrense temaet litt. Ytringsfrihet er et stort ord. Noen ord er så store at de nesten blir ubrukelige, og det har nok skjedd med ytringsfrihet. Folk slenger det rundt seg på en slurvete måte.

Det er spesielt én presisering som er nødvendig for å si noe lurt om ytringsfrihet: Snakker vi om den juridiske siden av ytringsfrihet, eller den sosiale?

At jeg får lov til å snakke her uten at myndighetene må godkjenne det først, og at jeg neppe risikerer bot eller fengsel for det jeg skal si, det er et eksempel på juridisk ytringsfrihet.

Sosial ytringsfrihet er er litt annerledes. Det handler om ting som at Litteraturhuset valgte å invitere meg. Det handler om hvordan dere i publikum reagerer på det jeg sier. Kommer dere til å være høflig uenige eller skjelle meg ut? Kommer dette til å gå så galt at jeg blir hengt ut i mediene som en drittsekk?

Ja, dere trenger ikke svare ennå. Vent til dere har hørt hva jeg skal si.

Som med alle andre strukturelle ulikheter, hjelper det å være en hvit mann fra middelklassen som kjenner de riktige personene og har de riktige kulturelle kodene innabords.

Den første avgrensningen jeg vil gjøre er altså dette: At det er den sosiale ytringsfriheten jeg snakker om i dag. Det er dette de heteste ytringsdebattene i Norge handler om, ikke hva loven skal tillate.

Da er det kanskje lurt å bruke noen andre ord enn akkurat ytringsfrihet for å snakke om dette, for å presisere at nå er det den sosiale ytringsfriheten som er temaet, ikke hva loven sier. De ordene jeg liker selv er ytringsvennlighet, ytringsrom og ytringsklima. Ytringsvennlighet handler om hvordan vi møter andres ytringer. Litteraturhuset viser ytringsvennlighet mot meg ved å invitere meg. Dere viser ytringsvennlighet ved å møte opp og lytte høflig, i stedet for for eksempel å boikotte arrangementet eller kaste milkshake på meg.

Hvis dere vil være ekstra ytringsvennlige kan dere også kjøpe boka mi.

Ytringsrom handler om min mulighet til å gjøre meg hørt. Jeg har selv et ganske stort ytringsrom. Jeg kan få tekster på trykk i aviser nesten når jeg vil. Hvis jeg får lyst til å skrive en bok, er det lett for meg å finne forlag. Ytringsrom er hverken jevnt eller rettferdig fordelt. Som med alle andre strukturelle ulikheter, hjelper det å være en hvit mann fra middelklassen som kjenner de riktige personene og har de riktige kulturelle kodene innabords. Det er ikke lenger et krav, men det hjelper.

Ytringsrom har også en økonomisk side. Det er for eksempel lettere å skrive bøker i Norge enn i en del andre land, fordi vi har greie stipendordninger for forfattere – hvis du vet om dem, og vet hvordan du skal formulere en søknad. For min egen del er det enda lettere å bruke tid på å skrive fordi jeg har en fleksibel jobb som betaler godt. Alt dette øker ytringsrommet mitt.

Så der ytringsvennlighet handler om deg og din reaksjon på min ytring, handler ytringsrom om meg og min mulighet til å faktisk gjøre meg hørt.

Ytringsklima er helheten. Altså, har vi et sunt eller usunt ytringsklima? Hvordan kan det bli bedre, og hvordan har det endret seg? Litteraturhuset spør hvordan ytringsfriheten har endret seg siden den forrige offisielle  ytringsfrihetskommisjonen for tjue år siden. Her er det mye man kunne nevne av både gode og dårlige ting.

Jeg blir i blant litt satt ut av at dette er en ting vi driver med på ekte, å gi penger til en islamhatblogg.

Jeg skal fokusere på én ting som har endret seg, som jeg mener er viktig og som jeg har stått midt oppi selv: Det er at offentligheten i Norge har beveget seg i en mer nasjonalistisk, fremmedfiendtlig og antiislamsk retning. Eller, sagt på en annen måte: De som står for slike ideer har et større ytringsrom og blir møtt med mer ytringsvennlighet enn for tjue år siden.

Dette er en påstand mange er kritisk til. For er det ikke heller motsatt? Det er vel snarere den politiske korrektheten som råder nå. Hvis du er en hvit mann, skal du senke hodet, og hvis du attpåtil er over seksti, skal du holde kjeft, din gubbe. Det har blitt umulig å si noe kritisk om islam og hvis du er bittelitt skeptisk til innvandring, blir du fordømt som et ondt menneske.

Men dette bildet tror jeg er feil. Jeg har ikke noen forskningsrapport med objektive tall med meg som jeg kan peke på for å bevise at det er feil. Men det finnes noen objektive fakta her. Et av dem er at Norge fortsatt gir offentlig støtte til Human Rights Service, til tross for at de har gjennomgått en skremmende radikalisering over de siste 15-20 årene, og har endt opp som en fanatisk islamhatblogg. Så kan man svare, jo, men de får jo så mye kjeft. Ja, det stemmer, men vi snakker om ytringsrom her. Og det er ingenting som hjelper så mye på ytringsrommet ditt som å få masse penger fra staten for å spre meningene dine. Jeg blir i blant litt satt ut av at dette er en ting vi driver med på ekte, å gi penger til en islamhatblogg. Det er en skandale, og kanskje det sterkeste objektive argumentet for påstanden min.

Ut over dette har jeg mest subjektive argumenter. Ting jeg har sett på nært holdt som en del av den politiske reisen jeg har tatt. Så som at Fremskrittspartiet har blitt omfavnet som et normalt politisk parti. Jeg sympatiserte med Frp gjennom mye av 2000-tallet og noe av 2010-tallet. Jeg husker hvor dypt foraktet de var i offentligheten, ikke minst blant de andre partiene på høyresiden. Jeg husker folk som nektet å ta meg i hånda fordi de hadde hørt at jeg likte Frp. Jeg husker en middag jeg var på med Unge Venstre-folk som ble så satt ut av å høre at jeg støttet noe så fryktelig at de nesten ikke slapp meg til orde for å la meg forklare meg. Hvis de folka er aktive i politikken fremdeles, jobbet de kanskje for en Frp-statsråd inntil nylig.

Desto mer du samarbeider med islamhatere og tar ideene deres på alvor, desto mer islamfiendtlig blir politikken og offentligheten som helhet.

Noe har altså endret seg. Hva måtte Frp ofre for å få denne anerkjennelsen? Nesten ingenting. Da jeg støttet dem, opplevde jeg islamhatet og den harde innvandringsmotstanden som noe flaut som jeg håpet de snart ville måtte legge bak seg. Så dum var jeg. Nå kan man jo si at det var sunt for demokratiet at Frp ble inkludert i Solberg-regjeringen. Noen snakker til og med om en trykkokereffekt, hvor velgerne til radikale fløypartier nærmest eksploderer hvis de ikke opplever at de slipper til. Kanskje. Erfaringene fra land som Sverige og Danmark peker imidlertid i en annen retning: Desto mer du samarbeider med islamhatere og tar ideene deres på alvor, desto mer islamfiendtlig blir politikken og offentligheten som helhet. Det gjenstår å se hvordan det går med Sverige på sikt, men foreløpig har de ikke bekreftet trykkokerteorien. Samarbeid med høyrepopulister er noe sentrum velger å gjøre for å oppnå makt, men noe de også kan velge å la være. Det er hverken uunngåelig eller nødvendig for demokratiet.

Poenget mitt her er uansett at offentligheten har flyttet seg. Og det har den gjort utenfor politikken også, i aviser og sosiale medier. Jeg har stått midt oppi dette også. Gjennom bloggen min på 2000-tallet og tekster i Minerva og Aftenposten prøvde jeg å finne fram til en seriøs, moderat islamkritikk og innvandringskritikk. Noe konstruktivt som tok fagkunnskap på alvor, og ikke bare var et fikenblad for fremmedfrykt. Der bommet jeg i blant, men det var et ærlig forsøk, og jeg prøvde å trekke en grense mot islamhat og rasisme.

I 2005 kranglet jeg med Fjordman, som nettopp hadde begynt å blogge. Den gangen opplevde jeg at det jeg selv stod for var noe kontroversielt, litt utenfor grensen til det akseptable i norsk offentlighet, mens Fjordman stod for noe som var så fjernt at det knapt var verdt å tenke på en gang. Den eneste grunnen til at jeg gadd å krangle med ham var at jeg er en kranglefant som liker å krangle på nettet. I årene som fulgte merket jeg at mitt syn gradvis ble mer stuerent. Jeg ble invitert til å skrive i aviser. Men Fjordmans syn ble også mer stuerent. Først var det riktignok ingen som visste hvem han var, men etter at Breivik siterte alle tekstene hans var det som om alle som var mindre ekstreme enn Fjordman plutselig fremstod som moderate. Breivik var helt utafor. Fjordman var ganske utafor. Men hvis du bare passet på å være litt mer moderat enn Fjordman, da var du innafor.

Det har skjedd en endring i ytringsklimaet vårt over de siste tjue årene.

Jeg så denne prosessen i det mange har kalt Facebook-høyre, som var et uoffisielt miljø av folk halvt innenfor offentligheten, en blanding av middels viktige mediefolk og akademikere og tilfeldige folk med sterke meninger og mye tid. Der var det mye som flyttet på seg i årene etter 22. juli-angrepet. Det var noen åpenlyse islamhatere der, og folk diskuterte med dem som om de var verdt å ta på alvor. Det var også mange runder fram og tilbake på om for eksempel Human Rights Service og Document var innafor eller utafor. Konsensusen som vokste frem var mer moderat enn disse miljøene, men utgjorde likevel et betydelig skritt i deres retning, gjerne under påskudd av å forsvare liberale verdier.

Denne restriktive innvandringsideologien ble satt på prøve under flyktningkrisen i 2015, som mange i dette miljøet møtte med en hard og selvsikker realisme: Nå må vi ikke la oss rive med av følelser her. Vi må jo beskytte grensene våre. Andre syntes det var greit å la seg rive med av følelser, så lenge det gikk i en innvandringsfiendtlig retning. På denne tiden gjenoppdaget noen av de hardere innvandringsmotstanderne i Europa og USA den rasistiske franske antiflyktningsatiren De helliges leir fra 1970-tallet, og boka ble også snakket om i Norge. Synet til de som stod “utafor”, som Document og HRS, var at dette er en profetisk roman som anbefales på det sterkeste, men hø hø den er ikke for sarte sjeler. Synet til de som stod innafor, som den respektable konservative akademikeren Asle Toje, var at dette er riktignok antagelig rasistisk, og det er jo ikke så bra, men det er likevel en profetisk roman som sier noe viktig om flyktningkrisen og ikke minst om hvor lite de som vil åpne dørene for flyktningene forstår av den harde virkeligheten der ute. Med et røft språk, da.

Jeg sa i sted at dette mest skulle bli subjektivt, men jeg har ett objektivt tall til som plager meg en del. Det er at jeg fortsatt har litt over hundre Facebook-venner til felles med redaksjonen i Resett. Jeg stopper opp i blant og tenker på dette. Tallet gjør meg urolig og forvirret.

Det jeg vil få frem med alt dette er altså at det har skjedd en endring i ytringsklimaet vårt over de siste tjue årene. Mange vil være uenig med fortellingen slik jeg legger den frem, men det er vanskelig å benekte selve endringen.

Jeg sa på den tiden at jeg tror ikke egentlig at troll sprekker i sola, men hvis jeg skal kjempe mot troll, vil jeg helst gjøre det i sollys.

Her kan vi reagere på tre måter. Den første er å si — dette er kjempebra, for jeg er enig med disse folka og dette var på tide. Egentlig burde vi gått mye lenger enn dette.

Den andre reaksjonen er å si — dette er jo ikke egentlig bra, men det er viktig med en åpen og liberal offentlighet hvor alle kan få si sitt, og bli møtt med saklige motargumenter, også innvandringsmotstandere. Det er sunt at alle kan legge frem sine syn på ideenes markedsplass, selv om noen av dem er ekstreme. Vi må fortsatt kunne samarbeide og snakke høflig med folk vi er dypt uenige med, og så må vi bare stole på at dette fører oss i riktig retning på sikt.

Den tredje reaksjonen er å si — dette er ikke bra, det kommer ikke fra et sunt sted, det er ikke del av en sunn prosess, det kan bli verre, og vi må gjøre noe mer aktivt for å forme en god offentlighet enn bare å åpne døra for alle.

Det første synet skal jeg ikke si noe om. Selvsagt synes du at alt er bra, hvis du er enig med de som vant frem. Det er de to andre synene som er interessante. De som mener at dette har gått i feil retning, men er uenig om hva vi bør gjøre med det.

Det ene er altså det ytringsliberale synet, som langt på vei har blitt den rådende ytringsideologien i Norge over det siste tiåret. Iallfall i mediemiljøene, en påstand du kanskje får bekreftet gjennom noen av de andre foredragene i denne serien. Eller se bare på debatten rundt Steve Bannons invitasjon til Nordiske mediedager i Bergen i fjor, som et nesten samlet medie-Norge stilte seg bak. Bare ti år tidligere ble det så mye bråk da Litteraturfestivalen på Lillehammer inviterte David Irving at de måtte trekke tilbake invitasjonen.

Hva står ytringsliberalere for? Den ryddigste måten å svare på er å si hva jeg selv stod for da jeg skrev den første utgaven av Ytringsfrihet i 2012-13. Jeg la meg tett opp mot John Stuart Mills forsvar for åpne debatter, som var at når alle slipper til, så blir vi alle smartere. Argumentene mine blir bedre av at jeg må forsvare dem i en åpen og ærlig debatt.

Jeg mente at debatter i offentligheten bør være litt som en boksekamp. Det finnes regler som vi må følge. Deltagerne slår hardt men rettferdig, som regel vinner den beste, og etter at kampen er over kan de ta hverandre i hånden og gå hjem som venner.

Boksearenaen er nøytral. De som driver den kan ikke si “å nei, du får ikke delta her, for du er så flink til å bokse at vi er redd for at du skal vinne”. Alle som følger reglene må kunne slippe til. På samme måte, mente jeg, bør mediene og steder som Litteraturhuset prøve å være nøytrale debattarenaer. De skal legge til rette for debatter, ikke forme dem. Dette kan ikke bli perfekt, for skal avisa trykke innlegg fra folk som tror at verden styres av øgler fra det ytre rom? Nei, selvfølgelig ikke. Men de bør iallfall prøve å gjenspeile ideene som finnes i folket, mente jeg. Det er en stor minoritet som tror at det foregår en snikislamifisering av Norge, så da må denne ideen være synlig i offentligheten. Vi kan ikke late som om den ikke finnes.

Jeg sa på den tiden at jeg tror ikke egentlig at troll sprekker i sola, men hvis jeg skal kjempe mot troll, vil jeg helst gjøre det i sollys.

At offentligheten er noe vi skal forme. Det høres autoritært og ensrettende ut.

Den ytringsliberalismen jeg stod for var ikke helt naiv. Den var egentlig litt pessimistisk. Jeg skrev at det ofte dessverre er feil side som vinner debatter. Løgn kan være veldig overbevisende. Men — avsluttet jeg boka med — den sjansen må vi ta. Den risikoen må vi bare leve med.

I motsetning til dette synet har vi de som hevder at ytringsliberalismen ikke forstår hvordan offentligheten fungerer, og mener at vi må ta en mer aktiv rolle i å forme den offentligheten vi vil ha. Dette er et syn jeg motvillig har beveget meg mot de siste årene, og som preger Ytringsfrihet annotert.

Jeg sier motvillig, for dette høres jo helt fryktelig ut. At offentligheten er noe vi skal forme. Det høres autoritært og ensrettende ut. Ja, er det jeg da som skal forme offentligheten? Eller du? Med hvilken rett og med hvilke maktmidler?

Når jeg likevel har beveget meg i den retningen, er det fordi ytringsliberalismen mangler svar på mye av det som skjer i offentligheten. Det er mye bra i ytringsliberalismen, og det var mye godt i det John Stuart Mill snakket om — under bestemte forutsetninger. Men ikke alltid. Jeg er fortsatt glad i boksekampdebatter, hvor du slår hardt men rettferdig og det finnes regler som gjør at de beste som regel vinner til slutt. Men hvor ofte opplever du egentlig sånne debatter? Hvor går du for å finne dem? Mye av offentligheten er nok mer som et gateslagsmål. Reglene er uklare og urettferdige. Dere går ikke nødvendigvis hjem etterpå som venner, fordi både du og motparten skjønner at det finnes en konflikt mellom dere som ikke uten videre kan snakkes bort.

Disse konfliktene kan handle om normer. De kan handle om materielle interesser. Eller om virkelighetsforståelser. Dette er konflikter som går dypt. Det er derfor det blir bittert.

Det er ingen som gidder å hetse meg. Ingen gidder å sende meg stygge meldinger om natta.

Da sier jeg ikke at fordi en debatt er et gateslagsmål, så er alt greit. At nå er det bare å være usaklig og slem. Det jeg sier er at den ytringsliberalismen jeg stod for ikke har noen god teori om hvordan du bør oppføre deg i en offentlighet som ligner mer på et gateslagsmål enn en boksekamp.

På samme måte er idealet om den nøytrale debattarenaen umulig. Tenk på debattredaktøren som trykker innlegg fra islamhatere, og forsvarer seg med at “vi bare gjenspeiler folket vi, det er ikke vår jobb å dytte debatten i noen bestemt retning”. Dette er et fint ideal. Det er bedre enn det motsatte, debattredaktøren som bare trykker ting de er enig med.

Likefullt er idealet umulig, fordi offentligheten har begrenset med plass, og du og jeg har begrenset med tid. I dette arrangementet for Litteraturhusets ytringfrihetskommisjon er det i dag bare plass til to foredragsholdere. Litteraturhuset valgte å la en av dem være meg. Dette er ikke et nøytralt valg. Det at jeg slipper til i dag, betyr at noen andre ikke slipper til. Dette er et valg Litteraturhuset må stå inne for. På samme måte, ved å velge temaet ytringsfrihet, velger de også bort alle andre viktige temaer man kunne hatt en foredragsserie om, så som klimakrisen. Dette er også et valg Litteraturhuset må stå inne for. Det er lov å kritisere valget deres. De kan ikke gjemme seg bak “ytringsfriheten”, de må kunne forsvare prioriteringen de har gjort.

Hele offentligheten fungerer på denne måten. Det er noen som prioriterer, og da er det noe som prioriteres bort. Dermed påvirker man også hva vi andre er opptatt av. Det er ikke mulig å bare gjenspeile samfunnet, for du påvirker samfunnet gjennom hva du velger å gjenspeile.

Prioriteringene åpner noen dører og lukker andre. Du kan ikke både invitere en rasistisk hetser og hetsofferet deres til samme debatt, og forvente at begge stiller opp.

Dette bringer meg til den største tabben i ytringsliberalismen jeg stod for: At jeg snakker som om ingenting viktig står på spill. Og det gjorde det heller ikke — for meg. Det er ingen som gidder å hetse meg. Ingen gidder å sende meg stygge meldinger om natta. Ingen stiller spørsmål ved min rett til å eksistere i Norge. Derfor skrev jeg i førsteutgaven at joda, kanskje går det galt i blant når vi inviterer ekstremister inn i offentligheten, men den faren må vi bare leve med. Unnskyld meg — vi? Det jeg egentlig sa var at jeg, her i min trygge uangripelige borg, har kommet fram til at du der ute skal betale prisen for mine fine idealer.

For det har en pris, dette at vi i tjue år nå har jobbet for å legitimere islamhat i Norge. Prisen betales ikke av meg, men av norske muslimer og alle som har bakgrunn i muslimske land.

Det jeg ser for meg er en desentralisert, kaotisk prosess som ingen har kontroll over.

Dette henger sammen med en blindsone i ytringsliberalismen. Den liker ikke å snakke om normer. Vi kan godt krangle om fakta og meninger, men normer bør vi være forsiktig med. Så hvis du påstår at EU og arabiske land har inngått en hemmelig avtale om å islamifisere Europa, kan jeg svare at faktaene dine er feil. Men jeg bør unngå å påpeke at det å sitte hver kveld på nettet og poste innlegg om skumle muslimer, at det er en gal og usunn ting å gjøre, at det er et brudd med normene i samfunnet vårt.

Jeg skjønner hvorfor man ikke liker å snakke om normer. Det blir fort bittert og usaklig. Men vi slipper ikke unna, for alle samfunn, også frie og åpne samfunn som vårt, har normer. Mye av kampen i offentligheten vår handler om normer. Og normer håndheves ved å si “det der er galt”. Da sier jeg ikke at normer er allmektige. Men de har en del makt. Jeg sier heller ikke at normene står fast. De er i endring hele tiden. Det er nettopp derfor debattene blir så bitre, fordi nye normer står mot gamle.

Så hva er mitt ideal her? Er det noe autoritært? Ser jeg for meg at en person eller en organisasjon skal bestemme hva som er sant, hva det er greit å snakke om, hvem som er slemme og hvem som er snille?

Nei, tvert i mot. Det jeg ser for meg er en desentralisert, kaotisk prosess som ingen har kontroll over. Vi er frie mennesker. Dere kan velge om dere er enige med det jeg sier i dag. Men også frie mennesker inngår i felleskap, og vi er med på å forme de felleskapene hver dag, gjennom hva vi gjør og sier. En del av måten vi former dem på er gjennom å si “dette er viktig å snakke om, det der er ikke viktig. Denne personen bør vi lytte til, den der personen bør vi ikke lytte til. Dette er riktig, det der er galt.” Vi gjør dette hele tiden. Det er nettopp fordi vi er frie at det er vi som gjør dette, ikke staten eller kirken.

Idealet mitt er ikke at alle skal mene det samme, og så skal avvikerne kastes ut. Idealet mitt er mangfold og åpenhet. Ytringsliberalerne har helt rett i at mangfold er et sunnhetstegn og en god ting i seg selv. Jeg skrev noe i førsteutgaven av Ytringsfrihet som jeg fortsatt liker: Den som står på et sted ingen andre står, ser kanskje ting ingen andre ser.

For meg betyr dette at vi aktivt må invitere inn stemmer i offentligheten som ser verden fra ulike steder. Enda mer aktivt enn i dag. Få med de usynlige minoritetene. Få med uføretrygdede, kronisk syke, fattige, nyankomne innvandrere. Få med folk som ikke er flinke til å snakke for seg.

Vi må ta stilling til hva slags mangfold vi mener har verdi.

Hvordan skal vi få til noe sånt da? Nei, si det. Men dette er altså ikke et nøytralt mangfold. Vi må ta stilling til hva slags mangfold vi mener har verdi. Har det verdi å ta enda noen runder med klimaskeptikerne om hvorfor verden blir varmere? Neppe. Derimot har det verdi å lytte til de som vil slite med å betale regningene sine hvis klimapolitikken fører til høyere bensinpriser. Det siste er et verdifullt mangfold, det første ikke. På samme måte tror jeg vi må velge mellom å ha en offentlighet som bruker også de neste tjue årene på å ta islamhatere på alvor, eller en offentlighet hvor muslimer er fullverdige medlemmer som ikke er nødt til å kaste bort tida si på å begrunne sin egen eksistens. Begge er en form for mangfold, men vi må velge, og jeg foretrekker den siste.

Hver gang vi utvider offentligheten og gjør plass til en gruppe som tidligere var usynlig, tvinger det oss til å revurdere ting vi har tatt for gitt. Ideer. Verdier. Til og med historien vår og heltene våre. Det gjør vondt. Folk blir sinte av det. Vi måtte gjøre dette på 1800-tallet den gangen bønder og arbeidere krevde å få bli en del av offentligheten. Plutselig kunne ikke den gamle eliten ha premissene og makta si i fred lenger. Vi fikk ikke bare en større offentlighet, vi fikk på en måte en ny offentlighet, bygget på nye premisser. I dag skjer dette om igjen, når etniske minoriteter ber oss revurdere historien vår med antirasistiske briller. Eller når transpersoner påpeker hvor dypt premisset om to klart adskilte kjønn med adskilte egenskaper ligger bakt inn i kulturen vår, og mener at dette ikke er greit.

Det blir det bråk av. Og det må det bli, fordi det er viktige ting som står på spill her for begge sider.

Men det er denne kaotiske prosessen, som vi alle er med på, som former offentligheten vår. Og en stor del av denne kampen handler om sosial ytringsfrihet. Hvilke temaer er verdt å snakke om? Hvem er verdt å lytte til? Hvem skal være en del av offentligheten, og på hvilke premisser? Hvilke normer bygger vi offentligheten vår på?

Jeg blir ofte usikker når jeg skal bruke disse ideene om ytringsrom og ytringsvennlighet på konkrete tilfeller. Jeg heller for eksempel til at scenenekt er en grei idé. Ellers kan ekstremister bruke sin plass i offentligheten til å definere seg selv som det ene av to legitime ytterpunkter. Det er dette islamhaterne langt på vei har lyktes med. Men jeg er ikke sikker på hvor langt man kan ta dette før det blir destruktivt. Jeg tror også at mye av det som avvises som “polariserende identitetspolitikk” i kronikker sånn ca annenhver uke nå, egentlig er verdifulle ideer som vi bør lære å bruke riktig. Men at noen av dem som bruker dem er for nidkjære. I verdikonflikter er det alltid noen som utnevner seg selv til inkvisitor.

Det er altså ikke lett å finne svar her. Men det jeg er sikker på er at det er her i den sosiale dimensjonen de viktige ytringsdebattene i dag foregår, og jeg håper det kommer mange gode innspill om dette i resten av denne serien.

 

Teksten ble holdt som foredrag 25. januar 2020 i serien Litteraturhusets ytringsfrihetskommisjon. Foredragene i serien blir lagt til fortløpende under denne artikkelen.