Når det kommer et konspirasjonsteoretisk element inn i samtalen om minoriteter, fremstilles de samtidig som mektige. Da blir det lett å se sine egne hatytringer som en form for motstandshandling som bør beskyttes av ytringsfriheten. Det er en farlig tenkemåte.
Dette er et foredrag som ble holdt på Litteraturhuset i Oslo 8. februar 2020, som del av foredragsserien Litteraturhusets ytringsfrihetskommisjon.
I likhet med de fleste av foredragsholderne i Litteraturhusets ytringsfrihetskommisjon, skal også jeg konsentrere meg om ytringsklimaet, eller det Bjørn Stærk har kalt den sosiale siden ved ytringsfrihet, og altså ikke den rent juridiske.
Foredraget er sentrert rundt to hovedspørsmål. Det ene handler om at minoritetsbefolkningen er den sentrale referansen når ytringsfrihet er på agendaen i norsk offentlighet. Hvorfor er det akkurat minoritetene som aktualiserer spørsmålet om ytringsfrihet? Og hvilke konsekvenser har det?
Det andre spørsmålet er hva det innebærer for ytringsfrihetens posisjon som en viktig rettighet at vi har fått et debattklima som tenderer mot å være mer opptatt av at noe ytres enn av hva som ytres.
Diss to temaene skal jeg sirkle rundt samtidig som jeg forsøker å være tro mot bestillingen fra Litteraturhuset som var å si noe om endringer i ytringsklimaet og hvorvidt ytringsfriheten i dag er truet.
Det har skjedd noe siden den gang som ikke bare handler om internettet, for å si det sånn, men også om forestillinger om muslimer.
I de aller fleste tilfellene der ytringsfrihet blir tema i offentligheten, er det med utgangpunkt i en sak som handler om noe med minoriteter, og da særlig muslimer, men innimellom også jøder, samer eller transpersoner. Eksempler kan være debatter om hvorvidt en hatytring eller et uttrykk for sjikane rettet mot en minoritet er innenfor det som er vernet av ytringsfriheten, eller det kan dreie seg om at en minoritetsorganisasjon stiller et krav som oppfattes å utgjør en trussel mot ytringsfriheten som viktig vestlig verdi.
Ytringsfriheten som juridisk rettighet er særlig ment å skulle beskytte borgere mot represalier fra myndigheter. Likevel er det altså ytringer om dem uten maktposisjoner – minoriteter – som i sterkest grad aktualiserer debatter om ytringsfriheten. Hvorfor? Svaret er langt på vei knyttet til nettopp makt.
Også for tjue år siden, da forrige ytringsfrihetskommisjon kom med sin rapport, var muslimer og mørkhudede utsatte grupper. Det har skjedd noe siden den gang som ikke bare handler om internettet, for å si det sånn, men også om forestillinger om muslimer.
Historiker Frode Ulvund har vist at det er når en minoritetsgruppe blir politisert, at personer som kan knyttes til gruppen oppfattelsen som potensielt illojale borgere med en vilje til å oppnå makt og endre det etablerte. Da er veien til å frykte den aktuelle gruppen basert på rykter eller fordommer kort. Ulvunds eksempler, basert på analyser av en rekke dokumenter også av juridisk karakter, gjelder forestillinger om mormoners, katolikkers og jøders ønske om makt i norsk historie. I dag er det i første rekke muslimer dette dreier seg om.
Både Rushdie-saken og karikaturstriden(e) har altså bidratt til at muslimer som sådan oppfattes som en politisk kraft – og da attpåtil knyttet til nettopp begrensning av ytringsfriheten.
Nå oppstår som regel ikke synet på en minoritet som en trussel mot det etablerte helt ut av det blå. Overgangen fra å omtale innvandrere med referanser til deres nasjonale bakgrunn, via deres mer eller mindre marginalisert posisjon som fremmedarbeidere, og til å referer til dem som en gruppe med felles mål faller i tid sammen med at ulike muslimske organisasjoner mobiliserte politisk nettopp som muslimer. Ikke bare mobiliserte de på bakgrunn av en muslimsk identitet, men på bakgrunn av en tematikk som handlet om ytringsfrihet.
Både Rushdie-saken og demonstrasjonene mot Muhammed-karikaturene dreide seg om bestemte ytringer som av de protesterende ble forstått som blasfemiske. Gjennom mot-ytringer, som brenning av bøker, demonstrasjonstog og appeller, ytret de et ønske om at de aktuelle ytringene skulle fjernes fra offentligheten.
Når norske muslimer eksempelvis samlet seg i demonstrasjonstog mot trykkingen av Jyllands-Postens karikaturer, benyttet de seg slik av ytringsfriheten til å understreke et standpunkt om at grensene for den friheten burde gå ved fornærmelser av profeten. I Norge, som i resten av Vest-Europa, ble dette likevel tolket i lys av en konflikt mellom ytringsfriheten som vestlig verdi og «muslimske verdier». Både Rushdie-saken og karikaturstriden(e) har altså bidratt til at muslimer som sådan oppfattes som en politisk kraft – og da attpåtil knyttet til nettopp begrensning av ytringsfriheten.
Også terrorangrep utført i islams navn, noen av disse nokså eksplisitt utført for å begrense ytringer om islam, er en forklaring på en politisert omtale av muslimer generelt.
Det virker «logisk» å se muslimfiendtlige utsagn som noe som bør beskyttes av ytringsfriheten fordi utsagnene dreier seg om å avdekke makt.
Men det er faktisk ikke først og fremst spor av «blasfemi versus ytringsfrihet» eller referanser til konkrete terrorhandlinger som preger dagens etablerte antimuslimske fellesskap på norske nettsteder og sosiale medier. Det vi ser her er spor av en bestemt type diskurs, ofte referert til som antijihadisme. Den oppsto slett ikke på det mørke nettet, men ble etablert av en rekke akademikere, journalister og andre med gode posisjoner til å ytre seg fra. Diskursen dreier seg om en bestemt type «bevis-fortellinger» om muslimenes makt, om deres forsøk på å skjule sin vei til makten samt advarsler om at maktovertakelsen er rett rundt hjørnet.
Les også Bjørn Stærks foredrag: «Vi må ta en mer aktiv rolle i å forme den offentligheten vi vil ha.
Moderboken var Bat Yeors Eurabiaı, men en flom av bøker fulgte. Denne litteraturen har titler med uttrykk som While Europe Slept –The End of the World as We Know it, Londonistan, Men størst av alt er friheten, The Last Days of Europe og Decline and Fall – Europes Slow Motion Suicide. Slike bøker blir sjelden gitt ut på gode forlag i dag – noe som er en positiv endring i ytringsklimaet, vil jeg si – men budskapet fra dem danner ideologisk bakgrunn for en rekke blogger og fellesskap på nettet i samtiden. Jeg nevner denne litteraturen spesielt fordi den har som fellesnevnere at den påstår at muslimene har makt fordi de 1) står i ledtog med eliten og politikere og 2) sammen med journalister på venstresiden forsøker å kvele ytringsfriheten slik at ingen kan varsle om det som virkelig foregår i kulissene.
Det er altså først når det kommer et konspirasjonsteoretisk element inn i ytringsuniverset som omgir minoriteter at de kan fremstilles som maktfulle. Dette er viktig i denne sammenheng fordi det forklarer hvorfor ytringsfrihetstematikken knyttes så sterkt til dem: Det virker «logisk» å se muslimfiendtlige utsagn som noe som bør beskyttes av ytringsfriheten fordi utsagnene dreier seg om å avdekke makt, og om å vekke politikerne som er enten onde, blinde eller døve. Slik blir ytringsfriheten som en rettighet ikke bare noe man bruker mot en maktesløs minoritet, men om og mot en minoritet som angivelig har fått makten over på sin side.
Samtalene vi undersøkte kjennetegnes med andre ord av at de eskalerer i alvorlighetsgrad – ofte ender de med en oppfordring om å hente frem børsa.
På Facebook-grupper med etnisk nasjonalisme som samlende punkt, der hatytringer er en del av samtaleformen, handler mye om å underbygge hverandres frykt eller mistenksomhet. Det er det overfor nevnte hovednarrativet fra «varslerlitteraturen» som danner klangbunnen. Sammen med kollega Terje Emberland fulgte jeg åtte åpne Facebook-grupper over flere måneder, og et trekk ved dialogene var at de ofte startet med et lite hint om at tegn på muslimens makt var observert, før det raskt eskalerte. Et eksempel:
- I barnehagen til niesa mi har de sluttet å servere skinke!!!
- Herregud, er det sant?
- Nå erobrer de stadig flere områder(…) det skjer fort, og etter boka.
- Men burde vi gjøre noe? Det er jo ikke riktig – og våre politikere bryr seg bare om politisk makt.
- Du har rett, deres blindhet kommer til å ødelegge vår kultur og levemåte.
- Vi har ikke noe valg, folkens: Muslimene må forlate Norge og alle andre vestlige land.
Eksemplet viser hvor viktig konteksten er for tolkningen av en ytring – og hvor fort det går fra et utsagn fullstendig innenfor ytringsfriheten (bekymring over halal-regler i en barnehage) til en radikal ytring om mennesker som må forlate landet. Samtalene vi undersøkte kjennetegnes med andre ord av at de eskalerer i alvorlighetsgrad – ofte ender de med en oppfordring om å hente frem børsa.
I disse samtalene flommer det gjerne over av de-humaniserende uttrykk: bakterier, kreft, rotter og kakkerlakker. Selv om dette er ord for det vi ser ned på og anser som skadedyr, har jeg lyst til å understreke at de også bærer i seg en referanse til overmakt. De representerer noe som er ukontrollerbart, som infiserer og overtar. Altså kan også de-humaniserende uttrykk gi en minoritet et aspekt av makt – og understreker majoritetens maktesløshet.
Når minoriteter knyttes til et slikt maktperspektiv, blir det lett å se sine egne hat-ytringer som en form for motstandshandling. Her finner vi en av grunnene til at ytringsklimaet i ulike nasjonalistiske fellesskap må tas alvorlig. Det finnes nemlig de som leser oppfordringene til motstand bokstavelig, det finnes soldater som kan være villige til å ta ytringer om å fjerne muslimer eller svikefulle politikere på alvor, og som ser på det som er sagt som en ordre de fikk.
De aller fleste som er aktive på slike nettsteder er selvsagt ikke villige til å utføre voldshandlinger, men forskning på hat-uttrykk på internett har identifisert målbare sammenhenger mellom ord og handling. I etterforskningen av politisk motiverte volds- og terrorhandlinger finner man også svært ofte at gjerningsmennene i forkant av handlingen har vært aktiv deltaker i nettfelleskap preget av ekstrem ideologi.
Kunne Fjordmans oppfordringer til deportasjon av muslimer blitt prøvd for retten i dag?
I tillegg til å forklare hvordan ideer om minoriteter som maktfulle henger sammen med den rollen de tilskrives i debatter om ytringsfrihet, har jeg hatt to formål med å vise til disse forestillingene: Det ene er å minne om hvordan et slikt ytringsklima bidrar til det filosofen Martha Nussbaum kaller konspirasjonsteoretisk ryktespredning av fryktfortellinger. Å bidra til fornemmelsen av frykt uten at den er tilstrekkelig begrunnet, er å sette det trygge samfunnet på spill, ifølge Nussbaum.
Den andre grunnen er at vi bør minne om ideologene som finnes i det nevnte landskapet. Dette er viktig fordi ideologien ikke i seg selv havner i domstolene for å bli vurdert i lys av hatytringsparagrafen. Der havner de som roper at «steppebavianene må fjernes fra jordas overflate», ikke de som med kald presisjon sier «at de som praktiserer islam» må deporteres.
Når jeg nå er inne på domstolene: En endring i ytringsrommet de siste årene er at politiet i økt grad rapporterer hatkriminalitet og selv anmelder den formen som består i rene ytringer. Det er også, helt nylig, avgitt to dommer i Høyesterett. Den ene handlet om en hatytring rettet direkte mot en person, samfunnsdebattant Sumaya Jirde Ali. Ettersom saken var personorientert, var utfallet av saken ikke særlig overraskende. Rettsvernet på dette feltet er sterkere når det er et konkret individ som rammes, enn når en hel kategori av mennesker utsettes for de hatefulle ytringene (jødene er…).
Den andre dommen var mer overraskende fordi den gjaldt uttalelser som var rettet mot nettopp en generell mottaker, en hel kategori mennesker: «Det er vel bedre at vi fjerner disse avskyelige rottene fra jordens overflate selv tenker jeg!» og «ja de forsvinner den dagen disse steppebavianene reiser dit de hører hjemme». Høyesterett fant at sammenhengen ytringene ble offentliggjort i gjorde det helt klart at første setning refererte til muslimer, mens den andre refererte til mørkhudede mennesker. De la altså vekt på konteksten ytringene ble fremmet i da de tolket innholdet – her Facebook-gruppen Fedrelandet viktigst.
Domstolen mente forøvrig at straff for slike ytringer på ingen måte ville svekke ytringsfriheten som skal gjelde i offentlig debatt. Denne begrunnelsen har fått meg til å undre på om Fjordmans oppfordringer til deportasjon av muslimer, eller hans betegnelse av muslimer som en infeksjon (en infeksjon må jo kureres, fjernes for at vi skal bli friske), kunne blitt prøvd for retten i dag? Ifølge Øyvind Strømmen er Fjordmans ytringer «den etniske rensinga sin retorikk».
«Aksepter meg som norsk selv om jeg har hijab eller kippa, og i tillegg har mørk hud og er skeiv», synes å være et hovedbudskap.
Før jeg går over på spørsmålet om hva som truer ytringsfriheten, vil jeg kort si noe om koblingen mellom identitetspolitikk og ytringsfrihet. Disse temaområdene krysses ofte i offentlig debatt om dagen. Det har også i tidligere foredrag i Litteraturhusets serie blitt pekt på hvor stor betydning ytringsfriheten har hatt for undertrykte gruppers rettighetskamper – der nettopp identitetspolitikk har spilt en rolle: Kvinnekamp, borgerettighetskamp og homobevegelsen er blant eksemplene.
Samtidig ble det i et av foredragene stilt kritiske spørsmål rundt koblingen til bruk av ytringsfrihet i samtidens identitetsbaserte bevegelser. Jeg stusser litt over dette. Skal man trekke stigen opp etter seg, skal dagens minoriteter ikke kunne bruke sin minoritetsstatus – hva den nå enn måtte bunne i (svarthet, trans, skeiv muslim…) – som argument for ytringsrett og for å beskytte seg mot andres undertrykkende ytringer?
Jeg skal ikke trekke dette poenget lengre enn til et ønske om refleksjon. I bunn og grunn er jeg nemlig enig i at mangfoldssamfunnet trenger det motsatte av identitetsbaserte rettighetsbevegelser. Men så finner jeg da også lite av den slags blant minoritetsstemmer i samtidens Norge. Snarere fremmer de fleste ytringer som handler om retten til å ha flere identiteter, ikke én. «Aksepter meg som norsk selv om jeg har hijab eller kippa, og i tillegg har mørk hud og er skeiv», synes å være et hovedbudskap.
Innenfor den såkalte identitærbevegelsen derimot, og i de felleskapene på nettet som jeg har studert, inngår referansene til ytringsfriheten som om den var en identitetsbærende markør. Ytringsfriheten brukes som et element i en offerposisjonering («vi settes munnkurv på») og den betraktes som en rett de det gjelder har til å bruke diskriminerende ordbruk fordi minoritetene truer deres identitet.
Fremfor å bli hetset for noe de har sagt utsettes de for hat for noe de er.
Så over til Litteraturhusets spørsmål om ytringsfriheten er truet i Norge. Snur vi spørsmålet om hvorvidt ytringsfriheten er truet til om hvorvidt ytringer truer; da vil jeg svare at ytringsfriheten for enkeltindivider tidvis er under press også i vårt land. Institutt for samfunnsforskning kom for to år siden med en rapport om hatytringer. Den viser at debattanter med minoritetsbakgrunn er de som raskest trekker seg tilbake i taushet når de utsettes for hets. Det er med stor sannsynlighet fordi de hetses på en annen måte enn debattanter ellers: Fremfor å bli hetset for noe de har sagt utsettes de for hat for noe de er. Når de skremmes bort fra å ytre seg videre, er det et demokratisk problem. Når ytringer gjør noen redde, blir ytringsrommet mindre.
Debattanter med minoritetsbakgrunn opplever også tidvis ytringspress fra flere kanter. Ta de skamløse jentene, som både ble hetset i kraft av å være svarte eller muslimer og som samtidig ble utsatt for trusler fra menn som selv hadde minoritetsbakgrunn og som mente de var dårlige representanter for sin kultur.
At manglende grenser for hvordan man kan ytre seg, kan bidra til å minske ytringsrommet for enkeltindivider, kommer også frem i grunnlaget for den allerede nevnte dommen i Høyesterett, der en kvinne ble straffet for hatefulle ytringer mot Sumaya. I dommen utheves, og det er interessant, den effekten hatytringer kan ha på ytringsfriheten til den som rammes. Alvorlighetsgraden som retten fant at lå i ytringen bunnet altså i stor grad i at den begrenset offerets ytringsfrihet.
Selv etablerte debattforum heller mot en relativisering av krav til anstendighet og sannhetssøken når de velger å invitere inn det de kaller to ytterpunkter for debattens skyld.
Et annet eksempel på at ytringsfriheten er under press, oppstår når ytringsfrihetsargumenter brukes for å stilne de stemmene som kommer med motsvar til rasistiske uttrykk. Kritikk av en ytring blir raskt definert som et forsøk på innskrenking av ytringsfriheten, og det til tross for at kritikeren ofte bare kritiserer et innhold og uten å mene at den som ytrer seg bør straffes. Når kritikere defineres som «de som er ute etter sensur», fratas man muligheten til å diskutere rasisme som problem.
Beskyldninger om å kneble ytringsfriheten har også vært framtredende i de såkalte no-platforming-debattene. Grunnlovens forsvar for ytringsfriheten skal beskytte svært mange rabiate utsagn, og det er greit, men det er slik jeg oppfatter det et misbruk å benytte ytringsfrihetsargumentet mot institusjoner eller enkeltindivider som ikke ønsker å gi en plattform til stemmer som representerer et verdisyn de ikke deler, eller som går direkte mot verdiene en institusjon er tuftet på.
For å illustrere: Det hadde vært et problem dersom HL-senteret ble beskyldt for å kneble ytringsfriheten ved å si nei til å invitere et medlem fra Nordisk Motstandsbevegelse til debatt med unge jøder.
Det er en tendens – ikke et dominerende trekk ved samtida, men den er der – at selv etablerte debattforum heller mot en relativisering av krav til anstendighet og til sannhetssøken når de velger å invitere inn det de kaller to ytterpunkter for debattens skyld. En av grunnene til at ytringsfriheten anses som viktig er jo at den er ment å sikre sannhetssøken. Det synes glemt innimellom, til fordel for å invitere inn en aktør med ekstreme holdninger.
Troen på at det beste argumentet vinner fram, uten at man samtidig har legitimert motparten som en rasjonell debattant, en som representerer en av to legitime ytterpunkter, er i beste fall naiv – og, vil jeg hevde, et uttrykk for den formen for naivitet som Jens Stoltenberg advarte mot etter 22. juli 2011.
Det er en trussel mot ytringsfrihetens hensikter når vi i debattene om hatytringer ikke tør spørre hva ordene oppfordrer til.
Jeg tror det kan true ytringsfriheten som en viktig rettighet når klimaet i offentligheten preges mer av debatt om at noe ytres enn av debatt om hva som ytres. Når en ytring påtales – la oss si en hatytring som har sirkulert på nettet og nådd den mer etablerte offentligheten – oppstår det gjerne debatter om hva som er lov versus ikke-lov å ytre ifølge loven. Dette fokuset tar over for interessen for hva som faktisk ble sagt. Dermed svekkes muligheten til å forstå innholdet i ytringen og konsekvensene for dem den omhandler.
Når ytringer fra hatprat.no, for å kalle det det, trekkes inn i debattene i Aftenposten og Dagsnytt 18, handler det mindre om det Bjørn Stærk etterlyste i sitt foredrag, nemlig en diskusjon om ytringene er gale eller skadelige, enn det handler om hvorvidt de er beskyttet av ytringsfriheten eller ikke.
Les også Nesrine Maliks foredrag: «Ja, det er krise. Men det er hatefulle ytringer som er trusselen.
For å ta et eksempel fra i høst: Sian tente på en koran, og istedenfor en debatt om hva Sian ellers mener, hva de mente med handlingen, hvordan den påvirker eller ikke påvirker samfunnet forøvrig, hvor mange meningsfeller de har, og så videre, forsvant koranbrenningen i en debatt om ytringsfrihetens grenser.
Når man slutter å interessere seg for innholdet i ytringer, fratar man ytringer deres betydning som potensielt viktige. Da glemmer man også at de, der de først ble ytret og der de sirkulerer, tas innholdsmessig på alvor. Jeg vil hevde at måten ytringsfrihetsargumentet benyttes på i norsk offentlighet i flere tilfeller svekker samfunnets interesse for og evne til å ta et oppgjør med ytringer som fremmer argumenter for å diskriminere enkelte deler av befolkningen.
Det er en trussel mot ytringsfrihetens hensikter når vi i debattene om hatytringer ikke tør spørre hva ordene oppfordrer til. Uten å gi andre et direkte ansvaret for massakrene den 22. juli, bør vi tørre å spørre om gjerningsmannen ville gjort det han gjorde dersom han ikke hadde lest alle anti-jihadistene som «bare ytret seg».
Aldri før har norsk offentlighet – og det norske samfunnet generelt – hatt så mange ulike stemmer, og så mange stemmer som kommer med motsvar til hatytringer.
I dette foredraget og i flere av de andre i denne serien, har ekstreme ytringer vært tema. En følge av dette fokuset kan lett bli at hatytringenes univers oppfattes som representativt for tonen i norsk offentlighet generelt.
Da er det fint å kunne avslutte med å minne om at sosiale medier også er et oppblomstringssted for kreative former for motsvar til hatet. Når det gjelder den mer vanlige, tradisjonelle offentligheten, sies det også til stadighet at debattklimaet har blitt verre. Det er en sannhet med modifikasjoner. 22. juli førte for eksempel til begrensinger av ytringsfriheten da avisredaksjoner fratok ytrere retten til å uttale seg anonymt i kommentarfelter. I tillegg skjerpet journalister språkbruk og skiftet perspektiv på hvordan de ytret seg om Mangfolds-Norge.
Jeg fulgte nøye med på integreringsdebattene utover 1990-tallet og frem mot 22. juli 2011, og manglende nyanseringer i begrepsbruk om muslimer samt de stadige omtalene av innvandrere som et «problem» preget på denne tiden debattene i langt større grad enn i dag. Debattene på NRK som surret og gikk med helhvite paneler som diskuterte problemene med integreringen, er heldigvis også utenkelige i dag. Aldri før har norsk offentlighet – og det norske samfunnet generelt – hatt så mange ulike stemmer, og så mange stemmer som kommer med motsvar til hatytringer og rasisme.
Og kanskje enda viktigere: Aldri før har norsk kultur, litteratur, film og kunst vært preget av så mange portretter av snodige hybride identiteter og nye grenser for hva norskhet kan være eller er som nå.
Når vi fremover skal ha stadig flere offentlige debatter om ytringsklimaet, synes jeg det er viktig at ikke de ekstreme ytringsformene helt skal få dominere bildet av hvordan ståa er.
Dette er et foredrag som ble holdt på Litteraturhuset i Oslo 8. februar 2020, som del av foredragsrekken Litteraturhusets ytringsfrihetskommisjon. Flere foredrag i serien vil bli publisert, og lagt til i oversikten under denne artikkelen fortløpende.
Kommentarer