2030 kommer fort – og vi er ikke godt nok rustet

Tre viktige lærdommer Norge må ta med seg når vi – midt i en globale pandemi – skal fortsette å jobbe mot 2030:

• Det blir vesentlig mer krevende å nå målet om å utrydde global fattigdom – så vi må være villige til å se på nye virkemidler.
• Finansieringen blir mer krevende, men et mer effektivt og rettferdig globalt skattesystem kan bidra – og her kan Norge lede an.
• Vi må bruke anledningen til å «oppdatere» vår tenkning og vår retorikk – verden består ikke av “oss” rike og “de” fattige.

I 2015 ble det internasjonale samfunn – gjennom FN – enige om 17 mål for hvordan verden skulle se ut i 2030. Målene er ambisiøse – vi skal utrydde global fattigdom, ikke bare redusere den. De representerer en utvidelse av dagsorden, vi må både utrydde fattigdommen, redde klimaet og redusere ulikheten – og berge havene. Og de representerer på noen viktige måter en ny måte å tenke utvikling på. Det flytter viktige deler av utviklingsagendaen nærmere hjem, ved å vektlegge sterkere mange av de felles utfordringene vi har.

Tallknuserne er ikke helt enige om hvor mange flere absolutt fattige det blir i verden, men i størrelsesorden 100 millioner synes sannsynlig.

Det er en mening i det: Klima, likestilling, ulikhet og forurensning av havet, for å nevne noen eksempel, eies like mye av oljearbeideren i Stavanger som av småbonden i Kigoma. I 2020 har vi på brutalt vis blitt minnet om at globale problemer – i dette tilfelle et nytt virus – ikke kjenner noen landegrenser.

Når vi nå skal se framover mot 2030, må vi da ta med oss både bærekraftsmålene, lærdommene fra pandemien, og de store endringer verden gjennomgår.

Det ene lærdommen er at viktige deler av problemet er blitt større. Viktigst er kanskje fattigdom. Tallknuserne er ikke helt enige om hvor mange flere absolutt fattige det blir i verden, men i størrelsesorden 100 millioner synes sannsynlig. Dermed er det lange sammenhengende miraklet som i løpet av mitt voksne liv har redusert antallet som lever under den absolutte minimumsgrensen fra nesten halvparten, til under en tidel, brutt. Derfor trenger vi både forsterket innsats og nye virkemidler i kampen mot fattigdom. Det nye fokus på sosiale sikkerhetsnett, ofte med kontantoverføringer som virkemiddel, er en viktig del av svaret.

Dette utfordrer tilvante måter å tenke og diskutere utvikling.

Det andre er at utfordringen med å finansiere utviklingen er blitt større: private investeringer, overføringer fra migranter, lån fra både det private marked og Kina, og bistand er alle truet av den økonomiske nedgangen som følger i kjølevannet til pandemien.

Det tredje er at «menyen» fattige land kan velge fra, når de skal utforme sine utviklingsstrategier, er blitt endret, og kanskje kortere. Det er uklart hvor raskt turismen vil ta seg opp, og det er stor usikkerhet rundt hvordan globale forsyningskjeder vil bli påvirket når forsyningssikkerhet blir viktigere. Begreper som onshoring, nearshoring allied-shoring illustrerer dette, og betyr at billig arbeidskraft ikke blir et så stort fortrinn.

Pandemien er en helseutfordring, men den synliggjør samtidig sårbarheten i det internasjonale samarbeidet. Og for de fattigste landene er det den påfølgende økonomiske krisen som rammer hardest.

Dette skjer selvsagt ikke i et vakuum. Det skjer i en verden preget av økt nasjonalisme og populisme, der den korte perioden med en dominerende global makt er over, og en multipolar verden, preget av sterkere konkurranse mellom stormakter og deres allierte, allerede har overtatt, og der etterkrigstidens multilaterale arkitektur er under sterkt press.

Den globale bistandsarkitekturen er jo en del av dette multilaterale systemet, og utfordres på samme måte som resten. Den korte perioden med tilnærmet modell-monopol og norm-monopol, er ugjenkallelig over.

Men vi bør kanskje benytte anledningen til en liten loftsrydding i våre forestillinger om verden.

Den dårlige nyheten er at det betyr at vi igjen må på barrikadene i mange harde forsvarskamper for rettigheter vi trodde vi hadde vunnet (f.eks. om likestilling og seksuelle rettigheter).

Den gode nyheten er at det betyr at politikken er tilbake på sin normale og viktige plass, og at radikal markedstenkning forkledd som nøytrale tekniske løsninger blir lettere å avkle. Det blir synliggjort at det faktisk finnes en rekke ulike måter land løser viktige samfunnsproblem på. Og at noen av disse valgene er politiske valg som avgjøres gjennom valg, ikke gjennom utredninger.

Dette utfordrer tilvante måter å tenke og diskutere utvikling.

I Norge har fortellingen om utvikling i (for) stor grad vært fortellingen om bistand. Rollen som et av verdens mest generøse land, uttrykker hvem vi er og vil være som land, og former verdens oppfatning av oss – og har gitt oss større innflytelse enn folketall og økonomi skulle tilsi. Bistanden er fortsatt viktig (og paradoksalt kanskje enda viktigere akkurat nå), og vi må klart avvise den vulgære bistandskritikken om å prioritere kvalitet foran kvantitet. Bedre resultater av bistanden bør være et argument for å øke den, ikke for å redusere den!

Men vi bør kanskje benytte anledningen til en liten loftsrydding i våre forestillinger om verden. Vi lever ikke i en verden ryddig delt mellom “dem” som er fattige og trenger hjelp, og “oss” som er rike og hjelper. Den globale fordelingen av problemer og løsninger er vesentlig mer uryddig. Det betyr også at det ikke blir like lett å skille mellom egeninteresser og altruisme. Det gir samtidig muligheter, og åpner for nye allianser.

Den etterlengtede bevegelse i det gjennomhullede systemet for internasjonal skattelegging, kan åpne veien for en måte å finansiere globale offentlige utgifter uten å straffe de svakeste.

Internasjonale offentlige investeringer er nødvendig for å løse grenseoverskridende problemer. Det reiser selvsagt spørsmålet om hvor skal vi hente de pengene – og om hvem som skal styre bruken av dem. Bistanden (slik den er definert gjennom OECDs utviklingskomite DAC, den globale normsetteren for hva som teller som bistand), er bare delvis egnet til å løse disse utfordringene, den krever at det primært skal være utviklingslandene som har fordel av bistanden.

Det har ført til et press for å utvide bistandsdefinisjonen, slik at for eksempel vaksineutvikling kvalifiserer som bistand selv om vaksinene like mye kommer oss selv til gode. Denne diskusjonen er viktig, og vi trenger både et tankesett, et begrepsapparat og virkemidler som passer til den nye virkeligheten. Men med økende global fattigdom er det feil løsning å flytte penger fra fattigdomsbekjempelse i de mest sårbare landene til løsning av andre globale problemer. Vi trenger nye ressurser til å løse de globale utfordringene.

Den etterlengtede bevegelse i det gjennomhullede systemet for internasjonal skattelegging, kan åpne veien for en måte å finansiere globale offentlige utgifter uten å straffe de svakeste. Her er det et rom for norsk lederskap. Når de globale teknologiselskapene nå er blant de store vinnerne i krisen, tåler de at mindre av deres overskudd går til å øke de private formuene, og at mer skattelegges og brukes til å løse globale utfordringer.