22. juli-angrepets plass i terrorismens historie

Terrorister oppnår sjelden sine mål. Terrorangrep er forferdelig for de som blir rammet, og sprer ofte frykt i store deler av samfunnet. Men historisk sett har få terrorkampanjer ført frem. 22. juli-angrepet føyer seg inn i en rekke attentat som har hatt stor betydning, men begrenset politisk effekt.

Terrorisme er i bunn og grunn væpnet propaganda. Det er en strategi som innebærer bruk av dødelig vold mot ikke-stridene, for å oppnå politiske mål, ved å skape frykt i samfunnet. Dødelig vold alene er ikke nok.  Det som skiller terrorisme fra rene politiske attentat, er at det viktigste virkemidlet er frykt. Der er ingen tvil om at 22. juli-angrepet oppnådde dette.

Mange stater har gått i «terror-fellen»

Terror-angrep skaper frykt, men hvordan denne frykten påvirker samfunnet, kommer i stor grad an på hvordan staten og samfunnet reagerer. De fleste terrorister ser på seg selv som den svakere part i en asymmetrisk kamp, der man må provosere motstanderen – staten – til å overreagere. Gjennom historien har mange stater gått rett i «terror-fellen», og reagert på en måte som passer inn i terroristenes strategi. Dette gjorde absolutt ikke den norske regjeringen i 2011.

Jens Stoltenbergs reaksjon fagnet opp kjernen i god terrorbekjempelse: «Vi lar ikke frykten knekke oss. Og vi lar ikke frykten for frykt kneble oss.» Terrorisme skulle bekjempes med mer åpenhet og mer demokrati, gjennom politi- og etterretningsarbeid, ikke med militarisert politi og nye forhastede ekstraordinære lover.

22. juli-angrepet ble gjennomført på en måte og med et antall drepte som er eksepsjonelt i Europa. Men i den grad der er et betydelig angrep i terrorismens historie, er det fordi det innebar en ny fremgangsmåte, og ikke på grunn av måloppnåelse. Det norske samfunnet viste seg langt mer robust enn Anders Behring Breivik antok. Og, som de fleste stater i Europa, er Norge langt mindre sårbart enn dagens høyreekstremistiske og islamistiske terrorister legger til grunn.

Ingen liberale demokratier har falt som konsekvens av terrorisme

Noe av det viktigste vi kan lære av terrorismens historie, er at terrorisme sjelden virker. Terrorisme utgjør en fare for liv og helse, og kan ha store politiske konsekvenser. Men det er viktig å huske at ingen liberale demokratier har noen gang falt som konsekvens av terrorisme.

Grupper som har oppnådd sine overordnede mål, kan telles på fingrene på én hånd: IRA bidro til irsk selvstyre i 1922, og etter andre verdenskrig ble Irgun, FLN og EOKAs terrorkampanjer viktig faktorer i opprettelsen av Israel, Algerie og Kypros. Fellesnevneren var nasjonalistisk terrorisme, med mål som kunne oppnås uten politisk eller sosial revolusjon. Kontrasten til dagens høyreekstremister og islamister er enorm.

I enkelte tilfelle har terrorgrupper gjennomført angrep som hadde enorme konsekvenser, langt utover det terroristene forventet. Dette var først og fremst på grunn av måten statene som ble angrepet reagerte på. Skuddene i Sarajevo i 1914 utløste første verdenskrig, da Østerrike-Ungarn angrep Serbia. Al Qaidas angrep mot USA 11. september i 2001 førte til krig i Irak og Afghanistan. Israels reaksjon på Hamas-angrepet 7. oktober 2023, rystet Midtøsten. Utviklingen gikk ikke helt slik Wien, Washington og Jerusalem forventet. Men det er vanskelig å forestille seg slike overreaksjoner i dagens Europa.

Breiviks manifest beskriver et mål om å utløse borgerkrig

Den tredje måten terrorangrep har fått historisk betydning på, er ved å polarisere samfunnet og utløse perioder med omfattende politisk vold. Anarkisters angrep på europeiske statsoverhoder på 1880- og 1890-tallet, er et eksempel. 1970-tallets høyre- og venstreekstreme terrorisme i Italia og Tyskland, er et annet. Breiviks manifest beskriver et mål om å utløse borgerkrig som passer inn i «spenningsstrategien» til det italienske ytre høyre og amerikanske høyreekstremisters «lederløs mostand». Men slike strategier virker dårlig mot stabile demokratier.

22. juli-angrepets plass i terrorismens historie er knyttet til den fjerde måten terrorangrep påvirker historien: Når et attentat involverer en form for angrep eller organisasjonsform som andre terrorister etterligner. Attentatene mot keiser Napoleon 3. i Paris i 1858 og Aleksander 2. i St. Petersburg i 1881, er tidlige eksempler.

1920-tallets IRA inspirerte sionistiske grupper i Palestina på 1940-tallet. PLFPs flykapring i 1968 ble den første av mange. Svart Septembers angrep på Olympiaden in München i 1972, RAFs gisseldramaer, Hizbollahs bomber i Beirut, og 11. september-angrepene hører med på en slik liste. Det gjør også 22. juli.

I realiteten har de fleste «ensomme ulver» hjelp

Selv om bomben i regjeringskvartalet har paralleller til Timothy McVeighs bombe i Oklahoma City i 1995, var massakren på Utøya noe nytt i høyreekstrem terrorisme. Dette var også et av de ytterst få tilfeller av virkelige solo-terrorisme. I realiteten har de fleste «ensomme ulver» hjelp.

Derfor var konsekvensene av 22. juli, utover selve angrepet, begrenset.

Andre høyreekstreme terrorister har etterlignet Breivik, men det var ikke noe nettverk som sto klart til å følge opp. Angrepet står mer som et forferdelig eksempel på en ny bølge høyreekstrem terrorisme, enn årsaken til en endring i trusselbildet.

Dagens trusselbilde i Europa preges først og fremst av to typer terrorisme – høyreekstrem og islamistisk. Begge har dype historiske røtter, men har utviklet seg dramatisk siden århundreskiftet. 22. juli-angrepet passer inn i et mønster som preges av angrep med stor dødelighet, rettet mot «myke» mål, gjennomført av små grupper eller individer. Noe av dette er strategi, men en viktig grunn til at de fleste gjennomførte angrep i Europa involverer enkeltindivider eller små grupper, er at store komplekse angrep oftere blir avverget.

Historisk har terrorisme mot vestlige stater stort sett blitt gjennomført av fire typer terrorgrupper: religiøse, høyreekstreme, venstreekstreme, og nasjonalistiske. Dette er ikke tilfeldig: terrorisme er ofte en ekstrem versjon av ideologier og politiske skillelinjer.

Alle de store religionene har inspirert religiøse terrorgrupper, men siden 1990-tallet har jihadisme stått for den største trusselen. Tall fra Forsvarets Forskningsinstitutts Terra-prosjekt viser at selv om antallet gjennomførte angrep i Europa har sunket, kommer det stadig nye forsøk på store komplekse angrep.

Høyreekstreme grupper har en lang historie i Vesten

Høyreekstrem terrorisme i Europa er i dag er del av et større bilde med høyreekstrem vold. Tall fra Universitetet i Oslos C-Rex, viser at slik terrorisme stort sett uføres av enkeltindivider, og er lokalt forankret. Gjenger står for mer spontan voldsbruk.

Men høyreekstreme grupper har en lang historie i Vesten, både i form av organiserte grupper og soloterrorisme. Sosiale medier har revolusjonert kommunikasjon på tvers av landegrenser, også for terrorister. Flere forsøk på å etterligne 22. juli, som i Christchurch på New Zealand i 2019, må forventes.

De to andre typene terrorisme som har preget Europa siden 1800-tallet – nasjonalistisk og venstreekstrem terrorisme – står i dag for en mindre del av trusselbildet i Europa. Men 1970-tallet viste hvor lett nasjonale konflikter i Midtøsten kan spille over til Europa.

I Tyskland bidro en politimanns skyting av en demonstrant (1967) og en høyreekstremists attentat mot en studentleder (1968) til venstresidens radikalisering. Det er ikke vanskelig å forestille seg lignede hendelser i dag som kunne skape en «kognitiv åpning» og bane vei for radikalisering.

Åpne liberale demokratier kan ikke nedkjempe terrorisme helt

Snaue to århundrer med terrorisme i Europa har lært oss at det er umulig helt og holdent å forhindre terrorisme, og at å forsøke seg på dette kan bære ganske galt av sted. I flere tilfeller har stater iverksatt ekstraordinære tiltak som virket mot sin hensikt, fra internering uten rettsak i Nord-Irland i 1971, til tortur i fransk Algerie på 1950-tallet, George Bush jrs «globale krig mot terror» etter 11. september, og Israel reaksjon på 7. oktober.

Åpne liberale demokratier kan ikke nedkjempe terrorisme helt, men må ruste seg for å forhindre angrep, håndtere konsekvensene av angrep og svekke grunnlaget for terrorisme. Hvis terror er væpnet propaganda, er det viktig både å bekjempe den væpnede trusselen og å håndtere propaganda-dimensjonen.

Stoltenberg-sitatet om å ikke la frykt kneble oss, står seg godt i historisk perspektiv.

Nikolai Sitter er aktuell med boka «Terror – terrorismens historie fra Bakunin til Hamas» (Dreyer 2026).