6 grunner til at venstresiden tapte valget i Oslo

Etter 8 år med rødgrønt styre i hovedstaden vant høyresiden valget, men det var ikke høyresiden vi på venstresiden tapte for. Vi tapte for dem som valgte å ikke stemme.

De sosiodemografiske skillelinjene i Oslo gjør seg klare utslag i valgdeltakelse. I bydel Nordstrand estimerer valgdirektoratet valgdeltakelsen til 73,7 % mens i Søndre Nordstrand er estimatet 51,2. På Nordseter skole, en valgkrets med svært stor andel høyrevelgere er estimatet 78,2 % valgdeltakelse, men på Bjørndal skole, min egen valgkrets med stort flertall av arbeiderpartivelgere er estimatet 44,4 %. Venstresiden tapte valget til dem som valgte å ikke velge.

Dette fokuset på det å stemme som høytid og borgerplikt, gjør oss kanskje blinde for de reelle årsakene til at folk velger å holde seg hjemme.

Det er ikke noe nytt at valgdeltakelsen er så ulikt fordelt i byen vår, men når venstresiden taper valget blir konsekvensene ekstra tydelig. De som ikke stemmer tilhører i stor grad områder med til dels stort venstresideflertall. Områder som kommer dårligst ut på statistikkene, med størst grad av trangboddhet, fattigdom og utenforskap.

For oss som er oppvokst med det å stemme som en høytid, er det kanskje vanskelig å forstå at noen i det hele tatt ikke vil stemme. Dette fokuset på det å stemme som høytid og borgerplikt, gjør oss kanskje blinde for de reelle årsakene til at folk velger å holde seg hjemme. Vi blir moraliserende.

Jeg er ikke valgforsker og jeg skal overlate de dyptgående analysene til dem som kan dette, men det er selvsagt nødvendig for oss politikere å reflektere over hvorfor dem som jeg mener trenger politikk aller mest ikke bruker stemmeretten sin til å påvirke.

 

Representasjon

Representasjon er en åpenbar faktor. Representasjon handler ikke bare om hvem som står på valglistene, men også hvem folk møter i kommunen. Representasjon handler om etnisk og religiøs bakgrunn, men også om drabantbytilknytning, alderssammensetning og funksjonsevne.

En bekjent fikk spørsmålet om hun kjente «han høye med grått hår og grått skjegg i SV», noe hun kunne bekrefte, og fikk beskjed om at «han virker kul». Det er flott at jeg er kul blant noen 15 åringer, men representativ for befolkningen i Søndre Nordstrand er jeg jo på ingen måte.

 

Språk

Språk er en annen faktor. Nylig var Henriette Hvarnes Hansen fra erfaringsutvalget til Norsk forbund for utviklingshemmede i Dagsrevyen for å snakke om hvor utilgjengelig valgkampmaterialet var for henne. Brosjyrer og program er skrevet i et vanskelig språk som en ikke trenger å ha intellektuell funksjonsnedsettelse for å ha vansker med å forstå.

Ikke bare mangler slike begreper informasjonspotensial, de skaper avmakt til politikken.

En må ofte ha en spesifikk politisk forståelse for å ha mulighet til å forstå budskapet til oss politikere. Har en kort botid i Norge, ikke har fått opplæring fra barneskole i politisk kontekst, er usikker i norsk eller bare ikke er så veldig opptatt av politikk, så er kanskje ikke begrep som profittfri, karbonfangst, ikke-kommersielle, inntaksmodell, heltidskultur noe som får en til å stemme. Alle begrepene er hentet fra flyers jeg selv har brukt timevis de siste ukene for å dele ut, og jeg forstår dem knapt selv.

Ikke bare mangler slike begreper informasjonspotensial, de skaper avmakt til politikken.

 

Tillit

Tillit er en tredje faktor. Det er mange grunner til at folk mister tilliten til politikken. Jeg har møtt mange nå i valgkampen som beskriver habilitetssaker og regjeringsrot som skadelig for denne tilliten.

Fra før er det velkjent at minoriteter ofte har en bakgrunn som i liten grad gir grunnlag for tillit til politikk og politikere. Det er heller ikke vanskelig å forstå at folk som har det vanskelig fra før mister tilliten til politikere når de møter dyrtid med høye priser på det som er det viktigste (og ofte det eneste) en bruker penger på (strøm, mat, transport).

I møte med dyrtid er det de som har minst fra før som rammest hardest. Ofte er dette nettopp folk i ytre bydeler av byene.

Har vi politikere tillit nok til befolkningen til at vi kan forvente at befolkningen skal ha tillit til oss?

Tillit er dog et begrep som skal og bør leses begge veier, og hvis vi bare ser på hvorfor folk har mistet tillit til politikken på vår jakt etter årsaker til at folk ikke stemmer, så tror jeg at vi bommer. Vi må også stille spørsmål om politikken har mistet tillit til folk. Har vi kanskje i for stor grad mistet troen på at folk selv har gode løsninger i livene de lever?

I stedet for å moralisere over at folk ikke stemmer, ikke møter på åpen halvtime i bydelsutvalget eller ikke engasjerer seg i politiske parti, må vi kanskje i større grad lytte til hva folk selv sier på de arenaene folk er på. Viser vi nok tillit til at folk selv kan være med å utvikle byer og bydeler, egne nærmiljø på en god nok måte? Selv om valg er en viktig del av demokratiet, så må demokratiet være mye mer enn det.

Har vi politikere tillit nok til befolkningen til at vi kan forvente at befolkningen skal ha tillit til oss?

 

Mangel på møteplasser

Da er det også naturlig å trekke frem en fjerde faktor, mangel på møteplasser. I valgkampen her i Søndre Nordstrand har jeg hørt mange som opplevde at det var mangel på møteplasser, enten det var kafeen, kulturarenaen, eller kjøpesenteret. Når det mangler gode møteplasser, mangler det også et mangfold av muligheter for politisk engasjement. Mens indre by har blitt grønn og flott, er det ikke så mange tegn i ytre bydeler på at en ønsker å utvikle områdene med folk i sentrum.

 

Usynliggjøring av problemene

En femte faktor er det jeg ønsker å kalle for en usynliggjøring av folks reelle problemer. Folk i ytre bydeler opplever seg nok for ofte som et problem for folk utenifra. Det snakkes om gjenger og kriminalitet og justispolitikk, mens det i mye større grad burde vært snakk om penger til mat på bordet, gode skoler og muligheter for å leve de livene folk ønsker å leve. Jeg mener jo at det rødgrønne byrådet de siste årene har gjort mye for folk i ytre bydeler, men jeg vil også hevde at vi ikke har tatt problemstillingene folk har i sin hverdag nok på alvor.

Verre er det jo med den regjeringen vi nå har som knapt vier utfordringene her et øyekast. Mens vi har en regjering som kontinuerlig snakker om gode lokalsamfunn i distriktene og bruker penger på det, senest billigere barnehage for folk i distriktskommuner, lurer jeg sterkt på om dagens toppolitikere virkelig forstår at også Bjørndal og Mortensrud er lokalsamfunn.

 

Manglende tro på velferdsstaten

En sjette faktor er manglende tro på at velferdsstaten kan hjelpe folk, og dermed vil det å stemme på parti som predikerer velferdsstatens fortreffelighet enten skyve folk til høyre eller (og oftest) skape større avstand mellom politikken og realitetene.

Velferd er ikke noe vi skal gi til folk.

Mistilliten til offentlig sektor er høy blant folk som opplever at inngangen til velferden er for stor, forståelsen i barnevernet er for liten og at de ikke blir tatt tilstrekkelig på alvor av det offentlige tjenesteapparatet. Svaret er selvsagt ikke å snakke ned velferdskommunen vår, men å utvikle denne sammen med folk selv. Velferd er ikke noe vi skal gi til folk, men noe vi sammen med folk selv skal utvikle.

Min påstand er altså at det ikke er en høyrebølge i hovedstaden. Min påstand er at det er en ulikhetskrise. Den vises så alt for godt i valgdeltakelsen, og det er politikkens ansvar å gjøre noe med det.

Vi må bygge ned forskjeller, lytte til folk og bygge gode lokalmiljø sammen.

 

En lengre versjon av teksten ble først publisert på Cato Brunvand Ellingsens blogg.