Å flytte gjerdestolper som politisk strategi

Venstresidens største seire har aldri vært å administrere det bestående, litt bedre enn motstanderne. De har vært å gjøre det utenkelige til det selvfølgelige. Gratis skolegang. Folketrygden. Lånekassen. Arbeidsmiljøloven. Barnehageplass til alle.

Alle disse reformene ble møtt med advarsler om kostnader, uansvarlighet og overdrevne ambisjoner. I dag er de blitt en del av samfunnets grunnmur. De fleste tenker knapt over at de en gang var kontroversielle politiske prosjekter.

Det er her sosialistiske partier finner sin viktigste oppgave. Ikke i å være de beste forvalterne av status quo, men i å flytte grensene for hva som er mulig. Å vise at samfunnet kan organiseres annerledes. At forskjeller kan reduseres. At fellesskapet kan bygges ut.

I en tid der de økonomiske forskjellene øker, må venstresiden gjenoppdage denne rollen.

Når sosialistiske partier skaper entusiasme, er det sjelden fordi de lover å administrere dagens system litt mer effektivt. De skaper begeistring når de presenterer en visjon for hvordan livet kan bli bedre for alle. Da den demokratiske sosialisten Zohran Mamdani vant valget i New York, gjorde han det ikke ved å snakke om budsjettdisiplin og tekniske justeringer. Han gjorde det ved å snakke om gratis busser, gratis barnehage og en by som fungerer bedre for vanlige folk.

Fellesnevneren er: Om noe er viktig nok til at alle trenger det, bør betalingsevnen bety minst mulig for om du får tilgang til det.

Når en amerikansk president kan sette etablerte politiske spilleregler til side og forsøke å omforme samfunnet gjennom et ras av presidentordrer og maktdemonstrasjoner, fremstår det merkelig at progressive politikere stadig forteller folk hvor umulig alt er. I møte med store samfunnsendringer er ikke «trygg styring» nok. Da må man også vite hvor man skal. Hvis høyresiden kan være radikal på vegne av de sterke, må venstresiden våge å være radikal på vegne av fellesskapet.

For SV har dette vært et kompass når partiet har brukt sin forhandlingsmakt på Stortinget de siste fem årene. Målet har ikke først og fremst vært å justere flest mulig saker i statsbudsjettet. Målet har vært å bruke den makten vi har til å gjennomføre reformer som gjør en konkret forskjell i menneskers liv.

Derfor har vi kjempet fram gratis SFO. Derfor er vi i gang med en tannhelsereform. Derfor har vi presset fram lavere barnehagepriser og forsøkt å gjøre barnehagen gratis.

Fellesnevneren er: Om noe er viktig nok til at alle trenger det, bør betalingsevnen bety minst mulig for om du får tilgang til det.

Disse reformene handler om noe mer enn budsjetttall. De handler om å redusere forskjeller og gi folk mer frihet i hverdagen.

Høyresiden snakker ofte om skattekutt som svaret på folks økonomiske utfordringer. Venstresiden bør i større grad stille et annet spørsmål: Hvor mye sitter folk faktisk igjen med når måneden er over?

For de fleste familier er det ikke først og fremst skatten som avgjør om økonomien går rundt. Det er summen av alle regningene. Barnehagen. SFO. Tannlegen. Busskortet. Egenandelene. Fritidsaktivitetene.

Dette er venstresiden på sitt beste.

Når fellesskapet tar en større del av disse kostnadene, får folk mer igjen å leve for. Forskjellene reduseres ikke bare gjennom skattesystemet. De reduseres også når fellesskapet overtar flere av regningene som i dag sendes til enkeltmennesker.

Dette er også grunnen til at universelle velferdsreformer er så viktige.

Når en reform først er gjennomført, endrer den ikke bare menneskers hverdag. Den endrer også politikken.

Da Høyre og Frp styrte Norge, kostet det dem relativt lite politisk å øke foreldrebetalingen i barnehagen. Men dersom barnehagen blir gratis, vil det være langt vanskeligere å gå til valg på å innføre en ny regning for småbarnsfamilier.

Det samme gjelder mange av de store reformene som allerede er gjennomført. Ingen seriøse partier går til valg på å innføre skolepenger i grunnskolen. Ingen foreslår å avvikle folketrygden. Selv høyresiden sliter med å stå i debatten om kutt i sykepenger. Når fellesskapet først har utvidet sine oppgaver, blir det politisk krevende å trekke seg tilbake.

For SV må politikken være både radikal og realistisk.

Derfor handler politisk strategi ikke bare om å få gjennomslag. Den handler også om å utforme reformer som er robuste. Reformene må flytte gjerdestolpene. De må gjøre det politisk vanskeligere å bygge ned fellesskapet senere.

Dette er venstresiden på sitt beste.

Men dersom fellesskapet skal bygges ut, må det også finansieres.

Derfor er Arbeiderpartiets skatteløfte denne stortingsperioden blitt en tvangstrøye for hele venstresiden. I en tid der forskjellene øker, er det vanskelig å forstå hvorfor venstresiden frivillig skal avstå fra viktige verktøy for omfordeling.

Banknæringen nyter godt av et omfattende merverdiavgiftsfritak. Internasjonale teknologigiganter betaler fortsatt langt mindre skatt enn verdiskapingen skulle tilsi. Oppdrettsnæringen har ekstrem lønnsomhet. De rikeste i Norge blir stadig rikere. Det mangler rett og slett ikke på penger i Norge.

Likevel har deler av venstresiden bundet seg til et løfte om at det totale skattenivået ikke skal økes. Det er en merkelig strategi for en politisk bevegelse som ønsker mindre forskjeller.

Forskjeller reduseres ikke av gode intensjoner alene. De reduseres når økonomisk makt flyttes.

Slik har de fleste store reformer blitt til. Ikke gjennom ett sprang, men gjennom mange målrettede steg i samme retning.

Skatt handler ikke bare om inntekter til staten. Det handler om maktfordeling. Om hvem som skal finansiere fellesskapet. Om hvor store forskjeller vi aksepterer i samfunnet.

For SV må politikken være både radikal og realistisk.

Radikalisme handler om å vite hvor man skal.

Realisme handler om å vite hvordan man kommer dit.

Det betyr at man må ha ambisjoner som utfordrer dagens samfunn, samtidig som man viser en troverdig vei framover.

Kampen for redusert arbeidstid illustrerer dette godt. Sekstimersdagen eller firedagersuken blir ikke virkelighet gjennom ett enkelt stortingsvedtak. Skal vi lykkes, må vi ta steg som gradvis gir folk mer fritid og mer kontroll over egen hverdag. Flere feriedager. Kortere arbeidstid. Forsøk med nye arbeidstidsordninger. Hvert enkelt grep bringer oss nærmere målet.

Slik har de fleste store reformer blitt til. Ikke gjennom ett sprang, men gjennom mange målrettede steg i samme retning.

Det samme gjelder kampen mot klimakrisen.

Vi vet at verden må kutte utslipp raskt. Vi vet også at Norge ikke kan bygge framtidens velstand på olje og gass. Likevel oppfører store deler av politikken seg som om omstillingen kan vente.

SV må derfor være et parti som bruker den makten vi har til å vise at samfunnet kan endres.

For sosialister er det åpenbart at markedet ikke løser denne utfordringen på egen hånd. Den grønne politikken krever at fellesskapet stiller opp med muskler. Staten må bruke sin makt til å bygge de næringene som skal bære økonomien når oljealderen går mot slutten.

Det er tanken bak satsinger som havvind.

Enten bygger vi nye bein å stå på, eller så blir vi stadig mer opptatt av å holde liv i det gamle. Da kommer kravene om nye subsidier, nye skattepakker og nye krisetiltak helt til den dagen markedet for alvor endrer seg.

Vi ser allerede tegnene.

Etter at Høyre fikk gjennomslag sammen med Rødt og Frp for å bremse havvindssatsingen, roper Frp på nye støtteordninger og en ny oljeskattepakke for å hjelpe leverandørindustrien. Det illustrerer problemet. Når man sier nei til å bygge det nye, ender man opp med å subsidiere det gamle.

Derfor er aktiv næringspolitikk avgjørende. Ikke bare av hensyn til klimaet, men av hensyn til arbeidsplassene.

Omstillingen kommer enten vi vil eller ikke. Spørsmålet er om vi skal møte den med planlegging, investeringer og nye jobber, eller med krisepakker, nedleggelser og panikk når markedene endrer seg.

Venstresiden må velge det første.

På samme måte som arbeiderbevegelsen bygde ut industrien, kraftsystemet og velferdsstaten, må vi bruke fellesskapets styrke til å bygge framtidens arbeidsplasser.

Slik flyttes samfunnet framover. Ikke gjennom ett stort sprang, men gjennom reformer som bygger på hverandre.

SV må derfor være et parti som bruker den makten vi har til å vise at samfunnet kan endres.

Ikke fordi alle problemer kan løses i én omgang. Men fordi hver reform som lykkes, åpner døren for den neste.

Folk mobiliseres ikke av løfter om bedre forvaltning alene. De mobiliseres av håp. Av retning. Av konkrete forbedringer i egne liv.

Hver gang fellesskapet utvides, blir det litt lettere å ta neste steg.

Hver gang en regning fjernes, blir forskjellene litt mindre.

Hver gang en reform gjør livet bedre for vanlige folk, flyttes grensene for hva som er politisk mulig.

Det er derfor politisk strategi handler om mer enn å vinne den neste budsjettforhandlingen. Den handler om å flytte gjerdestolpene for hva folk forventer av samfunnet og av fellesskapet.

Når nye rettigheter, nye velferdsordninger og nye fellesskapsløsninger først er blitt en del av hverdagen, blir de også utgangspunktet for neste reform.

Slik flyttes samfunnet framover. Ikke gjennom ett stort sprang, men gjennom reformer som bygger på hverandre.

Det er gjerdestolpestrategien.

Og det er slik sosialister kan bruke makt til å forandre samfunnet.