Vi vil ha flere historier av og med kvinner, men det hjelper ikke å overse de kvinnene som finnes.
I likestillingsdebatten er det en ny opplevelse for meg å være hvit mannlig direktør i 40-åra. Ja, vi er alle ansvarlige for hva mottakeren hører, ikke bare hva vi sier, men det oppleves unektelig noen ganger å være satt opp som en stråmann som det bokses på når Madeleine Shultz i Agenda Magasin vier meg en kommentar. Kanskje har andre stempel som homo-feminist-sosialistisk bygdegutt preget min identitet mer enn det omverden ser i dag og at det er derfor jeg blir både foruretta og fortvila over å få tildelt et nytt stempel som sexist av Schultz.
Schultz river løs sitater fra meg til Dagsavisen «Det blir tullete å si at folk skal tvinges til å jobbe med noen de ikke har tillit til.» Hun får det til å lyde som om jeg sier «Det blir tullete å si menn skal tvinges til å jobbe med kvinner de ikke har tillit til».
Det er ikke det jeg sier. Jeg snakker om filmfolk som lager filmer med hverandre. Kvinner og menn. Filmer lages ikke i bystyregrupper eller styrer, de lages av mennesker som vrenger sjela si, der noen risikerer jobben sin eller hjemmet sitt. De som lager film sammen må ikke være kamerater eller venninner, men de må velge hverandre, enten fordi de har god friksjon, samtaler godt eller kanskje beundrer hverandre.
I stedet for å stemple hverandre håper jeg vi kan diskutere mine og andres forslag for å gjøre de virksomme.
At verken Dagsavisen eller Schultz bruker tid på å definere kvotering er kanskje kjernen i hvorfor jeg opplever meg framstilt som stråmann. Etter å ha kjempa for likestilling i over 20 år ser jeg at folk sliter med å forstå at kvotering er moderat eller radikal. Jeg ser moderat kvotering som å velge en representant for en underrepresentert gruppe når to er tilnærmet likt kvalifisert. Radikal kvotering er å lage egne ordninger for ei bestemt gruppe, å øremerke ressurser til én underrepresentert gruppe eller å la noen gå forbi en mer kvalifisert søker grunnet gruppe/egenskap. Jeg er sjøl moderat kvotert og har moderat kvotert mange ganger i livet. Det er lov og det er rett. Å radikalt kvotere er en langt mer komplisert sak.
Schultz gjentar Dagsavisens påstand om at kvinner utgjør 17,4 % av nøkkelfunksjonene i norsk film. Virkeligheten er 35,7% (ifølge NFIs årsrapport, 2017), noe som fortsatt er altfor lite. Jeg vil ha likestilling og jeg vil ha det nå. Schultz har rett i at jeg sliter med å finne gode forslag. Vi i Virke Produsentforeningen er på jakt etter forslagene som forandrer situasjonen – grunnleggende. Vi har etterspurt forslag fra kvinner og menn som normalt kommer med gode forslag, men vi leiter alle sammen. Kanskje er det så enkelt som at vi må knuse patriarkatet, heteronormativiteten og makta? Med den prosessen lagt i bestillingen kan vi i mellomtida se på hva vi gjør med det eksisterende systemet.
Når jeg mener radikal kvotering av filmtilskudd er dårlig forslag, så mener jeg det sjølsagt basert i min erfaring som direktør i Virke Produsentforeningen. Jeg mener det også basert på annen erfaring og også fordi det er forbudt etter gjeldende likestillings- og diskrimineringslov. Schultz leser «det fort blir en diskusjon om kunstnerisk eller faglig forbigåelse» som om ordene kunstnerisk og faglig automatisk er lik en mann.
Det er fortvilende at Madeleine Schultz vrangtolker, mistenkeliggjør mine motiver og på den bakgrunn stempler meg som sexist. Som mange andre våknet også jeg av Det annet kjønn som 18-åring. Med Simone de Beauvoir innabords er det ikke slik at jeg automatisk forstår kunstnerisk og faglig kvalitet som noe som tillegger mannen. Jeg mener rett og slett at når kvalifiserte kvinner får tilskudd fra potter kvalifiserte menn ikke kan søke på, så blir det en annen diskusjon om fag og kvalitet.
Ja, det betyr noe hvem som forteller historiene og hvilke fortellinger som fortelles.
Når folk ikke har fått konkurrere på like vilkår, så blir fort tildelingen kritisert – uavhengig av om kritikken er berettiget eller ei. Om en tilnærmet like godt kvalifisert kvinne velges framfor en mann, eller et prosjekt med bedre kvinneandel enn et annet velges når de er tilnærmet likt kvalifisert, det får en annen aksept. Erfaringene med moderat kjønnskvotering i markedsfilmordningen viser at slik kvotering skaper forandring, litt bråk og noe diskusjon uten at det skaper voldsomme opprør – verken blant menn eller kvinner.
I jakten på gode forslag har Virke Produsentforeningen identifisert mentorordninger for å gi kvinner makt tidlig i karrieren og vi leiter etter tiltak som gir kvinner og menn lik evne og vilje til å ta risiko. Tiltak for å få kvinner og menn som kommer ut av den samme filmskolen til å bli værende i yrket like lenge søkes. Dessuten mener vi at aktører som de regionale filmsentrene og Talent Norge i større grad må ha likestilling som et klart ansvar. Handling i denne retning virker mer og riktigere enn å styre filmtilskuddene politisk gjennom kvoter. Det er med film som i andre bransjer; tidlig innsats virker best. I stedet for å stemple hverandre håper jeg vi kan diskutere mine og andres forslag for å gjøre de virksomme.
I sitt innlegg ser Schultz seg om etter de største norske produsentene og navngir tre selskap med mange menn, og konkluderer dermed at slik er den norske bransjen. Men da overser hun Maipo, Cinenord, Merfilm og 4 ½ som er blant de mest produserende selskapene i Norge. Ja, det betyr noe hvem som forteller historiene og hvilke fortellinger som fortelles. Som filmen Hva vil folk si eller Sonja Henie som vi får se til høsten. Vi vil ha flere historier av og med kvinner, men det hjelper ikke å overse de kvinnene som finnes.
Jeg vil gjerne ha med den 18 år gammel jenta som Schultz snakker om, som lurer på hvorfor ingen prater om hvordan kvinner faktisk kjemper, står i stormen og kommer ut sterkere på andre siden med på Battle eller Harajuku til høsten. Kanskje lærer både hun og jeg noe av å se disse filmene.
Kommentarer