Abortkamp i vår tid – trenger vi det?

3. desember skal Stortinget stemme for eller mot en utvidelse av selvbestemt abort frem til uke 18. Det er første gang siden 1978 at Stortinget stemmer over faktiske endringer i Abortloven.

Det er langt fra hele forslaget jeg– og organisasjonen jeg er del av – stiller oss bak.

Det er nærmest ventet at du skal føde i fart på sykehuset du er så heldig i å få fødeplass på.

Interesseorganisasjonen for bedre abortomsorg er uenige i at en nemnd skal ha siste ord med i laget ved svangerskapsavbrudd, uansett hvor i svangerskapet man befinner seg. Vi er også skeptiske til erstatningen av paragraf 2c i loven mot en ny paragraf 3, hvor sykdom hos fosteret sjelden vil være grunn nok i seg selv til å få innvilget en abort.

Det vil være en viss forbedring å utvide selvbestemmelsen frem til uke 18, for alle slags svangerskap. Dette forutsetter at det planlagte tilbudet om tidlig ultralyd i uke 11-13 faktisk blir landsdekkende og reelt, og at alle som er gravide får tilgang til diagnoseverktøyene som finnes, slik som NIPT, i god tid før uke 18.

I 2021 vedtok Stortinget endringer i Bioteknologiloven som i større grad ville ivareta disse tilbudene, men tilgjengeligheten er det så som så med. Sverige har hatt fri abort frem til uke 18 siden 1978. Danmark har vedtatt selvbestemt abort frem til uke 18 fra juni 2025. Island har nylig utvidet adgangen til selvbestemt abort frem til uke 22.

Norge har med andre ord Nordens mest konservative abortlovgivning, og langt unna det som foreslås fra Verdens helseorganisasjons (WHO) side.

Kvinners reproduktive rettigheter er kanarifuglen i gruva.

Vår organisasjon mener at det nye lovforslaget på flere punkter ikke går langt nok i sine endringsforslag. Samtidig er det vesentlig å sikre norske kvinners fortsatte rettigheter til å bestemme over egen kropp, ved at lovforslaget stemmes igjennom. I verste fall, før konservative krefter får anledning til å benytte reproduktive rettigheter som forhandlingsbrikke etter neste stortingsvalg.

Vi som bor i Norge har en forestilling om at vi er likestilte og fritenkende mennesker. Vi har stor grad av tiltro til samfunnet. Samtidig er mange blinde for den stadige nedprioriteringen av kvinnehelse. Vi oppfordres til å føde flere barn, men resursene for å ivareta den gravide kvinnen reduseres. Tilbud legges ned.

Det er nærmest ventet at du skal føde i fart på sykehuset du er så heldig i å få fødeplass på – og som gjerne ligger mange timers kjøring fra der du faktisk bor. Liggetiden skal ned. Og du skal helst ikke ha behov for keisersnitt. Skulle du få et barn med særlige behov og utfordringer, venter årevis i kamp mot kommunale byråkratier og en velferdsstat under nedbygging for å sikre barnet hjelpen og tilpasningen det har krav på.

Nordmenn tar også for gitt at vi skal ha rett til selvbestemt abort. Det har vi «alltid» hatt, og det kan da vel ikke tas fra oss?

Jeg er ganske sikker på at mange amerikanske kvinner tenkte det samme, helt til amerikansk høyesterett satte en strek over Roe vs. Wade, og 13 stater prompte innførte forbud mot abort, med svært få unntakstilfeller.

Debatter vinnes ikke lenger med ord, men med penger.

De kristenkonservative strømningene er også merkbare i Europa, hvor rettigheter til abort fjernes eller vanskeliggjøres i land som Polen og Ungarn, for å nevne noen. I alle land som trekker i en konservativ retning, vil vi se utslag av det samme. Kvinners reproduktive rettigheter er kanarifuglen i gruva.

Som aktivist på dette feltet er det forstemmende å se at kristenkonservative organisasjoner som Pro Life og Menneskeverd nå nærmest tapetserer internett med sine kampanjer mot en endring av abortloven, gjerne i kronikker som dette.

Skjermdump:

Hvem som overfører midlene som muliggjør dette, er det umulig å finne ut av. De samme tendensene tegnet seg i forkant av valget i USA, hvor enorme summer ble puttet inn i kampen for å påvirke digitalt og styre informasjonsstrømmen. Krefter og interesseorganisasjoner som har store budsjetter, får lettere tilgang til å påvirke.

En reell abortlov for fremtiden ville innebære å stole på kvinnen.

Debatter vinnes ikke lenger med ord, men med penger.

Lite av informasjonen fra disse kampanjene blir gått i sømmene av pressen, og det blir stadig vanskeligere å vite om informasjonen man eksponeres for, har noen rot i virkeligheten.

Skjermdump:

Vi lever også i en tid der Frp og KrF på sedvanlig vis står parat til å spille på lag med Høyre etter neste Stortingsvalg. Merkverdig nok pleier et slikt samarbeid å sørge for at Frp, heller enn å være liberalister, viser seg å være nokså konservative når det kommer til stykket.

Det er ikke vanskelig å tenke seg at Frps representanter i en slik situasjon kan være med på en ny reversering av Abortloven. Vi må bare håpe at yngre krefter, slik som Simen Velle, vil trekke partiet i en retning som kler partiets grunntanke bedre. Han var gledelig tydelig i sitt standpunkt i sakens anledning på Dax18 forleden, i debatt mot KrFUs Joel Ystebø.

En kamp for abortrettigheter er i aller høyeste grad nødvendig, også i Norge, og i vår tid.

Det haster altså å få på plass det som Arbeiderpartiet kaller «En abortlov for fremtiden», og det må skje nå – før neste stortingsvalg. En reell abortlov for fremtiden ville innebære å stole på kvinnen, og å sørge for at det er nok resurser i helsevesenet til at hun kan ta avgjørelser på vegne av seg selv, sin familie og sitt barn.

Det ville også innebære at det ikke legges begrensninger som vanskeliggjør arbeidet til førstelinjen i helsevesenet. Vi må kunne stole på fødselsleger, jordmødre og andre som veileder kvinner i svangerskapet både kan og vil veilede på beste måte, slik at kvinnen er trygg uansett hva hun velger.

En kamp for abortrettigheter er i aller høyeste grad nødvendig, også i Norge, og i vår tid. For hvis vi ikke er på alerten nå, kan det fort hende at vi våkner opp først når rettighetene er tatt fra oss.

Anette S. Garpestad er styremedlem i Interesseorganisasjon for bedre abortomsorg.

Skjermdump: