Hvor ærlige skal vi være om folkeretten?

I april raste debatten om hvorvidt rakettangrepene på tre kjemiske anlegg i Syria – utført av USA, Storbritannia og Frankrike 14. april – var legitime. På begge sider av ordskiftet ble det vist til folkeretten (summen av internasjonal lov), som ble gjort vanskeligere enn nødvendig.

Dermed brøt de folkeretten. Vanskeligere er det faktisk ikke.

Da det stormet som mest, fikk vi høre utenrikspolitisk talsmann i Høyre, Michael Tetzschner, sin vurdering på Politisk kvarter (18/4.). Den var irriterende upresis.

Unødvendig tvil

Ifølge Tetzschner var beskyldninger om folkerettsbrudd tvilsomme. Siden Assad-regimet trolig står bak kjemiske angrep mot egen sivilbefolkning, er det «menneskeheten som er under angrep, og derfor er det også opp til enkeltland å kunne håndheve folkeretten». Dette er feil.

Angrepene hadde beskjedne konsekvenser, og kanskje burde vi legge saken bak oss. Men én ting er sikkert: Situasjonen vil vi møte igjen, i nye varianter og omfang, og folkeretten vil på ny bli påberopt fra flere hold. Derfor blir vi pent nødt til å spørre oss om hva som skjedde under ordskiftet om Syria-rakettene.

Å skille er og bør

Tetzschner har helt rett i at det fantes gode grunner til at maktbruken i Syria var riktig. Kanskje burde den også hatt grønt lys fra jussen. Men den hadde det ikke.

Nettopp derfor var det ekstra uheldig at han sådde unødvendig tvil om hva folkeretten faktisk sier.

Kort fortalt tillater folkeretten maktbruk mot en fremmed stat hvis, og bare hvis, minst ett av de følgende kriteria er møtt (jf. FN-paktens artikkel 2(4), 39 og 51): Man forsvarer seg selv, man er invitert av staten, eller FNs Sikkerhetsråd har gitt klarsignal.

Våre alliertes rakettangrep oppfylte ingen av disse. Dermed brøt de folkeretten. Vanskeligere er det faktisk ikke.

Med loven i hånd

Men det virker ikke alltid så enkelt. Da apparatene rundt Donald Trump, Emmanuel Macron og Theresa May forsvarte angrepene i april, pekte de nettopp på folkeretten. Det vil si, vi fikk servert hårfint balanserende pressemeldinger om at maktbruken var «i tråd med målene og verdiene» bak FN-pakten, at angrepene var «legitime og proporsjonale», og dermed «juridisk forsvarlige».

Noen vil kalle dette pinlige bortforklaringer. Men vi bør faktisk applaudere. For folkeretten er i praksis avhengig av at statsledere, og spesielt stormakter, ser det som verdifullt å ha loven på sin side – også når de ikke har det. Vi vet at stater alltid vil bryte loven når tunge interesser står på spill. Da er det i det minste viktig at de skammer seg nok til å forsvare handlingene juridisk etterpå.

For dersom stormakter kun påberopte seg folkeretten når den faktisk ga dem full dekning, ville de etter all sannsynlighet gitt opp hele rettssystemet. Dets mest effektive funksjon – den kollektive pekefingeren stater helst vil unngå – hadde mista kraften.

Men hvorfor i Norge?

Mer overraskende var det å få servert lignende argumenter her hjemme. Tetzschner hadde nemlig et forfriskende utgangspunkt da han, under den nevnte debatten i NRK, påpekte at vi i Norge kan «tillate oss å ha en mer generell og prinsipiell diskusjon» om rakettangrepene. Vi er tross alt ikke «part i konflikten».

Og nettopp her må norske politikere bli bedre neste gang.

Nettopp derfor var det ekstra uheldig at han sådde unødvendig tvil om hva folkeretten faktisk sier. Uheldig, fordi den gjengse lytter har all grunn til å spisse ører når en sober jurist og utenrikskjenner som Tetzschner oppsummerer et såpass teknisk spørsmål.

Vi er tilbøyelige til å nikke når han gjentar at president Assad brøt folkeretten først (og det på horribelt vis!): Her kan det umulig ha skjedd noen ugjerning, for man forsvarte jo folkeretten?

Men Tetzschner glemte å legge til at ett folkerettsbrudd ikke gjør det lovlig å svare med et nytt. Så presis burde man kanskje være i en «generell og prinsipiell» diskusjon.

Jus og realpolitikk

Og nettopp her må norske politikere bli bedre neste gang. Når juridiske hensyn (“hva tillater loven?”) møter realpolitiske argumenter (“hva må vi gjøre?”), går det absolutt an å lytte til begge. Men man må behandle dem som adskilte.

Isteden ble de sauset sammen. Vi hørte Unge Høyre-leder Sandra Bruflot forsvare rakettangrepene med at «dersom Kjemivåpenkonvensjonen skal ha noe for seg … må det faktisk få konsekvenser når den brytes». Dette gir god realpolitisk mening, men har null juridisk gyldighet. Konvensjonen hun refererer til gir ikke stater rett til å straffe andres lovbrudd.

Å i stedet nikke ukritisk til forvrengte rettstolkninger, blir en misforstått lojalitet.

Når dette skillet ikke dras – når folkerett og realpolitikk diskuteres om hverandre i samme åndedrag – er det kanskje ikke så rart at debatten om Syria-rakettenes legalitet ble så forvirrende.

Misforstått lojalitet

Som Tetzschner selv påpeker, var ikke Norge innblandet denne gangen. Rakettangrepet var ikke vår beslutning, ei heller NATOs. Slike situasjoner vil vi nok møte igjen.

Når det skjer, må politikere (og programledere) være mer varsomme med å blande sammen lov og vilje. Ingen tjener på at folkerettens innhold tåkelegges her hjemme. Støtter vi en aksjons realpolitiske motiver, holder det å gjøre som utenriksministeren: Uttrykke forståelse, og holde jussen utenfor.

Å i stedet nikke ukritisk til forvrengte rettstolkninger, blir en misforstått lojalitet. Ikke bare gjør man folkeretten en bjørnetjeneste; den offentlige debatten om utenriksspørsmål her til lands blir kunstig og fjern.