Arbeiderpartiets dypeste krise

I april 2020, mens det norske samfunnet hadde vært i full krisemodus i noen uker, sluttet Arbeiderpartiet å være landets største parti på det månedlige gjennomsnittet av meningsmålingene. At det største regjeringspartiet Høyre skulle oppleve økt popularitet i denne perioden, og bli målt som største parti , var imidlertid ikke spesielt uventet. Ofte er det nemlig slik at statsministerens parti – gjerne forbigående – vokser i typiske krisetider.

Arbeiderpartiet gjenvant imidlertid ikke posisjonen som landets største parti på meningsmålingene i løpet av 2020. I stedet fortsatte nedturen, med et foreløpig bunnpunkt i januar 2021, da partiet kun ble tredje største parti på snittet av partibarometrene, med hårfin margin slått på målstreken av Senterpartiet. Og etter alt å dømme har Arbeiderpartiet en lang vei å gå, om man ikke til høsten skal ende opp med det svakeste resultatet i et stortingsvalg siden partisamlingen forut for valget i 1927.

Partiet prøver å være venner med alt og alle.

Medlemsflukt. Overgangen til nytt kalenderår begynte imidlertid også med andre nedslående, og potensielt viktigere nyheter for et hardt prøvet parti. Ved utgangen av 2020 hadde nemlig Arbeiderpartiet bare rett i underkant av 45 000 medlemmer, noe som var en nedgang på over fem tusen eller drøyt ti prosent fra året før. Det er i seg selv en dramatisk nedgang som kaller på en forklaring, og som burde få alarmklokkene til å ringe på Youngstorget i Oslo.

I et litt lengre perspektiv er nedgangen enda tydeligere. Ved århundreskiftet, etter at avviklingen av det kollektive medlemskapet for fagforeninger og overgangen til elektroniske medlemsregistre hadde gjort slutt på mesteparten av uklarhetene om hvem som faktisk var partimedlemmer, hadde partiet nesten 67 000 medlemmer. Det betyr en nedgang i medlemstallet på 32,8 prosent på tjue år.

Bare siden 2015 har tilbakegangen i medlemstallet vært på litt over 22 prosent. Den gang vedtok Arbeiderpartiets landsmøte at rekruttering av nye medlemmer skulle ha «den nødvendige prioritet», og at en jevn vekst i antall medlemmer hvert år skulle føre til at man ved utløpet av dette tiåret har «minst 65.000 medlemmer».[1] Nå som vi sitter vi med fasiten, er det ikke vanskelig å se at arbeidet med å skaffe nye medlemmer ikke i tilstrekkelig grad har vært prioritert.

I stedet er Arbeiderpartiet nå mindre enn det har vært på flere generasjoner. Det vil gjøre det enda vanskeligere for partiet å gjennomføre en effektiv valgkamp, spesielt på grasrotnivået, og slik vinne tilbake velgere som de siste årene har satt seg på gjerdet eller gått over til andre partier. Medlemsflukten vil også være et stort problem for et parti som tidligere var til stede med lytteposter i alle tenkelige lokalsamfunn og store deler av det frivillige organisasjonslivet rundt omkring i hele landet. Etter hvert som det blir færre arbeiderpartimedlemmer, blir det også færre velgere som kjenner minst ett partimedlem.

Det triste er at Arbeiderpartiet som oftest prøver å gjøre alle til lags.

Denne dramatiske nedgangen står i grell kontrast til medlemsvekst hos de andre partiene på rødgrønn side. Også LO har flere medlemmer enn på svært lang tid. Hva er det akkurat Arbeiderpartiet gjør feil? Kanskje er svaret at landet er fullt av potensielle arbeiderpartimedlemmer som aldri blir spurt om å være med på laget. Mer sannsynlig er det imidlertid at medlemmene og velgerne rømmer Arbeiderpartiet av samme grunn – fordi stadig færre tror at partiet kan bidra med noe verdifullt inn i samfunnsdebatten.

Møte ved avgrunnen. Om den utviklingen vi har sett de siste årene fortsetter, vil Arbeiderpartiet gradvis gå samme vei som Venstre – et annet parti som en gang var Norges soleklart største parti. De to partiene ligner egentlig ganske mye på hverandre, om enn i forskjellige faser i sitt livsløp. Ingen av dem har i dag noen saker der de inntar et annet standpunkt enn alle andre partier, eller noen politiske prosjekter av et visst omfang og betydning, som de er alene om og som er godt kjent ute blant velgerne.

Begge partier framstår også som ideologisk ufokuserte og utydelige – kanskje aller mest Arbeiderpartiet, fordi det inntil nylig i hvert fall har hatt den demokratiske sosialismen å falle tilbake på, og hente inspirasjon fra i vanskelige tider. En gang for lenge siden beskyldte Jan P. Syse partiet for å ha stjålet Høyres klær mens de selv var ute og badet. Nå ser Arbeiderpartiet mest av alt ut som et parti som ikke helt tør å se seg selv i speilet, og som ikke helt klarer å bestemme seg for hvilke klær det skal ha på seg i valgkampen.

Arbeiderpartiets viktigste fiender er de indre fiendene.

I stedet framstår Arbeiderpartiet i dag som fullstendig løsrevet fra sine ideologiske røtter. Er det et parti tuftet på den demokratiske sosialismen, som ønsker demokratisering av hele samfunnet, også økonomien, eller er det et sosialliberalt parti som tror på markedsøkonomiens fortreffelighet mesteparten av tida?

Er det et populistisk parti, i ordets rette og opprinnelige forstand, som står på folkets side mot makta, og som mener at det nå er «vanlige folk sin tur»? Eller er det et «styringsparti» som hele tida skal inngå kompromisser med høyresida, som knapt nok tør å mene noe som ikke alt har stått på trykk i en NOU, og som helt garantert ikke tør snakke om omfordeling av makt og utjevning av stadig større klasseskiller?

Det triste er at Arbeiderpartiet som oftest prøver å gjøre alle til lags. Partiet prøver å være venner med alt og alle. Men som Ivar Aasen en gang skrev i sitt Etterstev:

Til Lags aat alle kann ingen gjera;

det er no gamalt og vil so vera.

Eg tykkjer stødt, at det høver best

aa hjelpa den, som det trenger mest.

Hvor ofte hjelper Arbeiderpartiet den som trenger det mest? Og hvor ofte prøver partiet å forstå eller inngå kompromisser med dem som jobber hver dag for å samle makta på toppen i samfunnet og i verdensøkonomien? Er det egentlig noe rart at partiet har blitt det grå innslaget i den rødgrønne buketten?

Hva må gjøres? Skal Arbeiderpartiet komme tilbake på vingene igjen, og bevege seg bort fra avgrunnen, så må det tørre å se seg selv i speilet, og gjenopprette kontakten med sine egne røtter. Partiet må våge mer demokrati, som Willy Brandt uttrykte det i en helt annen sammenheng. Ikke bare må det våge å skape et mer demokratisk samfunn og mer demokrati i økonomien. Det må også våge å bygge et sterkere demokrati internt i egen partiorganisasjon, mens det fortsatt er noen som gidder å være medlem i partiet.

Men velgernes dom er alltid rettferdig.

Arbeiderpartiets viktigste fiender er ikke de ytre. Det er ikke kampanjejournalistikken til VG og TV2 og andre norske medier, som hele tida er ute etter å ta Arbeiderpartiets politikere i små overtramp og omtrentligheter. Det er heller ikke høyresida eller kapitalmakta, som i snart åtte år har hatt flertall på Stortinget og en ofte tafatt opposisjon mot seg.

Arbeiderpartiets viktigste fiender er de indre fiendene. Det er egen tiltaksløshet og tankeløshet som er partiets verste fiender. Det er nemlig tankeløsheten som gjør at medlemsorganisasjonen svekkes og blir mindre demokratisk, og at stadig flere beslutninger om politisk kurs i realiteten blir tatt på kammerset i det nasjonale partiapparatet. Og det er mangelen på tiltak og fantasi som gjør at partiet i stadig større grad bare driver med strømmen, uten en klar idé om hva som skal bli bedre om Arbeiderpartiet får makta i landet.

Men velgernes dom er alltid rettferdig. Og den kan bli like hard som dommen fra tidligere medlemmer.

Kilde: 

[1] Forslag nr. 475 fra Oslo Arbeidersamfunn, ss. 142f i Vedtaksprotokoll fra Arbeiderpartiets 65. ordinære landsmøte 16. – 19. april 2015 i Oslo Kongressenter, Folkets Hus, Oslo. https://www.arbark.no/eldok/DNA2015_6.pdf